Den politiske krisen i Italia har en internasjonal karakter, uavhengig av alle dens nasjonale særegenheter. Landets styringsklasse reagerer på voksende sosiale spenninger ved å forflytte seg i retning et autoritært fasciststyre. Tilsvarende symptomer på et dypt sykt samfunn gjenkjennes, i mer eller mindre uttrykte former, i ethvert kapitalistland. Problemene og oppgavene som den internasjonale arbeiderklassen som helhet står overfor, stilles åpent til skue i Italia, som var de under et mikroskop.
Etter 14 måneder med felles regjering har den høyreorienterte Lega-lederen Matteo Salvini frasagt seg alliansen med den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S), og oppfordrer nå til nyvalg. Basert på gode meningsmålingsresultater håper han å danne en regjering som han vil dominere, med Fratelli d’Italia [‘Brødre av Italia’]. Det sistnevnte partiet står i en direkte historisk kontinuitet av den italienske fascismen. I det nylige valget til EU-parlament stilte partiet til og med oldebarnet til fascistdiktatoren Benito Mussolini – Cesare Mussolini – som kandidat.
Det er ingen motstand mot denne høyreutvikling fra de såkalte sentrum-venstre-partiene. Tvert imot. Demokratene (PD) – med opprinnelse tilbake til Det italienske kommunistpartiet (PCI) som ble oppløst i 1991 – angriper Salvini fra høyre. De forsøker å forhindre et nyvalg, for i så fall ville vedtaket av statsbudsjettet for det kommende året være i fare. For det formål jobber de nå sammen med M5S, som de inntil nylig har beskrevet som en «høyreekstremistbevegelse» som «utgjør en trussel mot demokratiet og Europa».
For å oppfylle EUs budsjettkrav må det kuttes € 23 milliarder (NOK 228 milliarder). Tidligere statsminister Matteo Renzi (PD) anklager Salvini for å sette dette målet i fare, fordi han ønsker å reversere pensjonsnedskjæringene som ble vedtatt av Renzis regjering. Han anklager også Salvini for å være tett med Russland.
Samtidig forsvarer Renzi uttrykkelig Salvinis umenneskelige flyktningepolitikk, som han i månedsvis har anvendt for å piske opp de mest tilbakevendte, rasistiske sentimenter. Renzi sa til den franske avisa Le Monde at her må man være «intellektuelt ærlig». Det er ikke «et problem mellom PD, M5S og Lega, men mellom Europa og Afrika».
Renzis kommentarer er symptomatiske for forholdet til Salvini. Lega-lederen er ikke en motstander av styringselitene, men ganske enkelt den mest aggressive representanten for deres generelle dreining i retning av autoritært styre.
Før Salvini utviklet partiet Lega Nord til et nasjonalt høyreorientert parti hadde det vært koalisjonspartner av Silvio Berlusconi i til sammen ti år – en koalisjon som i sin tur tilhørte den tyske kansleren Angela Merkels gruppe European People's Party [o. anm.: partigruppering i EU-parlamentet]. Salvinis umenneskelige flyktningepolitikk, som bokstavelig talt går over lik, propagerer åpent det EU har praktisert i lang
tid, ved å forsegle grensene og omdanne Middelhavet til ei massegrav.
Det faktum at Salvini til og med er i stand til å vinne stemmer med sin høyreorienterte demagogi skyldes bitterheten og frustrasjonen, som er en følge av flere tiår med «venstreorienterte» innstramminger og nedskjæringer.
Siden det tidlige 1990-tallet, da Kristelig-demokratene og Sosialistene falt sammen i et boblebad av korrupsjon, har italiensk politikk fulgt et regelmessig mønster. Høyreorienterte regjeringer ledet av mediamilliardæren Berlusconi vekslet med såkalte sentrum-venstre-regjeringer, enten ledet av teknokrater eller av PD selv. Mens de førstnevnte generøst delte ut penger til partiets korrupte klientell kuttet de sistnevnte de offentlige utgiftene, igjen på arbeiderklassens bekostning.
Denne politikken ble dekket over av fagforeningene og av flere pseudo-venstrepartier (Rifondazione Comunista, SEL, Sinistra Italiana, osv.), som undertrykte alle uavhengige bevegelser av arbeiderklassen, og om nødvendig hjalp sentrum-venstre-regjeringene å få parlamentsflertall.Resultatet har vært en sosial katastrofe. Den italienske arbeidsledigheten er, på i underkant av 10 prosent den tredje-høyeste i Europa, og den stiger til over 28 prosent blant unge. Pensjonssystemet ble knust av PD-regjeringer etter finanskrisen i 2008, arbeidslivslovene ble eroderte, veksten av usikker sysselsetting ble oppmuntret og nettoinntektene til de lavere samfunnsgruppene ble reduserte med opptil 25 prosent. Likevel har offentlig gjeld nådd rekordnivået 135 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), og det italienske banksystemet er på randen av kollaps.
