Spanias høyesterett har meldt domstolens kjennelse som sanksjonerer fascistkuppet i 1936 ledet av generalissimo Francisco Franco. Kuppet førte til den tre-år-lange spanske borgerkrigen som endte med Franco-styrkenes seier, støttet av Hitler og Mussolini, og til Francos etablering av et fascistdiktatur som varte til 1978.
Høyesterett avleverte en rettskjennelse som stanset den midlertidige sosialdemokratiske regjeringens planer om å fjerne Francos etterlevninger fra et statsdrevet monument på en fjelltopp over «De falnes dal». Høyesterett argumenterte for at forflytningen av Francos etterlevninger til et mindre prominent sted ville være «ekstraordinært skadelig» ikke bare for generalens familie, men også for «allmennhetens interesse». Den tilføyde at allmennhetens interesse krevde forståelse for «don Francisco Francos betydning», der don er en ærende prefiks-titulering på spansk.
I sin begrunnelse for hvorfor den hadde besluttet å suspendere den planlagte gravforflytningen for å gi Francos familie mer tid til å anke regjeringsens beslutning, henviste retten til ham som «statsoverhode fra den 1. oktober 1936 til hans død i november 1975». Kilder ved domstolen fortalte medier som søkte bekreftelse at det ikke var noen feil ved dokumentet, og at retten ikke har noen intensjon om å korrigere kjennelsen.
Tradisjonelt ble Franco behandlet som statsoverhodet fra den 1. april 1939, samtidig med hans endelige seier i borgerkrigen og det påfølgende massemordet av hans politiske motstandere. Regjeringens uforlignelige formulering betyr at Spanias høyeste domstol anser proklameringen av Franco som generalissimo og statsoverhode, utropt av en gjeng fascistgeneraler og kuppmakere den 1. oktober 1936, som legitim. Millioner av arbeideres og småbønders masseopposisjon i borgerkrigen og de påfølgende fire tiårene av diktaturet, ville følgelig være illegitim, til og med kriminell.
Francos proklamasjon kom bare måneder etter hans kupp 17. - 18. juli mot den valgte Folkefront-regjeringen og dens statsoverhode Manuel Azaña. Den resulterende borgerkrigen knuste byer over hele Spania og førte til drap på 200 000 politiske opposisjonelle, venstreorienterte intellektuelle og militante arbeidere, og interneringen av 400 000 mennesker i konsentrasjonsleirer. I fire tiår arresterte, torturerte og drepte francoist-regimet og dets hemmelige politi tusenvis, og regimet bannlyste streiker, politiske partier og fagforeninger, og sensurerte aviser og bøker.
I den internasjonale arbeiderklassens opinionsdomstol var Franco aldri akseptert som statsoverhode, til tross for hans regimes brutale undertrykking. Han var en foraktet og blodstenket kriminell. De eneste maktene som i oktober 1936 anerkjente Franco som «statsoverhode» var fasciststaten Italia og det nazistiske Tyskland, ledet henholdsvis av Benito Mussolini og Adolf Hitler – sammen med paven i Vatikanet, som beskrev fascistopprøret som et «korstog» mot kommunisme.
Det faktum at Spanias høyeste domstol offentlig sanksjonerer en av de mest brutale kontrarevolusjonene i det 20. århundre er en advarsel. Etter nesten tre tiår med økende krig og militarisme siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, og etter et tiår med dype nedskjæringer siden den globale finanskrisen i 2008, ser styringskretsene rundt om i verden igjen for seg slike politiske virkemidler.
Styringsklassen reagerer på fremveksten av de vedvarende «gul vest»-protestene i Frankrike, massestreikene i Portugal og Polen, og massebevegelser med krav om styrting av militærdiktaturer i Algerie og Sudan, med en skarp forflytning til høyre.
Den internasjonale karakteren av styringselitenes forflytning til ytrehøyre understreker dens politiske betydning. Det er en advarsel til arbeiderklassen. Den franske presidenten Emmanuel Macron har kommet med uttalelser som hyller Pétain, sjefen for Vichy-regimet, og det er en fornyet innsats på gang i Tyskland, anført av Humboldt Universitets professor Jörg Baberowski, for å hvitvaske naziregimets forbrytelser. Høyrepartier og politikere sitter allerede i regjering i Italia, Ungarn, Polen, Østerrike, Brasil og videre.
