Sikkerhetsstyrker i Sudan lanserte tidlig mandag morgen et blodbad, der de anvendte skarp ammunisjon for å bryte opp en mer enn fem måneder lang sitt-inn-protest utenfor landets forsvarsdepartement i Khartoum, hvor titusenvis av sudanere regelmessig har samlet seg for å kreve en slutt på militærstyret og overføring av makten til en demokratisk valgt regjering.

Sudanske legers komité satte det bekreftede antallet døde sent på mandag til over 30 og sa at minst 116 personer hadde blitt såret. Minst én av de drepte var et barn, en åtte-åring som var skutt. Tapstallene forventes å stige dramatisk, med mange demonstranter fortsatt savnet og rapporter om at sikkerhetsstyrkene dumpet lik i Nilen. Tilsvarende morderisk undertrykking har også blitt sluppet løs mot demonstranter utenfor den sudanske hovedstaden.

Tropper fra ulike militær- og politienheter angrep demonstrasjonsleiren, anført av soldater i ørkenkamouflasjeuniformene til spesialstyrkene Rapid Support Force (RSF), en brutalt repressiv paramilitær enhet som Khartoum-regimet har brukt for å undertrykke regionale opprør i Darfur og øst i landet. RSF ledes av generalløytnant Hamdan Dagalo (kjent som «Hemeti»), nestlederen for landets nåværende regjerende junta, Det militære overgangsrådet (TMC) [Transitional Military Council], og allment ansett som en aspirerende diktator.

Troppene angrep teltleiren med bruk av tåregass, stun-granater og skarp ammunisjon. Video lagt ut på nettet viser soldater som omringet og pisket ubevæpnede demonstranter, også eldre menn og kvinner.

Foto ble også lagt ut som viser snikskyttere utplassert i høyhus med utsikt over protestplassen. De åpnet ild på alle som forsøkte å dokumentere hendelsene med mobiltelefonkameraer.

En demonstrant fortalte: «De skjøt meg i det høyre låret, fordi jeg bar på en som var såret med et kulesår i hodet ... En offiser slo meg med geværet sitt, og jeg slapp mannen jeg bar. Han skrittet litt vekk og skjøt den sårede i hodet igjen, og sa så til meg: ‘Nå kan du ta’n med deg og begrave’n.’»

I tillegg til å skyte og slå demonstrantene, brente troppene ned teltene som var reist i løpet av sitt-inn-demonstrasjonen og forseglet av området med lastebiler påmontert maskingeværer.

Det var også rapporter om bevæpnede sikkerhetsstyrker som beleiret lokale sykehus hvor de sårede var brakt, der de skjøt med skarp ammunisjon inne i fasilitetene og blokkerte frivillige og leger fra å komme inn. Videoopptak delt av leger viste sikkerhetsstyrker som slo det medisinske personalet ved Royal Care Hospital i Khartoum.

Protesterende drevet ut av området utenfor forsvarsdepartementet fortsatte å demonstrere og reise barrikader i Khartoums gater og i nabobyen Omdurman. I nabolag over hele Khartoum strømmet folk ut i gatene for å protestere mot juntaens handlinger, der de barrikaderte gatene med murstein og brennende bildekk og blokkerte broer. Tilsvarende mobiliseringer ble rapportert fra Omdurman. Det ble rapportert om sikkerhetsstyrkenes fortløpende skyting fra både byer og andre steder i Sudan.

Blant opprop som ble hørt, var: «Hvis dere sprer sitt-inn-demonstrasjonen, skal vi protestere i hver eneste gate» og «Dere må drepe oss alle.»

Kort før militæret angrep demonstrantene stengte regimet strømmen til området. Internett ble også stengt ned over hele Sudan.

Det regjerende Militære overgangsrådet (TMC) publiserte en vanvittig uttalelse der de hevdet at tilslaget bare hadde vært rettet mot «ustyrlige elementer» fra et nabolag ved siden av protestområdet, med kallenavnet «Colombia» fordi det er kjent for å ha en høy kriminalitet.

«Det som skjer er rettet mot Colombia, ved siden av sitt-inn-området og er ikke siktet inn på sitt-inn-demonstrasjonen. Farlige grupper infiltrerte seg blant demonstranterne i sitt-inn-området,» sa en talsperson for TMC.

Han fortsatte med å oppfordre til en «tilbakevending til forhandlinger» mellom juntaen og opposisjonsgruppene som er organisert under parlaplyorganisasjonen Kreftene for erklæringen av frihet og endring (FDFC) [Forces for the Declaration of Freedom and Change], som «den raskeste måten å løse problemet på».

Konfrontert med masseprotester tok TMC makten den 11. april i et pre-emptivt kupp mot presidenten Omar al-Bashir, som har styrt Sudan i 30 år. Kuppformålet har vært å bevare det militærdominerte regimet ved å skyve ut den gamle toppsjefen.

