Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien offentliggjort denne uken, og talen president Donald Trump holdt mandag for å introdusere den, utgjør en grim advarsel til menneskeheten om at amerikansk imperialisme har lagt ut på en vei som fører til en kjernefysisk tredje verdenskrig.

Mens strategidokumentet i stor grad har blitt forbigått i stillhet av presidentens angivelige politiske motstandere i Det demokratiske partiet og er gitt en relativ godkjenning av etablissementes medier, har mer tenksomme imperialistiske ideologer bemerket de vidtrekkende endringene som presenteres i dokumentet.

Historikeren Arthur L. Herman skriver i Wall Street Journal at Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi forespeiler et «dypt skifte tilbake til verden før 1917: en anarkisk internasjonal arena hvor hver suverene stat, stor eller liten, må stole på væpnet styrke» for sin sikkerhet.

«I denne nye tiden» skriver Herman, «gir makt uunngåelig rett». Bare makt betyr noe, og «de store maktene dominerer uunngåelig de små».

Herman legger til: «Dette er Otto von Bismarcks verden. Han sa i 1862: ‘De store spørsmålene i tiden blir ikke besvart av taler og flertallsbeslutninger. .. men av jern og blod.»

En leder i Wall Street Journal applauderte den utilslørte realpolitikken i dokumentet og roste den åpne identifiseringen av Kina og Russland som «revisionistiske makter» som ønsker å «utfordre amerikansk makt, innflytelse og interesser». Med en fryd som ligner krigsfeberen som grep de herskende klassene før Den første verdenskrig, hyller avisa dokumentet som et «viktig korrektiv fra solskinns-forsikringene fra Obama-årene» og hans proklamasjoner om at «krigens tidevann trekker seg tilbake».

Den internasjonale pressen har også trukket vidtrekkende konklusjoner fra dokumentet. Brendan Thomas-Noone i the Australian skriver at, til tross for «usikkerheten» som omslutter Trump-administrasjonen, avslører dokumentet et langsiktig «skifte i USAs utenrikspolitiske konsensus fra global økonomisk integrasjon til konkurranse mellom stormaktene».

Han fortsetter: «Sikkerhetsstrategien argumenterer for at USA går inn i en ny epoke med stormaktkonkurranse mot ‘revisionistiske’ stater – Kina og Russland. I flere tiår nå har USAs politikk vært å engasjere disse maktene, bringe dem inn i internasjonale institusjoner og integrere dem inn i den globale økonomien. Det ble antatt at dette ville, som strategien benevner det, ‘gjøre dem til godsinnede aktører og troverdige partnere’. Den legger til at ‘for det meste viste dette premisset seg å være feil’».

I den utstrekning det har vært noen kritikk fra demokratene og deres allierte i media, har den i stor grad dreid seg om mangelen på en direkte fordømmelse av Russland for den påståtte «innblandingen» i 2016-valget. Denne vinklingen tenderer bare til å understøtte den overordnede krigerske karakteren i administrasjonens politikk. De snakker bare om en taktisk uvesentlighet, om hvorvidt Russland eller Kina bør være det prioriterte målet for amerikanske krigsforberedelser.

I henhold til en lov vedtatt i 1986 skal Det hvite hus hvert år gi Kongressen en nasjonal sikkerhetsstrategi som skisserer Washingtons «verdensomspennende interesser, mål og målsetninger» og presenterer «foreslåtte kortsiktige og langsiktige anvendelser av de politiske, økonomiske, militære og andre elementene av den nasjonale makten» for å oppnå dem.

Hvis det siste strategidokumentet og Trumps tale har skapt lite substansiell kritikk, er det utvilsomt fordi det har vært et sterkt element av kontinuitet i amerikansk strategi over det siste kvarte århundret siden det stalinistiske byråkratiets oppløsning av Sovjetunionen og Washingtons proklamering av av et nytt «unipolart øyeblikk».

I hovedsak har denne strategien vært basert på konklusjonen om at likvideringen av Sovjetunionen hadde fjernet tidligere begrensninger på den amerikanske imperialismes anvendelse av militærmakt for å oppnå sine globale interesser. De førende sjiktene av den amerikanske herskende eliten omfavnet en strategi basert på villfarelsen om at USAs militære overherredømme aktivt kan brukes som et instrument til å kompensere for den relative nedgangen for amerikansk kapitalismes dominans over verden.

Denne krigerske holdningen stammer ikke fra den amerikanske kapitalismens styrke, men er heller en degenerering og en frykt i den amerikanske herskende klassen for at det «amerikanske århundret» kan ta slutt.

I 1992, under den demokratiske Bill Clinton-administrasjonen, vedtok Pentagon et grunnleggende planstyringsdokument for forsvaret («Defence Planning Guidance») som formulerte i klartekst Washingtons globale hegemoniske ambisjoner. Der erklæres det:

«Det finnes andre potensielle nasjoner eller koalisjoner som, i fremtiden, kunne utvikle strategiske mål og en forsvars[strategi] for regionsomfattende eller global dominans. Vår strategi må nå sette nytt fokus på å forhindre fremveksten av enhver potensiell fremtidig global konkurrent.»

