Forleden uke fant en russisk domstol historikeren Juri Dmitrijev skyldig i seksuelt misbruk av en mindreårig og dømte ham til tre-og-et-halvt års fengsel. Tatt i betraktning tiden Dmitrijev allerede har tilbrakt i fengsel kan han bli løslatt i november i år.
Som sjef for organisasjonen Memorial [Minnesmerke] i Karelia, en region som grenser til Finland, har Dmitrijev spilt en viktig rolle i gjenopprettelsen av navnene på over 6 000 mennesker som ble skutt ved Sandarmokh under den stalinistiske Store terroren i 1937 og 1938, og ytterligere tusener som ble henrettet andre steder i regionen.
Blant dem som ble drept ved Sandarmokh og andre åsteder i Karelia var mange revolusjonære som på 1920-tallet hadde vært medlemmer av Leo Trotskijs Venstreopposisjon. Karelia har også massegraver med etterlevningene av ofre for «nasjonalitetsoperasjoner», der minoritetsborgere – fremfor alt polakker, finnere, ukrainere og medlemmer av de baltiske nasjonalitetene – ble rundet opp og myrdet av NKVD, det stalinistiske hemmelige politiet.
Domstolens beslutning var et forsøk på å underbygge ærekrenkelseskampanjen mot Dmitrijev uten derved å fremprovosere et offentlig ramaskrik. I løpet av de siste månedene har flere av Russlands mest kjente intellektuelle uttalt seg til Dmitrijevs forsvar, og representanter for landets USA-støttede liberale opposisjon har åpent tatt side for ham.
I løpet av de senere årene har Dmitrijev flere ganger vært arrestert og siktet på grunnlag av ei rekke forskjellige anklager, og det er langt fra sikkert at hans nåværende fengseldom vil markere slutten på statsvendettaen mot ham. Han har som sekstifire-åring med dårlig helse en høy risiko for å pådra seg Covid-19 i fengsel. Hans liv er i fare.
Med over 800 000 registrerte tilfeller er Russland blant landene hardest rammet av Covid-pandemien. Viruset har i flere måneder rast gjennom fengselsbefolkningen.
Til tross for at Dmitrijev tilnærmer seg stalinismens forbrytelser som en antikommunist er hans arbeid for å finne tilbake til navnene på de drepte i Karelia viktig. I en tidligere artikkel la WSWS vekt på følgende [engelsk tekst]: «Den statlige kampanjen mot Dmitrijev må utvetydig avvises og hans umiddelbare løslatelse må kreves. Den russiske statens og oligarkiets bestrebelser står bak den ondskapsfulle kampanjen, som har sin opprinnelse i den stalinistiske kontrarevolusjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917, for å undertrykke enhver anstrengelser for å avdekke sannheten om stalinismens forbrytelser.»
Rabkor.Ru, den russiske pseudo-venstresidens ledende nettsted som Boris Kagarlitskij er sjefredaktør for, har inntatt det stikk motsatte standpunktet, og forsvarer den russiske statsvendettaen mot Dmitrijev. Kagarlitskij opprettholdt særlig på 1980-tallet, under opptakten til stalinistbyråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 og med dét gjenopprettelsen av kapitalismen, så vel som i de påfølgende ti årene av 1990-tallet, nære forbindelser med den internasjonale pabloist-bevegelsen, som publiserte mye av hans forfatterskap gjennom deres forlag Verso.
I likhet med pabloistene promoterte Kagarlitskij illusjoner først om Mikhail Gorbatsjov og deretter om Boris Jeltsin, der han underordnet arbeidere som gjennomførte massestreiker mot stalinistbyråkratiet og dets pådriv for å gjenopprette kapitalisme. Til den dag i dag frekventerer han konferanser organisert av det tyske Venstrepartiet (Die Linke), og lignende krefter.
Den 25. juli publiserte Kagarlitskijs nettsted en artikkel av Alexander Stepanov, et medlem av stalinistgrupperingen ROT-Front i Petrozavodsk i Karelia. Artikkelen sikter på en berettigelse både av stalinismens forbrytelser og den russiske statens forfølgelse av Dmitrijev. For dette formålet benytter artikkelen teknikken med stalinistiske amalgamer – en kombinasjon av personangrep, halvsannheter, løgner og bevisste utelatelser av essensielle fakta.
