1. Fem måneder inn i administrasjonen til Donald Trump har den ondartede politiske krigen i Washington nådd et kritisk stadium. Vitnesbyrdet fra tidligere FBI-direktør James Comey for Senates etterretningskomité i forrige uke blir brukt av Trumps motstandere i media og i det politiske etablissementet til å eskalere anklager om russisk innblanding i USAs valg og samspill og tilsløring fra Trump og andre administrasjonsrepresentanter.
2. Anklagene mot Trump er av en kunstig og bedragersk karakter, på samme måte som kompromitteringskampanjene republikanerne førte mot tidligere president Bill Clinton om hans Whitewater-eiendomsinvesteringer og hans seksuelle forhold med Monica Lewinsky i Det hvite hus; granskingene av Hillary Clintons rolle i 2012-angrepet i Benghazi og anklager knyttet til hennes bruk av en privat e-postserver, og påstandene – fremmet av Trump selv – om at Barack Obama ikke var amerikansk statsborger. I alle disse tilfellene ble de reelle kildene til splittelsene i den herskende eliten bevisst skjult av en stinkende pøl av løse påstander.
3. Den siste utbruddet av politisk krigføring i Washington er forankret i de ustyrlige sosiale, økonomiske og geopolitiske krisene som eroderer grunnlaget for den amerikanske kapitalismens globale dominans og nasjonale stabilitet. Tjuefem år etter oppløsningen av Sovjetunionen har den amerikanske imperialismens forsøk på å opprettholde sin dominans gjennom militære tiltak ført til en rekke fiaskoer. Nesten et tiår etter det globale økonomiske krasjet i 2008, der Wall Streets hensynsløshet spilte hovedrollen, er det amerikanske finanssystemet fortsatt sterkt ustabilt, og opprettholdes av en endeløs opphoping av gjeld. Det sykelige i det amerikanske økonomiske systemet har skapt et oligarkisk sosialt system, der hovedtrekkene er parasittisme og et svimlende nivå av sosial ulikhet.
4. Valget av Trump var ikke en tilfeldighet. Trump personifiserer oligarkiet som regjerer Amerika. Hans administrasjon er sammensatt av milliardærer og tidligere generaler og den eskalerer skarpt et tosidig program for sosial kontrarevolution på hjemmebane og hensynsløs militarisme internasjonalt. Men innen den herskende klassen er det bitre splittelser over hvordan amerikansk kapitalisme skal svare på sine nasjonale og internasjonale problemer. Disse splittelsene har under Trump antatt en ekstraordinær intensitet.
5. Arbeiderklassen er i Trump og hans administrasjon konfrontert med en ondsinnet fiende, dedikert til opphevelse av klassens demokratiske rettigheter og til en ytterligere reduksjon av dens levestandard. Det er en regjering som forfølger en internasjonal agenda basert på «America First»-sjåvinisme. Arbeiderklassen må motsette seg denne regjeringen og søke å få den fjernet. Men denne oppgaven må ikke overlates til Trumps fraksjonsmotstandere innen den herskende klassen. Arbeiderklassen kan ikke stå på sidelinja i kampen mellom Trump og demokratene. Tvert i mot må den utvikle sin kamp mot Trump under sitt eget banner og med sitt eget program. Dette krever at arbeiderklassen har en klar forståelse av klassedynamikken i den politiske krisen som utspilles.
6. Det er tre grunnleggende former for opposisjon mot Trump-administrasjonen, som representerer ulike sosiale klassers interesser.
Den herskende klassens opposisjon mot Trump
7. Først er det motstanden fra mektige deler av kapitalistklassen. Trumps motstandere innen det politiske etablissementet, inkludert både demokrater og republikanere, snakker på vegne av en fraksjon av foretaks- og finansliten. Metodene de anvender i sin kampanje mot Trump er fundamentalt antidemokratiske, og involverer plott i kulissene med elementer innen militær-/ etterretningsetablissementet og den foretaksfinansielle eliten. Dette er palasskupp-metoder.
