I nesten fem tiår har den ikoniske rockemusikeren Roger Waters gjort det klart at han har noe å si om store sosiale og politiske spørsmål. Helt tilbake til 1970-tallet, da han var bassisten og den primære kreative drivkraften i rockebandet Pink Floyd, har Waters konsekvent uttalt, enten det var fra innspillingsstudioet, konsertscenen eller intervjustolen, sin motstand mot imperialistkrig, statsundertrykking, ulikhet og bigotteri.
I senere tid har Waters vært en av de veldig få rocksuperstjerner som har uttalt seg offentlig til forsvar for WikiLeaks-redaktøren og grunnleggeren Julian Assange. I april i fjor, etter Assanges utkastelse og arrestering, ga Waters et intervju til RT fra New York City, der han fordømte amerikansk, britisk og ekvadoriansk regjering for deres konspirasjon mot journalisten. Rockemusikeren og aktivisten uttalte også: «Det burde holdes en generalstreik i England, for å forhindre at han blir utlevert.»
I juli lagde Waters en video på Facebook der han kalte Assange «pressefrihetens store helt ... som har blitt så motbydelig og rundhåndet forfulgt av USA, Storbritannia og alle de andre utøverne av imperialisme rundt om i verden». Den 2. september holdt Waters en minikonsert utenfor Storbritannias innenriksdepartement i London – der han fremførte Pink Floyd-klassikeren «Wish You Were Here» – med støtte fra den australske journalisten John Pilger, der de fremmet kravet om at Assange umiddelbart må løslates fra det nærliggende fengselet Belmarsh Prison.
Selv om overgrepet mot WikiLeaks-journalisten ikke kom med i hans nye film «Roger Waters US + Them», er det kjent at Waters før mange av konsertene på hans nylige turné projiserte på videoskjermene: «Motstå forsøkt knebling av Julian Assange» og «Motstå Internettsensorer».
Med sin nye konsertfilm – som åpnet for begrensede internasjonale visninger den 2. og 6. oktober – tar Waters sin anvendelse av musikalsk fremføring som redskap for politisk meningsuttrykk til et nytt nivå. Filmopptakene ble skutt under tre livekonserter i Amsterdam i juni 2018, under verdensturnéen «Us + Them».
«Us and Them» er tittel på en sang fra Pink Floyd-albumet The Dark Side of the Moon fra 1973. Den originale sangteksten omhandler splittelser i samfunnet mellom frontlinjene og generalene, mellom ungdommen og politiet, og mellom de «med» og de «uten». Ved å erstatte ordet «og» med et plusstegn (+), utfordrer Waters nåtidens vekst av antiimmigrant og xenofobiske hat som blir oppmuntret av det politiske etablissement over hele verden. Som han sier fra scenen: «Det er bare en menneskeslekt.»
Behandlingen av «utlendinger» er et sentraltema for Waters’ 2017-album Is This the Life We Really Want?, og flere numre fra dette studioarbeidet blir fremført med god effekt i filmen, inkludert «Déja Vu», «The Last Refugee» og «Picture That». Blant de viktigste visuelle tema som er vevd inn i filmen er de desperate betingelsene for verdens flyktninger på flukt fra krig, fattigdom og undertrykking. Det er også klipp av unge palestinere som konfronterer væpnede overgrep fra israelske tropper på Vestbredden.
En viktig del av filmen er nærbilder av medlemmer av publikum, der mange er for unge til å ha vært født før Pink Floyds sanger nådde deres høyde av massepopularitet. Disse ungdommene ser man imidlertid synge med de andre i mengden, som er på deres foreldres eller besteforeldres alder.
Roger Waters, som nå er 76, har alltid tiltrukket seg store internasjonale publikum på grunn av hans musikks inntagende instrumentalisering, melodier og lyriske tema. Waters’ musikks universalitet og popularitet på tvers av flere generasjoner er vitnesbyrd om hans forestillinger om kunst og samfunn.
Da Waters nylig snakket med Rolling Stone om filmen og hans verks varige relevans, sa han: «Jeg er glad for at filmen viste seg å ha et humant og politisk budskap ... Jeg mener musikk er en veldig kraftfull kunstform og at den kan bli brukt som et politisk redskap, så vel som en kilde til underholdning for å holde massene beroliget.»
Enten det er de abstrakte konseptene i sangene fra The Dark Side of the Moon, eksempelvis «Time», «Money» eller «Brain Damage», eller de fra Animals, løst basert på karakterene i George Orwells roman Animal Farm, eller tema om fremmedgjøring fra det enormt populære albumet The Wall, har Waters vært i stand til anvende disse meldingene på hvert trinn av politisk utvikling de fire-siste-tiårene.
Det er for eksempel bemerkelsesverdig at 1977-sangen «Pigs (Three Different Ones)» med presisjon gjelder for milliardæren (Pig One), TV-personligheten (Pig Two) og President (Pig Three) Donald Trump, eller at ordet «velkommen» fra 1975-sangen «Welcome to the Machine» kan konverteres til en velkomsthilsen til innvandrere fra andre breddegrader, eller at sangen «Another Brick in The Wall Part 2 » [We don’t need no education] from 1979 kan bli en metafor for den amerikanske fangeleiren Guantanamo Bay på Cuba.
