9. oktober var 50-årsdagen for mordet på Ernesto Che Guevara. Den argentinskfødte geriljakrigeren, som var en av ledne for Cubas revolusjon i 1959, ble tatt til fange etter kollapsen av et katastrofalt 11-måneders forsøk på å utløse en geriljakrig i Bolivia.

Årsdagen har blitt bredt markert i mediene, og med taler og seremonier på Cuba, Bolivia og andre steder. Mye av pressedekningen tjener til bevisst å skjule den politiske betydningen av Guevaras liv og død, mens de som markerer årsdagen for det meste har utnyttet anledningen til å legge et venstre-anstrøk på sin egen reaksjonære politikk og til å maskere egne forræderi.

New York Times publiserte en lang artikkel på årsdagen mandag, og intervjuet vitner til Ches fangenskap og det påfølgende mordet av bolivianske soldater. Merkbart fraværende i artikkelen var noen som helst kommentar om tilstedeværelsen av CIA-agenten Felix Rodriguez ved Guevaras henrettelse. Rodriguez var veteran fra Grisebukt-invasjonen i 1961. Han var satt på jakten etter geriljalederen. Rodriguez gikk videre hen til å delta i snikmordkampanjen ‘Phoenix-programmet’ i Vietnam, og i Iran-Contras-affæren. Denne profesjonelle drapsmannen hevdet senere at han hadde fore å bringe geriljalederen til Panama, til forhør og utvilsomt tortur, men at ordren til å drepe ham kom fra den bolivianske hærkommandoen.

Denne unnlatelsen fra New York Times side er en historisk revisjonisme som forbigår enhver troskyldig forklaring. Det er heller et forsøk på å hvitvaske CIA for det som var et kriminelt mord, helt i tråd med de nære båndene mellom Times-redaksjonen og det amerikanske etterretningsapparatet.

Årsdagen ble markert på forskjellige måter i Latin-Amerika. Kanskje aller mest hyklersk og absurd var taushets-minuttet som de korrupte politikerne i det meksikanske parlamentet holdt, etter forslag fra et ledende medlem av ‘Det demokratiske revolusjonspartiet’ (PRD). For tre år siden var PRD dypt implisert i forsvinningen og det antatte massemordet på 43 lærerstudenter i Ayotzinapa.

I Bolivia markerte president Evo Morales årsdagen ved å reise til stedet for Ches drap, der han overnattet i telt. Dette stuntet var starten på hans kampanje for en fjerde påfølgende presidentperiode, til tross for folkeavstemningen i 2016 som avviste opphevelsen av den bolivianske grunnlovens begrensninger på hvor mange ganger man kunne velges. Forsøket har utløst demonstrasjoner, under omstendigheter der Morales-regjeringen, en del av Latin-Amerikas såkalte «venstre-dreining» siden slutten av 1990-tallet, møter økende motstand fra arbeiderklassen.

På Cuba ble hovedarrangementet for markeringen av årsdagen holdt i Santa Clara, der det er reist et mausoleum med Guevaras etterlevninger, som ble overført fra Bolivia til Cuba i 1997. Miguel Díaz-Canel holdt hovedtalen, som første-visepresident for Cubas stats- og ministerråd og forventet etterfølger til presidentskapet når den 86-årige Raul Castro trer av neste år. Han berørte velkjente tema om Guevara som en slags sekulær helgen og inspirasjon for kubansk ungdom, basert på hans standhaftighet med hensyn til «helligdommene studier, arbeid og pliktoppfyllelse».

Han sa at Che hadde lært at «imperialismen ikke er til å stole på, i det hele tatt», og la til at den siste tidens hendelser hadde bekreftet rådet. Han refererte tilsynelatende til Trump-administrasjonens siste handlinger for å omgjøre tilnærmingen mellom Obama-administrasjonen og Castro-regjeringen. Dette har kullkastet den kubanske herskende elitens planer om å befeste sin privilegerte posisjon ved å smi tettere relasjoner med amerikansk kapitalisme.
I Venezuela er president Nicolas Maduro konfrontert med landets dypeste økonomiske krise, en voksende korrupsjonsskandale, økende folkelig fiendtlighet mot sin regjering og trusler om inngrep fra Washington. Han proklamerte på årsdagen at: «I dag kan vi revolusjonære, nåtidens ‘guevaristas-chavistas’, si at for 50 år siden døde ikke en mann, det ble født en myte.»

Verken Maduro eller noen av de andre som leverer slike tributter har tatt seg bryet med å dykke særlig dypt ned i det egentlige innholdet i denne «myten». Den er ikke bare fremmet av borgerlige og småborgerlige nasjonalister i Latin-Amerika, men også av en rekke middelklasse og pseudo-venstre grupper i Europa og Nord-Amerika, og særlig den pabloistisk-revisionistiske tendensen som brøt med Den fjerde internasjonale.

I sin storhetstid omfavnet disse tendensene åpent den guevaristiske oppfatningen at geriljakrig utført av små grupper basert på landsbygda representerte en ny vei til sosialisme, som overskygget den revolusjonære rollen til arbeiderklassen, og nødvendigheten av å smi arbeiderklassens bevisste avantgarde ved byggingen av selvstendige revolusjonære massepartier.

Forsøket på å gjennomføre dette bakvendte gerilja-perspektivet førte til en rekke katastrofale nederlag i Latin-Amerika, som skilte et sjikt revolusjonær ungdom fra arbeiderklassen og bante vei for tiår med militære diktaturer.

Mens etterfølgerorganisasjonene til de pabloistiske gruppene som fremmet gerilja-ideologien på 1960- og 1970-tallet, forlengst har flyttet videre og har trådt inn i kapitalistregjeringer og støttet imperialistiske operasjoner for regimeendringer, så utnytter noen av dem fortsatt bildet av Che som en slags falsk revolusjonær vindusutstilling for sine reaksjonære handlinger. Ingen av dem har forsøkt en seriøs revurdering av Ches arv, for ikke å nevne sin egen forkastelige rolle.

Den påfølgende forelesning om disse spørsmålene ble holdt i januar 1998, etter 30-årsdagen for Guevaras død, da den drepte geriljalederens etterlevninger ble returnert til Cuba.

***

Castroisme og småborgerlig nasjonalistpolitikk

Av Bill Van Auken

Denne forelesningen ble holdt i Sydney Australia 7. januar 1998 på Den internasjonale sommerskolen om marxisme og det 20. århundres grunnleggende problemer. Den er også tilgjengelig fra Mehring Books som pamflett på engelsk.

Castroismen har vært gjenstand for stor forvirring, og en ikke liten del av forvirringen ble skapt av den pabloistiske revisjonistiske tendensen som oppsto i Den fjerde internasjonale. Pabloistene presenterte castroismen – og noen av dem gjør det fortsatt – som en ny vei til sosialisme, som en bekreftelse for at den sosialistiske revolusjonen kunne gjennomføres og at en arbeiderstat kunne etableres, uten arbeidsklassens bevisste deltakelse.

Ledet av Joseph Hansen i USA og Ernest Mandel i Europa forlot de pabloistiske revisjonistene kampen for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, og overlot proletariatets historiske oppgaver i tilbakestående land til småborgerlige nasjonalister.

På den måten bidro de til noen av de mest forferdelige nederlagene som arbeiderklassen led i siste halvdel av det 20. århundre.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale førte en uforsonlig kamp mot dette perspektivet, og forsvarte og utviklet derved de teoretiske og politiske våpen smidd av marxismen gjennom hele den foregående perioden. De mest essensielle spørsmålene knyttet til marxisters oppgaver lå til grunn for denne kampen.

Vår bevegelse kjempet mot dem som så marxismen bare som et middel til å oppdage, beskrive og tilpasse seg til formodentlig ustoppelige objektive prosesser som førte andre, ikke-arbeiderklasse-baserte krefter, til å lede kampen for sosialisme. Den forsvarte det perspektivet at den eneste veien til sosialisme lå i å bygge revolusjonære partier, basert på det internasjonale proletariatet, i en ubarmhjertig kamp mot de dominerende byråkrater og småborgerlige lederskap, uansett hvor mektige eller populære de kunne forekomme.

I vurderingen av castroismen nå 35 år senere, er vi ikke berettiget til å spørre hvem som hadde rett i denne tvisten? Åpnet castroismen en ny vei til sosialisme, eller viste det seg å være en blindgate og en felle for arbeiderklassen? Hva var konsekvensene av pabloistenes avvisning av arbeiderklassens rolle og arbeiderklassens bevisste revolusjonære avantgarde? I dette foredraget vil vi benytte anledningen til å revurdere denne strategiske erfaringen og den lærdommen arbeiderbevegelsen har å trekke av den.

Che-vekkelsen

Et passende sted å begynne vår analyse er med de nylig avholdte minnetalene som markerer 30-årsdagen for henrettelsen av Ernesto «Che» Guevara, den mest fremtredende eksponenten og utøveren av perspektivet for geriljakrigføring som castroismen er identifisert med. I de siste månedene har vi vært vitne til en reell Che-vekkelse, men ikke av det slaget som den argentinske geriljakrigeren kunne ha forestilt seg, selv ikke i sitt verste mareritt.

Che har blitt gjort til gjenstand for en kommersialisering på en måte som virker ganske inkompatibel med hans radikale renommé. Til og med hans ansikt har blitt gjort til en vare. Den sveitsiske klokkeprodusenten Swatch har gitt ut en «revolusjons»-modell med geriljakrigerens ansikt på. Det har også vært brukt til å annonsere ski, til å pynte omslag på rock-CD-er, og til og med til å selge øl.

I Argentina har Carlos Menems regjering – en Washington-favoritt for hans omfavnelse av IMF, og for den entusiastiske støtten for Gulfkrigen – utgitt et minnefrimerke som ærer Che som en «stor argentiner».

Castro-regimet har også hoppet på karusellen. Nylig ble Guevaras etterlevninger brakt fra Bolivia og gravlagt på Cuba med pomp og omstendighet. Den kubanske regjeringen har organisert Che-turer for utenlandske eks-radikalere og markedsfører Che T-skjorter og pyntegjenstander, som en ny kilde til hard valuta for den kriserammede kubanske økonomien.

