COVID-19 pandemien er en global katastrofe. Bare i løpet av tre måneder har koronaviruset, siden det først ble identifisert i Kina, spredd seg over hele planeten. Dette viruset kombinerer en høy infeksjonshastighet med en betydelig dødelighet. Det forårsaker nå ødeleggelse over hele Europa og Nord-Amerika, der det hver dag bringes rapporter om tusenvis av nye bekreftede infeksjoner. Antallet døde stiger raskt. Viruset påvises nå i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika.

Omfanget og innvirkningen av pandemien har blitt intensivert av kapitalistregjeringers likegyldighet og kriminelle forsømmelser, som har forspilt dyrebar tid. USAs president Donald Trump uttalte under sin pressebriefing på mandag, der han berømmet sin egen ledelse, gjentatte ganger at koronaviruspandemien hadde kommet som en komplett overraskelse. «Vi har et problem som ingen en gang tenkte på for en måned siden,» hevdet Trump. «Dette kom ut av det store intet.» Dette er en blank løgn. Forskere har i årevis advart om faren for en global pandemi. Verden har allerede erfaringer med SARS-koronaviruset fra 2002 og 2003, og H1N1-pandemien (svineinfluensaen) fra 2009 og 2010.

World Economic Forum (WEF) har gjentatte ganger rangert smittsomme sykdommer som én av deres 10 øverste globale risikoer. Deres siste rapport om sikkerhet og relaterte kapasiteter i 195 land fant at ingen land var beredt for en epidemi eller en pandemi. De skrev at «vår kollektive sårbarhet for samfunnsmessige og økonomiske innvirkninger av kriser forårsaket av smittsom sykdom ser ut til å tilta.» Den advarselen ble ignorert.

Vitenskapelige studier viser at en effektiv respons på en pandemi krever rask implementering av massetesting for å bremse spredningens hastighet. Selv da utbruddet i Kina ikke etterlot noen tvil om farens omfang ble det ikke gjort noen bestrebelser i Europa eller USA for å avdekke sykdommen og stanse dens spredning. Men selv om regjeringen hadde ønsket å iverksette massetesting er de nødvendige testsettene knapt å oppdrive i USA.

Verdenskapitalismens vesentligste sentre, fremfor alt USA, har vist seg så fullstendig ute av stand til å respondere på denne krisen som en direkte konsekvens av det siste halve århundrets ødeleggelse av sosial infrastruktur. Alle hensyn relatert samfunnsplanlegging har vært underordnet det å heve aksjeverdiene på Wall Street, og å tilrettelegge for akkumuleringen av styringselitenes svimlende rikdommer.

Helsevesenet i USA har blitt sultefôret hva angår ressurser. Samtidig er billioner av dollar brukt på våpen, der verdensmaktene forbereder seg på global konflikt. Det årlige amerikanske militærbudsjettet er på omtrent $ 1 billion, der mer brukes hver uke på å forberede seg på krig enn hele lovfremlegget for koronavirus-«bistand» vedtatt i Representantenes hus denne uka.

Regjeringenes respons på koronaviruspandemien er drevet av nøyaktig de samme betraktningene. Ressurser har ikke vært rettet inn mot å stanse spredningen av epidemien, men snarere for å beskytte de rike.

Det som er involvert er ikke bare inkompetanse og desorganisering. Akkurat dét er det, så absolutt. Bak alt kaoset, forvirringen og mangelen på koordinering er det imidlertid en bevisst politikk som blir åpenbart – en politikk av ondartet forsømmelse og forsettlig passivitet. Styringsklassens motto er det som har veiledet den gjennom flere tiår: «Hvis opphopningen av våre milliarder krever millioners død, så la det stå til.»

Storbritannias statsminister Boris Johnson uttrykte styringsklassens likegyldighet denne siste uka, der han erklærte: «Jeg må være direkte med den britiske offentligheten, mange flere familier kommer til å miste sine kjære, før deres tid.» Bak lukkede dører diskuterer styringselitens representanter det de anser som den positive innvirkningen av krisen: At millioner av eldre menneskers død vil redusere de langsiktige kostnader for helsevesenet.

I alle uttalelsene fra de forskjellige presidentene og statsministrene er det absolutt ingen bekymring uttrykt for massene av arbeidere som får sine liv snudd opp ned av pandemien. På sin pressekonferanse på mandag bekjentgjorde Trump nye retningslinjer for karantene og «sosial distansering». Ingenting foreslås imidlertid for å takle den enorme økonomiske innvirkningen tapet av arbeid har for familier.