1990-årene så gjennomføringen av denne nye politikken med Den første gulfkrigen og den brutale intervensjonen for å stykke opp Jugoslavia, som kulminerte i den amerikansk-ledede bombingen av Serbia i 1999.

Hendelsene den 11. september 2001 skapte «krigen mot terrorisme», et påskudd for en voldsom eskalering av global amerikansk militarisme. USAs politikk sto i klartekst i Den nasjonale sikkerhetsstrategien fra 2002, utstedt av den republikanske George W. Bush-administrasjonen, som brukte doktrinen om «forebyggende krigføring». Denne doktrinen hevdet at USA har rett til å angripe ethvert land i verden som det oppfattet som en potensiell trussel for amerikanske interesser. Dette er en politikk som i hovedsak avviste Nürnberg-prinsippene om aggressiv krig som var det juridiske grunnlaget for rettsakene og henrettelsene av de overlevende nazilederne.

Doktrinen fant raskt anvendelse med den amerikanske invasjonen av Irak, under det falske påskuddet om «masseødeleggelsesvåpen». Dette skapte en av de største krigsforbrytelsene siden sammenbruddet av Hitlers Tredje rike.

Den demokratiske presidenten Barack Obama, som ble valgt basert på feiloppfatningen at han ville begynne en reversering av Bush sin politikk, pyntet på doktrinen om «forebyggende krig» i sin begrunnelse for USAs uprovoserte aggresjonskrig mot Libya i 2011. Han insisterte på at anvendelsen av USAs militærmakt var berettiget selv om «vår sikkerhet ikke er direkte truet, men når våre interesser og verdier er det». Han la til at dette inkluderte handlinger som hadde til formål å «sikre regional sikkerhet og opprettholde flyten av handelsvarer». Med andre ord så forbeholder Washington seg «retten» til å starte aggressiv krig hvor enn amerikanske banker og selskapers overskudd og markeder står på spill.

Det er en umiskjennelig kontinuitet mellom disse tidligere utledningene av doktrinen om global amerikanske militarisme og det krigerske NSS-dokumentet og talen holdt av Trump. Men er det også et betydelig brudd. Dette bruddet reflekterer den omfattende krisen i den amerikanske- og verdens-kapitalismen og det faktum at den siste fasen i den pågående amerikanske kampen for verdenshegemoni rettes stadig mer direkte mot Russland og Kina, begge atommakter.

I talen sin fremstilte Trump seg - på en måte som ligner mye på det Adolf Hitler gjorde i Tyskland for åtti år siden - som nasjonens frelser og en forkjemper for den «glemte mann». Han er kommet for å omgjøre knefallet for utenlandske interesser. «For mange av våre ledere – så mange – glemte hvilke stemmer de skulle respektere, og hvem sine interesser de skulle forsvare.»

Under denne «dolkstøt»-retorikken ligger det faktum at det siste kvarte århundret med amerikansk militæraggresjon har produsert den ene katastrofen etter den andre, mens strategien åpenbart ikke har omgjort nedgangen for amerikansk kapitalisme på verdensplan.

I sin kjerne reflekterer strategidokumentet og Trumps tale konklusjonene det amerikanske militærets øverste ledelse trekker fra denne erfaringen – representert ved generalene McMaster, Mattis og Kelly– som nå dominerer Det hvite hus og USAs utenrikspolitikk. Ledende demokrater beskriver dem som «de voksne i rommet», men deres løsning er en massiv eskalering av amerikansk militarisme.

Dokumentet beklager USAs «strategiske selvtilfredshet» over den siste perioden, den manglende evnen til å bygge «militær kapasitet» og til å anskaffe «nye våpensystemer», samt idéen om at krig kunne «vinnes raskt, på avstand og med minimale dødsfall». Det er klart at det de har i tankene er den nylige enorme økningen av militærutgifter og nye kriger der titusener og hundretusener av amerikanske soldater igjen vil dø,

Fremfor alt adskiller imidlertid teksten seg fra tidligere strategidokumenter i sin åpne omfavnelse av atomkrig som et gangbart alternativ. Dokumentet sier at en stor økning i USAs kjernefysiske arsenal er «avgjørende for å hindre atomangrep, strategiske ikke-nukleære angrep, og store konvensjonelle aggresjoner», og antyder sterkt at det amerikanske militæret er beredt til å utføre et kjernefysisk angrep først, som respons på en utfordring fra land som ikke er atommakter. Det fortsetter med å bekrefte at «frykten for [atom]-eskalering ikke vil holde USA tilbake fra å forsvare våre vitale interesser».

Leo Trotski advarte under opptakten til Den andre verdenskrig at «Historien bringer menneskeheten ansikt til ansikt med et vulkansk utbrudd av amerikansk imperialisme.»

Denne prognosen har blitt sterkt bekreftet av truslene fra Washington denne uken. Mangelen på en vesentlig opposisjon gjør det klart at det ikke finnes noen «freds-fraksjon» innenfor det amerikanske herskende etablissementet. Utsiktene til en tredje – atom – krig kan bare motvirkes av den internasjonale arbeiderklassen som mobiliserer seg som en uavhengig revolusjonær kraft mot imperialistisk krig og krigens kilde, det kapitalistiske systemet.