Hva er det med Che som gjør ham så utsatt for å bli omgjort til et ufarlig, men lønnsomt ikon? Kvalitetene som hans beundrere nevner er velkjente. Fysisk modighet, selvoppofrelse, askese, å gi sitt liv for en sak. Dette kan alle være beundringsverdige egenskaper. Uten tvil representerer de en sterk kontrast til den nåværende sosiale etikken der en persons verdi er bestemt av størrelsen på aksjeporteføljen. Men disse egenskapene er i seg selv på ingen måte indikatorer for de politiske egenskapene og klasse-karakteren til den som besitter dem. Religiøse sekter og til og med fascistiske bevegelser kan hevde å ha produsert martyrer med lignende kvaliteter i sin egen kamp for helt reaksjonære mål.

En grundig gjennomgang av Guevaras karriere viser at hans politiske forestillinger ikke hadde noe å gjøre med marxisme, og at forestillingen om væpnet kamp og geriljakrig som en alt-i-ett-løsning – som han ble identifisert med – var fundamentalt fiendtlig mot arbeiderklassens revolusjonære sosialistiske kamp.

Midt i den nye gjenopplivelsen for Ches image har det dukket opp flere nye biografier om geriljalederen. De to som er skrevet av den meksikanske forfatteren Jorge Castaneda og den amerikanske John Lee Anderson, gir noen nyttige innblikk i både Guevaras løpebane og den kubanske revolusjonen, men de gir ingen marxistisk politisk analyse.

Det som tydelig fremgår av den detaljerte omtalen av Ches karriere i disse bøkene er den grenseløse grunnheten og de tragiske resultatene av hans politiske perspektiv.

I tillegg til disse faktabaserte beretningene har det vært et fornyet forsøk fra ulike småborgerlige venstre-tendenser til å skildre Guevara som en revolusjonær leder og teoretiker, og at hans eksempel og oppfatninger fortsatt skal gi et meningsfylt perspektiv for kampen mot kapitalismen. I motsetning til biografene bidrar disse gruppene ikke med ny innsikt eller informasjon. De kombinerer en syk nostalgi for middelklasseradikalismens herlige dager med det som bare kan beskrives som en forfalskning av Guevaras virkelige syn og de politiske konsekvensene av det.

Noen, som Socialist Workers Party i USA, er ukritiske ekko av den kubanske regjeringens offisielle hyllinger. Andre, som den gamle pabloistiske kjeltringen Livio Maitan i Italia eller det morenoistiske MAS i Argentina, forsøker å skildre Guevara som et slags revolusjonært alternativ til både stalinismen og Castro-regimet selv.

I en nylig uttalelse om det kubanske spørsmålet roser morenoistene Ches slagord «Ett, to, mange Vietnam», og erklærer: «Selv om det var med katastrofale metoder – geriljafokus, isolasjon fra massebevegelsen, motstand mot byggingen av revolusjonære arbeiderpartier – så uttrykte det nødvendigheten av å utvide revolusjonen internasjonalt.»

Hvordan et nødvendig og revolusjonært perspektiv kan uttrykkes gjennom katastrofale metoder, bryr ikke morenoistene seg om å forklare. Denne tendensen, som alle de pabloistiske gruppene, har gjort en karriere av å forsøke å demonstrere hvordan ulike krefter – peronisme, stalinisme, geriljaisme – «uttrykker» kampen for sosialisme.

Faktisk så kom morenoistene på et tidligere stadium til å finne dette uttrykt av Fulgencio Batista, den kubanske diktatoren som Castro omstyrtet. I sin tid proklamerte de Batista som «Cubas Peron», og hyllet den kubanske arbeiderklassen for å ikke svare på Castros ‘26. juli-bevegelse’ sitt opprop om generalstreik. Etter at Castro vant maktkampen mot Batista plasserte de derimot hans portrett sammen med general Peron på sitt avis-banner.

Uansett morenoistenes politiske alkemi, så var de katastrofale metodene til Guevara det tro uttrykket for det politiske perspektivet – eller rettere sagt, mangelen på noe reelt perspektiv – som var grunnlaget deres.

Verken morenoistene eller noen av de andre pabloistiske tendensene bryr seg om å gjøre en klasseanalyse av castroismen og guevarismen – å spore den historiske opprinnelsen og utviklingen, eller utarbeide et balanseregnskap av erfaringene med geriljalinjen i Latin-Amerika de siste fire tiårene.

Den kritiske oppgaven kan bare utføres av vår bevegelse, basert på kampen den har ført i denne perioden, for arbeiderklassens politiske uavhengighet og internasjonale enhet.

Proletær sosialisme kontra småborgerlig nasjonalisme

Pablo-revisjonistene, som middelklassens eks-radikalere generelt, er fiendtlig innstilt til en slik tilnærming. De håper inderlig på en gjenopplivelse av castroismen. De var alle begeistret da Zapatist-hæren for nasjonal frigjøring dukket opp i Chiapas i Mexico, akkurat som de applauderte den revolusjonære bevegelsen Tupac Amaru da den okkuperte den japanske ambassaden i Lima for litt over et år siden.

Vår bevegelse deltok ikke i feiringen av denne tilsynelatende gjenoppblussingen av guevarismen og den hule politiske formelen om «bevæpnet kamp». Vi har en lang historie med å bekjempe slike forestillinger, fordi vi erkjenner at de i steden for å legemliggjøre proletariatets revolusjonære sosialistiske bestrebelser heller representerer den småborgerlige nasjonalismens politikk. De er ikke rettet inn mot å løse de vitale spørsmålene om revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, men heller mot å fornekte denne klassens revolusjonære rolle, og lede radikaliserte lag av studenter, arbeidere og bønder vekk fra kampen for sosialisme.

De tjener ikke til å belyse, men heller tilsløre den sosialistiske revolusjonens strategiske problemer, som ble utarbeidet av Trotski i teorien om Den permanente revolusjon. Slagord som «en revolusjonærs plikt er å gjennomføre revolusjonen», «væpnet kamp» og «langvarig folkekrig» lar spørsmålene stå ubesvart om hvilken klasse som skal spille den ledende rollen i revolusjonen, om hva som er sammenhengen mellom revolusjon i ett land og verdensrevolusjonen, og om hva som er forholdet mellom kampen til arbeiderne og de undertrykte i de tilbakestående landene og arbeiderklassen i de avanserte kapitalistlandene.

Bak sin radikale retorikk har disse bevegelsene bestemte oppfatninger om alle disse spørsmålene. Alltid er de rettet inn mot å undertrykke proletariatets uavhengige revolusjonære kamp, og for en underordning av de undertrykte massene som helhet til det nasjonale borgerskapets behov.

Så uansett hvor radikale disse bevegelsene kan synes er de i denne betydningen i siste instans et av imperialismens siste forsvarsverk mot den sosialistiske revolusjonen. Det er dette grunnleggende karaktertrekket til småborgerlig nasjonalisme og geriljastrategi som byr en nøkkel til å forstå med hvilken enkelhet kapitalismen har inkorporert Ches image for sine egne formål.

Hvis man gransker politikken til det peruanske MRTA og de meksikanske zapatistene nøye, er de kun nok en manifestering av tilpasningen til imperialismen, som alle andre borgerlige nasjonalistiske regimer og bevegelser. Tupac Amaru-gruppen angrep den japanske ambassadørens bolig for å presse japansk imperialisme til å øve sin innflytelse på Fujimori-regimet, for at det skulle myke opp sin politikk. Gruppens endelige mål, som ble kommunisert til noen av gislene, var å fremtvinge en forhandlet avtale så de kunne omdanne seg fra en væpnet bevegelse til et juridisk småborgerlig parti.

Når det gjelder Zapatist-bevegelsen, har den blitt hyllet universelt nettopp fordi den helt fra begynnelsen av har avvist ethvert revolusjonært mål. De vage kravene til Subcomandante Marcos har vært for en demokratisering, en slutt på korrupsjon og for økte kulturelle rettigheter for urbefolkningen. Disse kravene både kunne og har blitt omfavnet, ikke bare av det småborgerlige venstre men også av deler av det styrende PRI, og til og med av høyre-opposisjonspartiet PAN. Marcos og Zapatistene har, i stedet for å vise en revolusjonær vei fremover for de meksikanske arbeiderne og de undertrykte småbøndene, blitt omgjort til nok et instrument for det meksikanske borgerskapet til å gjøre opp sitt interne politiske regnskap.

Småborgerskapets politiske rolle

Hva mener vi helt konkret når vi beskriver disse forskjellige bevegelsene som «småborgerlig nasjonalistiske»? Det er ikke bare en politisk merkelapp marxister setter på sine motstandere. Det er en vitenskapelig definisjon av klasseinteressene og metodene som karakteriserer disse bevegelsene. Marx, som baserte seg på opplevelsen fra 1848-revolusjonen, og Trotski i sin teori om Den permanente revolusjon, demonstrerte at småborgerskapet ikke er i stand til uavhengig og konsekvent politisk handling. Inkonsekvensen er en refleksjon av klassens mellomliggende sosiale stilling. Fanget mellom de to hovedklassene i samfunnet, i en kontinuerlig veksling mellom utbytter og utnyttet, er småborgerskapet tvunget til å følge den ene eller den andre av disse hovedklassene – enten proletariatet eller borgerskapet.

I etterkrigstiden skapte imperialismen det nye sosiale sjiktet identifisert som middelklassen – som den kom til å bli avhengig av. I de avanserte kapitalistiske landene besto dette av funksjonærer som bemannet statlige byråkratier og foretakskontorer, administrerte de nyopprettede velferdsstatenes sosialtjenester, og forvaltet de voksende massemediene.

Et analogt stratum dukket opp i de undertrykte landene – som imperialismen overførte makt til i avkoloniseringsperioden. I Latin-Amerika – som i andre områder av verden undertrykt av imperialismen – var dette sosiale lagets muligheter langt mer begrenset enn det som gjaldt for deres kolleger i de avanserte kapitalistlandene. Tusenvis av studenter ble uteksaminert fra universitetene uten mulighet for en profesjonell karriere. I mange tilfeller fikk de som fulgte en fagkarriere – eller som forsøkte å leve av en liten bedrift – knapt en bedre levestandard enn en gjennomsnittsarbeider. Det er dette sosiale sjiktet som var det viktigste sosiale grunnlaget for den småborgerlige nasjonalistiske politikken.