Samtidig som de amerikanske delstatene begynner å implementere restriksjoner på store ansamlinger blir det ikke sagt noe om at millioner av arbeidere i industri- og servicenæringer blir stående i jobb, og er forventet å arbeide under utrygge forhold der de kan bli smittet, og kan smitte andre.

Trump-administrasjonens respons er i sin helhet diktert av de gigantiske foretakenes profittinteresser. Faktisk har dens politikk vært å overlevere styringen av krisen til selskapene som er ansvarlige for den katastrofale tilstanden av landets infrastruktur hva angår sosiale tjenester og helsevesenet. I forrige uke paraderte Trump direktørene fra Walmart og de gigantiske helsevesenkonglomeratene, frem for det amerikanske folket som om de var nasjonalhelter. Samtidig er millioner av mennesker fortsatt ute av stand til å få tester, selv om de foreviser symptomer.

Trump-administrasjonen søker også å få sikret at enhver vaksine som utvikles blir kontrollert av amerikanske selskaper slik at de kan få tjent på distribueringen. Ingenting kunne så tydelig avsløre den kriminelle karakteren av det amerikanske helsevesenet.

Alle Det hvite hus’ handlinger de siste to månedene som respons på pandemien har utelukkende vært rettet inn mot å styrke finansmarkedene. Den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve og finansdepartementet har overført billioner av dollar til Wall Street gjennom nye «kvantitativ lettelse»-programmer og senkingen av renten for bankene til null.

En enorm mengde tid er forspilt, men innvirkningen og omfanget av pandemien avhenger av presserende responser som kan tas nå. Denne responsen må sentreres om to absolutt kritiske prioriteringer: For det første, det å få begrenset og kontrollert spredningen av viruset så mye som mulig, og for det andre, gitt at det allerede har fått globale dimensjoner, å besørge akuttomsorg for alle som er syke, og nødassistanse til alle som er berørte.

Det essensielle prinsippet som må lede responsen på krisen er at arbeidende menneskers behov må få den absolutte og ubetingede prioritet over alle hensyn til foretaksprofitt og privatformuer. Det er ikke et spørsmål om hva styringsklassen hevder den har råd til, men hva massene av mennesker trenger.

Socialist Equality Party fremmer de følgende krav. Denne lista er på ingen måte helhetlig og heldekkende, men den inkluderer det grunnleggende fundamentet som en kamp må føres på.

Tilgjengelig og universell testing og gratis behandling for alle infiserte: Fraværet av et koordinert system for testing av de som kan ha blitt påført sykdommen gjør enhver rasjonell respons umulig. Det er av essensiell betydning at testing umiddelbart blir gjort tilgjengelig over hele USA, og i hele verden.

Behandlingen av alle de som er infiserte er en presserende nødvendighet, ikke bare for de syke men også for å stoppe en videre spredning av sykdommen. Det må tilbys omsorg kostnadfritt, uansett forsikringsdekning eller inntekt.

Et nødprogram for å utvide helsevesenets infrastruktur: Overveldningen av sykehusene fører ikke bare til en kraftig stigning av antallet dødsfall av koronaviruset, som det som har funnet sted i Italia, det betyr også at de som lider av andre sykdommer og skader er ute av stand til å få berettiget omsorg. Mangler av relevant utstyr og tilkortkommenheten i helsevesenets infrastruktur gjør at leger allerede er tvunget til å velge hvem blant deres pasienter som skal leve og hvem som skal dø.

For å bekjempe pandemien er det nødvendig massivt å utvide fasiliteter for behandlingen av syke. Trump-administrasjonen snakker om å sette opp telt som medisinske enheter på Walmart-parkeringsplasser. Slike gebrekkelige innordninger, der masser av mennesker skal behandles under primitive betingelser, vil bare forverre problemet. Kina var i stand til å konstruere nye sykehus på bare ti dager, som hadde en enorm innvirkning på omfanget og innvirkningen av viruset.

Bygging av nye medisinske fasiliteter må begynne umiddelbart på tvers av hele USA. Denne prosessen kan bli betydelig akselerert ved å overta kontorbygg og lignende strukturer, der mange nå står tomme, og raskt konvertere dem til sykehus og klinikker. Disse strukturene kan også anvendes til å skaffe nødboliger for hjemløse, og for elever som nå blir tvunget til å forlate deres high school-sovesaler.

Representantene for styringsklassen vil uunngåelig hevde at dette er et overtramp mot den private eiendomsretten. Vår respons er at sosiale behov må ha prioritet over styringsklassens besittelser og profitt.

