Dette er del tre av det som publiseres som en serie på fire deler. Del én ble publisert på norsk lørdag 22. august, og del to mandag 24. august. Den avsluttende del fire er annonsert på engelsk fredag 28. august, for påfølgende norsk oversettelse og publisering.

Etter sluttføringen av hans Manifest til Den fjerde internasjonales Krisekonferanse ble Trotskijs uopphørlige og straffende tidsplan for hans skriveprosjekter avbrutt av en begivenhet han lenge hadde forutsett, selv om en eksakt dato ikke kunne forutsies. I de tidlige morgentimene den 24. mai 1940 ledet den meksikanske kunstmaleren og fanatiske stalinisten David Alfaro Siqueiros en tropp med attentatsmenn, bevæpnet med 45-kaliber Thompson maskinpistoler, 30-kaliber automatrifler og brannbomber, i et angrep på Den fjerde internasjonales leder.

Attentatsmennene trengte ikke å storme villaen i Avenida Viena. Robert Sheldon Harte, vakthavende denne natta, låste opp jernporten og slapp attentatsmennene inn. Angriperne var åpenbart kjent med hele eiendommens utforming. Ei gruppe beveget seg mot delen av villaen der soverommet til Trotskij og hans kone Natalia befant seg, ved siden av Trotskijs barnebarn Sjeva sitt. Ei annen gruppe forflyttet seg raskt til den motsatte enden av gårdsplassen, til den delen av bygningsstrukturen der Trotskijs vakter var innkvarterte. Mens denne andre gruppa av bevæpnede menn åpnet ild i retning av vaktenes rom, og effektivt stengte dem inne der og satte dem totalt ut av spill, kom hovedteamet av angriperne seg inn på Trotskijs soverom.

Rommet var mørkt, og attentatsmennene skjøt vilt i alle retninger. Trotskij hadde tatt ei sovepille da han trakk seg tilbake for natta og var groggy da han ble vekket av skuddvekslingen. Natalia reagerte raskere og reddet Trotskijs liv. Som han minnet det i teksten «Stalin søker min død», en beretning om overfallet skrevet den første uka i juni 1940:

Min kone hadde allerede hoppet ut av sin seng. Skytingen fortsatte uopphørlig. Min kone fortalte meg senere at hun hjalp meg ut på gulvet og dyttet meg inn i mellomrommet mellom senga og veggen. Dette var helt sant. Hun hadde blitt stående, opp mot veggen, som for å skjerme meg med sin kropp. Men ved hjelp av hvisking og gester overbeviste jeg henne om å legge seg flatt ned på gulvet. Skuddene kom fra alle kanter, det var vanskelig å si akkurat hvor fra. På et tidspunkt kunne min kone, som hun senere fortalte meg, klart se ildspruten fra et gevær; skytingen ble følgelig utført rett i rommet, selv om vi ikke kunne se noen. Mitt inntrykk er at det til sammen ble avfyrt cirka to hundre skudd, hvorav anslagsvis hundre slo ned rett rundt av oss. Glass fra knuste vindusruter og murbiter fra veggene fløy i alle retninger. Litt senere kjente jeg at høyre bein hadde blitt lettere såret to steder. [1]

Da de væpnede mennene trakk seg tilbake fra rommet hørte Trotskij hans 14-årige barnebarn Sjeva rope. Trotskij mintes dette forferdelige øyeblikket:

Barnestemmen i mørket under lyden av skytingen er fortsatt den mest tragiske erindringen fra denne natta. Gutten hadde – etter at det første skuddet hadde skåret diagonalt på tvers av hans seng, som det fremgår av merkene som står igjen i døra og veggen – kastet seg inn under senga. En av overfallsmennene, tilsynelatende i panikk, skjøt ned i senga der kula gikk gjennom madrassen, traff vårt barnebarn i stortåa og gravde seg ned i gulvet. Overfallsmennene kastet to brannbomber og forlot barnets soverom. Han skreik ut «Bestefar!» og løp etter dem ut på gårdsplassen, med blodspor etter seg, og stormet under skytingen inn på rommet til en av vaktene. [2]

Trotskij tilskrev sin overlevelse «et heldig uhell».