Derfor var det et objektivt klassegrunnlag for fremveksten av de pabloistiske teoriene om en «ny verdensorden», der kampen for sosialisme kunne utkjempes – ikke av arbeiderklassen og dens bevisste revolusjonære fortropp, men heller av det radikaliserte småborgerskapet. I siste instans reflekterte disse revisjonistiske formuleringene dette spesielle sosiale sjiktets bestrebelser, og samtidig imperialismens behov for en buffer mellom seg og trusselen om den proletariske revolusjonen.

Den kubanske revolusjonens røtter

Som alle større hendelser hadde revolusjonen ledet av Fidel Castro i 1959 dype røtter i tidligere historisk utvikling. Disse historiske røttene – som generelt ignoreres av Castros tilhengere blant pabloistene og det småborgerlige venstre generelt – må undersøkes for å forstå castroismens klasseinnhold og politiske betydning.

Cubas historie ble i vesentlig grad formet av uavhengighetskampens avbrutte karakter. Landets status som den forvitrende spanske kolonialismens besittelse ble effektivt overført til status som en økonomisk og politisk semi-koloni av den fremvoksende imperialistmakten USA.

Etter en 30-år-lang krig for kubansk uavhengighet intervenerte USA på Cuba i 1898. Intervensjonen var kort og avgjørende. Spania ble fratatt sine kolonier i Paris-traktaten, i et oppgjør der kubanerne selv ikke deltok.

Denne avtalen frembrakte det som ble kjent som ‘the Platt Amendment Republic’. Navnet er etter den amerikanske senatoren som utarbeidet dokumentet. Det ble vedtatt i Washington og deretter tvungent innført som et endringsforslag til den første kubanske grunnloven. Det inneholdt et påbud om at den nominelt uavhengige kubanske republikken ikke kunne inngå noen internasjonal traktat som kunne antas å være til skade for amerikanske interesser. Platt Amendment garanterte også USA retten til å gripe inn militært «for å bevare kubansk uavhengighet, opprettholde en regjering tilstrekkelig til beskyttelse av liv, eiendom og individuell frihet, og for å sikre fullføring av de forpliktelser Cuba er pålagt i Paris-traktaten.» USA kom til å benytte seg av denne «retten» gjentatte ganger i første del av det 20. århundre.

Cubas avhengighet av amerikansk imperialisme var ikke bare den formelle som er definert i Platt-tillegget. Den berodde på den kubanske eksporten av sukker til det amerikanske markedet. Sukkeravlingen sto for det vesentligste av øyas eksportinntekter, og gikk nesten utelukkende til USA. Monokulturen dømte majoriteten av befolkningen til underutvikling, fattigdom og en kronisk arbeidsledighet.

De politiske og sosiale forholdene som kom til å råde på Cuba var knyttet til den ufullstendige borgerlige demokratiske kampen for nasjonal uavhengighet. Mens Cubas halvkoloniale status var blant de mer åpenbare i verden, var den på ingen måte unik.

Som Den fjerde internasjonale kom til å advare for i forkant av Den andre verdenskrigen: «Sent utviklede nasjonalstater kan ikke lenger regne med en uavhengig demokratisk utvikling. Omgitt av en kapitalisme i forfall, og flettet inn i imperialistiske motsetninger, vil en tilbakestående stats uavhengighet uvegerlig være semi-fiktiv, og det politiske regimet – under påvirkning av interne klassemotsetninger og eksternt press – vil like uvegerlig henfalle til diktatur mot folket.» [1]

En annen erklæring, skrevet samme år, understrekte at det ikke var mulig å gjøre slutt på imperialistisk undertrykkelse uten en sosialistiske revolusjon på verdensplan: «Koloni-befolkningenes forhåpninger om selvstendighet er derfor enda mer enn tidligere forbundet med hele verdens arbeideres frigjøring. Koloniene vil først frigjøres politisk, økonomisk og kulturelt når arbeiderne i de avanserte landene avskaffer kapitalistisk styre, og da setter seg fore – sammen med befolkningene i de mindre utviklede landene – å omorganisere verdensøkonomien på et nytt nivå, og innordne den etter sosiale behov og ikke monopolprofitt.» [2]

Som vi vil se har Cubas påfølgende historie bevist denne tesen, om enn i det negative. Uten denne arbeidsklassens forente og internasjonale kamp har ekte økonomisk, politisk og kulturell frigjøring vist seg å være umulig.

Forholdet mellom USA og Cuba ga opphav til et borgerlig politisk oppsett som var kjent for manglende handlekraft, en ekstrem korrupsjon og hyppige voldsutbrudd. USAs dominans over økonomien, kombinert med overvekten av utenlandske innvandrere i både forretnings- og landeierklassen, frembrakte også en kubansk nasjonalisme preget av ekstrem antiamerikanisme, med xenofobiske anstrøk.

Imidlertid oppsto også et annet perspektiv på Cuba. I 1925 ble Det cubanske kommunistparti dannet, med kontakter til Den tredje internasjonale. Partiets mest fremtredende personlighet var Julio Antonio Mella, en jusstudent som ble leder for en reformbevegelse på universitetet på begynnelsen av 1920-tallet, og som forsøkte å vende studentene mot arbeiderklassen.

Mella og hans kamerater ledet an i kampen mot diktaturet til Gerardo Machado, som Mella beskrev som en «tropisk Mussolini». Etter fengsling av diktaturet ble han befridd av folkelig press, og flyktet deretter fra landet – først til Sovjetunionen, så til Europa og til slutt til Mexico.

Mella brøt med kommunistpartiet i Mexico i 1929, og erklærte sin støtte til Trotskis kamp mot det stalinistiske byråkratiet. Kort deretter ble han myrdet.

Mella hadde kommet fra en bred bevegelse av kubanske studenter og intellektuelle som ville forandre øyas korrupte politiske system og den amerikansk imperialismens dominans. Han avviste derimot de rådende nasjonalistiske forestillingene og antok et perspektiv for sosialistisk internasjonalisme.

Stalinismen skulle forhindre arbeiderklassen fra å finne sin egen løsning på Cubas historiske problemer basert på et slikt perspektiv. Det kan derfor hevdes at stalinismen bidro til å forberede Fidel Castros veg til makten lenge før han og Det kubanske kommunistpartiet noen gang hadde vurdert å forene krefter. Stalinismen fremmet veksten av radikal småborgerlig nasjonalisme ved å undertrykke det perspektivet som Mella og den første generasjonen kubanske marxister hadde kjempet for.

I den første forelesningen på denne sommerskolen behandlet David North med en viss dybde hvordan historie består ikke bare av «hva som skjedde» og «hvem som vant», men heller om hvilke alternativer som eksisterte – hva var konsekvensene av de alternativer som ble fulgt, og av de som ikke ble fulgt. Hva ville ha skjedd dersom Trotskis ‘Venstre-opposisjon’ hadde vunnet frem? Det samme spørsmålet kan stilles relatert til Cuba, om enn her i en mindre skala.

Det er selvsagt grenser for hva vi med noen sikkerhet kan si om «hva som kunne ha blitt». Man kan ikke hevde med noen sikkerhet, for eksempel, at hadde det vært et ekte kommunistparti på Cuba – da ville en sosialistisk revolusjon ha funnet sted, det eller det året. Vi kan imidlertid med sikkerhet si at hadde det eksistert et ekte revolusjonært parti av arbeiderklassen – i motsetning til det korrupte politiske apparatet til kubansk stalinisme – da ville fremveksten av den spesielle tendensen kjent som castroisme vært umulig.

I kjølvannet av kommunistpartiets stalinistiske degenerering gjennomgikk Cuba en dyp revolusjonær krise. Et landsomfattende opprør, som tvang diktatoren Machado til å flykte landet, brøt ut 1933. Høydepunktet for denne bevegelsen var arbeiderklassens generalstreik, med okkupasjon av fabrikker, sukkermøller og landeiendommer.

Da generalstreiken vokste i intensitet og omfang, utstedte det stalinistiske kubanske kommunistpartiet, som dominerte fagforeningene, en ordre om å gå tilbake til arbeidet. Partiet hevdet at streiken truet med å fremprovosere et amerikansk inngrep. Mens det store flertallet av arbeidstakerne ignorerte beordringen gikk kommunistpartiet likevel til hemmelige samtaler med Machado, og fikk innrømmelser for partiet i bytte for sin ansvarlige rolle med å få avsluttet arbeidsnedleggelsene.

Denne avtalen – som var kortvarig bare på grunn av Machados påfølgende flukt i eksil – skulle sette mønster for kommunistpartiet for de neste 25 årene. Stalinistene fortsatte sin dominans av arbeiderbevegelsen, mens de smidde en serie allianser med konservative borgerlige partier – og til og med militærregimer. På 1940-tallet gikk stalinistene inn i regjeringen til USAs støttespiller Batista.

Castro og castroisme

Fordi stalinismen ble sett på med forakt for samarbeidet med høyrepartier og diktaturer, ble antiimperialistisk retorikk og forestillinger om sosial revolusjon i økende grad monopolisert av radikaliserte nasjonalistiske middelklasse-elementer, spesielt sentrert blant elevene på universitetet i Havanna. Fidel Castro fikk fotfeste i dette turbulente miljøet.

Castro var førstefødte sønn i en spansk landeierfamilie. Hans oppvåkning til det politiske liv var som student på en jesuitt-drevet videregående skole, der han kom under påvirkning av spanske prester som støttet Franco-fascismen. Han leste alle Jose Antonio Primo de Riveras verk – grunnleggeren av den spanske Falange – og var ifølge sine klassekamerater sterkt tiltrukket av fascistisk ideologi.

På slutten av 1940- og tidlig på 50-tallet var Castro involvert i aktivitetene til de væpnede studentbandene som dominert universitetsmiljøet. Disse gjengenes ideologi var både nasjonalistisk og eksplisitt antikommunistisk.

Castro tok opp kampen mot Batista, som medlem av det borgerlige partiet Ortodoxo. Han stilte som kandidat til den kubanske lovgivende forsamlingen i 1952, men Batistas kupp det året forhindret hans parlamentariske ambisjoner. Han begynte da å organisere en liten gruppe tilhengere for væpnet opprør. I juli 1953 ledet han et angrep på hærens Moncada-kaserner. Alle de 200 deltakerne ble enten drept eller fengslet.

