Skuespilleren Kevin Spacey, et av de første ofrene for #MeToo-kampanjen, slapp en tre-minutters video mandag juleaften der han oppfordret seerne til ikke å «tro det verste uten bevis» og ikke å «forhaste til fordømmelser uten fakta».

Samme dagen anklaget myndighetene i Massachusetts Spacey for usømmelig overfall og overgrep [‘assault and battery’] relatert til en hendelse på en restaurant i Nantucket i juli 2016. Spacey er anklaget for å ha kjøpt drinker til en 18 år gammel ung mann (som, ifølge statens politi, fortalte skuespilleren at han var 23) og for deretter å ha befølt ham. Ungdommens mor, tidligere Boston tv-nyhetsanker Heather Unruh, har gjort det klart at hun ønsker å se Spacey satt i fengsel.

Spaceys tre-minutters video utgitt på julaften (hans første Twitter-innlegg siden Anthony Rapps påstander mot ham ble offentlige på slutten av oktober i 2017), med tittelen «La meg være Frank», er en trassig servering, selv om den enorme belastningen over det siste året er tydelig å lese både i Spaceys utseende og oppførsel. [O. anm.: ‘frank’ betyr oppriktig, som er Spaceys rollefigurs navn i ‘House of Cards’; homoseksuelle Oscar Wilde er berømt for et farse-drama med tittelen «The importance of being Earnest», der ‘earnest’ også betyr å være oppriktig, samtidig som det er hovedrollefigurens fornavn; assosiasjonen til Oscar Wilde fremgår av teksten som følger]

Skuespilleren, iført et juleforklede der han først står ved oppvasken, snakker direkte til sitt publikum. Mens sørstatsaksenten og aggressivitet stammer fra Frank Underwood og House of Cards, forstår betrakteren raskt Spaceys skrå budskap. Likevel, det er vanskeligheter med hans opptreden som Underwood og det at han behandler sin egen situasjon som om det var tema for et drama. Den «ekte» Spacey er ikke som den fiktive, monstrøse Underwood.

Uansett, i videoen fordømmer Spacey-Underwood først forsøket på å «skille» ham fra hans tilskuerpublikum, og legger så til: «men det vi har er for sterk, det er for mektig». Skuespilleren fortsetter: «Jeg sjokkerte deg med min ærlighet, men aller meste utfordret jeg deg og fikk deg til å tenke.»

Der han alternerer mellom sin egen situasjon og Underwoods, fortsetter Spacey: «Du vil ha meg tilbake. Selvfølgelig trodde noen alt, og har bare ventet med påholden pust for å få høre meg bekjenne alt. De bare dør etter å høre meg erklære at alt som er sagt er sant, og at jeg har fått som jeg fortjente.» Der han så gå til sakens kjerne, sier han: «Ville det ikke vært lett, om det var så enkelt? Det er bare det, at du og jeg vi vet begge at det aldri er så enkelt, ikke i politikken og ikke i livet.»

Senere, etter å ha insistert på at han fortsatt «ikke er redd», lover Spacey-Underwood heftig sitt publikum: «Hvis jeg ikke betalte prisen for de tingene vi begge vet jeg gjorde, vil jeg så absolutt ikke betale prisen for de tingene jeg ikke gjorde.» Det kan kanskje eller kanskje ikke være en direkte henvisning til Nantucket, Massachusetts anklagene, som Spacey må ha vært oppmerksom på kom.

«Uansett», sier skuespilleren, «til tross for alt tullballeriet, fiendskapen, overskriftene, forfølgelsen uten rettsak, til tross for alt, til tross for min egen død [i House of Cards], føler jeg meg overraskende bra.»

Hvorvidt utgivelsen av videoen er et klokt trekk, ut fra et rent juridisk synspunkt, er absolutt et relevant spørsmål, men «La meg være Frank» er en forarget bravura-prestasjon og en bevisst ørefik for #MeToo-hykleriet og intimideringen.

Videoen har blitt sett på YouTube mer enn åtte-millioner-trehundre-tusen ganger, med 191 tusen «likes» og 56 tusen «dislikes» i skrivende stund [av oversettelsen, den 28.12.18]. YouTube har registrert mer enn 46 tusen kommentarer. Noen av de som skriver inn ønsker selvfølgelig Spacey alt mulig ondt, og fordømmer ham som enten et seksuelt rovdyr eller som en «pedofil», eller som begge deler.