Sengene var under kryssild. Kanskje angrepsmennene var redde for å treffe hverandre og instinktivt skjøt høyere eller lavere enn de burde ha gjort. Men det er bare en psykologisk formodning. Det er også mulig at min kone og jeg kom til å få assistanse i det heldige uhellet ved at vi ikke mistet besinnelsen, at vi ikke løp rundt i rommet, ikke skreik ut eller ropte om hjelp når det var håpløst, ikke besvarte ilden når det var meningsløst, men ble liggende stille på gulvet og lot som om vi var døde. [3]

Attentat-troppen gjorde sin retrett, uten å forstå at deres oppdrag hadde endt i fiasko. Trotskij forlot sitt rom og gikk ut på gårdsplassen, der kruttrøyken fra ildgivingingen fremdeles hang i lufta. Han søkte etter medlemmer av vaktstyrken, som fremdeles var på deres rom. Ingen av dem hadde blitt opplært til å reagere på et angrep av denne typen. Deres forsøk på å besvare ilden hadde vært sporadisk og nytteløs. Harold Robins’ maskinpistol kilte seg i hans første forsøk. Han fikk senere å forstå at våpenet hadde blitt ladd med feil type ammunisjon. Robins mintes at Trotskijs opptreden var bemerkelsesverdig rolig og behersket. Etter å ha opplevd en mengde slag under den grusomme russiske Borgerkrigen i årene 1918 til 1921 var den tidligere øverstkommanderende for Den røde armé ikke ukjent med våpenild. Men Robins fornemmet også at Trotskij var skuffet over hans vakters totalt nytteløse respons. [4]

Vaktene fant ei gruppe fra det meksikansk politiet svinebundet, som var satt til å bemanne en stilling utenfor villaen. Etter Trotskijs instruksjoner ble de umiddelbart sluppet løs. En mer urovekkende oppdagelse var at Robert Sheldon Harte, vakta i porten, hadde forlatt sammen med overfallsmennene, og det vekket umiddelbart mistanke om at han hadde vært involvert i konspirasjonen. I mangel på klare bevis for Hartes deltakelse fastholdt Trotskij hans uskyld – en posisjon som kunne synes berettiget da vaktas lik ble funnet flere uker senere.

Av grunner som godt kan forstås, var Trotskij i det umiddelbare kjølvannet av angrepet motvillig til å reise en anklage mot Harte. Men han utelukket ikke muligheten for at Harte hadde handlet i samarbeid med GPU. Trotskij skrev: «Tross alle forholdsregler er det selvfølgelig umulig å anse muligheten for absolutt utelukket at en isolert GPU-agent kunne ha ormet seg inn i vaktstyrken.» [5] Han bemerket at Harte, på grunn av hans forsvinning, hadde kommet under mistanke. Men basert på de bevisene som da var tilgjengelige var Trotskij ikke beredt til å konkludere med at Harte var skyldig. Han aksepterte muligheten for at ny informasjon kunne fordre en revurdering av Hartes rolle. Uansett hva den endelige dommen måtte bli, fortsatte han: «Dersom, kontrært til alle mine antakelser, en slik deltakelse skulle bekreftes, ville den likevel ikke endre noe vesentlig på angrepets karakter. Med bistand fra et av medlemmene i vaktstyrken, eller uten denne hjelpen, organiserte GPU en konspirasjon for å drepe meg, og brenne mine arkiver.» [6]

Trotskij ga uttrykk for sin tillit til Socialist Workers Partys (SWP) utvelgelse av vakter. «De ble alle sendt hit etter spesielt utvalg av mine erfarne og gamle venner.» [7] Det Trotskij ikke visste var at SWP ikke seriøst sjekket individene partiet sendte fra USA til Coyoacán. For Hartes del hadde 25-åringen fra New York praktisk talt ingen politisk historikk fra partiet. Jesse Harte, hans far som var en velstående forretningsmann og venn av J. Edgar Hoover, fløy etter sønnens forsvinning til Mexico. I løpet av hans møter med det meksikanske politiet informerte den eldre Harte dem at et bilde av Stalin var funnet i sønnens leilighet i New York. Da denne informasjonen noe senere ble lekket til pressen sendte Trotskij Jesse Harte et telegram, for å be om hans bekreftelse av denne rapporten. Harte svarte med en utvetydig og uærlig benektelse: «DEFINITIVT FASTSLÅTT STALINS BILDE IKKE I SHELDONS ROM.» [8]