Den øyeblikkelige nedstengningen av alle skoler, ikke-essensielle fabrikkanlegg og andre arbeidsplasser, med full inntektsdekning for arbeidere som er berørte: Ingen arbeider skal forventes å sette sitt liv i fare. Arbeidere stenger allerede ned restauranter og andre virksomheter. Dette må utvides. Alle de som mister deres jobber, eller på annen måte rammes av det økonomiske utfallet, må imidlertid kompenseres.

Til de som hevder at det ikke er penger sier vi at en regjering som kan trekke $ 1,5 billioner ut av hatten for å kausjonere ut Wall Street, den kan finne ressursene. Det faktum at selskaper sier til arbeidere at de skal fortsette å jobbe, uten annet formål enn å pumpe ut profitt, det er intet mindre enn kriminelt.

Bilindustrien og andre produksjonsselskaper i USA har beordret deres direksjoner, sammen med fagorganisasjonsdirektørene, å dra hjem, mens de insisterer på at arbeidere skal være ved samlebåndene. Arbeidere i Spania, Italia, Canada, Storbritannia og USA har allerede iverksatt arbeidsnedleggelser og streiker for å motsette seg at de unødvendig eksponeres for fare. Arbeidere er seg dypt bevisste over den farlige posisjonen de befinner seg i.

Arbeidere må advares om at selskapene vil utnytte «muligheten» som krisen åpner for, at de omstrukturerer sine opersjoner for å gjøre dem mer lønnsomme. Permitterte arbeidere må få full lønn, finansiert av konsernene og av statsressurser. Alle arbeidere må få tilgang til betalt sykefravær. Husleier, huslån og grunntjenesteregninger [‘utility bills’; vann, renovasjon, oppvarming] må suspenderes under koronaviruskrisen, for å sikre at enhver arbeider som ser en reduksjon av sin inntekt har råd til å dekke de grunnleggende nødvendigheter.

Trygge arbeidsbetingelser i essensielle bransjer: Der arbeid må opprettholdes, som i helsevesenet, transport, matproduksjon og andre sektorer som er essensielle for samfunnets funksjonering, må det iverksettes tiltak for å sikre arbeidernes sikkerhet, og det må garanteres at deres rettigheter blir ivaretatt. Hver arbeidslokalisering må være bemannet med utdannet helsepersonell, og arbeidere må utstyres med nødvendig og relevant utstyr, inkludert verneklær, ansiktsmasker og hansker.

Avslutt alle sanksjoner og handelskrigstiltak: Responsene i Iran, Venezuela og andre land blir forpurret av økonomiske sanksjoner som forhindrer dem fra å anskaffe grunnleggende medisinsk utstyr. Handelskrigstiltak iverksatt av USA og europeiske land må opphøre. Koronaviruset er en global sykdom som krever en globalt koordinert respons.

Alle påstander om at det ikke er ressurser til å gjennomføre et slikt nødprogram er på et nivå som er under forakt. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt ressursene eksisterer, men om hvem som kontrollerer disse ressursene og hvordan de blir allokert. Foretaksprofitten i USA utgjør mer enn $ 2 billioner hvert kvartal. De rikeste 400 individer i USA har formuer som utgjør mer enn $ 4 billioner. De massive beløpene som bevilges til militæret må omdirigeres for å imøtekomme samfunnsbehov, inkludert byggingen av infrastruktur for helsevesenet.

I den grad privateiendom kommer i veien for presserende nødtiltak, må den feies til side. Alle industrier som blir utkausjonert av regjeringen må i stedet konverteres til offentlige redskaper under arbeiderklassens demokratiske kontroll, og omdirigert til produksjon av kritiske nødvendigheter.

Hadde en krig brutt ut ville det økonomiske liv blitt omstrukturert av styringselitene for å produsere drapsinstrumenter. Nå gjelder det å få produsert livets instrumenter.

To klassers uforsonlige interesser står stilt opp mot hverandre. For kapitalistene er det et spørsmål om å sikre deres profittinteresser og sikre at deres eiendom og formue forblir urørt. Ingen tiltak skal iverksettes som griper inn i deres interesser. Arbeiderklassen er opptatt av interessene til den brede massen av menneskeheten, ikke med utgangspunkt i privatprofitt, men i sosiale behov.

Vi reiser disse kravene for å få mobilisert arbeidere, få hevet deres klassebevissthet, få utviklet deres forståelse for behovet for internasjonal klassesolidaritet og få styrket deres politiske selvtillit. Vi har ingen tillit til noen kapitalistregjerings bekjempelse av pandemien, og vi forventer fullt og helt at de vil motsette seg disse kravene. Hva som kan eller ikke kan oppnås, det vil bli bestemt i kamp.