8. Deres forskjeller med Trump-administrasjonen er hovedsakelig rettet mot utenrikspolitiske spørsmål. Deres reelle bekymring er ikke Russlands formodede «undergraving» av det amerikanske demokratiet – som om dette kunne sammenlignes med undergravingen av det amerikanske demokratiet som den herskende klassen selv står for – men med Russlands intervensjon i Syria, som har frustrert USAs innsats for å styrte Bashar-al-Assads regjering. De er fast bestemt på å forhindre at Trump svekker den antirussiske politikken som ble utviklet under Obama, og som Hillary-Clinton-kampanjen var dedikert til å utvide.
9. Det maniske fokuset på Russland er ikke en tilfeldighet. Trumps utenrikspolitiske prioriteringer er som kjent fokusert på å konfrontere Kina. Hans angivelige ønske av en «avtale» med Russland er uforenlig med den strategiske planen støttet av dominerende deler av militær-, etterretnings- og utenrikspolitikketablissementet. Ødeleggelsen av Russlands evne til å frustrere amerikanske militære operasjoner blir sett på som sentralt for kontroll over den «eurasiske landmassen», og uten den anses en amerikansk seier i den langsiktige konflikten med Kina som umulig.
10. Hvis Trump skulle bli fjernet fra embetet av sine motstandere i den «dype staten» og Det demokratiske partiet ville det ikke representere en seier for demokratiet, og heller ikke en forbedring av arbeiderklassens vilkår. Under Obama-administrasjonen besørget den herskende klassen den største overføringen av rikdom fra bunnen til toppen i amerikansk historie, samt en økning av krig i utlandet og en fortsatt vekst for militær-etterretningsapparatets makt. Hillary Clinton – Wall Streets foretrukne kandidat – var forpliktet til å utdype denne politikken mens hun skulle eskalere krigen i Syria og konfrontasjonen med Russland. Demokraterne kaller ikke inn til kongresshøringer om angrepet på helsevesenet, angrepet på immigrantarbeidere, økingen av nasjonalistiske ytre-høyre krefter i administrasjonen, eller krigsplaner mot Nord-Korea, Iran og Kina.
11. Hvis demokratene skulle oppnå sine mål med å fjerne Trump gjennom en form for politisk kupp ville det plassere visepresident Mike Pence i Det hvite hus – en mann mer polert enn Trump, men ikke mindre reaksjonær.
Den øvre middelklassens opposisjon
12. En annen del av antiTrump-leiren består av velstående deler av middelklassen. Deres motstand mot Det republikanske partiet er fokusert på å skape en mer fordelaktig fordeling av rikdom innenfor de rikeste 10 prosent av befolkningen. Dette sjiktet er representert av ulike politiske tendenser som opererer hovedsakelig i Det demokratiske partiets omkrets, inkludert en rekke pseudo-venstre organisasjoner (De demokratiske sosialister i Amerika, Den internasjonale sosialistiske organisasjonen, Sosialistisk alternativ, De grønne) som prioriterer rase-, kjønns- og seksualidentitet over klassedivisjoner.
13. Det karakteristiske trekket ved middelklassepolitikken er mangelen på uavhengighet fra den herskende klassen. Den forsøker å påvirke Det demokratiske partiet og vinne sin støtte til marginale reformer av det kapitalistiske systemet. Mens de mer venstre-liberale elementene i dette politiske miljøet refererer til spørsmål om sosial ulikhet, kombinerer de på den mest uprinsipielle måten semi-reformistiske appeller med støtte til Det demokratiske parti og målene for den amerikanske imperialismen. Dette er knyttet til det faktum at deres egen privilegerte økonomiske stilling er basert på rekordstigningen for foretaksprofitt og aksjekurser. Deres primære politiske funksjon er å opprettholde den herskende klassens dominans over arbeiderklassen. Under 2016-valget støttet de kampanjen til Vermont-senatoren Bernie Sanders, som kanaliserte massesosial opposisjon inn bak kampanjen til Hillary Clinton, kandidaten til Wall Street og etterretningstjenestene. Sanders er nå et ledende medlem av Det demokratiske partiets gruppering i Det amerikanske senatet.
