Socialist Equality Party vil stille kandidater i Storbritannias generalvalg, for å føre en politisk kamp mot innstramminger, autoritært styre, militarisme og krig.
Valget den 12. desember er det mest sosialt og politisk polariserte i Storbritannias etterkrigshistorie.
Det som står på spill for styringsklassens konkurrerende fraksjoner er bestrebelser for å løse kapitaliststyrets dype krise, som er forverret av Brexit. Til-tross-for de snikete og bedragerske splittelsene oppildnet av Brexit er de avgjørende spørsmålene for arbeidere og unge mennesker av sosial karakter: fallende lønninger, brutal utbytting, voksende arbeidsledighet og demonteringen av essensielle sosiale tjenester.
Det eneste sammenlignbare krisevalget ble avholdt i 1974, da Edward Heaths Konservativ-regjering tapte etter å ha stilt sitt forlangende om svar på spørsmålet «Hvem styrer Storbritannia?» Han meldte den utfordringen konfrontert med ei streikebølge som omfattet bygningsarbeidere og havnearbeidere, og gruvearbeidernes nasjonale aksjoner i 1972 og 1974.
Internasjonalt truer proteksjonisme og handelskrigstiltak med å kaste verdensøkonomien ut i et krasj verre enn 2008. Faren for militarisme og krig – inkludert mot atomvåpenmaktene Kina og Russland – har aldri vært så akutt som nå.
Under betingelser av dette akselererende sammenbruddet av verdenskapitalismen tilbyr ikke Labour Party noe alternativ til Boris Johnsons Konservativ-regjering. Jeremy Corbyn har lovet å «forandre vårt land» og gå etter «skattesnyterne», «tvilsomme utleiere» og «dårlige sjefer». Men hans retorikk motsies av hans fire år som Labour Party-leder.
Corbyn har jobbet sammen med fagforeningsbyråkratiet for å få undertrykt eller forrådt enhver kamp ført av arbeidere, og har holdt Toryene ved makten under tre statsministre. Han har insistert på at Blairist-komplottmakerne i Labour Party må beskyttes i «partienhetens» navn, og har antatt mye av deres program som sitt eget. Han førte ukelange samtaler med Theresa May og deretter avbrutte diskusjoner med Johnson, i forsøk på å søke «nasjonal enhet» over Brexit.
Etter at Corbyns bestrebelser mislyktes og han endelig aksepterte Johnsons valgutfordring stemte nesten halvparten av Labour-MP-ene [parlamentsmedlemmene] imot, noen trakk seg, mens andre nå oppfordrer, under ledelse av krigsforbryteren Tony Blair, til å stemme for liberal-demokratene [Lib Dems].
Ikke-en-gang dette vil få Corbyn til å handle. Han har lovet, skulle han bli valgt, å «sortere ut Brexit» innen neste sommer, ved å reforhandle en avtale med EU før han avholder et referendum nummer to, og har erklært at «hele min strategi har vært å prøve å holde partiet, bevegelsen og landet sammen.»
Dette strategiske målet vil sikre at selv om Corbyn skulle vinne den 12. desember vil han samarbeide med Det skotske nasjonalpartiet (SNP) og andre pro-Remain [forbli i EU] krefter, i en de facto nasjonal enhetsregjering, mens hans magre budsjettløfter råtner på rot.
En Labour-regjering under Corbyn vil ikke gjøre noe for å få en slutt på lidelsene påført millioner av arbeidende mennesker, fordi det ville kreve et politisk frontalangrep på de vesentlige bankene og foretakene. Samtidig er Labours skyggefinansminister John McDonnell bak kulissene befattet med sin «te-og-kjeks» sjarmoffensiv, for å smiske med [finanssenteret] City of London.
Denne regjeringen ville være varselet for en fornyet offensiv fra Labours høyrefløy. Blair forteller allerede Financial Times at det er nødvendig med taktisk stemmegivning «for å få inn i Parlamentet mange fornuftige og dyktige politikere fra alle partier, som ikke vil bolstre populisme».
«Det er en kjerne av gode Labour MP-er som ikke vil la seg piskes til å støtte politikk de ikke tror på,» la Blair til. «Etter dette valget vil den reelle kampen om britisk politikks fremtid begynne.»