Konfliktene mellom Salvinis Lega, Renzis PD og de andre etablissementspartiene er rent taktiske. De dreier seg om hvordan man best kan håndheve sosiale angrep på arbeiderklassen, og om utenrikspolitiske saker, da særlig holdningen til EU og Russland. Det er enighet om behovet for ytterligere sosiale angrep, i møte med bankkrisen og en truende internasjonal lavkonjunktur.
Parallellene med andre land, og særlig USA, er åpenbare. Donald Trump, en representant for styringselitene, har brukt sosiale nedskjæringer implementerte av president Barack Obama til å kanalisere frustrasjoner med den sosiale katastrofen over i reaksjonære kanaler, og han mobiliserer fascistiske elementer. I Tyskland skylder det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) sitt opphav til en konspirasjon innen statsapparatet, spesielt den hemmelige etterretningstjenesten (BfV), og støtten fra andre partier.
I det italienske parlamentsvalget i mars 2018 fylte Femstjernersbevegelsen (M5S) det politiske vakuumet som Demokratene (PD) og pseudo-venstre etterlot seg. Partiet utropte seg til å være et antietablissementsparti, og det hevdet å være «hverken venstre eller høyre» og ble det sterkeste partiet, med en velgerandel på 33 prosent. Men i løpet av kort tid stadfestet partiet den marxistiske innsikten om at småborgerskapet ikke er i stand til noen uavhengig politikk, og i krisetider samspiller de med de mest reaksjonære delene av borgerskapet, såfremt arbeiderklassen ikke kan vise en progressiv vei ut av det sosiale uføret.
M5S fungerte som «stigbøyleholdere» for Salvini, og støttet ethvert av innenriksministerens tiltak, til og med de mest reaksjonære. Mange velgere vendte seg vekk fra M5S. Halvannet-år-senere oppnådde partiet bare 18 prosent på meningsmålingene, mens Legas resultat mer enn fordoblet seg, til nå 37 prosent.
Valgstemmer og meningsmålingsresultater er imidlertid ikke synonymt med en fascistisk massebevegelse. Den italienske arbeiderklassen har gjentatte ganger reagert med militante streiker og politiske protester mot sosiale og politiske angrep. Og landet har en mektig antifascistisk tradisjon, som går tilbake til motstanden mot Hitler og Mussolini, og som år med politisk nedgang ikke kunne kvele.
Dette kraftfulle potensialet må nå utløses. Dette er den eneste måten å bekjempe og beseire den fascistiske trusselen på. Det forutsetter flere ting:
1. Arbeiderklassen er en internasjonal klasse. Den er tett sammenkoblet
over hele verden gjennom produksjonsprosessen. Hundretusener av italienske arbeidere og unge mennesker jobber, studerer og skoleres i andre land. Dette må bli grunnlaget for en politisk offensiv mot denne reelle faren. Arbeidere må forene seg over hele Europa og internasjonalt, og de må kategorisk avvise enhver form for nasjonal, etnisitetsbasert og annen splittelse.
2. Kampen mot høyresiden krever et sosialistisk program. Det er umulig å avverge faren for fascisme og krig uten å utrydde deres opphav – det kapitalistiske profittsystemet – og bankenes og foretakenes makt må brytes.
3. Det er umulig å motsette seg høyresiden og fascistene uten politisk å bryte med sosialdemokratene, fagforeningene og deres pseudo-venstre-vedhengere. Underordning og valgstøtte til disse organisasjonene, som det angivelige «mindre ondet», svekker arbeiderklassen og styrker fascistene. Nettopp dét har den italienske erfaringen nylig bekreftet.
4. Arbeiderklassen trenger sitt eget internasjonale revolusjonære parti. Antallet streiker og massedemonstrasjoner øker over hele verden, men de mangler alle et politisk perspektiv og et lederskap. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] er det eneste politiske partiet i verden som forsvarer det marxistiske programmet for en sosialistiske verdensrevolusjon, mot alle angrep. Etableringen av en ICFI-seksjon i Italia er idag akutt nødvendig.