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) gjennomgikk alle bevisene relatert til Sheldon Hartes rolle i 24. mai-angrepet, som ledd i etterforskningen av attentatet mot Trotskij som organisasjonen utførte i 1975. ICFI konkluderte med at Harte faktisk var en deltaker i konspirasjonen. Dette funnet ble fordømt av Socialist Workers Party (SWP), dengang ledet av Joseph Hansen, og av partiets allierte i antitrotskistiske pabloist-organisasjoner over hele verden, som hårdnakket opponerte mot avsløringene av stalinister og andre politiagenter i Den fjerde internasjonale. De fordømte etterforskningen av Trotskij-attentatet som «agent baiting» [agenthets]. I en offentlig uttalelse meldt av SWP og partiets internasjonale allierte ble ICFI beskyldt for å «vanære Robert Sheldon Hartes grav». [9]

Publiseringen av GPU-arkiver etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 fastslo definitivt at Harte var en stalinistagent, som spilte en kritisk rolle i 24. mai-forsøket på Trotskijs liv. En del dager etter attentatforsøket belønnet GPU Harte for hans forræderi ved å myrde ham. Siqueiros og hans medskyldige så med forakt på den unge forræderen, og anså Harte som et upålitelig individ som kunne komme til å plapre om han eventuelt skulle bli avhørt av politiet. De avfyrte ei kule inn i hans hjerne mens Harte sov, dumpet hans kropp i ei søppelgrop og tildekket liket med kalk. Hartes dekomponerte rester ble oppdaget flere uker senere.

Til tross for det åpenbare faktum at forsøket på Trotskijs liv ble utført på Stalins ordre iverksatte GPUs lydhøre følgesvenner som opererte i Det meksikanske kommunistpartiet, i fagforeningene og avisene, en kampanje for å desorientere opinionen, der det ble hevdet at 24. mai-angrepet faktisk var et «selv-angrep», initiert egenhendig av Trotskij. I to større artikler, «Stalin søker min død» og «Komintern og GPU» – sistnevnte fullført den 17. august 1940, bare tre dager før det andre, og vellykkede angrepet utført av Ramon Mercader – gjorde Trotskij de stalinistiske løgnene til gjenstand for knusende avvisning.

I «Komintern og GPU» avslørte Trotskij det absurde i påstanden at han selv skulle ha, eller kunne ha orkestrert 24. mai-angrepet.

Hvilke formål kunne jeg ha der jeg skulle ha satset å våge et så uhyrlig, motbydelig og farlig forehavende? Ingen har forklart det til dags dato. Det antydes at jeg ønsket å sverte Stalin og hans GPU. Men ville et ytterligere angrep i det hele tatt tillegge noe til den mannens omdømme, han som har ødelagt hele bolsjevikpartiets gamle generasjon? Det sies at jeg ønsker å bevise eksistensen av en «femte kolonne». Hvorfor? For hva? Forøvrig, det er helt tilstrekkelig med GPU-agenter til å utføre et angrep; det er ikke noe behov for denne mystiske «femte kolonnen». Det sies at jeg ønsket å skape vanskeligheter for den meksikanske regjeringen. Hvilke motiver skulle jeg ha for å skape vanskeligheter for den eneste regjeringen som har vært gjestfri mot meg? Det sies at jeg ønsket å fremprovosere en krig mellom USA og Mexico. Men den forklaringen hører fullstendig hjemme i irrasjonalitetens domene. For å få fremprovosert en slik krig hadde det uansett vært langt mer hensiktsmessig å organisere et angrep på en amerikansk ambassadør, eller på oljemagnater, og ikke på en revolusjonist-bolsjevik, som imperialistkretser anså som en fiendtlig fremmed og var hatefullt innstilte overfor.