Castros handlinger var ikke enestående. I løpet av denne perioden hadde tilhengere av ulike partier og småborgerlige fraksjoner utført angrep mot garnisoner, utøvd attentatforsøk, og til og med okkupert Batistas palass. Det er lite i Castros politiske erklæringer fra perioden fram til revolusjonen i 1959 som skiller seg fra den gjengse politikken til kubansk anti-Batista nasjonalisme. Hans mest berømte tale «Historien vil frikjenne meg» – forberedt til sitt forsvar ved rettssaken etter Moncada-angrepet – besto av fordømmelser av diktaturets undertrykkelse og en liste av ganske milde demokratiske reformer.

Etter en kort fengselsstraff dro Castro til Mexico, og derfra organiserte han i slutten av 1956 en landgang på Cuba med rundt 80 væpnede menn. Landgangen en katastrofe, som angrepet på Moncada. Knapt et dusin overlevde de første sammenstøtene med Batistas repressive styrker. Likevel skulle Castro, knapt to år senere, komme til makten.

Fordi det ikke eksisterte noen annen troverdig politisk kraft på øya falt makten bokstavelig talt i fanget på Castros geriljastyrker.

Fremfor alt var dette politiske vakuumet resultat av mangelen på et revolusjonært lederskap i den kubanske arbeiderklassen. Castros sosialpolitikk var – uansett begrensningene i hans reformisme – langt mer radikal enn den som ble fremsatt av stalinistene. Dessuten vant hans væpnede opprør bred populær støtte – enn så begrenset det var – i en tid da de kubanske stalinistene ble sett på som diktaturets medløpere.

Castros opprinnelige intensjon var å innordne seg med USA. På sin første tur til USA fire måneder etter at han kom til makten, erklærte Castro følgende: «Jeg har uttalt på en klar og entydig måte at vi ikke er kommunister. Dørene er åpne for private investeringer som kan bidra til utvikling av industrien på Cuba. Det er helt umulig for oss å gjøre fremskritt hvis vi ikke kommer til en forståelse med USA.»

Castros bevegelse hadde imidlertid forpliktet seg til en begrenset landbruksreform, så vel som sosiale tiltak for å imøtekomme det kubanske folket. I de første månedene hadde den proklamert en omfordeling av brakkliggende land, en reduksjon av husleiene, lønnsøkninger og ulike tiltak som utvidet utdanning og helsevesen.

Washington ville ikke vite av det.

USA forsøkte å disiplinere Castro med åpen økonomisk tvang. I en konfliktspiral med det kubanske regimet kuttet USA Cubas sukkereksportkvote – den viktigste økonomiske livsnerven – og nektet deretter å selge landet olje.

Det kubanske regimet reagerte med nasjonaliseringer, først av amerikansk eiendom, deretter kubansk-eide foretak, og så en dreining mot det sovjetiske byråkratiet med forespørsel om hjelp.

USAs utenrikspolitikk var stramt ideologisk og hevngjerrig. Storbritannia håndterte en lignende utvikling helt annerledes. Afrikanske ledere som Nkrumah, Kaunda og Kenyatta ble dyrket – til tross for sin radikale og til tider «sosialistiske» retorikk – og derved bevarte britisk imperialisme sin innflytelse og sine interesser i regionen.

Ironisk nok har amerikansk arroganse og dumskap vist seg å være en av de sentrale pilarene for Castros styre de siste 40 årene. Det har gjort det mulig for ham å posere som legemliggjøringen av kubansk nasjonalisme, og avvise all motstand som verktøy for yankee-imperialismen.

Samtidig med dreiningen mot Moskva smidde Castro en allianse med de kubanske stalinistene. Dette tiltaket ble hilst velkommen av pabloistene – og det småborgerlige venstre generelt – som ytterligere en indikasjon på revolusjonens radikalisering og dens sosialistiske karakter. Det var det så langt i fra. Som vi har sett, var Cubas Sosialistiske Folkeparti (PSP) som stalinistene da het, en grundig reaksjonær og diskreditert politisk kraft. Den representerte en del av den eksisterende borgerlige politiske strukturen på Cuba, og hadde til og med tjent Batista-regimet.

Som en dyd av nødvendighet vendte Castro seg til PSP etter at han uventet befant seg løftet til makten. Han hadde hverken et parti, et program eller en ekte hær. De kubanske stalinistene ga ham apparatet og ideologien til å kunne regjere.

Castro skulle i ettertid omdefinere sin egen politiske fortid og erklære at han hadde blitt en «marxist-leninist» lenge før Batista-kuppet – men «ikke helt» en kommunist. Alle hans politiske erfaringer – fra tiden med de væpnede antikommunistiske gjengene på universitetet, til hans kampanje som kongresskandidat for et borgerlig parti – ble omformulert til rene taktiske tiltak til forberedelse av forutsetningene for en sosialistisk revolusjon.

Hva hadde Castro, så vel som andre venstreorienterte borgerlige nasjonalister, funnet i «marxismen-leninismen»? Åpenbart søkte de ikke et vitenskapelig perspektiv for å lede arbeidsklassens kamp for en uavhengig sosial og politisk frigjøring. Samtidig var det mer enn bare en innretning for å vinne støtte fra Moskva.

De så marxismen-leninismen de lærte av stalinistene som en politikk – med anvendelse av staten – for å besørge ønskede endringer av den sosiale orden. I den fant de også en berettigelse for sin egen uinnskrenkede kontroll over denne staten – til å styre gjennom et allmektig «revolusjonært parti» anført av en ufeilbarlig og uerstattelig nasjonal leder. Det bør huskes at Chiang Kai-shek også modellerte sitt parti – Kuomintang – på det han lærte av stalinismen.

Myten om geriljakrigføring

Castroismen har – som nesten alle nasjonalistiske regimer og tendenser som oppstod i etterkrigstiden – hvilt på et sett myter om sin egen opprinnelse og utvikling. Gitt disse bevegelsenes klassekarakter – der de hviler på småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet, mens de hevder å representere de undertrykte massenes interesser – er slik mytologisering uunngåelig.

Etter å ha kommet til makten portretterte Castro og hans etterfølgere seieren utelukkende som resultat av den væpnede kampen geriljakrigerne hadde ført i Sierra Maestra-fjellene: en militær seier over imperialismen og det lokale borgerskapet, vunnet av en liten styrke ved ren vilje og besluttsomhet. Som

Che Guevara skulle skrive, knapt en måned etter omveltningen av Batista-diktaturet:

«Vi har vist at en liten gruppe menn med beslutsomhet, med folkets støtte og uten frykt for å dø ... kan overvinne en regulær hær ... Det er nok en lærdom for våre brødre i [Latin] Amerika, som er økonomisk i den samme agrarkategorien som oss, at det vi må gjøre er lage agrar-revolusjoner, vi må slåss på åkrene, i fjellene, og derfra må vi ta revolusjonen til byene – ikke prøve å gjøre det i de sistnevnte...»

Denne oppfatningen, som ble den offisielle forklaringen for den kubanske revolusjonen, var en radikal forvrengning av begivenhetene. I løpet av Batistas seks år ved makten mistet 20.000 kubanere livet som følge av regimets handlinger. Av disse ble 19.000 drept i Cubas byer. Sabotasje, politiske streiker og andre former for motstand var utbredt – det meste utenfor Castros 26-juli-bevegelses kontroll – og var i siste instans den viktigste drivkraften til regimets fall.

Castros geriljahær utgjorde på det meste noen få tusen soldater. Det var ingen avgjørende militære slag og det største sammenstøtet involverte ikke mer enn 200 geriljasoldater. Batista mistet både det kubanske borgerskapets støtte – en betydelig del støttet Castro – og Washingtons støtte, som påla hans regime en våpenembargo. Fratatt denne støtten gikk regimet raskt i oppløsning.

På Cuba tjente denne myten om Castros geriljakrigere som beseiret både amerikansk imperialisme og de lokale herskende klassene ved rent mot og militær kløkt, et helt bestemt politisk formål. Den rettferdiggjorde konsolideringen av et regime som samlet alle statsmaktens tømmer uangripelig i Castros egne hender.

Myten utviklet av Castro og Guevara skulle eksporteres med katastrofale konsekvenser. Den såkalte kubanske veien ble fremmet gjennom hele Latin-Amerika som den eneste gangbare form for revolusjonær kamp. Tusenvis av latinamerikanske ungdommer ble ført til slaktebenken av løftet om at alt som var nødvendig for å styrte regjeringer og gjøre slutt på sosial undertrykkelse var mot og noen våpen.

Guevara mest kjente skrift «Guerra de Guerrillas» («Geriljakrig») fungerte som håndbok for denne dømte strategien. Den oppsummerte hva han beskrev som de tre store lærdommene fra den kubanske erfaringen for «de revolusjonære bevegelsenes mekanikk i Amerika»:

1. Folkelige styrker kan vinne en krig mot hæren.

2. Det er ikke nødvendig at alle betingelser er stede for å gjøre revolusjon; opprørets ‘foco’ [benevnelsen for geriljaenheten] kan skape dem.

3. I det underutviklede Amerika må den væpnede kampens terreng først og fremst være landsbygda. [3]

Det lille av politisk analyse disse skriftene inneholdt, var radikalt falskt. Latin-Amerikas utviklingsvei hadde vært kapitalistisk i mange år. Det vesentlige grunnlaget for undertrykkelse i Latin-Amerika var ikke, som Guevara hevdet, latifundia – konsentrasjonen av land i hendene på en liten minoritet – men snarere kapitalistiske relasjoner med lønnsarbeid og profitt. Selv da disse skriftene ble utarbeidet gjennomgikk kontinentet store strukturelle endringer som enn videre proletariserte befolkningen, og førte til massiv migrasjon fra landsbygda til byene.

Ikke noe av dette ble analysert. Revolusjonær forberedelse ble redusert til en impresjonistisk prosess med å velge den passende landlige arena for geriljakrig. De som fulgte dette rådet endte opp fanget i jungler og utkantstrøk, der de var dømt til en-mot-en-kamp med de latinamerikanske hærene.

Hva som igjen og igjen fremgår av Guevaras politikk er at arbeidsklassen avvises som en revolusjonær klasse, og en forakt for arbeidernes og de undertrykte massenes evne til å bli politisk bevisst og føre sin egen frigjøringskamp.