Arbeiderklassens opposisjon
14. En tredje og helt annerledes konflikt er under utvikling – mellom den herskende klassen og arbeiderklassen, den brede massen av befolkningen, som lider ulike former for sosial nød og som er fullstendig utelukket fra det politiske liv.
15. Den sosiale krisens virkelighet i USA er det objektive grunnlaget for utallige former for motstand og motstand fra arbeiderklassen. Til tross for Obama-administrasjonens påstand da det forlot embetet om at livet i Amerika aldri hadde vært bedre, er den faktiske arbeidsledigheten på 8,6 prosent, lønninger stagnerer og arbeidstakere konfronteres med brutale arbeidsforhold og intensivert utbytting. Foretaksprofitt som andel av inntektene forblir nær rekordhøye, og andelen av inntektene som går til arbeid forblir nær rekordlavnivå.
16. Helsekrisen er akutt og blir verre. Obamacare har intensivert selskapenes føringer for å flytte kostnadene for helsetjenester over på sine ansatte. Forvitringen av det nasjonale helsevesenet kombinert med en eksploderende narkotikaepidemi, har ført til økt dødelighet og redusert forventet levealder. Eldre arbeidstakere jobber lengre fordi de ikke har råd til å gå over på pensjon, mens unge arbeidere blir belastet med utålelige nivå av studiegjeld.
17. Rikdommen som er monopolisert av et lite lag av den amerikanske befolkningen er bortenfor de flestes fatteevne. Som økonomen Branko Milanovic bemerker i sin nylig publiserte bok Global Inequality er de fleste slett ikke i stand til å forstå hva en milliard dollar betyr. For å illustrere dimensjonene av slik rikdom forklarer han at en person med en million dollar som bruker tusen dollar hver dag ville bruke sin formue på mindre enn tre år. Det ville ta en milliardær som bruker tusen dollar dagen 2.700 år å bruke sin formue!
18. Den øverste 1 prosent av familier eier nå omtrent samme formue som de nederste 90 prosent, mens 20 enkeltpersoner har så mye formue som den nederste halvparten. Førti prosent av familiene i USA har ingen eller negativ formue, hvilket betyr at deres gjeld overgår deres eiendeler. De individene som utgjør de rikeste 0,1 og 0,01 prosent av befolkningen fungerer som sitt eget politiske værsystem, og har til sin disposisjon så store pengesummer at de kan kjøpe valg, bestikke politikere og ellers kontrollere den politiske prosessen. Trump-administrasjonen er selv det politiske speilbildet av det amerikanske samfunnets oligarkiske karakter – resultat av et halvt århundre med sosial kontrarevolution, styrt av både demokrater og republikanere.
Arbeiderklassens politiske strategi
19. Det er mange tegn på økende sosialt sinne blant brede deler av arbeiderklassen, som opplever at livsbetingelsene blir uutholdelige. De gamle frasene som tidligere ble brukt til å beskrive livet i USA – «landet med de ubegrensede muligheter», «den amerikanske drømmen», osv. – har blitt meningsløse fordi de ikke står i forhold til virkeligheten. Det er i ferd med å bli tydelig for den store massen av arbeidende mennesker at det eksisterende samfunnet utelukkende tjener interessene til de som allerede er svært velstående. Tilgang til livets grunnleggende nødvendigheter, som for eksempel utdanning av høy kvalitet, et trygt miljø, en anstendig bolig, sikker jobb, tilstrekkelig fritid og tilgang til rimelige medisinske tjenester, det bestemmes ved fødselen – det vil si av den klassen og den økonomiske status til familien som en person er født inn i.
20. Den uopphørlige forverringen av livsbetingelsene for arbeiderklassen i USA, og den meningsløse volden med de endeløse krigene som den herskende klassen utøver over hele verden, reflekteres i en dyp endring av den sosiale bevisstheten til massene av mennesker. I et land der de politiske lederne og mediene kontinuerlig synger salmer til kapitalismens ære viser avstemminger en oppgang av interesse for og støtte for sosialisme, særlig blant unge.
