En gjengs respons blant arbeidere på at Boris Johnson inntok lederskapet av Det konservative partiet og ble statsminister, er å stille spørsmålet: «Hvordan kunne det skje?»
Johnson leder den mest høyreorienterte regjeringen i britisk historie, dedikert til en «no deal»-exit fra Den europeiske union (EU) som vil ha en ødeleggende innvirkning på arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår. Som en old Etonian [o. anm.: en fra overklassens utdanninganstalt Eton] kan han ikke skjule sin forakt for «de lavere ordener», og han er foraktet av millioner av britiske arbeidere. Likevel har han nå inntatt det høyeste embetet i Storbritannia, og det rapporteres at han overveier et raskt generalvalg for å sikre, med en viss sjanse for suksess, et mandat for at Storbritannia forlater EU den 31. oktober, og for at han deretter implementerer sin agenda med skattekutt for big business og de rike.
Det politiske ansvaret for Johnsons og hans kabinett av Thatcher-istiske ideologers oppstigning må plasseres ved Jeremy Corbyns dør. Det er han som har fungert som politisk jordmor for en Johnson-regjering, takket være hans undertrykking av alle forsøk fra arbeidere til å føre en kamp mot big business og deres politiske forsvarere.
Corbyns fire år som leder for Labour Party er en strategisk erfaring for den britiske og den internasjonale arbeiderklassen. De bekrefter den essensielle rollen det angivelige «venstre» har for å forhindre enhver politisk utfordring av Labour- og fagforeningsbyråkratiet, som i klassekampen fungerer som politi på vegne styringsklassen.
Han ble valgt til partileder i september 2015 med et valgskred på 59,5 prosent av førstepreferansestemmene, i en politisk motreaksjon mot hans tre rivaler som alle var Blair-ister, og mot disses erklærte politikk for «lett-innstramminger» [‘austerity-lite’] og imperialistisk militarisme. Da Blair-istene gikk for å få ham avsatt i et mistillitsvotum i juni 2016,
fremmet av 172 Labour-MP-er [o. anm.: PLP – parlaments-Labour, som er dominert av Blair-ister], slo dette tilbake på dem. Corbyn vant med 61,8 prosent av stemmene, 62 000 flere enn i 2015. Hundretusener av arbeidere og ungdommer hadde meldt seg inn i partiet for å delta i ledervalget, og det førte til at Labour innen 2017 hadde mer enn en-halv-million medlemmer, og var Europas største parti.
I 2017 kalte statsminister Theresa May til nyvalg, med kalkylen at hun ville være i stand til å samle støtte ved å love å sikre en gunstig Brexit-avtale med EU. I stedet skjøt Labours stemmeandel opp til 40 prosent – et oppsving på ti prosent, og det største siden valget av Clement Atlee i 1947. Tory-ene ble redusert til en mindretallsregjering, som var blitt avhengig av støtte fra 10 DUP MP-er i parlamentet – det reaksjonære Demokratiske unionistspartiet fra Nord-Irland.
Det kunne ikke ha vært en gunstigere situasjon for noen leder av Labour Party til å føre en kamp mot den interne høyresiden av Blair-ister, for deretter å ta kampen til Tory-ene. Corbyn red på toppen av ei venstreorientert bølge av sentimenter mot innstramminger og antimilitarisme, som kunne ha bært ham helt til makten. Men Corbyns sentrale mål var å avverge alle bestrebelser på å få ekskludert Blair-istene, samtidig han adopterte deres program stykkevis og delt – han tillot en ubunden avstemming i parlamentet om krig i Syria, han godtok NATO-medlemskapet og han finansierte Trident-atomubåtrakettsystemet, og han insistere på at Labour-ledede lokalmyndigheter lojalt måtte pålegge Tory-dikterte nedskjæringer.
På høyden av sin popularitet gikk Corbyn til slutt inn for å få lagt ned all motstand mot Blair-istene. I 2018 forente han seg med fagforeningsbyråkratiet for å motsette seg alle krav om obligatorisk omvalg av Blair-ist PM-er [o. anm.: som ble krevd av partimedlemmene på årskonferansen], samtidig som skyggefinansminister John McDonnell mønstret en «te-og-kjeks»-offensiv for å vinne støtte fra City of London [o. anm.: finanssenteret].
I april i år, på høydepunktet av Tory-krisen over Brexit da May vaklet på kanten av sammenbrudd, jobbet Corbyn for å få blokkert enhver kamp for å mobilisere arbeiderklassen for å få ned May-regjeringen, og inngikk i stedet samtaler med henne. Det ble overlatt til den harde Brexit-fraksjonen i hennes eget parti å avlevere Mays coup de grace [‘nådestøtet’], som dermed endte med at Johnson ble den andre ikke-valgte Tory-statsministeren siden 2016.