Mens han foreslo rurale områder som eneste mulige sted for væpnet kamp, var det ikke et spørsmål om å mobilisere bønder for sosiale krav. Tvert imot var Ches oppfatning basert på anvendelsen av vold for å «nøde diktaturet til å ty til vold og derved avsløre sin sanne natur som de reaksjonære sosiale klassenes diktatur». Med andre ord så var målet for geriljaen å fremprovosere undertrykkelse mot bønder, som angivelig skulle svare ved å støtte kampen mot regjeringen.

For en slik kamp var det ikke nødvendig med teori eller politikk, og langt mindre et aktivt inngrep i arbeidsklassens og de undertrykte massenes kamp. Da Guevara satset på å bygge geriljagrupper i Latin-Amerika, insisterte han på at de skulle utelukke all politisk kontrovers og diskusjon. Enhet var bare basert på enighet om taktikken om «bevæpnet kamp».

Guevarismens fiasko

Resultatene var helt forutsigbart katastrofale. I sitt opprinnelige hjemland Argentina etablerte Che en av de første geriljaenhetene, under ledelse av journalisten Jorge Masetti. I sin biografi om Che gir Anderson en spesielt skremmende beretning av denne fiaskoen. Geriljaen så aldri kamp. Noen gikk seg vill og sultet tilsynelatende i villmarken. Andre falt i hendene på politiet. Før gruppens desimering hadde Masetti imidlertid beordret henrettelsen av tre av medlemmene for påståtte disiplinærbrudd. Forfatteren siterer en av de overlevende fra denne katastrofen, som bemerker at alle de tre dømte mennene var jødiske. Det viste seg at Masetti, før sin innordning med castroismen, hadde vært medlem av en høyreekstrem nasjonalistisk og antisemittisk organisasjon i Argentina.

Ches egen gruppe i Bolivia kom til et lignende endelikt. Det som er mest bemerkelsesverdig om hans aktiviteter var hans fullstendige likegyldighet overfor den sosiale og politiske situasjonen i landet. Tinngruvene – den mektigste kraften i den bolivianske revolusjonen i 1951 – var engasjert i streik og konfrontasjoner med hæren i månedene før Ches ankomst til landet. I sin dagbok bemerket han disse hendelsene bare som en del av det naturskjønne bakteppet til sin egen aktivitet. Han hadde ikke noe perspektiv eller noen politikk å presentere til de bolivianske arbeiderne. For de bolivianske bøndenes del var deres reaksjonen på oppstarten av væpnet kamp ikke en støtte til geriljaen, men heller å angi dem til militæret.

Castroistene hadde regnet med støtte fra det pro-Moskva kommunistpartiet i Bolivia. Denne støtten kom aldri, og mange har klandret stalinistene og Moskva-byråkratiet for å ha dømt geriljaen til total isolasjon, og kanskje til og med for å gi amerikansk etterretning informasjon om Ches oppholdssted.

Dette kan være troverdig. Monje, generalsekretæren i Det bolivianske kommunistpartiet, var tilsynelatende KGB-ført, og han flyttet til fast opphold i Moskva kort etter Guevaras død. En sak som fremgår av Castanedas biografi er den ekstraordinære dominansen slike figurer hadde i alle de viktigste kommunistpartiene i Latin-Amerika. I mange tilfeller var dette menn som hadde en direkte rolle i mordet på Trotski i 1940. Han fastlegger også gjennom tidligere hemmelige dokumenter fra sovjet-arkivene hvordan disse partiene ble finansiert ved direkte subsidier fra Moskva. Det sovjetiske byråkratiet finansierte pålitelige politiske organer, med den hensikt å tilrettelegge for sin egen søken etter fredelig sameksistens med Washington.

Men til slutt står man igjen med det faktum at et slikt forræderi egentlig ikke var så nødvendig. Tanken på at en revolusjon kunne gjennomføres ved å bringe mindre enn to dusin væpnede menn inn i en region der de ikke hadde noen politiske røtter, ingen støtte – eller engang et utarbeidet program og perspektiv for å vinne slik støtte – var dømt fra begynnelsen. Det er et mål for dette eventyrets patetiske karakter at Guevara i sine siste dager, omringet av den bolivianske hæren, planla å appellere om internasjonal støtte ... per brev til Bertrand Russell og Jean Paul Sartre.

Cuba og Den fjerde internasjonale

Den kubanske revolusjonen viste seg å være et avgjørende vendepunkt i Den fjerde internasjonales historie.

Etter å ha ledet kampen mot pabloismen i 1953 ble den amerikanske seksjonen, Det sosialistiske arbeiderpartiet (Socialist Workers Party - SWP), gjenforent et tiår senere med den viktigste pabloistiske tendensen ledet av Ernest Mandel. Gjenforeningen ble først og fremst basert på deres felles vurdering av castroismen og den småborgerlige nasjonalismens rolle. De besluttet at fordi størstedelen av produktivkreftene på Cuba var nasjonalisert hadde Cuba blitt en arbeiderstat. Videre utviklet de perspektivet om at castroismen kunne bli en internasjonal tendens, som opphav til et nytt revolusjonært lederskap for verdens arbeiderklasse.

Dette perspektivet hadde implikasjoner som rakk langt utenfor Cuba. Som Trotski hadde påpekt i forbindelse med debatten om definisjonen av sovjetstaten i 1939-1940, ligger det bak enhver sosiologisk definisjon en historisk prognose. Forbundet med betegnelsen av Cuba som arbeiderstat lå et brudd med hele den historiske og teoretiske oppfatningen av den sosialistiske revolusjonen utviklet fra Marx og framover.

På Cuba hadde makten falt i hendene på en geriljahær som åpenbart var av en småborgerlig nasjonalistisk karakter uten seriøse bånd til arbeiderne. Arbeiderne selv hadde ikke spilt noen vesentlig rolle i dannelsen av det nye regimet, og de hadde heller ikke opprettet noen organer til å utøve demokratisk kontroll over staten når den først var dannet.

Å utpeke et slikt regime til en «arbeiderstat» hadde enorme følger. Det betydde å gi avkall på hele kampen ført av den marxistiske bevegelsen for arbeiderklassens politiske og organisatoriske uavhengighet. I stedet indikerte det at veien til sosialisme lå i å underordne arbeiderklassen til de nasjonalistiske lederskapene. Det ville være castroistene, geriljahærene og andre nasjonalister med rot i småborgerskapet, som ville lede den sosialistiske revolusjonen, og ikke arbeiderklassen, skolert og organisert av partier fra Den fjerde internasjonale. Det var den sentrale historiske prognosen som utledes av pabloistenes sosiologiske definisjon av en kubansk arbeiderstat.

Det perspektivet SWPs Joseph Hansen utarbeidet om Cuba var basert på en grov vulgarisering av marxismen. Han tok som sitt utgangspunkt trotskist- bevegelsens tidligere beslutning om å anvende den svært betingede og til dels improviserte definisjonen «deformert arbeiderstat» som beskrivelse på Kina og de østeuropeiske bufferstatene.

I disse tidligere diskusjonene hadde SWP lagt vekt på adjektivet «deformert», for å indikere at disse statsdannelsene ikke hadde historisk holdbarhet. Partiet hadde motsatt seg Pablos forsøk på å bruke denne definisjonen som middel for å tilskrive stalinismen et revolusjonært potensial.

Hansen satte seg derimot fore, på enda grovere måte enn Pablo, å vise at Cuba møtte en rekke abstrakte kriterier – fremfor alt økonomisk nasjonalisering – som angivelig plasserte landet i kategorien arbeiderstat.

Arbeiderklassen hadde ikke utført revolusjonen, og den utøvde ingen kontroll over statsapparatet etter revolusjonen. Men disse fakta ble sett som bare noen få gjenstående normative kriterier den kubanske revolusjonen ikke hadde møtt – som demonstrerte at det fortsatt var fremskritt igjen – og at ukritisk støtte var desto mer nødvendig.

Som Hansen skrev den gang: «Den kubanske regjeringen har ennå ikke innført demokratiske proletariske makt- og styringsorganer som arbeider-, soldat- og bonderåd. Derimot, fordi regjeringen har beveget seg i en sosialistisk retning har den derfor også vist seg å være demokratisk i tendens. Den nølte ikke med å bevæpne folket og danne en folkelig milits. Den har garantert ytringsfrihet for

alle grupperinger som støtter revolusjonen. I så henseende står den i en velkommen kontrast til andre ikke-kapitalistiske stater, som har anstrøk av stalinisme.»

«Hvis den kubanske revolusjonen får mulighet til å utvikle seg fritt, vil dens demokratiske tendens utvilsomt føre til snarlig opprettelse av proletariske demokratiske former tilpasset Cubas egne behov. En av de sterkeste begrunnelsene for kraftig støtte til revolusjonen er derfor å gi maksimal mulighet for denne tendensen til å operere.» [4]

Kubansk virkelighet var en ganske annen enn det rosenrøde scenariet som ble proklamert av Hansen. De kubanske trotskistene, for eksempel, ble hensynsløst undertrykt – lederne ble fengslet og deres presse tilintetgjort. Øya har lenge hatt det største antall politiske fanger av noe land i verden – ikke så rent få av dem Castros tidligere kamerater fra 26. juli-bevegelsen.

Fra et teoretisk synspunkt var det mest villedende aspektet av Hansens vurdering hans antagelse om at Castro-regimet, gitt anledningen, «ville etablere demokratiske proletariske maktorganer»; dvs. arbeiderråd eller, for å bruke begrepet etablert av den russiske revolusjonen – sovjeter.

Slike arbeidermakt-organer blir imidlertid ikke innført – eller tildelt ovenfra – av et regime opprettet av de småborgerlige nasjonalistene. Slike institusjoner – enten de er skapt av Castro, Gaddafi eller Saddam Hussein – er aldri mer enn vindusutstillinger for et bonapartist-regime. Ekte arbeiderråd – eller sovjeter – kan kun skapes av arbeiderne selv, som middel til å organisere massene, omstyrte kapitalismen og etablere en ny proletar-statsmakt.

Lenin og bolsjevikene overleverte ikke sovjeter til arbeiderne etter å ha erobret makten. Tvert imot førte de kampen for makten via disse organene som det russiske proletariatet selv hadde skapt – basert på utviklingen av klassekampen, og veksten av politisk klassebevissthet som var resultat av de russiske marxistenes langvarige intervensjon.

