Med Covid-19-pandemien som fortsetter å spre seg og påfører massedød og lidelse på global skala, faller oppfordringer fra internasjonale institusjoner som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) om global «solidaritet» på døve ører, for hva det bekymrer kapitaliststyringsklassene.
Filippo Grandi, FNs høykommissær for flyktninger, advarte i sin uttalelse om Covid-19-krisen mot at pandemien blir brukt som påskudd for å avskaffe retten til asyl og drive tilbake de som flykter fra død og undertrykking. «I disse utfordrende tider, la oss ikke glemme de som flykter fra krig og forfølgelse. De trenger – vi trenger alle – solidaritet og medfølelse, nå mer enn noen gang før,» sa han.
Det flyktninger og migranter er på den mottakende enden av er så langt fra «solidaritet og medfølelse», men statsvold, massedeportering, fengsling, sult og død i en global skala. Som med den sosiale ulikheten og den intensiverte utbyttingen av arbeiderklassen som gjennomsyrer kapitalistsamfunn rundt om i verden, og det uopphørlige pådrivet mot imperialistkrig og dreiningen i retning av autoritære styreformer, har koronaviruspandemien tjent til å fremskynde og berettige en krig mot flyktninger, som allerede raste lenge før viruset krevde sitt første offer.
Per i dag har 177 land enten helt eller delvis stengt deres grenser, og retten til asyl er effektivt sett opphevet over det meste av verden.
Ingen steder er dette sannere enn i USA der Trump-administrasjonen har benyttet seg av koronaviruspandemien for å få iverksatt omfattende antiimmigrasjonsdekret som den hadde planlagt lenge før begrepet Covid-19 engang var konsipert. Den har påberopt seg et obskurt immigrasjonsstatutt iverksatt som et forsvar mot smittsomme sykdommer, for å få deportert titusenvis av mennesker til land der spredningen av koronavirus enda er langt mindre enn i USA selv.
Mens han promoterer konspirasjonsteorier om at Kina bevisst har «sådd» viruset i USA og Vest-Europa gjør Trump-administrasjonen selv nettopp dette, med den summariske deporteringen av flylaster av immigranter til fattige land i Mellom-Amerika, så vel som til Haiti og andre steder i Karibien. Disse deporteringene av mennesker som blir slept ut av interneringssentrene, mange av dem drevet av kommersielle fengselsselskaper, der koronaviruset har spredt seg som en skogbrann, har blitt en pådriver for spredningen av pandemien i land der helsevesener raskt blir overveldet.
Til-og-med Guatemalas høyreekstreme president Alejandro Giammattei, en servil alliert av amerikansk imperialisme, ble tvunget til å fordømme USAs deporteringer, og sa til Washington-tankesmia Atlantic Council: «Vi forstår at USA ønsker å deportere folk, vi forstår det, men det vi ikke forstår er at de sender oss infiserte flyvninger.» Hans ord er en nøyaktig gjenspeiling av hans regjerings forakt og grusomhet overfor de av hans landsmenn og -kvinner som med makt blir tvangssendt tilbake fra USA.
Ikke engang barn er fritatt for den amerikanske regjeringens sadisme, med mer enn 1 000 av dem siden mars utsatt for summariske deporteringer til Mexico og de voldsridde Nordlige-trekant-landene i Mellom-Amerika.
Trump-administrasjonen er notorisk for sin fullstendige fiasko i gjennomføringen av noen effektiv politikk for å få demmet opp for spredningen av koronaviruset, som etterlater USA, et land som står for knapt fire prosent av verdens befolkning, med omtrent en tredjedel av verdens infeksjoner og dødsofre. Det har imidlertid utmerket seg med stengingen av grenser, og har tråkket jernskodd over amerikanske og internasjonale lover for å nekte essensielle rettigheter for immigranter og flyktninger, alt under påskudd av å beskytte Amerika mot et virus som allerede har spredt seg uten hindring fra kyst til kyst.
At en slik respons ikke bare er resultat av den amerikanske presidentens fascistiske og kriminelle oppfatninger, blir tydeliggjort ved påleggingen av lignende drakoniske tilslag mot immigranter over hele kloden.
I Europa har de to landene som fungerer som de viktigste frontlinjegrensevaktene for «Festning Europa» – Hellas og Ungarn, som vokter henholdsvis migrasjonsveiene i Middelhavet og på Balkan – ført like barbariske politiske retningslinjer mot masser av flyktninger som flykter for livet.
I Hellas har hundrevis om ikke tusenvis av asylsøkere vært utsatt for utenomrettslige deporteringer siden begynnelsen av pandemien.
Menn, kvinner og barn på flukt fra konsekvensene av imperialistkriger i Afghanistan, Syria, Irak, Libya og andre steder har blitt møtt ved den greske grensa av politi som avfyrer tåregass og ruller ut barberblad-piggtråd. Flyktninger og migranter som allerede er i landet har blitt pågrepet av politiet på gatene og i interneringssentrene, blitt slått, plyndret for penger og mobiltelefoner, strippet for klær og tvunget tilbake over grensa til Tyrkia. I mellomtiden raser koronaviruset ubehindret i de overfylte greske flyktningeleirene.
