Dette er den tredje artikkelen i en fire-delt serie.

Den trotskistiske advarselen om at det stalinistiske byråkratiet, så fremt det ikke ble forhindret av arbeiderklassen, til slutt ville oppløse den degenererte arbeiderstaten og bli til en ny eierklasse, ble fullt og helt bekreftet av det som skjedde på 1990-tallet.

En russisk sosiolog beskrev prosessen ganske spisst:

«En minister ble innehaver av den kontrollerende aksjebeholdningen i et konsern; en administrativ leder i finansdepartementet ble president for en kommersiell bank; en seniorleder i Gossnam [det tidligere sovjetiske byrået ansvarlig for distribusjon av ‘produksjonsmidler’] ble daglig leder for børsen.» [16]

Det nye borgerskapets åpne kriminalitet var slående. Ifølge en undersøkelse blant Tsjeliabinsk-entreprenører på begynnelsen av 1990-tallet, betraktet 30 av 40 besittere av store midler det som umulig å gjøre forretninger uten å bryte loven; 90 prosent var overbevist om at de ikke kunne delta i forretninger uten å gi bestikkelser til ulike statlige byråer; 65 prosent hadde bestukket arbeidere i finansielle revisjonsorganer og 55 prosent hadde bestukket offisielle representanter på ulike nivå.

I en privat samtale med økonomen Anders Aslund, som hjalp til med utforming og implementering av «sjokkterapien», forklarte en av oligarkene som hadde komnet til rikdom og makt under lån-for-aksjer-privatiseringen fra midten av 1990-tallet:

«Det er tre typer forretningsmenn i Russland. En gruppe er mordere. En annen gruppe stjeler fra andre privatpersoner. Og så har du ærlige forretningsmenn som oss, som bare stjeler fra staten.» [17]

Denne perverse og kriminelle orgien av det forhenværende byråkratiets selvberikelse var basert på ødeleggelsen av produktivkreftene som hadde blitt skapt av den sovjetiske arbeiderklassen, og det hensynsløse og kortsiktige utsalget av råvarer. Kuzbass og den russiske kullindustrien er et spesielt godt eksempel på den sosiale kriminaliteten og hensynsløsheten i denne prosessen.

Etter USA har Russland verdens største kullreserver. Restene av den sovjetiske kullindustrien var dermed blant de mest fristende delene av byttet som både russiske og vestlige forretningsfolk håpet å sikre seg under den kapitalistiske restaureringen. USA hadde allerede lagt grunnlaget for en massiv intervensjon med det tidligere dokumenterte PIER-prosjektet, lansert i 1990, godt før den endelige ødeleggelsen av Sovjetunionen på slutten av 1991. I løpet av restaureringen og mye av 1990-tallet forble USA sterkt involvert i den såkalte «restruktureringen» av den russiske kullindustrien.

I de første årene med kapitalistisk restaurering, støttet av regjeringen som samtidig som den privatiserte kullindustrien rygget fra å kutte alle subsidiene, i vesentlig grad av frykt for en fornyet eksplosjon av kullgruvearbeidernes kamp, som fortsatte å gå til streiker gjennom hele 1990-tallet. Kullindustrien fortsatte også å være under administrasjon av det tidligere sovjetiske departementet Rosugol, der departementspresidenten Yuri Malysjin figurerte blant de mektigste på den tiden. Selv om den allerede var helt privatisert, kunne det faktum at kullindustrien var under de facto kontroll av en stor russisk statlig forretningsvirksomhet ikke annet enn å være en torn i siden for den internasjonale, og spesielt amerikanske, finanskapitalen.

Hovedredskapet som garanterte den fullstendige underordningen av kullindustrien til profittinteressene til de store amerikanske, australske, østerrikske og russiske foretakene var Verdensbanken. Fast bestemt på å sende den russiske kullindustrien langs «Thatcher-veien» skisserte Verdensbanken et program med massive kutt og gruvenedleggelser som en betingelse for et lån på $ 500 millioner. Den russiske regjeringen, som ifølge en forfatter hadde kullindustrien som en «politisk løkke rundt halsen», aksepterte «forslagene» fra Verdensbanken i 1995. Kravene inkluderte «nullstilling» av alle kullsubsidier, og en plan for å redusere sysselsettingen i kullindustrien til halvparten innen tre til fem år.

Verdensbankens program var nært knyttet til det amerikanskfinansierte Kullprosjektet, og begge ble støttet fullt ut av De uavhengige gruvearbeidernes forening NPG, som da hadde mistet mye av sin medlemsmasse og sin innflytelse.