Stepanov innleder sin artikkel i karakteristisk slett hensikt med et forsøk på å diskreditere Dmitriejv ved å legitimere den statlig falske tiltalen mot ham. Siden rettssaken mot Dmitrijev har forløpt i all hemmelighet er de fleste bevisene fra såvel påtalemyndigheten som fra forsvarets side ikke tilgjengelige for allmennheten, hvilket Stepanov anser å være «forståelig».
Den liberale avisa Novaya Gazeta konstaterte etter omfattende undersøkelser at grunnlaget for anklagene om seksuelt misbruk av en mindreårig var bilder tatt av Dmitrijev av hans adopterte datter da hun var tre, fire og seks år gammel. Dmitrijev hevdet at han hadde tatt dem for anvendelse i medisinske undersøkelser fordi jenta led av nattlig sengevæting. Hans uttalelser ble bekreftet av medisinsk dokumentasjon fra sykehuset der jenta ble behandlet. Hun led ikke seksuelle eller psykologiske traumer på tidspunktet for de påståtte overgrepene. Dessuten konkluderte eksperter med at uttalelser hun avga mot ham kom etter press fra kriminaletterforskerne og en psykolog.
Det faktum at retten tilslutt idømte Dmitrijev bare noen få måneders fengselstraff er ikke annet enn en innrømmelse av at domstolen ikke hadde bevisgrunnlag for å underbygge tiltalepunktene. Minimumsstraffen for seksuelt misbruk av en mindreårig i Russland er 12 år.
Retten fant likevel Dmitrijev skyldig, og skapte med dét et pseudo-juridisk grunnlag for karaktermord, som Stepanov mer enn villig til å støtte.
Stepanov hevder ikke i sin artikkel at det foreligger noe bevismateriale for å støtte saken mot Dmitrijev. Likevel skriver han: «Men, enhver normal person vil sannsynligvis være enig i at nettopp det faktum at han var i besittelse av bildene, som har blitt erkjent som autentiske av Dmitrijevs forsvar, ikke taler til hans forsvar fra et moralsk standpunkt.»
Uten å referere til World Socialist Web Site forsøker Stepanov å avvise de publiserte argumentene til forsvar for Dmitrijev, der han insisterer på at de stalinistiske forbrytelsene som han har avdekket ikke har noen politisk betydning. Han skriver at snarere har Sandarmokh blitt grunnlaget for «nye politiske og historiske myter» av en «antikommunistisk» karakter. Han argumenterer videre for at domfellingen av Dmitrijev ikke kunne ha vært politisk motivert siden historikeren ikke har spilt noen som helst rolle i organiseringen av protester mot Putin-regimet.
Men det er ikke politikken til Dmitrijev Kreml frykter. Dmitrijevs og andre historikeres avsløringer av stalinismens forbrytelser, uansett hvor begrensede de enn er, oppfattes av det russiske oligarkiet som en eksistensiell trussel. Med sitt opphav i direkte linje fra den stalinistiske kontrarevolusjonen mot Oktoberrevolusjonen, som i siste instans førte til ødeleggelsen av Sovjetunionen, er oligarkiet fundamentalt avhengig av forvekslingen av stalinisme og sosialisme, og fremfor alt av uvitenheten om rollen spilt av Leo Trotskij og hans Venstreopposisjon, som motsatte seg stalinismens nasjonalistiske forræderi av revolusjonen og som forsvarte programmet for en sosialistisk verdensrevolusjon.
Det er av denne grunn at Putin-regimet har promotert en form for ny-stalinisme og finansiert utgivelsen av utallige bøker av angivelige «historikere» for å prøve å få berettiget Stalins forbrytelser, og da spesielt hans Store terror. Til kontrast har Dmitrijev, uansett hva hans egne politiske synspunkter er, bidratt til en forståelse av disse forbrytelsenes omfang.
Stepanov prøver i sin artikkel å diskreditere denne innsatsen. Han skriver: «Du vil bli overrasket, men over 20 år har gått siden Sandarmokh ble oppdaget, og det er fremdeles ikke noen presise tall over hvor mange som ble skutt der.» At disse massakrenes eksakte antall ofre til den dag i dag – som tilfellet er for mange andre åsteder fra stalinistperioden – ikke er kjent, taler ikke mot Dmitrijevs arbeid. Snarere peker det på disse massakrenes uhyrlige omfang, som det stalinistbyråkratiet i over et halvt århundre tilslørte, og som fortsatt gjenstår fullt ut å få etterforsket.