En god del av YouTube-kommentatorene mener imidlertid, som én sa det, «at [‘La meg være Frank’]-videoen var mer spennende enn hele sjette sesongen av House of Cards». En annen gjentar at «disse 3 minuttene er mer spennende og engasjerende enn hele den sjette sesongen.» En tredje observerer: «Kevin Spacey er strålende med det han gjør, og det han gjør får millioner av mennesker lykkelige. Sannheten er at vi alle aldri fikk høre hans versjon av beretningen.» «Velkommen tilbake» er en annen enkel kommentar. Andre meldinger: «Mediehysteri er patetisk. Kom tilbake igjen, Spacey» og «En av storhetene i vår tid. Kom tilbake når du er klar!»

Det synes ganske sikkert at Spacey ikke ville ha sluppet videoen om han ikke var overbevist om at det er en utbredt sympati for hans situasjon. Han har også én betydelig fordel over heksejegerne – han er betydelig smartere enn de er.

Spacey ble et fokus for #MeToo-kampanjen da skuespilleren Anthony Rapp den 29. oktober 2017 anklaget Spacey i et intervju for å ha gjort upassende tilnærminger til ham, anslagsvis tretti år tidligere, da han selv var 14 og Spacey var 26. Deretter sto mange personer frem og anklaget Spacey for ulike seksuelle utilbørligheter og for å ha gjort «uønskede seksuelle tilnærmelser».

Episoden med Rapp for tre-tiår-siden burde ikke ha skjedd. Dersom Spacey har vært skyldig i andre misgjerninger, så fortjener han å bli holdt ansvarlig – juridisk sett, dersom de hever seg til dét nivået. Igjen, og uansett, en uortodoks og til og med en promiskuøs livsstil er ikke en forbrytelse, og det er heller ikke så uvanlig i film- og teaterverdenen, som mange nå måtte forestille seg. Fingerpekingen og ramaskrikene som kommer fra det tvers igjennom korrupte Hollywood og det amerikanske medie-etablissementet, gir nok en gang forsterket mening til rådet om at den som bor i glasshus ikke skal kaste stein.

Alt i alt, det hevngjerrige pådrivet for å drive skuespilleren ut av filmindustrien er skammelig og motbydelig. Hollywood er eid og drevet av en håndfull nådeløse konglomerater, og de er regelmessig og utvilsomt partnere med det amerikanske militæret og CIA, det vil si med store krigsforbrytere. Ingenting i Spaceys oppførsel begrunner forsøket på å «forsvinne» ham.

Det er utvilsomt et tragisk element i dette utfoldende dramaet. Er vi vitne til en moderne ekvivalent av «lidenskapen» til den irske dikteren og dramatikeren Oscar Wilde? Wilde ble drevet til fordervelse av reaksjonære krefter i det britiske etablissementet på 1890-tallet. Privatdetektiver ansatt av hans nemesis, Marquess of Queensberry, avdekket Wildes assosiering med mannlige prostituerte, ‘cross-dressers’ [‘transer’] og homoseksuelle bordeller. Han ble til slutt funnet skyldig i «grov uanstendighet» og dømt i en atmosfære av mobb-hysteri til to års hardt arbeid. Han døde bare tre år etter løslatelsen.

Mens han var i fengsel, skrev Wilde et langt brev til sin elskede, Lord Alfred Douglas, kjent som De Profundis (latin for «Fra dypene»). Spaceys kommentar – som Underwood – at han ikke hadde betalt «for de tingene vi begge vet jeg gjorde», og ikke hadde noen intensjon om å betale prisen «for de tingene jeg ikke gjorde» virker nesten som et ekko av Wildes observasjon i De Profundis: «Selvfølgelig er det mange ting som jeg ble dømt for som jeg ikke hadde gjort, men så er det mange ting som jeg ble dømt for som jeg hadde gjort, og et enda større antall ting i mitt liv som jeg aldri ble anklaget for i det hele tatt.»

