Netflix presenterer nå for sitt verdensomspennende publikum den virulent antisemittiske tv-serien Trotskij, som opprinnelig ble produsert i 2017 av den russiske staten.
Esteban Volkov, Trotskijs 93-år-gamle barnebarn, har nylig fordømt serien som «et politisk angrep, maskert som historisk drama», og «en berettigelse for drapet på ‘monsteret’ ved navn Trotskij». Den latinamerikanske utgaven av den spanske avisa El País har beskrevet serien som «det andre drapet på Leo Trotskij» og avvist seriens portrettering av den revolusjonære «som en sadist, en komplett forræder, og som en marionett».
Det som presenteres av Netflix er ikke historie. Det er ikke engang en kunstnerisk fiksjonalisering av historie, der visse friheter tas for legitime dramatiske formål. Netflix’ serie er en monstrøst reaksjonær eksersis i historieforfalskning. Det er ikke én eneste scene som forsøker å skildre historiske hendelser med noen sporbar grad av nøyaktighet. De fleste scenene er groteske oppdiktninger. Ikke én eneste karakter, minst av alle Leo Trotskij, har noen som helst likhet med den historiske figuren serien gir seg ut for å representere.
For å slå fast hva saken reist av denne serien er, så konsist og nøyaktig som mulig: Netflix’ Trotskij er den mest eksplisitt og konsistent antisemittiske filmen som noen gang har blitt presentert for et amerikansk og internasjonalt fjernsynspublikum. Det er en feberhet oppfordring til jødehat. Inspirasjonen til denne produksjonen er Zions eldres protokoller[‘Protocols of the Elders of Zion’], den russiske notorisk antisemittiske forfalskningen, produsert i Russland pre-1917, som hevdet å dokumentere en internasjonal jødisk sammensvergelse for å overta verden.
Skildringen av alle jødiske karakterer i filmen, fra og med Trotskij, er basert på ondsinnede antisemittiske stereotypier. De er blodtørstige og selvhevdende fanatikere, helt foruten menneskelig medlidenhet, foraktfulle overfor de nedtråkkede massene, og umettelige i sitt maktbegjær. De er også besatt av sex. De fleste av de mannlige jødiske karakterene blir småliggjort i halvpornografiske scener, en anordning for antisemittisk ærekrenkelse velkjent fra nazistenes og det russiske ytrehøyres propaganda.
De russiske revolusjonene av 1905 og 1917 blir fremstilt som resultat av en jødisk konspirasjon, finansiert fra utlandet. Opprinnelsen til Revolusjonen av 1905 er en kriminell pakt mellom Trotskij og Alexander Parvus, som får finansmidler fra den tyske regjeringen. Oktoberrevolusjonen i 1917, historien mest monumentale sosiale omveltning, er fremstilt som et «kupp» orkestrert av Trotskij med hjelp av bare to andre kjente bolsjevikledere, som også var jødiske: Lev Kamenev og Grigorij Zinoviev.
Trotskij er en demonisk figur som fryder seg over død og ødeleggelse. Parvus, en betydelig marxistisk teoretiker, er ikke motivert av annet enn umettelig grådighet og fremstår som en karikatur av den konspirerende pengepugeren kjent fra nazistiske antisemittiske propagandafilmer.
Lenin er fremstilt som lite annet enn ei bølle, som til slutt blir offer for Trotskijs konspirasjon.
Serien impliserer at Trotskij avstår fra makten til Lenins fordel, bare for å garantere suksess for sitt bud på verdensmakt gjennom sosialistisk verdensrevolusjon. I en totalt oppdiktet samtale med Frank Jacson – hans fremtidige drapsmann – argumenterer Trotskij for at han overga makten til Lenin fordi «en jødisk hersker kunne aldri engang holde på makten i Russland i en måned,» og for å forfølge «mitt virkelige, genuine mål». Jacson svarer: «Ja, jeg vet det. For å nøre opp under verdensrevolusjonens flammer.» Og Trotskij fortsetter: «Og som en diktator i Russland ville jeg bare ha tilskitnet mine hender. Veien til makten går ikke alltid rett frem. Du må kunne stoppe og vente.»