Stepanov prøver også å få anvendt det faktum at Memorial nylig konkretiserte, på geografisk basis, tallet for dem som ble skutt ved Sandarmokh og det umiddelbart omliggende området, for å kunne hevde at Dmitrijevs arbeid ikke bare er ubetydelig, men også villedende. Han antyder, uten å fremlegge noen kilder eller bevismateriale, at ikke mer enn 2 500 mennesker kunne ha blitt skutt ved Sandarmokh.
Memorial har faktisk redusert antallet av de skutte ved Sandermokh og i området rundt til 6 067, som de kan identifisere med navn. Det totale antallet av de henrettede som del av Den store terroren i Karelia i årene 1937 og 1938 er imidlertid fortsatt estimert til å være minst 10 779. Det tjener til Dmitrijevs ære at han, sammen med flere andre, har identifisert tusener av disse ofrene.
Stepanovs neste mål er diskrediteringen av terrorens ofre. Han skriver: «Det er påfallende mange personer [blant de som har blitt identifiserte med navn] som motsatte seg sovjetregjeringen med våpen i hånd under Borgerkrigen». Han bemerker at det blant ofrene var medlemmer av det høyreorienterte Petliura-regimet i Ukraina og personer fra den kontrarevolusjonære bevegelsen De hvite i Borgerkrigen i årene fra 1918 til 1921, men han nevner ikke de ledende revolusjonære og de mange arbeiderne som ble drept der.
Den store terroren var, som sovjethistorikeren av Venstreopposisjonen Vadim Rogovin forklarte, et «politisk genocid». Terrorens primære mål var å få fjernet med røttene all motstand fra venstre mot stalinistregimet, og få undergravd sosialistisk bevissthet i den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen.
Terrorens hovedmål var Veteran-bolsjevikene, trotskistbevegelsen og Leo Trotskij selv, medlederen for Oktoberrevolusjonen sammen med Vladimir Lenin. Nesten alle som hadde kjent og kjempet sammen med Lenin og Trotskij ble drept av Stalin. Dette inkluderte mange ledende størrelser fra Den fjerde internasjonale, som ble grunnlagt av Trotskij i 1938, og som ble myrdet av stalinistiske agenter i Europa, så vel som tilhengere av Trotskij under Den spanske borgerkrigen. I 1940 ble Leo Trotskij selv myrdet av en stalinagent i Mexico.
Mens tidligere medlemmer av bevegelsen De hvite var blant de drepte i Sovjetunionen var integreringen av åpent kontrarevolusjonære elementer inn i Stalins morderiske apparat, fra et sosialt og politisk synspunkt, langt mer betydningsfullt.
I en karakteristisk utveksling sitert av Vadim Rogovin, fortalte en tidligere Hvitegardist-offiser som fikk sysselsetting som vakt i en stalinistisk leir til en Veteran-bolsjevik: «Det som skjer nå er oppfyllelsen av vårt slagord: All makt til sovjetene, men uten kommunister! ... Du kan være trygg: Alle (Veteran-bolsjevikene – V.R.) vil havne i leirene.» (Sitert i Rogovin, Stalins Terror of 1937-1938, The Political Genocide in the USSR, Mehring Books 2009, s. 238).
Alt i Stepanovs artikkel er innrettet på å tåkelegge Den store terrorens kontrarevolusjonære karakter. Han skriver: «I virkeligheten, basert på dokumenter, vet vi så langt at 1 111 eller 1 116 mennesker ble skutt ved Sandarmokh som del av ‘Solovki-stadiet’. Disse var mennesker som allerede på begynnelsen av 1930-tallet hadde blitt dømt for kontrarevolusjonær aktivitet, og hadde vært fengslet i Solovki-leirene. Kanskje noen få andre Karelia-borgere ble skutt der. Det er alt.»
Stepanov antyder helt klart at disse menneskene ble korrekt dømt for «kontrarevolusjonær aktivitet», siden han her ikke anvender anførselstegn. I virkeligheten var det ‘Solovki-aksjonen’ som av alle de forskjellige henrettelsene ved Sandarmokh hadde den mest direkte kontrarevolusjonære karakteren.