Pabloistene inntok den posisjonen at Castros nasjonaliseringer – og hans egenerklæring som marxist-leninist – var bekreftelse for Den permanente revolusjon.

Faktisk bød Cuba, som så mange andre undertrykte land i løpet av tiårene etter andre verdenskrig, en bekreftelse på Den permanente revolusjon – men i det negative. Det vil si, der arbeiderklassen manglet et revolusjonært parti, og derfor ikke var i stand til å gi ledelse til de undertrykte massene, der var representanter for det nasjonale borgerskapet og de småborgerlige nasjonalistene i stand til å tre inn og påføre sine egne løsninger. Nasser, Nehru, Peron, Ben Bella, Sukharno, Baathistene – og i en senere periode de islamske fundamentalistene i Iran og Sandinistene i Nicaragua – var alle eksempler på denne prosessen. I så godt som alle disse tilfellene ble også nasjonaliseringer utført.

I et dokument fra Socialist Workers League (SWL) til SWP i 1961, kritiserte de britiske trotskistene Hansens hylling av småborgerlige nasjonalistiske lederskap.

«Det er ikke trotskisters anliggende å støtte opp under rollen til slike nasjonalist-ledere», erklærte de. «De kan bare tilegne seg massenes støtte på grunn av lederskapsbedrageriet til sosialdemokratiet og spesielt stalinismen – og på den måten blir de buffere mellom imperialismen og massene av arbeidere og bønder. Muligheten for økonomisk bistand fra Sovjetunionen setter dem ofte i stand til å inngå bedre avtaler med imperialistene, og gjør det til og med mulig for mer radikale elementer blant borgerlige og småborgerlige ledere å angripe imperialistiske bastioner og tilegne seg mer støtte fra massene. Men for oss er det essensielle spørsmålet i hvert tilfelle at arbeiderklassen i disse landene oppnår politisk uavhengighet via et marxistisk parti, som fører fattigbøndene til etablering og bygging av sovjeter og anerkjennelse av nødvendige forbindelser med den internasjonale sosialistiske revolusjonen. Ikke i noe tilfelle, etter vår oppfatning, bør trotskister erstatte det med håpet om at nasjonalist-lederskapet skal bli sosialister.» [5]

De som er kjent med den påfølgende degenereringen av Workers Revolutionary Party (WRP), vet at dette avsnittet er å lese som en direkte fordømmelse av kursen som Healy, Banda og Slaughter skulle komme til å følge knapt et tiår senere – i forhold til PLO og ulike arabiske regimer. Dette viser bare analysens klarhet, og det faktum at det revisjonistiske angrepet på Den fjerde internasjonale var forankret i objektive klassekrefter. Etter å ha oppgitt kampen mot pabloismen, ble ledelsen av den britiske seksjonen offer for de samme klassekreftene som hadde så fatalt undergravd SWP.

Forkynnelsen av Cuba som en arbeiderstat, og den kubanske revolusjonen som en ny vei til sosialisme, dreide seg om fraskrivelsen av hele perspektivet for Den permanent revolusjon. Arbeiderklassen måtte ikke lenger spille den ledende rollen i de tilbakestående landene, og det var heller ikke nødvendig å kjempe for utviklingen av sosialistisk bevissthet i denne klassen. I stedet kunne geriljabander basert på fattigbønder, frembringe sosialisme uten – og til og med på tross av arbeiderne.

Dette markerte avvisningen av marxismens mest grunnleggende forutsetning. Kampen for sosialisme var skilt fra proletariatet. Arbeidsklassens frigjøring var ikke lenger arbeiderklassens egen oppgave. I stedet ble arbeiderklassen gjort til en stum iakttager av geriljakrigeres heltemodige handlinger.

Når man vurderer dette perspektivet kan man klart se klassegrunnlaget for hele det småborgerlige venstres vedvarende hengivenhet til Fidel Castro. Det de ser i Castro er småborgerskapets evne til å dominere arbeiderklassen, og til å spille en tilsynelatende uavhengig rolle. Cuba tjente for dem som bevis på at den venstreorienterte intellektuelle studentradikaleren eller middelklasse-protestanten ikke måtte underordne seg arbeiderklassen – og hele den vanskelige og langvarige kampen for utvikling av sosialistisk bevissthet blant arbeiderne. De kunne heller revolusjonere samfunnet ved egen spontan handling.

I bekjempelsen av dette revisjonistiske angrepet på marxismen tolket SLL tvisten om Cuba ned til grunnleggende metodologiske spørsmål. Det viste at SWP engasjerte seg i det Trotski hadde beskrevet som «tilbedelse av det oppnådde faktum» – det vil si at de tilpasset seg den såkalte virkeligheten bestemt av den eksisterende sosiale strukturen, de eksisterende lederskapene i arbeiderklassen og de borgerlige formene for bevissthet som dominerer blant de brede massene av arbeidere og undertrykte. Alle disse ble akseptert som objektive, bestemmende faktorer, helt skilt fra det proletære partiets bevisste kamp.

SWPs metode var en passiv kontemplering av disse «fakta», og en tilpasning til eksisterende lederskap, på jakt etter det som syntes å tilby mest umiddelbare utsikter for politisk suksess. De ble dermed disse lederskapenes unnskyldere, og rettferdiggjorde enhver av deres handlinger med argumentet: med tanke på omstendighetene, hva annet kunne de gjøre? Disse «omstendighetene» utelukket imidlertid trotskistenes bevisste kamp for en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen, på sitt eget sosialistiske og internasjonalistiske program.

SLL forsvarte de teoretiske erobringene den trotskistiske bevegelsen hadde kommet til i kampen mot stalinismen. Det insisterte på at de strategiske opplevelsene gjennom hele den imperialistiske epoken hadde vist at lederskap fra andre klasser enn arbeiderklassen ikke kunne fullføre kampene for frigjøring fra imperialistisk undertrykkelse og underutvikling i koloniale og tidligere koloniale land.

Disse kampene kunne bare fullføres ved arbeidsklassens makterobring og utvidelsen av verdens sosialistiske revolusjon. Hovedoppgaven som utledes av denne analysen er å bygge uavhengige revolusjonære arbeiderklassepartier – basert på en kamp mot alle opportunistiske trender, spesielt stalinister, som forsøker å underordne arbeiderklassen til nasjonalisme og nasjonalistiske lederskap.

Fremfor alt benektet pabloismen at oppnåelsen av den sosialistiske revolusjonen krevde utvikling av et høyt nivå av sosialistisk politisk bevissthet innenfor de ledende delene av arbeiderklassen. Arbeidernes politiske bevissthet var, i den pabloistiske vurderingen av ting, helt likegyldig. I den grad arbeiderklassen ble sett å ha et forhold til den sosialistiske revolusjonen, var det bare som en objektiv sosial kraft ledet og manipulert av andre.

Resolusjonen som ble utarbeidet av pabloistene etter gjenforening med SWP stavet ut de politiske implikasjonene av de teoretiske revisjonene utviklet rundt spørsmålet om Cuba. Den sa følgende: «Fiendens svakhet i de tilbakeliggende landene har åpnet muligheten for å komme til makten, selv med et sløvt instrument.» [6] Med andre ord kunne arbeiderstater etableres uten engang å bygge arbeiderklassepartier.

De erklærte at i disse landene, og særlig i Latin-Amerika, skapte betingelsene med massefattigdom og de borgerlige statsstrukturenes relative svakhet «situasjoner der feilen fra en revolusjonær bølge ikke automatisk fører til en relativ, eller til og med midlertidig, sosial eller økonomisk stabilisering. En tilsynelatende ustoppelig rekkefølge av massekamper fortsetter ... Fiendens svakhet gir revolusjonen lettere gjenoppreisning etter midlertidige nederlag enn i imperialistiske land.» [7]

Dette var en grov forvrengning av Trotskis teori om Den permanent revolusjon. Da Trotski pekte på borgerskapets svakhet i det tsaristiske Russland, var det ikke i et slags tidløs vakuum, men i forhold til imperialismens dominans på den ene siden og den objektive styrken til den lille, men konsentrerte, russiske arbeiderklassen på den andre. Borgerskapet var aldri for svakt til enten å knuse eller kontrollere det småborgerlige demokratiet. Det var svakt fordi det konfronterte et ungt proletariat med et revolusjonært lederskap i front.

Pabloistene, derimot, hadde avvist det industrielle proletariatets rolle og hadde overført oppgaven om revolusjon til nettopp slike småborgerlige krefter.

Deres teori om «sløve instrumenter» og «uoppslitelige massekamper» ble utarbeidet under opptakten til det første av en serie amerikansk-støttede kupp – anført av general Castelo Branco i Brasil – som skulle kaste Latin-Amerika ut i et tiårig mareritt av undertrykkelse, der skyggen fortsatt henger over kontinentet.

Pabloistene ikke bare unnlot å forberede arbeiderklassen på disse hendelsene, de bidro til og med til dem – ved å insistere på at revolusjonen kunne utføres av andre krefter enn arbeiderklassen, og ved å godkjenne det castroistiske perspektivet på væpnet aksjon utført av isolerte geriljagrupper.

Pabloisme og lederskapskrisen

Hvorfor fikk castroismen en slik tiltrekningskraft i Latin-Amerika? Om Guevaras perspektiv for geriljakrigføring over hele kontinentet var feilslått, var det én ting landene hadde til felles. De dominerende lederskapene i arbeiderklassen, og spesielt de stalinistiske kommunistpartiene, var helt rådville konfrontert med en økende revolusjonær krise.

Så den «nye virkeligheten» som pabloistene feiret – fremveksten av en småborgerlig-styrt radikal nasjonalistisk tendens, som castroismen – var essensielt sett en manifestering av den uløste krisen av revolusjonært lederskap i arbeiderklassen selv. Likevel presenterte de det som løsningen på denne krisen, og avviste Den fjerde internasjonales strategiske mål. Ved at de forlot en uavhengig orientering mot arbeiderklassen, og kampen for å bygge opp et parti som kunne knuse byråkratienes dominans, reduserte de Den fjerde internasjonales rolle til å hjelpe småborgerlige nasjonalister og stalinister – til å påvirke dem, og forsiktig skyve dem til venstre.