Filmens Trotskij føler ingenting annet enn forakt for det russiske folket. I en karakteristisk scene forteller Trotskij sin følgesvenn Natalia: «Folket er ei svak kvinne. Folket har en kvinnelig psykologi.» Natalia svarer: «Jeg forstår ikke hvordan du kan snakke med slik forakt for det folket, som jeg forstår, du sier du kjemper for å bringe lykke.» Til det svarer Trotskij: «Fortjener et folk som i flere tiår har lidd under tyranni noe annet enn forakt?»
I en annen scene, satt under Borgerkrigen, konspirerer Trotskij der han er forskanset i Kreml, for utryddelsen av den russiske befolkningen. «Vi skaper en fremtid som vi så langt fra vil ta alle med oss inn i. La oss si at 30, 50 eller 70 prosent av befolkningen vil dø, men resten vil bli med oss inn i kommunismen ... Grusomheten [vi skal anvende] vil være av bibelske proporsjoner ... Dette er den nye verdens fødsel.»
Den eneste sympatiske figuren i denne filmen er Trotskijs drapsmann, den stalinistiske agenten Jacson (Ramon Mercader). Han er portrettert som å ta opp den edle kampen mot Trotskij, som seerne blir gitt å tro var en sann demon. I en scene blir Trotskijs øyne faktisk svarte. Skulle seerne unngå å ta poenget, sier Mercader om Trotskij: «Han er bokstavelig talt djevelen. Han suger ut sjelen min, bit for bit, daglig.» På slutten av filmen presenteres drapet på Trotskij som Mercaders legitime selvforsvar.
Man kunne referere utallige andre tilfeller av uhyrlige, for ikke å si til dels sinnsforvirrede, oppdiktninger. Serien består av en sammensmeltning av hysterisk antikommunisme og de skitneste antisemittiske elementene av den ortodokse kirkens obskurantiske ideologier og virulent russisk nasjonalisme.
Serien bærer den råtne odøren av den morderiske antisemittismen som ble spredt av de mest reaksjonære elementene i Russland før Revolusjonen i 1917 og under Borgerkrigen. På slutten av det nittende og ved begynnelsen av det 20. århundre opplevde Russland de mest morderiske antijødiske pogromene. Tsarist-regimet så antisemittisme som et kraftfullt ideologisk våpen som kunne anvendes mot den voksende trusselen for sosialistisk revolusjon. De Svarte Hundre, anført av Vladimir Purishkevitsj, var bare de mest fremtredende av de antisemittiske kreftene som ble mobilisert som støttropper mot sosialistbevegelsen.
Bolsjevik-revolusjonen og arbeiderklassens påfølgende seier i den russiske Borgerkrigen drev mange av de ledende ideologene for tsaristisk antisemittisme til eksil i Tyskland, hvor de spilte en vesentig rolle i promoteringen av en dødelig form for jødehat som utøvde betydelig påvirkning på det som skulle bli nazi-bevegelsen. Som historikeren Michael Kellogg dokumenterte grundig i sin bok The Russian Roots of Nazism [Nazismens russiske røtter], trakk de fremtidige lederne for Det tredje rike tungt for formuleringen av deres syn fra «konspiratorisk-apokalyptiske Hvit-émigré-oppfatninger av internasjonal jødedom som en ondskapsfull kraft som strevet etter verdensdominans gjennom feige virkemidler.»
Hitler ble i 1919 introdusert til Zions eldres protokoller av sin politiske mentor Dietrich Eckart. Kellogg dokumenterer at sistnevnte «beklaget at ‘jøden Trotskii’ presiderte over en ‘åker av lik’ som en gang hadde vært Det keiserlige Russland. Han bemerket bittert: ‘Å, hvor vise dere vise menn av Sion er.’» [The Russian Roots of Nazism: WhiteÉmigrés and the making of National Socialism 1917-1945, Cambridge University Press, 2005]
Netflix’ Trotskij kunne ha blitt produsert, uten noen endringer, under nazi-regimets regi. Forøvrig, det faktum at produksjonen av dette antisemittiske søppelet ble sponset av Putins regjering er vitnesbyrd om den fundamentalt reaksjonære karakteren av dét regime, som regjerer på vegne av kriminelle oligarker, og desperat frykter gjenoppblussingen av en revolusjonær sosialistbevegelse i Russland.