Virkningen av «restruktureringsprogrammet» på kullindustrien var totalt ødeleggende. Sysselsettingen i kullgruvene i Russland gikk ned fra 900.000 til omtrent halvparten innen år 2000. Produksjonen, som hadde en topp i 1988 med 400 millioner tonn, falt til bare 225 millioner tonn i 1997. Rosugol ble et åpent joint-stock aksjeselskap i 1996, med Malysjin som president. I 1998, etter nedleggelsen av minst 58 gruver, annonserte regjeringen planer om å stenge ytterligere 86 av av de resterende 200 kullgruvene i Russland.

Arbeidere gikk uten lønn i månedsvis, og til og med år. Mens dette var et generelt fenomen i Russland på 1990-tallet, var situasjonen spesielt ille i kullindustrien. I et spesielt beryktet tilfelle betalte ikke Kuznetskaya-gruven i Kuzbass, en av de største jerngruvene som ble privatisert i 1991 som et joint-stock aksjeselskap med et østerriksk firma, sine arbeidere på to år. Drevet til fortvilelse gikk gruvearbeidere og deres koner til slutt til det skritt at de stengte gruvens øverste ledelse inne på kontorene og holde dem som gisler inntil de fikk sine lønninger utbetalt.

Kullgruvearbeiderne, en gang den høyest betalte gruppen i den sovjetiske arbeiderklassen, falt ned til syvende plass innen slutten av 1990-tallet. [18]

I likhet med aluminium, stål og andre råmaterialer og energiindustrier, ble kullindustrien utsatt for voldsomme kamper innen staten, og blant de fremvoksende oligarkiene og den organiserte kriminaliteten, der skillelinjene mellom disse tre sektorene var så godt som ikke-eksisterende. Dusinvis av Kuzbass-gruveforvaltere ble drept som en del av mafia-krigene på 1990-tallet. Kuzbass hadde den tredje høyeste mordraten i landet. En gruvedirektør som ble spurt av Moskva Times om den organisert kriminalitetens innflytelsen på kullbransjen, svarte konsist: «De påvirker den ikke. De driver den.»

Den sosiale katastrofen som resulterte av nedleggelsen av gruvene og elimineringen av hundretusenvis av arbeidsplasser ble forverret av det faktum at det på grunn av den alvorlige boligmangelen i Russland (som fortsatt er gjeldende), viste seg at det var så godt som umulig for oppsakte gruvearbeidere å flytte med sine familier til andre regioner for å finne annen sysselsetting. En lokal regjeringsrepresentant fra Kuzbass, som tidligere hadde jobbet for KGB, fortalte lakonisk til New York Times: «I dag bryr de [kullgruvearbeiderne] seg ikke om såpe. De vil ha mat.»

Streikene til gruvearbeiderne i Kuzbass og videre utover, skjedde gjennom hele 1990-tallet og trakk inn mellom 400.000 og 600.000 gruvearbeidere. Samlet sett fortsatte millioner av arbeidere med gjentatte streiker i løpet av denne perioden, der de protesterte mot den ekstreme sosiale krisen. Under den kollosale politiske forvirringen kunne imidlertid disse streikene manipuleres og utnyttes av rivaliserende fraksjoner innen fagforeningene og blant regjeringsrepresentanter og forretningsfolk, som alle prøvde å bruke de streikende arbeiderne for å presse på for egne interesser i Moskva eller i regionen.

Mens Kuzbass var meget krasst, er situasjonen der stort sett representativ for det politiske og økonomiske kaoset, for kriminaliteten og den sosiale fortvilelsen som kom til å markere 1990-tallet generelt. Det er en periode som mange russere med god grunn fortsatt husker som traumatisk.

Ifølge den russiske journalen Expert kollapset den totale industriproduksjonen i Russland med så mye som 55 prosent i løpet av 1990-årene. Til sammenligning gikk produksjonen ned med 30 prosent under Den store depresjonen i USA. I russisk historie hadde bare den samlede effekten av Den første verdenskrigen og Borgerkrigen etter Oktoberrevolusjonen vært verre. Mellom første halvår 1993 og første halvår 1994 gikk industriproduksjonen i sektorer som våpen-, elektronikk- og anleggsindustriene – nøkkelbransjer i Sovjetunionen – ned med 40 til 50 prosent. Industriproduksjonen som helhet i 1994 var 47 prosent av 1990-nivået. Innenlandsinvesteringene var i 1995 på 35 prosent av 1990-nivået, og i 1996 foretok 75 prosent av alle selskap ingen kapitalinvesteringer i det hele tatt. Utenlandsk kapital strømmet til aksjemarkedene og til finansinstitusjonene, men ikke til industrien.

Privatiseringen og demonteringen av betydelige deler av industrien betydde også ødeleggelsen av en sosial velferdsstat som i vesentlig grad var knyttet til den sovjetiske industriinfrastrukturen.

I tillegg har de siste tiårene sett uopphørlige kutt for helsevesenet, ganske spesielt. Den sosiale krisen og mangelen på noe politisk perspektiv har drevet millioner til selvmord, og inn i narkotika- og alkoholmisbruk.