21. Samspillet mellom objektive krisebetingelser, både innen USA og internasjonalt, og radikaliseringen av massenes sosiale bevissthet vil uttrykkes i utbrudd av klassekamp. Den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen ført av fagforeningsbyråkratiet, Det demokratiske partiet og de velstående sponsorene for ulike former for identitetspolitikk, vil ta slutt. De herskende elitenes sosiale kontrarevolusjon er i ferd med å møte et oppsving fra den amerikanske arbeiderklassen. De mange forskjellige formene for sosial protest – på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og hele byer – vil anta en stadig mer distinkt arbeidsklasseidentitet, med antikapitalistisk orientering og sosialistisk karakter. Kampene på enkelt-arbeidsplasser og lokalsamfunn vil trekke inn bredere deler av arbeiderklassen til en samlet kamp.
22. Dessuten, den samtidige kryssingen av klassekampen innen USA med utbrudd av den internasjonale klassekampen vil svekke den skadelige innflytelsen av sjåvinistisk nasjonalisme, og derfor inspirere utviklingen av en dypfølt fornemmelse av internasjonal klassesolidaritet blant amerikanske arbeidere. Arbeiderklassen vil se kampen mot sosial undertrykkelse hjemme og mot krig utenfor USAs grenser som to sammenflettede elementer av samme sak.
23. Massekamper er på dagsordenen i USA. Protestsamlinger, demonstrasjoner og streiker vil tendere til å anta en generell hel-nasjonal karakter. Den politiske konklusjonen som følger av denne analysen er at arbeidsklassens kamp mot Trump og alt han representerer, vil vise stadig klarere hvor viktig og nødvendig en politisk massebevegelse er, som er uavhengig av og i opposisjon til både republikanerne og demokratene, mot kapitalistsystemet og kapitaliststaten. Denne objektive tendensen i sosial utvikling må utvikles til en bevisst strategi for arbeiderklassekamp. Oppgaven med å knytte kampene mot alle de avskyelige sosiale forholdene i livet under kapitalismen med den politiske kampen mot Trump og begge storforetakspartiene, basert på et sosialistisk program, må heves og bli et tema for diskusjon på fabrikker, på arbeidsplasser, i arbeiderklassesamfunn og foreninger og på skoler og høgskoler over hele landet.
24. Forberedelse til massebaserte arbeiderklassekamper krever utvikling av et sammenflettet nettverk av folkelige arbeidsplass- og nabolagskomitéer, uavhengige av og i opposisjon til fagforeninger som er pro-foretak og antiarbeidsklasse-organisasjoner. Masseopposisjon i arbeiderklassen mot Trump-administrasjonen må være forbundet med klare antikapitalistiske, antiimperialistiske og sosialistiske krav som adresserer behovene til de store massene av mennesker.
25. Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer til at kampstrategien som presenteres med denne erklæringen diskuteres bredt blant alle lag av arbeidere, ungdom og studenter og blant alle de som motsetter seg kapitalisme og anerkjenner nødvendigheten av sosialisme. Fordel denne erklæringen blant kolleger og venner. Send dine kommentarer og forslag til WSWS. Vi imøteser med takk alle gjennomtenkte bidrag som har til formål å fremme arbeiderklassens interesser.
26. Vi oppfordrer alle som ønsker å ta del i denne kampen til å bli med i Socialist Equality Party (SEP). Vi oppfordrer ungdom og studenter til å danne seksjoner av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). SEP og IYSSEs oppgave er å bevisstgjøre det som objektivt sett er en gryende bevegelse, for å tilføre den et stadig større nivå av innsikt om arbeiderklassens egne mål, og å tydeliggjøre karakteren til den bevegelsen som utvikler seg. SEP vil rådgi og bistå til dannelsen av fabrikkomitéer og utviklingen av opposisjonelle organisasjoner blant ungdom og studenter. Partiet vil kjempe for å knytte veksten av arbeiderklassens kamp til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse for å ta statsmakt og omorganisere økonomiske premisser på grunnlag av sosiale behov istedenfor privat profitt.