Mange av de henrettede var vesentlige Veteran-bolsjeviker og supportere av Venstreopposisjonen. Blant dem var Nadezhda Smilga-Poluyan [engelsk tekst], som var Veteran-bolsjevik og kona til Ivar Smilga [engelsk tekst] som hadde vært en nær samarbeidspartner med Lenin i 1917, og en leder for Venstreopposisjonen på 1920-tallet; Veteran-bolsjevikene Grigorij Shklovskij og Georgij Jakovenko, som hadde undertegnet erklæringer fra Venstreopposisjonen på 1920-tallet. De inkluderte også Revekka Shumskaya og Noi Vol’fson, partimedlemmer siden Sovjetunionens første år, som tidligere hadde blitt utvist fra partiet og ble arrestert for deres støtte til Opposisjonen. Inkludert var også Martin Jakobson og Aleksandr Blaufel’d, Veteran-bolsjeviker som hadde kjempet for sosialisme i Estland siden 1905-revolusjonen i Russland.
Nettstedet Bessmertnyi Barak, som har publisert lista med navnene på de drepte i «Solovki-stadiet», bemerker at «omtrent halvparten av de som ble skutt var enkle arbeidere fra Petersburg.» Disse henrettelsene som fant sted den 27. oktober og den 1. november i 1937 ble av de stalinistiske slakterne bevisst tidsbestemt til å sammenfalle med 20-årsjubiléet for bolsjevikenes makterobring i 1917. Den store terroren krevde totalt over 800 000 liv, de aller fleste av dem kommunister, deriblant mange fra Øst- og Sørøst-Europa og fra Tyskland.
Den politiske og intellektuelle innvirkningen av drapene på tusenvis av de arbeiderne og de intellektuelle som legemliggjorde den revolusjonære erfaringen og tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen, kan ikke måles i tall, så store de enn var. Stalinist-terroren spilte en sentral rolle i halshuggingen av arbeiderklassen gjennom hele perioden etter den andre verdenskrig, ikke bare i Sovjetunionen men i hele Europa og internasjonalt. Terroren desorienterte dyptgående generasjoner av arbeidere og intellektuelle, som falsk likestilte sosialisme med stalinisme, og som ble avskåret fra tradisjonene fra 1917 og fra marxisme.
Bare Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som ble stiftet i 1953 for å forsvare prinsippene for Trotskijs Fjerde internasjonale, legemliggjorde og forsvarte disse tradisjonene under betingelser der småborgerlige revisjonistiske krefter, og særlig pabloist-bevegelsen, forsøkte å underordne arbeiderklassen til de eksisterende byråkratiene og stalinismen.
Det faktum at Rabkor nå publiserer et slikt ny-stalinistisk makkverk for å angripe historisk forskning om Den store terroren understreker nok en gang at ei elv av blod skiller trotskistbevegelsen fra de pabloistiske og eks-pabloistiske kreftene. Det skal bemerkes at dette ikke bare er et «russisk» fenomen. I 2018 kommenterte WSWS omfattende alliansen mellom Argentinas Partido Obrero [Arbeiderpartiet] og den russiske stalinisten Daria Mitina, en figur med nære bånd til fascistiske krefter [engelsk tekst] og den russiske staten.
Disse tendensenes åpne forsvar av stalinismens forbrytelser er forankret i nasjonalisme og i en militant fiendtlighet overfor arbeiderklassen. Dét etterlater ingen tvil om hvilke klasseinteresser de forsvarer.
Forsvaret av Dmitrijev kan ikke overlates til de reaksjonære kreftene fra den «liberale» pro-imperialistiske opposisjonen rundt Alexei Navalnij. De prøver å få utnyttet hans sak, og stalinismens forbrytelser mer bredt, for å promotere antikommunisme og en allianse med amerikansk imperialisme. Arbeidere og ungdommer må motsette seg den russiske statens og stalinistenes skitne historiske løgner fra deres eget klassestandpunkt.
Kampen for å gjenopprette den historiske sannheten om Oktoberrevolusjonen og stalinismens forbrytelser er essensiell for kampen for sosialisme i det 21. århundre. Vi oppfordrer våre lesere i Russland og i hele det tidligere Sovjetunionen til å føre denne kampen videre. Den essensielle historiske, politiske og metodologiske aksen for dette arbeidet ble etablert i boka In Defense of Leon Trotsky [Til Leo Trotskijs forsvar], forfattet av David North, som er å få kjøpt fra Mehring Books [o. anm.: på flere forskjellige språk].
Forfatteren anbefaler også:
Workers Party in Argentina seeks to “refound” Fourth International in alliance with Stalinism
[7. juni 2018]