Den sosiale infrastrukturen har blitt forsømt i en grad som kan kalles åpent kriminell. Russland, etter territorium det største landet i verden og med en befolkning på 140 millioner, har bare anslagsvis 5.000 brannstasjoner. Det mye mindre enn det også sosialt ødelagte Polen, som har over 15.000 brannstasjoner for en befolkning på 40 millioner. I 2014 døde 9.405 mennesker i branner i Russland. Antall døde per 1.000 branner var 64,5. Det er en rate som bare overgås av Hviterussland som hadde 78,8 døde per 1.000 branner. Til sammenligning er tallene for USA, som har en befolkning på 320 millioner, 3,280 mennesker døde i branner, dvs. en dødsrate på 1,7 per 1.000 branner.

Kemerovo-brannen den 25. mars 2018 var en av de verste, men neppe den eneste storbrannen som ble forårsaket av en kriminell mangel på grunnleggende brannsikkerhetsforskrifter. I 2003 tok en brann i en studentsovesal ved Moskva Universet 44 liv og skadet 156; en brann i et sykehjem i Krasnodar i 2007 krevde 60 liv; en brann i en nattklubb i Perm i 2009 krevde 154 liv; og i 2015 tok en brann på et kjøpesenter i Kazan 19 liv og skadet 61 personer.

Hvert år dør anslagsvis 15.000 arbeidere i arbeidsulykker, ifølge tall fra Den internasjonale arbeidslivorganisasjonen (ILO). Det grufulle antallet 190.000 arbeidere dør årlig som følge av eksponering for farlige forhold i forbindelse med jobben.

Kort sagt, og stikk i strid med påstandene fra de kapitalistiske triumfalistene og de fleste borgerlige akademikerne, var restaureringen av kapitalismen alt annet enn «fredelig». Det var en ensidig klassekrig der arbeiderklassen – avvæpnet og halshugget av tiårene med stalinisme og pabloismens inngrep – ble bittert angrepet av både det fremvoksende oligarkiet og av imperialismen.

Dødstallet for denne kontrarevolusjonen har aldri blitt utarbeidet. Men ethvert seriøst estimat må ta hensyn til ikke bare de titusener som døde i borgerkrigene som brøt ut i Kaukasus og Sentral-Asia, men også de over en million selvmord bare i Russland siden 1991; den forferdelige statistikkspissen av dødsfall forårsaket av tidligere utryddede sykdommer som tuberkulose; de millioner av ofre for den pågående heroin- og HIV-epidemien; de titusenvis av arbeidere som har dødd i ulykker på arbeidsplassen; og de mange millioner av ofre for den tarvelige tilstanden for den sosiale infrastrukturen og helsevesenet. Kemerovo-brannen legger ytterligere 60 ofre til denne kontoen, men den er på mange måter bare toppen av isfjellet.

Bare et bittelite oligarki og en veldig liten øvremiddelklasse har hatt nytte av denne kriminelle prosessen. Credit Suisse sin Globale velstandsrapport for 2016 viste at blant alle de store økonomiene hadde Russland langt den høyeste konsentrasjonen av rikdom i hendene på et oligarki. Rapporten fant at topp-decilet (10 % av befolkningen) eier hele 89 prosent av all husholdningsformue i Russland, sammenlignet med 78 prosent for USA og 73 prosent for Kina. 122.000 russere tilhører verdens rikeste 1 prosent, og landet har ikke mindre enn 79.000 US-dollar-millionærer. Russland har også verdens tredje største antall US-dollar-milliardærer, med 96, som bare toppes av de 244 som bor i Kina (som har nesten 10 ganger Russlands befolkning) og de 544 milliardærene i USA. Bare ca. 4 prosent av befolkningen kvalifiserer etter Credit Suisse sine begreper som «middelklasse».

Til sammenligning, ifølge en artikkel i Nezavisimaya Gazeta fra april 2017, tjener 56 prosent av russiske arbeidere mindre enn 31.000 rubler (US $ 531) i måneden. Det offisielle eksistensnivået ble nylig senket av regjeringen til mindre enn 9.691 rubler (US $ 166), en inntekt det ikke er mulig å leve av. Offisielle statistikker indikerte at antallet ekstremt fattige mennesker, som lever under denne lave terskelen, er på rundt 19 millioner.

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[16] Olga Kryshtanovskaia, «Transformation of the Old Nomenklatura into the New Russian Elite», i: /Obshchestvennye nauki i sovremennost’/, 1995, no. 1, s. 58-59

[17] Aslund 2007, s. 160

[18] Tall fra: Stephen Crowley, «Between a rock and a hard place: Russia’s Troubled Coal Industry», i: Peter Rutland (red.), Business and State in Contemporary Russia, Boulder: Westview Press 2001, s. 129 til 149