Styringsklassen er vettkremt av voksende antikapitalistiske og sosialistiske sentimenter og gjenoppliver all den politiske skitten fra det 20. århundre. Som WSWS gjentatte ganger har advart for var ikke fascismen i det 20. århundre et uhell, men kapitalismens uunngåelige politiske utvekst. Dersom Franco skulle bli rehabilitert skyldes det at mektige fraksjoner av styringsklassen igjen vurderer et brudd med legalitet og demokratiske former for styre.
Med fascistpartiet Vox, som åpent forsvarer arven fra francoismen, har et fascistparti for første gang siden Franco-æraen kommet inn i parlamentet, og det støtter høyreorienterte koalisjoner i regioner og byer over hele Spania. Partiet blir promotert i mediene og har rekruttert seks tidligere generaler. To av dem signerte pro-Franco manifestet, som ble undertegnet av mer enn 1 000 offiserer, deriblant 70 tidligere generaler og admiraler, anslagsvis en tredjedel av det totale antallet aktive offiserer i de spanske væpnede styrker.
Høyesteretts sanksjonering av francoismen vitner om kriminaliseringen av den borgerlige spanske staten etter det brutale tilslaget mot den katalanske folkeavstemmingen om uavhengighet i 2017. Det politiske etablissementet kom ut med sin stillingstaken for politiets brutale tilslag, og den pågående skueprosessen mot de katalanske borgerlige nasjonalistene som organiserte referendumet. Dette gikk hånd i hånd med arrangeringen av pro-francoistiske, antiseparatistiske protestsamlinger som legitimerte fascismen og partiet Vox.
Den samme domstolen har nektet Oriol Junqueras, partileder for Det katalanske republikanske venstre – som står for retten i skueprosessen – tillatelse til å forlate fengselet for å bli svoret inn som medlem av Det europeiske parlamentet. Denne beslutningen stripper de millioner som stemte for Junqueras for deres valgstemmer, da Junqueras ikke vil kunne innta sin stilling som MEP [Member of the European Parliament]. Dette har fått full støtte fra Brüssel, og et stilltiende samtykke fra PSOE-regjeringen og dens allierte, pseudo-venstre-partiet Podemos.
Den eneste måten å motsette seg borgerskapets bestrebelser for å få rehabilitert fascisme er å mobilisere arbeiderklassen i en politisk kamp uavhengig av disse partiene. Det er en mektig opposisjon innen arbeiderklassen mot francoisme, som er vel innen den spanske befolkningens levende minnehorisont. Men denne historisk forankrede motstanden mot fascisme finner ikke noe uttrykk gjennom Podemos eller sosialdemokratenes PSOE. Den eneste grunnen til at domstolen føler seg fri til å bekjentgjøre sine fascistfarger er at folkelig opposisjon er undertrykt av Podemos og partiets ulike pseudo-venstre-allierte.
Podemos bestreber seg for tiden for å få dannet en pro-nedskjæring og militaristisk koalisjonsregjering med PSOE, og reagerte på Høyesteretts kjennelse med noen få mindre og impotente protestutsagn. Podemos-lederen Pablo Iglesias tvitret at domstolens formuleringer var «en reell juridisk perversjon». Alberto Garzon, leder for Spanias stalinistiske Kommunistparti (PCE), sa formuleringene «sier mye, for mye, om de høye juridiske organene vi har i dette landet».
PSOE selv, som administrerer en midlertidig regjering siden valgene i forrige måned, har ikke kommentert kjennelsen.
Det faktum at styringsklassen selv hyller Franco berettiger Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) forsvar av Leo Trotskijs arv, der han sloss mot stalinistene og sentristene for å bringe et revolusjonært perspektiv til arbeiderklassens kamper under Det spanske borgerkrigen. «Overgangen til demokrati» i Spania i løpet av 1970-tallet, hyllet av de stalinistiske og pabloistiske kreftene som bygde Podemos, viser seg å ha vært bare en forbigående episode. Midt i en ny epoke med kapitalistkrise inkuberer EU igjen fascistregimer.
Det kritiske spørsmålet i dag er skjæringspunktet mellom radikaliseringen av arbeiderklassen og et utarbeidet perspektiv for å opponere mot styringsklassenes pådriv i retning krig og fascistisk styre. Dette krever byggingen av en revolusjonær avantgarde i arbeiderklassen. Det understreker at det er presserende viktig å bygge seksjoner av ICFI i Spania og rundt om i verden, for å knytte veksten av arbeiderkamper til en sosialistisk, internasjonalistisk og antiimperialistisk politisk bevegelse, med siktemål å overføre statsmakten til arbeiderklassen.
Forfatteren anbefaler også:
The Spanish elections and the struggle against authoritarian rule
[27. april 2019]