Angrepet på protesten hadde blitt åpent forberedt over dager etter at forhandlinger mellom juntaen og den sivile opposisjonsfronten brøt sammen over hvorvidt en fra det militære eller en sivil person skulle lede et overgangsregime i en foreslått toårig overgangsperiode, som forberedelse til et presidentvalg.

Demonstranter forble i gatene og avviste den langstrukne overgangen, og de krevde en umiddelbar slutt på den regjerende juntaen.

På lørdag bekjentgjorde TMC en erklæring som sa at «sitt-inn-protesten har blitt en trussel mot landet.»

Mens Washington kom med en proforma-uttalelse fra en statssekretær i utenriksdepartementet, som fordømte den «samordnede og ulovlige volden» i Khartoum og som leverte en vag meningsytring om at det sudanesiske folk «fortjener en sivilstyrt regjering som fungerer for folket, ikke et autoritært militærråd som arbeider mot dem», er realiteten den at det militære tilslaget ble utarbeidet i nært samarbeid med USAs viktigste allierte i regionen.

Skiftet til en undertrykking med jernhanske etterfulgte umiddelbart TMC-sjefen general Abdel Fattah al-Burhans og hans stedfortreder generalløytnant Dagalos tur til de tre landene som har vært militærregimets viktigste støttespillere, og som også er Washingtons fremste allierte i den arabiske verden: Egypt, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater (UAE).

Det er klart at Kairo, Riyadh og Dubai – med Washingtons stilltiende velsignelse – ga grønt lys for blodbadet.

Angrepet på sitt-inn-demonstrasjonen minner om det enda blodigere tilslaget som ble arrangert av Egypts diktatoriske hersker general Abdel Fattah el-Sisi på Kairos Rabaa-torg i 2013, der han drepte minst 1 000 personer, inkludert kvinner og barn, som protesterte mot det Sisi-ledede kuppet som veltet Egypts valgte president Mohamed Morsi. Etter å ha druknet den egyptiske revolusjonen som styrtet det 30-årige USA-støttede diktaturet til Hosni Mubarak i 2011 i blod, hadde ikke el-Sisi til hensikt å se et lignende revolusjonært opprør utfolde seg ubehindret i Sudan, Egypts nabo i sør.

Kairo-regimet meldte en erklæring som krever at «alle sudanske parter forplikter seg til ro, selvbeherskelse og retur til forhandlingsbordet.»

Hva angår Saudi-Arabia og UAE har deres styrende monarker lovet $ 3 milliarder [NOK 26 milliarder] for å støtte opp Sudans regjeringsjunta. Det sudanske militæret har i sin tur sendt tropper til støtte for Saudi-Arabias og UAEs nær-genocid-krig mot Jemen.

Under deres besøk lovet UAEs styrende kronprins Mohammed bin Zayed å bistå de sudanske generalene med å «bevare Sudans sikkerhet og stabilitet».

Saudi-Arabias de facto hersker, kronprins Mohammed bin Salman, arrangør for fjorårets grimme mord på Jamal Khashoggi så vel som for halshuggingen av dusinvis av politiske dissidenter, tilbød antagelig tilsvarende oppstøtting.

Etter møtet i Riyad uttalte generalløytnant Dagalo at «Sudan står sammen med kongedømmet mot alle trusler og angrep fra Iran og hutiene [Jemens antisaudi-opprørere].»

En slik trofasthet trumfer helt sikkert alle andre hensyn i Washington, hvor fokuset for Midtøsten-politikken har vært konsolideringen av en antiiransk akse i forberedelse for en ny og langt mer farlig amerikansk imperialistaggresjonskrig i regionen.

Samtidig er det frykt i amerikanske imperialistkretser, så vel som blant de styrende sjiktene i hele Midtøsten og Nord-Afrika, for at det folkelige opprøret i Sudan skal fôre den voksende bølgen av streiker og masseprotester i Algerie, Tunisia, Marokko og på tvers av hele regionen.

For massene av sudanske arbeidere og fattige går veien fremover ikke gjennom den borgerlige og småborgerlige opposisjonens oppfordringer til en sivil-ledet overgangsregjering, som bare ville tjene som en fasade for det videresførte styret av Sudans lille, velbeslåtte elite og dens militære håndlangere.

Den eneste måten å bekjempe de kontrarevolusjonære konspirasjonene til Washington, deres regionale allierte og den sudanske regjeringsklikken på, ligger i en uavhengig kamp ledet av arbeiderklassen, for å ta makten og gripe landets rikdom, som del av arbeiderklassens bredere kamp over hele regionen og internasjonalt, for å få slutt på kapitalismen og for å bygge et sosialistisk samfunn.