Hvordan ble dette perspektivet realisert i praksis? I 1968 holdt pabloistene sin niende kongress, i det umiddelbare kjølvannet av Guevaras bolivianske fiasko og på terskelen til store klassekamper i Latin-Amerika. De instruerte de partiene i Latin-Amerika som var tilknyttet Det forente sekretariatet (United Secretariat) til å forlate arbeiderklassen og engasjere seg i geriljakrig.

Som kongressdokumentet erklærte: «Til og med i land der det først kan oppstå store mobiliseringer av konflikter av urbane klasser, vil borgerkrig ta varierte former – hvor hovedaksen for en hel periode vil være den landlige geriljaen, et begrep som hovedsakelige er militært-geografisk og som ikke innebærer en utelukkende (eller til og med overveiende) bondesammensetning.» [8]

Resolusjonen fortsatte: «Det eneste realistiske perspektivet for Latin-Amerika er en væpnet kamp, ​​som kan komme til å vare i mange år. Teknisk forberedelse kan ikke oppfattes som bare ett aspekt av arbeidet, men snarere som det grunnleggende aspektet på internasjonalt nivå, og et av de grunnleggende aspektene i de landene der selv de minste betingelsene ikke enda eksisterer.» [9]

Det kunne ikke ha vært mer eksplisitte instruksjoner. Hvis noen i de latinamerikanske seksjonene bar på tvil om hvorvidt de hadde tilstrekkelig støtte blant bøndene, eller om de nødvendige politiske forholdene for å skape et opprør på landsbygda var tilstede, så forsikret resolusjonen dem om at det ikke var behov for bondestøtte, og at den politiske situasjonen ikke var poenget. Det som var nødvendig var «tekniske forberedelser» for væpnet kamp.

Resultatet var den politiske likvidasjonen og den fysisk utryddelsen av kadrene ledet av pabloistene i Latin-Amerika.

I Argentina, for eksempel, omdannet den offisielle seksjonen av Det forente sekretariatet seg til ERP, før de formelt brøt med pabloistene. De engasjerte seg i kidnapping av bedriftsledere mot løsepenger, der de la til krav om økte lønninger og bedre vilkår for arbeidere.

Hva var resultatet av slike tiltak? Arbeiderne ble i hovedsak lært at det ikke var deres sak å føre kampen for å gjøre slutt på kapitalismen. De skulle bare tjene som takknemlige tilskuere til heltemodige bevæpnede geriljakrigere som gjorde jobben for dem.

I Chile førte arbeiderne en vedvarende offensiv, som i siste instans ble kvalt av Allendes Folkefront-regjering – som i sin tur førte en politikk som banet vei for Pinochet-diktaturet. I Argentina innledet Cordobazo-en av 1969 – hvor arbeiderne i Cordoba tok kontroll over byen – en langvarig offensiv som ble undertrykt av peronistene og deretter knust av Videla-diktaturet. I Bolivia reiste gruvearbeidene seg flere ganger, bare for at deres eget lederskap underordnet dem til en angivelig nasjonalistisk og venstreorientert del av militæret under general Torres. Forutsigbart nok overlot Torres snart makten til sine mer tradisjonelle kolleger, som så gjennomførte den hensynsløse undertrykkelsen av de bolivianske arbeiderne.

Med sin dreining til castroismen hadde pabloistene forlatt både arbeiderklassen og kampen for å frigjøre den fra de gamle byråkratienes dominans. Akkurat som Castro angivelig hadde bekreftet Den permanente revolusjon, hadde han også gjort denne viktige kampen overflødig.

SWPs Hansen fremsatte denne tesen med sin sedvanlige kynisme og grovhet, og forkynte at Castro hadde overvunnet stalinismens kontrarevolusjonære rolle.

«Ute av stand til å sprenge vekk det stalinistiske hinderet, tok revolusjonen noen betydelig trinn tilbake og fant en omvei. Omveien har ført oss over ulendt terreng, blant annet via Sierra Maestra på Cuba, men det er klart at den stalinistiske hindringen nå blir omgått.»

«Det er ikke nødvendig å snu seg til Moskva for ledelse. Det er den viktigste leksa å lære av erfaringen på Cuba ... For endelig å bryte stalinismens hypnose ble det nødvendig å krype på alle fire gjennom jungelen i Sierra Maestra.» [10]

Denne konklusjonen hadde bestemte politiske implikasjoner som rakk langt utenfor Cuba. Hvis man ganske enkelt kunne «omgå den stalinistiske hindringen» ved hjelp av geriljakrig ledet av småborgerlige nasjonalister, da hadde den vanskelige og langvarige kampen som Den fjerde internasjonale hadde ført for å bryte kvelertaket som stalinismen opprettholdt på arbeiderklassen ikke bare vært overflødig, men også kontraproduktiv .

Nettoeffekten av dette perspektivet var ikke å bryte – men heller styrke – stalinismens grep om arbeiderbevegelsen i de undertrykte landene, og særlig i Latin-Amerika. Det bidro til å avlede en hel generasjon latinamerikansk ungdom fra enhver kamp innen arbeiderklassen. Vendingen til gerilja-ismen representerte en velsignelse for stalinister og andre byråkratiske ledere. Den isolerte de mest revolusjonære elementene blant ungdommen, så vel som en del radikaliserte arbeidere, og styrket dermed byråkratiets grep over arbeiderbevegelsen.

I siste instans bidro pabloistenes tilpasning til småborgerlig nasjonalisme til å sikre at arbeiderklassen ikke hadde noe revolusjonært lederskap da den gikk inn i de store klassekampene på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. De gerilja-eventyrene de fremmet ga militæret og imperialismen påskudd for innføringen av diktatur. Dermed spilte denne revisjonistiske tendensen en avgjørende rolle i å forberede de blodigste nederlagene som Latin-Amerikas arbeidere har blitt påført.

Balanseregnskap for gerilja-ismen

Hva ble det av guevarist-castroist-bevegelsene som pabloistene proklamerte som de nye instrumentene for den sosialistiske revolusjonen? Å spore deres konkrete evolusjon er å avdekke disse bevegelsenes klassekarakter fra sin opprinnelse.

FALN i Venezuela – dannet med kubansk støtte – var en av de viktigste gerilja-bevegelsene på 1960-tallet. La oss sitere en uttalelse fra en av lederne av denne bevegelsen i den perioden.

«Når vi snakker om frigjøringen av Venezuela, mener vi frigjøringen av hele Latin-Amerika; vi anerkjenner ikke grenser i Latin-Amerika. Våre grenser er ideologiske grenser. Vi tolker internasjonal solidaritet på en virkelig revolusjonær måte, og vi er derfor forpliktet til å sloss for å bekjempe imperialismen til den ikke lenger eksisterer. Vi er forpliktet til ikke å legge ned våre våpen før den nordamerikanske imperialismen er redusert til maktesløshet.»

Forfatteren av disse strofene var Teodoro Petkoff. Ikke bare la han ned sine våpen – han har siden blitt Venezuelas planleggingsminister og hovedansvarlig for å implementere IMFs nedskjæringsprogrammer. Fra å proklamere kontinental solidaritet og kamp til døden mot yankee-imperialismen, er Petkoff nå engasjert i å kutte lønninger og privatisere statlige bedrifter, for å lykkes i konkurransen med andre regionale kapitalistiske økonomier om transnasjonale investeringer. Han er forventet som en ledende kandidat i årets presidentvalg i Venezuela.

Hans tilfelle er representativt. I Uruguay er Tupamaro-geriljakrigerne nå en del av Frente Amplio – en borgerlig valgfront som administrer de forvitrende sosiale forholdene i hovedstaden Montevideo. M-19-bevegelsen har utarbeidet en avtale med den kolombianske regjeringen, som ikke bare forsikret lederne inntreden i parlamentet, men som tillot medlemmene å bytte sine våpen for små-bedriftslån.

På begynnelsen av 1980-tallet hevdet Castro-regimet og dets tilhengere at Mellom-Amerika – med maktovertagelsen til de nicaraguanske Sandinistene og utbruddet av borgerkrig i El Salvador – var en ny berettigelse for deres perspektiv.

Men hva ble det av alle disse bevegelsene? Sandinistene, FMLN i El Salvador, URNG i Guatemala inngikk alle pakter med nettopp de maktene som var ansvarlig for drap på hundretusenvis av arbeidere og bønder. Castro hjalp å megle disse avtalene i Contadora- og Esquipulas-forhandlingene, som konsoliderte makten i hendene på borgerskapets Amerika-støttede fraksjoner –

samtidig som de gjør kadrer fra de såkalte frigjøringsbevegelsene til parlamentariske representanter, militæroffiserer og politimenn i de nye regimene. Alle disse gruppene har blitt delt inn i ulike fraksjoner som fordømmer hverandre, med rette, for politisk svik og økonomisk korrupsjon.

I mellomtiden konfronteres massene i regionen med fattigdomsforhold og undertrykkelse som er like ille, eller verre enn den som ga opphav til de revolusjonære opprørene i regionen for 20 år siden. Nettoeffekten av disse castroistisk-influerte småborgerlige nasjonalistiske bevegelsene var å så demoralisering blant et lag av de mer militante arbeidere, ungdommer og bønder.

Cuba i dag

Hva med Cuba selv? Hva er sluttresultatet av den nye veien til sosialisme som både Castro-regimet og pabloist-revisjonistene proklamerte for 35 år siden?

I 30 år overlevde øya takket være store subsidier fra Moskva-byråkratiet. Ifølge både Castros tilhengere og amerikanske anslag utgjorde økonomiske subsidier fra Sovjetunionen til Cuba et sted mellom 3 og 5 milliarder dollar årlig. Mekanismen for denne hjelpen var sovjetblokkens innkjøp av kubanske landbruksprodukter over verdensmarkedsprisene, særlig sukker – så mye som 12 ganger så høyt – og salg av petroleum til under markedsprisene. Basert på dette arrangementet kom Cuba til å kjøpe sukker fra naboøya Den dominikanske republikk, og selge olje på verdensmarkedet – for å oppnå hard valuta.

Avhengigheten av sovjetiske subsidier førte til slutt til å styrke Cubas monokultur av sukker – det historiske grunnlaget for øyas underutvikling og undertrykking. Akkurat som før 1959-revolusjonen besto Cubas eksport av sukker, tobakk, nikkel, fisk og noen andre landbruksprodukter, derav 83 prosent til Sovjetunionen og Øst-Europa. Fra sovjetblokken importerte øya bearbeidede forbruksvarer og maskiner – for ikke å nevne en vesentlig andel av sin mat.

