Med tropper og stridsvogner fra «feltmarskalk» Khalifa Hifters såkalte Libyske nasjonalhær (LNA) i fremrykning inn mot hovedstaden Tripoli, er de interne konfliktene som har revet det nordafrikanske landet fra hverandre dramatisk intensivert
Fremstøtet kom fra LNAs base i øst og troppene erobret den forlatte internasjonale flyplassen sør for hovedstaden. På mandag utførte de bomberaid mot landets eneste fungerende flyplass, i Tripolis østlige forsteder.
Søndag responderte Pentagon på den truende beleiringen av byen med 1,2 millioner mennesker ved å trekke sitt militære personell ut sjøveien. Sjefen for den amerikanske Afrika-kommandoen (AFRICOM), Marine Corps general Thomas Waldhauser, sa at «sikkerhetsrealitetene på bakken i Libya blir stadig mer komplekse og uforutsigbare.» Han la til at den amerikanske militærkommandoen i Afrika ville «fortsette smidig å støtte eksisterende amerikansk strategi».
Hvorvidt uttrekningen signalerer USAs samtykke til Hifters offensiv, eller er forberedelser for amerikanske luftangrep mot hans styrker, gjenstår å se.
Hifter, en forhenværende general i den libyske hæren, vendte seg mot regjeringen til Muammar Gaddafi på slutten av 1980-tallet, etter at han ble tatt som krigsfange under en konflikt med nabolandet Tsjad. Han ble raskt plukket opp av US Central Intelligence Agency og var et CIA-aktivum i flere tiår, der han var bosatt nær etterretningsbyråets hovedkontor i Langley, Virginia, og dessuten ble amerikansk statsborger.
Sendt tilbake til Libya i forkant av 2011-regimeendringsoperasjonen som ble mønstret av Washington, Paris og London, ble han overskygget av de islamistiske al-Qaida-tilknyttede styrkene som tjente som bakketropper for USAs og NATOs luftkrig, som endte med å kreve så mange som 50 000 sivile libyere livet.
Ute av stand til å finne sin vei til makten dro Hifter tilbake til USA, før han returnerte til Libya for å mønstre en blodig kampanje i 2014, for å erobre kontroll over den østlige byen Benghazi fra islamistmilitser. Han dannet en militærstyrke bestående av forskjellige militser som ble ryggraden for et regime basert i den østlige byen Tobruk. Hans regjering har konkurrert med den USA- og FN-anerkjente Nasjonaloverenskomsten i Tripoli, ledet av den velstående forretningsmannen Fayez al-Sarraj. En tredje rival om statsmakten er den islamist-dominerte Nasjonale generalkongressen, som proklamerte seg som en Frelseregjering og avviste Sarrajs autoritet.
Før sitt fremstøt mot Tripoli klarte Hifter sommeren 2018 å etablere kontroll over oljeanlegg i det sentrale Libya, og tidligere i år over en stor del av det sørlige Libya som inkluderer et av landets store oljefelt.
Rapporterte ofre for de siste kampene inkluderer nesten 50 døde og over 80 sårede, mens tusenvis av sivile har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem. Dersom Hifters styrker går inn i byen er det fare for blodbad og massive ødeleggelser, da ulike militsgrupper har sverget å motsette seg hans overtakelse av Tripoli.
Humanitære hjelpegrupper har advart om trusselen mot sivile liv, og gjort spesielt oppmerksom på skjebnen til tusenvis av flyktninger som blir holdt mot sin vilje under forferdelige forhold i interneringsleirer drevet av militsene som støtter Sarrajs regime. Den libyske kystvakten finansieres overdådig og rådes av de europeiske imperialistmaktene, som benytter den i deres bestrebelser på å stoppe flommen av flyktninger til Europa. Kystvakten overleverer immigranter til militsene, som utsetter dem for tortur, voldtekt, trakassering og summariske henrettelser, mens de forsøker å trekke løsepenger ut fra deres slektninger.
Hifter har nytt åpen støtte fra Egypt, De forente arabiske emirater (UAE) og Saudi-Arabia, mens Frankrike har bidratt med skjult støtte, inkludert militærrådgivere. Italia og Qatar har støttet det Tripoli-baserte regimet.
Mens USAs utenriksminister Mike Pompeo publiserte en erklæring som sa at «vi motsetter oss Khalifa Hifters styrkers militæroffensiv og krever en omgående stans av disse militæroperasjonene mot den libyske hovedstaden», har Washington etablert den nærmeste alliansen med generalens hovedbakkere i den arabisk verden – Saudi-Arabia og Egypt. Det sistnevnte landets diktator, general Abdel Fattah el-Sisi, skulle mottas og ønskes velkommen til Det hvite hus på rød løper på tirsdag.