Socialist Equality Party baserer sitt perspektiv på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i Storbritannia, i allianse med deres brødre og søstre i Europa og internasjonalt. Det er kraftige indikasjoner på at arbeidere nå søker å få brutt ut av fagforeningensbyråkratiets tvangstrøye, gjennom en retur til klassekamp – deriblant de massive valgresultatene på nasjonalt plan for postarbeidernes [UK Royal Mail] autoriseringen av streik, og tilsvarende fra personalet ved 60 universiteter som går til en ni-dager-streik fra den 25. november, en streik av arbeidere ved 25 Sixth Form Colleges [utdanningsinstitusjon for elever fra 16 til 19 år], og avstemmingsresultatet for en 27-dager-streik i desember fra South West Rail-togførere og togvakter.
For å mobilisere arbeiderklassen i en uavhengig politisk bevegelse fremmer SEP følgende essensielle krav:
Nei til Brexit! Nei til EU! For De forente sosialistiske stater av Europa!
Konflikten over Leave og Remain er mellom styringsklassens rivaliserende høyrefraksjoner, om hvordan best å få beskyttet britisk imperialismes interesser. Johnson og Brexit Party-leder Nigel Farage ønsker å «fullføre Thatcher-revolusjonen» ved å makulere alle begrensninger for utbyttingen av arbeiderklassen, og å alliere seg med Trump-administrasjonen mot Europa. Remain-fraksjonen ønsker å opprettholde den livsviktige tilgangen til EUs indre marked og baserer deres allianse med amerikansk imperialisme på demokratene, som nå forsøker å få Trump riksrettstiltalt.
Uansett hvilken fraksjon som måtte komme til å dominere vil angrepet på arbeiderklassen bli utdypet. Det å opprettholde global konkurranseevne betyr et endeløst angrep på arbeiderklassens jobber, lønninger og livsbetingelser. Siden 2010 har allerede 876 000 arbeidsplasser gått tapt i offentlig sektor. I år er 85 000 arbeidsplasser i detaljvarehandelen vekk, og det er varslet at elimineringen av ytterligere 10 000 ved [storbanken] HSBC, 3 000 ved Vauxhall, 3 500 ved Honda og 4 500 ved Jaguar Land Rover er i kjømda.
Den eneste veien fremover er foreningen av arbeiderklassen i Storbritannia og på tvers av hele Europa, i en kamp mot alle fraksjoner av den britiske styringsklassen, og mot EU og alle unionens konstituerende regjeringer. Socialist Equality Party [Sosialistisk Likhetsparti] og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) – de europeiske seksjonene Parti de l'égalité socialiste (PES) i Frankrike, og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland – vil slåss for å mobilisere arbeiderklassen til å ta makten og etablere De forente sosialistiske stater av Europa, som kan utnytte kontinentets enorme ressurser for å imøtekomme alle befolkningenes behov.
For dette målet må alle arbeiderkampene forenes, ledet av grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningsapparatet. De må være bevisst basert på en dreining til bevegelsen mot innstramminger, nedskjæringer og sosial ulikhet som nå utvikler seg internasjonalt, med masseprotester i Tunisia, Algerie, Sudan, Irak, Libanon, Ecuador og Chile, og med streiker som bryter ut over hele Europa og USA. Det sentrale målet må være: «Alle verdens arbeidere, forén dere!"
Nei til krig! Forsvar demokratiske rettigheter! Løslat Julian Assange!
Kravet om løslatelse for WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange må være spydspissen for forsvaret av demokratiske rettigheter og kampen mot krig.
Den britiske regjeringen og dens korrupte rettssystem har til hensikt å iscenesette en skuerettssak i februar neste år, før de utleverer Assange til USA hvor han står overfor en fengselsdom på 175 år for spionasjeanklager, og en mulig dødsdom. Så brutal er behandlingen av ham at Nils Melzer – FNs spesialrapportør om tortur – har advart om at Assange kan dø dersom han ikke umiddelbart blir løslatt og får medisinsk behandling.
Assange blir straffet for å ha avslørt krigsforbrytelser, som en advarsel til andre om å holde kjeft. Likevel har hverken Corbyns Labour Party eller en eneste fagforening så-mye-som løftet en finger til hans forsvar. Det har heller ikke noen av Storbritannias pseudo-venstre-grupper.