Gitt Trotskij-seriens virulent antisemittiske karakter kunne man ha antatt at en storm av protester ville ha møtt Netflix’ distribusjon og markedsføring av denne filmen. Men ingenting av det slaget har skjedd. Til tross for daglige kampanjer som fordømmer enhver som antisemitt som våger å gi fra seg ett ord av kritikk av den israelske statens brutale behandling av det palestinske folket, har Netflix’ Trotskij blitt gitt et pass. De få omtalene som har vært i USAs og Europas kapitalistmedier har ikke kommet med noen referanse til filmens blatante antisemittisme, eller engang kalt oppmerksomhet til de utallige oppdiktningene. New York Times har ikke publisert noen anmeldelse.
I Washington Posts anmeldelse publisert den 20. februar forteller Luke Johnson, uten beklagelse: «Showet portretterer ham [Trotskij] som dristig, boklærd og utenlandsk, i Paris leser han Freud og er på en kokain-giret soiree, men han er i siste instans voldelig og destruktiv.» Johnson minnes med fornøyelse at ved en visning av filmen i Cannes i 2017 søkte den russiske produsenten Konstantin Ernst å promotere showet for potensielle kjøpere «ved spøkefullt å sammenligne Trotskijs seksuelle utnyttelser med Harvey Weinsteins misgjerninger».
Uteblitte fordømmelser av Netflix-filmen, langt mindre krav om at den fjernes fra selskapets katalog, er ikke begrenset til mediene. Jødiske organisasjoner har heller ikke utvist noen protester. World Socialist Web Site forsøkte å fremkalle en uttalelse fra Anti-Defamation League (ADL) [o. anm.: ‘Antiærekrenkelse-ligaen’; internasjonal jødisk NGO basert i USA, etablert i 1913; med formål å bekjempe alle former for antisemittisme, fordommer, m.m.], men fikk ikke noen respons, eller noe svar. Prominente akademikere har, med få unntak, også opprettholdt sin taushet.
Hva ligger til grunn for denne likegyldigheten til presentasjon av et ondskapsfullt antisemittisk verk til et massepublikum?
For det første, det kulturelle og politiske klima for denne likegyldigheten har blitt skapt av flere tiår med historieforfalskninger. Spesielt har demoniseringen av Trotskij, herunder bruken av antisemittiske troper, blitt utviklet av vestlige akademikere siden 1991. I sine bøker om Trotskij har både Ian Thatcher (Ulster University) og Robert Service (Oxford University), gjentatte ganger referert til Trotskij som «Bronstein» (Trotskijs opprinnelige etternavn, som han selv aldri brukte) for å markere hans jødiske opphav. Service endret til og med Trotskijs fornavn fra «Lev» til «Leiba» (en jiddisk form som aldri ble brukt, hverken av Trotskij eller hans foreldre). Han beskrev Trotskijs familie som «dristige jøder», og anklaget Trotskij falskt for å forsøke å skjule omfanget av sin fars rikdom. Han beskrev Trotskij som «nedlatende i sin kløkt, frittalende i sine meninger ... Trotskij hadde disse egenskapene i større grad enn de fleste andre jøder ... Men han var langt fra den eneste jøden som tydelig nøt anledningene for offentlig selvforfremmelse.» Service bemerket at Trotskijs «reelle nese hverken var lang eller krum».
For det andre, under betingelser med en voksende politisk krise er det en økende frykt for veksten av interesse for revolusjonær sosialisme. Styringselitene og deres agenter i media og i akademia reagerer på denne trusselen. Som Trotskij skrev, er den historiske løgnen reaksjonens ideologiske sement.
I den endelige analysen er antisemittisme og alle former for rasisme basert på forfalskning av historien. Det må imøtegås. Utvilsomt er det utallige historikere som meget vel vet at Netflix’ Trotskij er en samling av løgner og oppdiktninger. Det er på tide for dem å uttale seg offentlig og la sin protest bli hørt.
Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI] og World Socialist Web Site fordømmer denne filmen som en nedrig eksersis i historieforfalskning og antisemittisk og antisosialistisk propaganda. Vi krever at Netflix trekker denne serien fra sitt internasjonale nettverk.