For å føre denne kampen frem har arbeidere behov for sine egne organisasjoner. Fagforeningene, som er beroende på foretakene og staten, vil ikke gjøre noe som helst. Derfor må arbeidere etablere grunnplankomitéer, arbeidsplasskomitéer og nabolagskomitéer, for å sikre trygge arbeidsbetingelser, forlange nedstengning av ikke-essensiell produksjon og få sikret trygghet og velvære for de som er syke eller blir tvunget til å opprettholde karantene.

Bilarbeidere i Windsor i Canada og i Detroit, Michigan, har allerede gjennomført arbeidsstanser med krav om nedstengning av bilproduksjonsanlegg.

Arbeidere kan og må anvende de teknologiene de har til sin rådighet for å utveksle informasjon og organisere seg for å slåss for sine interesser på et internasjonalt plan. Selv under betingelser med karantene og nedstengning av store deler av økonomien, finnes det utallige former for digital kommunikasjon som lar arbeidere dele informasjon og organisere seg på tvers av hele landet og rundt om i verden.

Arbeidere må, samtidig som de krever en presserende og øyeblikkelig utvidelse av testing og tilgjengeliggjøring av medisinske ressurser, også være på vakt mot bestrebelsene på at krisen anvendes til å iverksette lenge planlagte tiltak for å bygge opp statens maktapparat. Faren er at kapitalistregjeringer vil bruke nødssituasjonens betingelser for å nedlegge permanente forbud mot demonstrasjoner og sosiale protester, håndhevet gjennom utplasseringen av politistyrker og militæret, og legitimeringen av diktatoriske styreformer.

Kravene som arbeidere reiser er ikke atskilte fra, men snarere forbundet med kampen for transformeringen av det sosiale og økonomiske liv. De enorme teknologiske og vitenskapelige fremskrittene, og menneskehetens enorme produktive krefter, må frigjøres fra begrensningene pålagt dem av profittmotivet og nasjon-stat-systemet.

Den nåværende krisen viser igjen kapitalistsystemets manglende evne til å imøtekomme det moderne samfunnets behov, og nødvendigheten av sosialisme. For andre gang på litt mer enn ett tiår er hele verdensøkonomien på randen av en kollaps og en nedsmelting. I tillegg truer klimaendringer med å gjøre store deler av verden ubeboelig.

Pandemien har også eksponert hele det politiske systemets bankerott. Trump-administrasjonen er oligarkiets regjering. Dens fascistiske angrep på immigranter og flyktninger og dens promotering av nasjonalisme og fremmedfrykt – del av det ytre høyres internasjonale vekst – står i fundamental konflikt med det globale massesamfunnets behov. Hva angår Det demokratiske partiet har det de siste tre årene forsøkt å fokusere motstanden mot Trump på løgnen om at den største trusselen mot den amerikanske befolkningen kom fra Russland.

Ikke mindre avslørt er de som uopphørlig over alle arbeideres enhet har fremmet politikken med hudfarge, kjønn og andre former for personlig identitet. Det demokratiske partiet og dets tilknyttede medier og pseudo-venstre organisasjoner har alle hevdet at problemet er «hvitt privilegium», og at de grunnleggende sosiale splittelsene går langs etnisiteter, hudfarge og kjønn. Men pandemien rammer arbeidere av enhver etnisitet, av ethvert kjønn og av alle seksuelle legninger. Det eneste «privilegiet» viruset erkjenner er styringsklassens anledning til å unngå smitte ved å flykte med private jetfly for deres tilgang til concierge-medisinsk behandling.

Denne krisen utspiller seg i et valgår. I månedene som kommer vil Socialist Equality Party og våre kandidater, Joseph Kishore for president og Norissa Santa Cruz for visepresident, sette kampen for å få mobilisert arbeiderklassen for å kreve seriøse tiltak for å få stanset pandemien, i front for vår kampanje. SEP fremmer dette programmet fordi det er den eneste organisasjonen som baserer seg på et genuint sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært perspektiv.

Vi oppfordrer alle arbeidere og unge mennesker til å delta i denne kampanjen, og støtte denne kampen. Byggingen av en internasjonal sosialistisk og revolusjonær bevegelse er det sentrale spørsmålet i vår tid. Det er et spørsmål om liv og død.

For å støtte og bli involvert i SEP-valgkampen, socialism2020.org