Over de siste 14 månedene har Spacey sett en karriere og et kunstnerisk omdømme som det hadde tatt ham tiår å bygge, redusert til ruiner. Han ble fjernet fra House of Cards for seriens siste sesong og klippet ut av All the Money in the World på en usett måte. Han har ikke vært i stand til å jobbe, og kan kanskje heller ikke for noen tid fremover dersom hans plagere får det som de vil. Han står nå overfor kriminelle anklager. Dersom han blir dømt kan Spacey måtte møte fem års fengselstraff og bli pålagt å registrere seg som en seksualforbryter.

Han befinner seg i en svært vanskelig, ja nesten umulig situasjon. Reaksjonen fra de bestialske amerikanske mediene på hans julaften-video var helt forutsigbare – sprutende raseri og forferdelse. Overskriftene forteller beretningen: «Kevin Spacey konfronterer anklager om seksualovergrep, poster bisarr video» (Variety), «Hvorfor Kevin Spaceys bisarre video kan være farlig for hans fremtid» (People), «Den tragiske sannheten eksponert av den forstyrrende Kevin-Spacey-videoen» (Vanity Fair), osv.

Hva angår Massachusetts-påstanden hoverte Maria Puente fra USA Today: «Kevin Spacey har trolig gått opp den siste røde løperen i sin Oscar-vinnende karriere, for neste måned skal han gjøre en ‘gjerningsmannsgang’ [‘perp walk’] til en Massachusetts-domstol for å møte en seksualkriminalanklage i Nantucket.»

Men reaksjonen fra ulike Hollywood-kjendiser var enda mer skammelig. Her er forræderi og ondskapsfullhet parolene. Alyssa Milano, en av #MeToo-innstifterne, hvis største krav på berømmelse er en stjernerolle i en tanketom komedie for tretti år tilbake, retvitret en nyhetsberetning om at Spacey står overfor overgrepsanklager, der hun la til: «Og etter at du har lest dette – så se den grimme videoen Mr. Spacey postet etter at nyheten brøt.»

Skuespiller Ellen Barkin, tidligere gift med multimilliardæren Ronald Perelman som er en av Amerikas 100 rikeste, svarte direkte og ondskapsfullt på «La meg være Frank» med «Beklageligvis kan du ikke være ærlig [‘frank’] lenger. Du vil kanskje også finne det vanskelig å være et seksuelt rovdyr og en pedofil. Det du kan være er en fange. Vi ville alle slå på for å se dét.» Patricia Arquette tvitret likeledes: «Jeg er sikker på at ingen av mennene som var barn på tidspunktet for deres seksualovergrep setter pris på @KevinSpaceys besynderlige video. Nei. Bare nei.» Rob Lowe, som besitter den høye moralske post som banebryter for kjendis-«sex tape»-industrien i 1988, spottet også Spacey i en tweet. Disse fordømmelsene har sine utgangspunkt fra de verste, mest egoistiske og feigest mulige motiver.

Oscar Wilde forstod hva Spacey kanskje ikke fullt ut skjønner, nemlig at den totalt manglende forståelsen og elementære sympatien hos slike mennesker, er mer av en kommentar om dem og av deres karakter, enn det er om og av hans. Den foraktelige posisjonen de inntar overfor en person som står overfor fordømmelse og ydmykelse, er mer deres problem enn hans. Som Wilde skrev: «Og skulle så livet bli, som det helt klart er, et problem for meg, da er jeg ikke desto mindre et problem for livet. Folk må innta en holdning overfor meg, og så felle sin dom, over både seg selv og meg.»

Da han omtalte de som hadde hånledd av ham der han sto i «fangedress», med håndjern, på en jernbanestasjon på vei til fengselet, observerte Wilde at han nå hadde begynt å «føle mer medynk for menneskene som lo, enn for meg selv.» Han skrev at «å håne en sjel i smerte er en forferdelig ting. I verdens forunderlig enkle økonomi får menneskene bare det de gir, og til de som ikke har nok fantasi til å trenge gjennom tingenes nakne ytre, og føle medynk, hvilken medfølelse kan de bli tildel, annet enn forakt?»

Utgivelsen av videoen indikerer at Spacey har til hensikt å slåss mot påstandene og forsøket på å ødelegge ham. Han fortjener støtte i sine bestrebelser.