I Tyrkia selv, som er vertsland for en av verdens største flyktningepopulasjoner, blir forholdene stadig mer desperate. En undersøkelse utført av det tyrkiske Landsforbundet for solidaritet med asylsøkere og migranter fant at 63 prosent av flyktningene sa de under pandemien hadde vanskeligheter med å få tilgang til mat, og mer enn 88 prosent sa de ikke hadde noen sysselsetting, sammenlignet med 18 prosent før utbruddet.
Ungarn bøyde seg forrige uke for en EU-domstolbeslutning om at de såkalte «migrant-transittsonene» ved landets grenser var ulovlige, der flyktninger som søker innreise fra Serbia og Kroatia har vært innesperret, i noen tilfeller i mer enn et år, og bor i fraktcontainere der de er omringet av barberblad-piggtråd og tungt bevæpnede grensevakter. Landet kunngjorde samtidig at det ville forhindre tilgangen til deres territorium for enhver som søker asyl, en direkte avvisning av Genève-konvensjonene.
I mellomtiden har forholdene ved Middelhavet, der 20 000 de siste fire årene har druknet under sine forsøk på å nå frem til Europa, bare blitt mer grusomme med pandemien. Der både Malta og Italia nå har stengt sine havner for migranter med begrunnelse av trusselen om koronavirus, har hundrevis av flyktninger blitt etterlatt strandet på havet i ukevis. I en sjokkerende videoavbildet hendelse iscenesatte maltesiske patruljebåter truende manøvrer rundt flyktninger som hadde endt opp i vannet fra en synkende gummibåt.
Tusenvis av de som har blitt stanset fra å nå Europa har blitt sendt tilbake til Libya siden pandemien – med hjelp av en libysk «kystvakt» finansiert av EU – og har havnet i interneringssentre som i mange tilfeller drives av væpnede militser, der de blir overfalt, utsultet, voldtatt og til-og-med solgt til slaveri.
Det som driver denne barbariske behandlingen av immigranter og flyktninger er de politiske retningslinjene og interessene til styringsklassene i hele Vest-Europa, med de i Tyskland, Frankrike og Storbritannia i front.
Innen land etter land, fra USA til Europa og Persiagulfens oljemonarkier, står arbeidsmigranter overfor de verste betingelsene, og utgjør en uforholdsmessig stor andel av Covid-19-ofrene. Dette inkluderer kjøttprosesseringsanleggene i USA, som tidligere var mål for ICE-angrep [US Immigration and Customs Enforcement] der arbeidere ble tvungent marsjert ut av fabrikkene, mens disse anleggene nå blir erklært som «essensielle tjenester», med arbeidere som blir tvunget tilbake til produksjonslinjene der hundretalls av dem har blitt infisert, og mange er døde.
Kapitalismens samme respons strekker seg til massene av sørasiatiske arbeidere som nå useremonielt blir kastet ut av land som UAE, Saudi-Arabia og Kuwait, der de har tjent som ryggraden i arbeidsstyrken, og har slitt for lave lønninger og uten grunnleggende rettigheter. Det inkluderer også det store antallet østeuropeiske arbeidere som arbeider under de verste betingelsene på tvers av hele EU.
Samtidig, i flyktningleirer over hele verden, blir hundretusener av menn, kvinner og barn tvunget sammen på overfylte områder hvor helsemyndighetenes formaninger om å bekjempe koronaviruset med sosial distansering, håndvask og andre grunnleggende sanitære forholdsregler er fullt og helt utenfor deres rekkevidde.
Den fascistiske oppfatningen om at koronaviruset kan beseires ved å forsegle landegrensene fra «fremmed» smitte er like uvitenskapelig som den er reaksjonær. Viruset respekterer ingen nasjonale grenser; det trenger hverken visum eller pass. Så lenge det vedvarer hvor som helst på planeten vil det fortsette å true hele menneskeheten.
Koronaviruspandemien reiser nødvendigheten av at arbeiderklassen mobiliserer sin enorme sosiale makt uavhengig, på grunnlag av et sosialistisk program, i uforsonlig opposisjon til kapitalistklassens økonomiske interesser og til kapitalistsystemet som helhet. Dette krever fremfor alt en forening av arbeiderklassen på tvers av nasjonale grenser, basert på det strategiske perspektivet av den sosialistiske verdensrevolusjonen. En integrert del av dette perspektivet er det ubetingede forsvaret av retten til arbeidere fra hvert hjørne av kloden til å kunne bo og arbeide i det landet de velger, med fulle statsborgerrettigheter, inkludert retten til helsetjenester, en levelig inntekt og muligheten til å arbeide og reise uten frykt for undertrykking eller deportering.