Johnson leder en regjering som fremdeles er dypt splittet over Brexit, med et flertall på bare tre. Men Corbyn har imidlertid overlevert det politiske initiativet i sitt eget parti til Blair-istene, som er opptatt med heksejakta på venstretilbøyelige Labour-medlemmer basert på falske påstander om antisemittisme, mens de aktivt planlegger å få fjernet Corbyn. Labour Party MP-er har «i det private» fortalt til Rupert Murdochs The Sun at «Johnsons innflytting i No10 nesten helt sikkert vil ‘fremskynde’ kuppforsøk for å få byttet ut Labour-lederen. Én sa: ‘Å ha Boris der vil være bra for oss, da det vil få fart på det som må skje.’»Blair-istene insisterer på at Labour må forplikte seg til å forbli i EU. Deres perspektiv er en nasjonal enhetsregjering med Liberaldemokratene (Lib Dems), Scottish National Party (SNP) og Wales-partiet Plaid Cymru. Det kunne gjøre det mulig for Tory-ene å sikre seier i et nyvalg til høsten, i allianse med Nigel Farages Brexit Party [o. anm.: nyetablert parti til EU-valgene i mai], ved å piske opp en nasjonalistisk kampanje sentrert rundt fiendtlighet mot «Westminster-elitens» svik av folkeavstemmingen i 2016, dvs. Brexit-resultatet.
Selv om de fleste Labour-supporterne i 2016-referendumet stemte Remain [Forbli i EU], stemte mellom 26 og 34 prosent Leave [Forlat EU], for det meste i de nordlige arbeiderklasseområdene [Labours heartlands] der Brexit Party nå vil fokusere sin innsats. Kombinasjonen av forvirring og desorientering generert av Corbyn ble indikert i valgene til Europa-parlamentet den 26. mai, som så Labours valgresultat kuttet ned til 15 prosent, der partiet blødde støtte til Liberaldemokratene i Remain-valgkretser og til
Farages fremmedfiendtlige parti i Brexit-støttende områder.
Johnson kan kanskje til og med helt unngå å kalle til nyvalg, skulle Caroline Flints påstand holde stikk om at mer enn 40 andre Brexit-støttende Labour MP-er vil støtte hans regjering i en Leave-avstemming i parlamentet. Det som er utelukket under Corbyns partiledelse er at arbeiderklassen griper inn til forsvar av egne interesser, i den største styringskrisen britisk imperialisme har stått overfor siden den andre verdenskrigen.
Det er ikke noe unikt i Corbyns rolle. Han følger i de politiske fotsporene til Syriza i Hellas, som kom til makten i januar 2015 på løfter om å bekjempe EU-støttede nedskjæringer, bare for å pålegge dypere kutt enn de høyreorienterte forgjengerne Nytt Demokrati. Overalt jobber det offisielle «venstre», enten det er Corbyn i Storbritannia eller det er Bernie Sanders i USA, for å undertrykke klassekampen og få overrakt den politisk seieren til høyresiden – som Storbritannia nå har sitt politiske motstykke til Donald Trump på plass i 10 Downing Street.
Alt avhenger av at arbeiderklassen trekker de nødvendige politiske konklusjonene fra fire år med Corbyns lederskap.
Labour er et parti for imperialistisk styre og kan ikke omdannes av grunnplanets press til å bli et instrument for å motsette seg innstramminger, militarisme og krig. «Lefts» som Corbyn er kapitalistklassens lojale forsvarere. De vil heller organisere ekskluderingen av sine egne supportere enn å risikere å mobilisere en bevegelse av arbeiderklassen, som kunne komme ut av deres kontroll.
Hverken det bleke reformistiske kvakksalveriet som promoteres av Corbyn, og heller ikke støtte til Brexit eller til å forbli i EU, kan svare på den desperate sosiale krisen arbeiderklassen står overfor. Konflikten innen styringskretsene over Brexit er om hvorvidt man skal alliere seg med USA eller med Tyskland og Frankrike, i en eskalerende handelskrig som truer med å kaste hele verden ut i militærkonflikt. Prisen vil bli betalt med opptrappede innstramminger, under påskudd om å styrke den globale konkurranseevnen, og med veksten av det ytre høyre.
Bare en forent bevegelse av den britiske, den europeiske og den internasjonale arbeiderklassen, for sosialisme, tilbyr en vei fremover. Etter tiår der klassekampen har blitt undertrykt, er verden nå vitne til det initielle uttrykket for et politisk opprør mot de diskrediterte sosialdemokratiske partiene og fagforeningene, i ei bølge av streiker i det ene landet etter det andre. Avsløringen av Corbyns påstand om å representere et venstrealternativ åpner for at arbeidere i Storbritannia kan ta sin plass i denne fremvoksende bevegelsen, under lederskap av Socialist Equality Party (UK).