I likhet med tidligere Pink Floyd- og Roger Waters-turnéer, tilbød «US + Them»-konsertene – med 157 opptredener for mer enn 2 millioner mennesker i Europa, Amerika og Australasia, fra mai 2017 og til slutten av 2018 – publikum en multimedial opplevelse. Både Pink Floyds og Roger Waters’ solokarriers konserter har vært ledsaget av forseggjorte iscenesettelser og video- og laserlysshow, med en stor oppblåst gris som flys over folkemengden.
Konsertfilmen viser en 94-fot-bred LED-videoskjerm bak bandet, så vel som et stort projeksjonsskjermbrett som kommer ned fra taket over midtgangen på Amsterdam arenaen. Denne multimediastrukturen omfatter 16 store skrollende videoskjermer som det projiseres tredimensjonale holografiske objekter på over publikum. Blant disse 3D-objektene er en simulering av London-kraftstasjonen Battersea med sine fire enorme pipesøyler, som så famøst var avbildet på coveret av Pink Floyds 1977-album Animals.
Waters bruker disse skjermene tvers gjennom forestillingen som et massivt lerret det blir projisert høyoppløselige videobilder på, og som forsterker hans musikks formidlinger. Skjermene anvendes også til å fange nærbilder og live-video av musikerne på scenen, som tidvis blir overlagt på det tematiske bildespillet.
Konsertfilmer kan være problematiske, ved at de ofte ikke tilstrekkelig klarer å fange en live-begivenhets atmosfære og etterlater filmpublikummet rastløs. Live-opptredenene av bandet «Us + Them» – med Waters på bass, akustiske og elektriske gitarer og hovedvokal – og Sean Evans’ filmproduksjon kommer imidlertid sammen til en av de mer effektive konsertfilmopplevelsene i nyere minne.
Det kan bemerkes vesentlige prestasjoner på elektriske og akustiske gitarer av Dave Kilminster, bidragene på lap steel gitar fra Jon Carin, og lead vokal og gitararbeidet til Jonathan Wilson. De som er familiære med musikken til Pink Floyd og Roger Waters, vil være enige i at disse musikerne gjør en fremragende jobb med å fange lydene og stemningene fra de originale studioverkene.
Også minneverdig er den rørende duetten fremført av backingvokalistene Holly Laessig og Jess Wolf på sangen «Great Gig in the Sky». Deres gjenfortolkning av Clare Torrys sjelfulle improvisasjon fra den originale studioversjonen er fengslende. Sangen begynner med Gary O’Driscolls innspilte uttalelse – han var dørvakt ved Abbey Road Studios i 1972-73 – der han sier: «Jeg er ikke redd for å dø, når som helst for meg.»
Man er hardt presset for å finne noe å kritisere ved Waters’ siste konsertfilm, siden både musikken og det bildemessige er kraftfullt og inspirerende. Filmen fremkaller en rekke følelser, som sinne og tristhet, men byr også en fornemmelse av håp om at verdens problemer kan løses. Det er imidlertid nettopp der problemene begynner.
Som det ble forklart i vår anmeldelse [engelsk tekst] av 2017-albumet Is This the Life We Really Want? kombinerer Roger Waters laserskarpe observasjoner med tamme eller pessimistiske konklusjoner. Han ser det politiske «høyre» og «venstre» i konvensjonelle termer og tror imperialismens forbrytelser kan stoppes ved appeller til humanitarisme, anstendighet og «alles» nestekjærlighet.
Mens han beundringsverdig oppfordrer sitt publikum til å «stå imot» [‘Resist’], holder han opp et skilt som sier «Pigs Rule the World» og følger dette opp med et tegn som sier «F**k the Pigs». Denne typen middelklasseradikalisme gjør lite for å avklare hva folk trenger å gjøre, eller må gjøre.
Dette er samme standpunkt som så Waters støtte 2012-gjenvalget av Barak Obama, selv om musikeren i Rolling Stone karakteriserte den amerikanske demokratpresidentens utenrikspolitikk som å gå «imot alt jeg mener». Waters sa: «Jeg håper han vil utvikle større cojones [o. anm.: spansk slang for ‘baller’] og begynne å regjere på den måten som jeg, og mange av de som støttet ham ved forrige valg, gjerne vil se han gjøre det.» Selvfølgelig ble aldri disse forhåpningene oppfylt.
Selv om han har rett i å fordømme den reaksjonære «oss» og «dem» nasjonalismen, rettet mot migranter og flyktninger, ville det være feil å si at det ikke er noen «oss» og «dem» i samfunnet i det hele tatt. Da han i april oppfordret til en generalstreik i Storbritannia for å få løslatt Julian Assange, kom Waters mye nærmere klarhet for politisk aksjon, og for å samordne seg med den ene sosiale kraften som er i stand til å løse de problemene han så velformulert beskriver: arbeiderklassen.