SEP vil fortsette å gjøre alt som står i vår makt for å få mobilisert opposisjon i arbeiderklassen, for å få nedkjempet denne ondsinnede konspirasjonen.
En internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot krig må være basert på en kamp mot det kapitalistiske profittsystemet, som er rotkilden og opphavet til krig. Brexit-krisen er bare én manifestering av et globalt utbrudd av inter-imperialistiske motsigelser, der rivaliserende makter kjives om kontroll over verdens markeder.
Vendingen til handelskrig betyr uunngåelig en dreining til militarisme, og et høyrebyks av alle verdens imperialistregjeringer. Planer om utplassering av hæren og opprørspolitiet på gatene etter Brexit, kjent som Operasjon Yellowhammer, bekrefter at de brutale sosiale angrepene som kreves bare kan pålegges av rå makt, inkludert kultiveringen av høyreekstreme bevegelser, som for eksempel partiet Alternative für Deutschland (AfD), som ei klubbe til anvendelse mot arbeiderklassen.
Implikasjonene ble understreket av trusselen fra en ledende britisk general om at Corbyns bekjente motstand mot NATO og lanseringen av atomvåpen, ville fremprovosere et «mytteri» med bruk av «alle mulige midler, rettferdige-eller-ikke [‘fair or foul’]», mot en slik trussel for «dette landets sikkerhet».
Corbyn vil ikke mobilisere arbeiderklassen mot denne trusselen, eller mot krigsfaren, men søker i stedet å få overbevist styringsklassen om at han er til å stole på. På spørsmål fra Guardian om han var forberedt på «telefonen kl. 03:00» med advarsel om at Storbritannia er under umiddelbar forestående trussel, svarte han: «Naturligvis: så absolutt. Du må treffe avgjørelser på sånne tidspunkt som det.»
Bygg Socialist Equality Party!
Storbritannias pseudo-venstre-grupper har nok en gang lojalt mønsret til støtte for Labour Party, og insisterer, som Socialist Workers Party, på at et valg av Corbyn «kan endre alt». Men fire år med Corbyns lederskap har bevist at Labour Party, enn si britisk kapitalisme, ikke kan reformeres ved installeringen av en nominell «venstre»-leder, når hans reelle lojalitet er til Labour- og fagforeningsbyråkratiet og til britisk imperialisme.
Arbeidende menneskers fremtid avhenger av byggingen av et nytt og genuint sosialistisk lederskap. Dét krever etableringen av nye kamporganisasjoner, dedikert til arbeiderklassens erobring av politisk makt: En arbeiderregjering – valgt fra fabrikkene, kontorene, arbeidsplassene og arbeiderklassens nabolag – med ansvar for å implementere sosialistiske politiske retningslinjer basert på planlagt produksjon for sosiale behov, ikke for profitt, og beslagleggelsen av formuene til milliardærene, bankene og storforetakene, for å besørge anstendige arbeidsplasser, utdanningstilbud, helsetjenester, boliger og pensjoner for alle.
Historien beviser at uten revolusjonært lederskap er sosialisme umulig. Ungdom og arbeidere som vil slåss for en sosialistisk fremtid må assimilere alle de strategiske politiske erfaringene fra 1900-tallet, fremfor alt fra Den russiske oktoberrevolusjonen i 1917. Socialist Equality Party er den britiske seksjonen av ICFI – International Committee of the Fourth International (Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale). Vårt parti viderefører Venstreopposisjonens kamp, opposisjonsblokka som Leo Trotskij dannet for kampen mot stalinisme og til forsvar for perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon, som Oktoberrevolusjonen var basert på.
I 1938 grunnla Trotskij Den fjerde internasjonale for å løse krisen for revolusjonært lederskap i den internasjonale arbeiderklassen. ICFI har videreført denne kampen mot stalinisme, Labour-isme, pablosime og alle former for nasjonal opportunisme. Den politiske kapitalen som er ansamlet i løpet av denne prinsipielle kampens historie må nå bekjentgjøres for alle klassebevisste arbeidere og ungdommer, som grunnlaget for å bygge en ny internasjonal bevegelse for sosiaarbeidere og unge som ønsker å støtte vår kampanje må kontakte SEP.