På fredag meldte FNs sikkerhetsråd en uttalelse til pressen, etter et møte bak lukkede dører, med krav om at Hifters LNA måtte «stanse sin militæraktivitet» nær Tripoli. Da Storbritannia foreslo en formell resolusjon i henhold til disse linjene, motsatte imidlertid Russland seg det, uten tvil av frykt for at det kunne bli påskuddet for en ny vestlig intervensjon i Libya.
Det britiske utkastet inneholdt et passasje som krevde at «de som undergraver Libyas fred og sikkerhet må stilles til ansvar.»
Hvilket hykleri! Det var ikke noe slikt krav da Storbritannia gikk sammen med Frankrike og USA for å styrte landets regjering, og regnet død og fordervelse over landets befolkning og ødela landets infrastruktur. Ingen, fra Barack Obama til Nicolas Sarkozy og David Cameron, og videre nedover, ble noen gang stilt til ansvar for en kriminell aggresjonskrig som gjorde landet til et levende helvete.
Lansert under påskudd av en FN-resolusjon som autoriserte innføringen av en ‘no-fly’-sone over Libya for å stanse den påståtte (men ikke-eksisterende) trusselen om en massakre i den østlige byen Benghazi, så krigen penger og våpen pøst inn i islamistmilitser og øst over al-Qaida-operatører, som ble støttet av en uopphørlig bombekampanje, som inkluderte nesten 30 000 sorties [bombefly-takeoffs] over en periode på syv måneder.
En krig lansert under påskudd av å beskytte sivile kulminerte i teppebombingen av Sirte, en bastion av folkelig støtte for Gaddafi, og lynsjmobbtortur og drap av den libyske lederen, som utenriksminister Hillary Clinton leende hoverte over: «Vi kom, vi så, han døde.»
I de mellomliggende åtte årene har forsøktene på å installere et pro-vestlig marionetteregime i et knust land kontrollert av stridende islamistiske, stammebasserte og andre militser mislyktes tragisk. Regimet ført av Sarraj, anerkjent som Libyas «legitime» regjering, kontrollerer knapt selve Tripoli. Under denne regjeringens angivelige styre har landets utdanningssystem og helsevesenet kollapset, mens inflasjonen herjer med levekårene, arbeidsledigheten har nått 30 prosent og hele en tredjedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensa. Livsbetingelsene for massene av libyere har forverret seg dramatisk siden Gaddafi ble styrtet.
I tillegg til lederne av imperialiststormaktene, som intervenerte for å hevde kontroll over de største oljereservene på det afrikanske kontinentet, inkluderer de som skulle stilles til ansvar et helt lag av pseudo-venstre-partier og talspersoner som var ekko og forsterkere for imperialistpåskuddene om å gripe inn for å redde liv (kodenavnet R2P: ‘Responsibility to Protect’; ‘Ansvar for å beskytte’), og til og med for å forsvare en «libysk revolusjon».
Følgelig insisterte Gilbert Achcar, akademiker og fremtredende medlem av det franske Nytt antikapitalistisk parti (NPA), på at forsvaret av den «libyske revolusjonen» var det viktigste anliggendet, der han erklærte: «Du kan ikke, i antiimperialistiske prinsippers navn, opponere mot en handling som vil forhindre massakren av sivile.»
På tilsvarende måte erklærte professor Juan Cole, professor ved University of Michigan, med en «venstre»-legitimering tappet av hans begrensede opposisjon mot Irak-krigen: «Å la ‘antiimperialismen’ trumfe alle andre verdier på en tankeløs måte, fører ærlig talt til absurde posisjoner.» Han la til: «Hvis NATO trenger meg, da er jeg der.»
Lignende argumenter ble fremmet av blant annet den nylig oppløste Internasjonale sosialistiske organisasjon (ISO), til støtte for den enda mer blodige amerikanske regimeendringsoperasjonen i Syria.
Disse kreftene, som uttrykker interessene til privilegerte lag av middelklassen, er fullstendig avslørt av Libyas realitet åtte år etter en intervensjon som angivelig skulle beskytte liv og promotere «revolusjon».
Som World Socialist Web Site skrev [engelsk tekst] på den tiden: «Langt fra å være en ‘revolusjon’ eller kamp for ‘frigjøring’, er det verden er vitne til en voldtekt av Libya, utført av et syndikat av imperialistmakter som er fast bestemt på å få tak i landets oljeformue, og forvandle landets territorium til en nykolonial operasjonsbase for videre intervensjoner over hele Midtøsten og i Nord-Afrika.»
Med den siste eskaleringen av Libyas langtrukne borgerkrig – mellom rivaliserende styrker som alle er produkter av CIA-konspirasjoner og imperialistintervensjoner – har konsekvensene av denne voldtekten og den politiske kriminaliteten til de som rettferdiggjorde og promoterte det, bare blitt enda tydeligere.