Ingen mengde justeringer og brå endringer i den økonomisk politikken – diktert av den ufeilbarlig «lider maximo» Fidel Castro – endret dette grunnleggende forholdet. I siste instans ble de betydelige reformene det kubanske folket oppnådde innen helse, utdanning og ernæring opprettholdt gjennom disse tilskuddene. Nå som regimet vender seg mot utenlandske direkteinvesteringer blir reformene systematisk plukket vekk.

Castro inngikk en faustiansk avtale med det sovjetiske byråkratiet, der han fungerte som en sjakkbonde i USA-Sovjet-relasjonene – mot gjenytelser i form av sovjetiske subsidier. Djevelen har uunngåelig kommet for å innkassere sitt.

Oppløsningen av Sovjetunionen var en økonomisk katastrofe for Cuba. Castro-regimets reaksjon har vært å fremme økte utenlands-investeringer og å tillate fremveksten av en voksende sosial stratifisering innen Cuba selv.

Utenriksminister Roberto Robaina forklarte nylig Cubas politikk i et intervju med den statsdrevne avisen Granma: «Det som skjer på Cuba er en økonomisk åpning med fulle garantier for utenlandske investorer ... Denne åpningen er strategisk og utvides og utdypes for hver eneste dag...»

«Mitsubishi Motors, Castrol, Unilever, Sherrit Gordon, Grupo Sol, Total, Melia Hotels, Domos, ING Bank, Rolex, DHL, Lloyds, Canon, Bayer. Dette er alle navn med suksess i forretningsverdenen – og de er på Cuba. Noen av disse bedriftene har av de største kapitalene i verden – og de har satt sin lit til oss.»

«Lett å investere kapital, sikkerhet og respekt, garantier for profittrepatriering, tilgjengelighet av personell med høy ekspertise, innkvartering, pågangsmot, seriøsitet i forhandlinger og lojalitet hos deres kubanske partnere – er noen av elementene de som har bestemte seg for å satse på Cuba setter størst pris på... » [11]

Selv om han ikke sa det i Granma, er det utvilsomt gjort klart til disse investorene rent privat at på Cuba kan de få noen av de billigste arbeiderne på den vestlige halvkula, med et garantert streik-fritt miljø sikret av en stalinistisk skolert politistat.

Castro-regimet hevder vanligvis at utenlandske kapitalistinvesteringer søkes for å redde den kubanske revolusjonens «sosiale erobringer». Virkeligheten er at Castro-regimet, som borgerlige regimer i hele den tidligere koloniale verden, er engasjert i markedsføring av billig arbeidskraft til multinasjonale foretak.

For Cuba gjøres dette på en ekstremt direkte og sentralisert måte. Kubansk arbeidskraft kontraheres til utenlandske selskaper for hard valuta betalt til den kubanske regjeringen. Regjeringen ansetter de nødvendige arbeidstakerne og betaler dem så en brøkdel av dette beløpet i form av pesos, den lokale valutaen. De utenlandske selskapene har retten til å si opp arbeiderne etter eget skjønn.

Veksten i sosial ulikhet er fôret av en spirende dollarøkonomi. Den største kilden til valutareserver i dag er kontantene sendt hjem til slektninger på Cuba fra eksilkubanere – i vesentlig grad basert i USA. Hva skal man si om en «revolusjon» som er økonomisk avhengig av de som nylig ble fordømt som kontrarevolusjonære «gusanos» – mark?

Annen hard valuta filtreres inn gjennom veksten i turismen, som er den næringen Castro-regimet har gjort til sentralelementet for sin økonomiske planlegging. Resultatet er det noen på Cuba har beskrevet som turistisk apartheid. Det er bygd nye hoteller, restauranter og butikker som er reservert utelukkende for utlendinger, der vanlige kubanere ikke har adgang. Prostitusjon er utbredt. Det store flertallet av befolkningen lever i fattigdom.

Castro-regimet klandrer den amerikanske embargoen for alle øyas økonomiske problemer. Uten tvil er USAs politikk en brutal og irrasjonell imperialistisk maktutøvelse mot et lite, undertrykt land. Men denne politikken har vært ført i 35 år. I løpet av denne tiden har Cuba hatt økonomiske forbindelser med nesten alle andre store land i verden.

Cubas krise er fundamentalt sett resultat av revolusjonens borgerlige karakter. Den klarte ikke å løse noen av det kubanske samfunnets historiske problemer. Tvert i mot ble motsetningene dekket over av massive subsidier fra det sovjetiske byråkratiet.

Få land har sett en så stor flom av flyktninger. I de første revolusjonsårene besto disse i stor grad av borgerskapet og mer privilegerte lag av middelklassen. Men de som har flyktet på flåter og oppblåste bilslanger på 1980- og 1990-tallet, er motivert av de samme drivkreftene som har sendt tusener på flukt fra Haiti, Mexico og andre land: ønsket om å unnslippe sult og undertrykking.

På toppen av disse forholdene hviler et regime som knebler ambisjonene til massene av kubanske arbeidstakere. Castro styrer gjennom et politisk diktatur organisert langs militære linjer. Statens viktigste institusjon er de væpnede styrkene, som også driver de fleste av Cubas økonomiske foretak.

Castro er innskrevet i den kubanske grunnloven som livstidspresident. Å motsette seg ham er derfor ikke bare «kontrarevolusjonært», men også grunnlovsstridig. Han er både statsoverhode og regjeringssjef, samt førstesekretær for kommunistpartiet og øverstkommanderende for militæret. Kort sagt, all makt er konsentrert i hans hender, og hans personlige diktat pålegges alle viktige beslutninger. Med Castro nå i 70-årene blir suksess et stadig større anliggende. Hans bror Raul innehar alle nestelederstillinger i regjeringen, militæret og partiet.

I den grad Cuba ble identifisert med sosialisme – noe som har blitt fremmet av både imperialistene på en siden og Castro-regimet og dets småborgerlige venstretilhengere på den andre – har det hatt den virkning at det har diskreditert forestillingen om et sosialistisk alternativ til kapitalismen, spesielt i Latin-Amerika.

Oppsummering

Den første internasjonale under Marx ledelse vedtok slagordet om at «Arbeidernes frigjøring skal være arbeidernes egen oppgave.» Det vil si, at i siste instans er sosialisme arbeidsklassens selvbestemmelse. Den kunne ikke tildeles arbeiderne, eller vinnes for arbeiderne av en annen klasse eller sosial kraft som handler på deres vegne. Den kan bare være produkt av arbeiderklassens bevisste kamp, demokratisk organisert som klasse for seg, i kamp for å forandre samfunnet på egne vegne – og for hele menneskeheten.

Den internasjonale komitéen forsvarte dette perspektivet mot alle de fasjonable teoriene fra 1960-tallet og 1970-tallet som avviste arbeiderklassen og hevdet å ha oppdaget andre, mer revolusjonære agenter som ga praktiske snarveier til sosialisme. Vel tretti år senere, er det ingenting igjen av disse teoriene. Kampen ført av ICFI har blitt behørig bekreftet av historiens gang.

Vi bør huske hva Joseph Hansen sa om Den internasjonale komitéens uforsonlige kamp, og avvisning av å bøye seg for castroismen. Han advarte om at denne holdningen ville være «politisk selvmord i Latin-Amerika». Hva skjedde faktisk? Pabloistisk revisionisme og dens støtte til castroismen bidro til å føre en generasjon radikalisert ungdom på selvmorderiske eventyr – som arbeiderklassen betalte den største prisen for.

Hva kunne ha vært resultatet hvis de krefter som falt under påvirkning av pabloismen – i stedet for å tilpasse seg til castroismen – hadde underlagt den småborgerlige nasjonalismen en ubøyelig kritikk?

Sikkert kunne resultatet ha vist seg å ha blitt midlertidig isolasjon – i hvert fall fra bevegelsene dominert av småborgerskapet. Men i prosessen ville de ha skolert de mest avanserte delene av arbeiderne og ungdommen. Gjennom denne kampen kunne det ha blitt forberedt et lederskap i stand til å mobilisere arbeiderklassen til revolusjonær kamp. I stedet for å falle under dominansen av militærdiktaturer som bidro til å oppnå en midlertidig re-stabilisering av verdenskapitalismen, kunne Latin-Amerika ha gitt en kraftig impuls til den verdenssosialistiske revolusjonen.

De sentrale lærdommene vi må trekke fra denne strategiske erfaringen gjelder marxisters kritiske ansvar. Deres oppgave er ikke å oppdage og tilpasse seg andre krefter som spontant kan utføre den sosialistiske revolusjonen. Det er heller å bygge uavhengige revolusjonære arbeiderklassepartier – som seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – som baserer seg på uforsonlig teoretisk standhaftighet, og som forteller arbeiderklassen sannheten.

De objektive betingelsene i Latin-Amerika og internasjonalt modnes til det punktet hvor kampen som føres av den trotskistiske bevegelsen vil krysse med den revolusjonære bevegelsen av millioner. Lærdommene denne bevegelsen har assimilert gjennom kampen for sosialisme i det 20. århundre, vil bli avgjørende for sosialismens realisering i det 21. århundre.

Fotnoter

[1] Leon Trotsky, Writings of Leon Trotsky 1939-40 (New York: Pathfinder Press, 1973), p. 202

[2] Documents of the Fourth International: The Formative Years 1933-40 (New York: Pathfinder, 1973), p. 394

[3] Ernesto Che Guevara, La Guerra de Guerrrillas (La Habana:Talleres de INRA, 1961)

[4] Joseph Hansen, Dynamics of the Cuban Revolution: The Trotskyist View (New York: Pathfinder Press, 1978), p.75

[5] Cliff Slaughter, ed., Trotskyism Versus Revisionism: A Documentary History (London: New Park Publications, 1974), vol. 3, The Socialist Workers Party’s Road Back to Pabloism, p. 65

[6] Ibid, vol. 4, The International Committee Against Liquidationism, p. 199

[7] Ibid

[8] United Secretariat 9th Congress documents

[9] Ibid

[10] Joseph Hansen, Dynamics of the Cuban Revolution: The Trotskyist View (New York: Pathfinder Press, 1978) p. 265

[11] Granma, 16 November, 1994