Når Stalin organiserer et forsøk på å myrde meg er betydningen av hans handlinger åpenbar: Han vil ødelegge sin fiende nummer én. Stalin pådrar seg ingen risiko ved det; han opptrer på lang avstand. Derimot må jeg, ved organiseringen av et «selv-angrep», selv påta meg ansvaret for et slikt forehavende; jeg risikerer min egen skjebne, min families skjebne, mitt politiske omdømme og omdømmet til den bevegelsen jeg tjener. Hva skulle jeg tjene på det?

Men selv om man skulle tillate det umulige, nemlig at etter å ha gitt avkall på hele mitt livs sak, og ha tråkket under føttene den sunne fornuft og mine egne vitale interesser, at jeg skulle ha bestemt meg for å organisere «selv-angrepet» av hensyn til et eller annet ukjent formål, så gjenstår fortsatt det følgende spørsmål: Hvor og hvordan fremskaffet jeg tjue utøvere? Hvordan fikk jeg besørget dem med politiuniformer? Hvordan bevæpnet jeg dem? Hvordan utstyrte jeg dem med alt av nødvendige remedier? osv., osv. Med andre ord, hvordan orkestrerte en mann som lever nesten fullstendig isolert fra omverdenen oppnåelsen av et forehavende som bare er tenkelig relatert til et mektig apparat? La meg innrømme at jeg føler det ubekvemt å utsette for kritikk en ide som er under enhver kritikk. [10]

I hans analyse av GPUs politiske forberedelser for overfallet besørget Trotskij nytt bevis for hans ekstraordinære skarpsynthet. Han rettet oppmerksomhet mot Den ekstraordinære kongressen som Det meksikanske kommunistpartiet (PCM) avholdt i mars 1940. Hovedtemaet som dominerte kongressen var nødvendigheten av å få utryddet trotskisme. Trotskij antok at kongressens beslutning om å utvise Hernán Laborde, generalsekretæren for PCM, og Valentín Campa, en ledende størrelse i fagforbundene, var forbundet med nødvendigheten å fjerne fra lederstillinger individuelle ledere som var motvillige til å involvere partiet i et politisk farlig og upopulært attentatkomplott. Trotskij la vekt på at initiativet for denne utrenskningen helt klart kom utenfra organisasjonen, det vil si fra GPU, som handlet etter Kreml-regimets direktiver. Trotskij forklarte at gjennomføringen av de brutale organisatoriske endringene på kongressen måtte ha krevd flere måneder med forberedelser, og han antok at ordren om attentatforsøket var kommet fra Moskva i november eller desember 1939.

Trotskijs analyse av de langvarige forberedelsene for 24. mai-angrepet, og betydningen av PCMs Ekstraordinære kongress, har blitt underbygget av nyere akademiske granskninger, som har vist at planleggingen av et drap på Trotskij begynte våren 1939. Laborde ble oppsøkt av en agent fra GPU som opererte under dekke av Komintern. Agentens oppdrag var «å søke etter PCM-sekretariatets samarbeid i planer for å eliminere Trotskij. Laborde skal angivelig ha konsultert med Campa og Rafael Carrillo [et annet ledende medlem av PCM] og kom til den konklusjon at ikke bare ville et slikt trekk sette PCMs relasjon til Cárdenas-regjeringen i fare, men at det uansett var unødvendig, siden Trotskij var en utbrent maktfaktor.» [11]

GPU samstemte ikke i Labordes og Campas’ vurdering av Trotskijs politiske innflytelse. Laborde, Campa og Carrillo reiste i mai 1939 til New York for å søke støtte fra Earl Browder, dengang leder for Det kommunistiske partiet i USA (CPUSA), i opposisjon mot et angrep på Trotskij. De lyktes ikke. Beslutningen om å innkalle til en ekstraordinær kongress ble fattet på september 1939-plenum for PCMs Nasjonalkomité. Ifølge akademikeren Barry Carr var CPUSA og Komintern bekymret «for det meksikanske partiets utilstrekkelige antiTrotskij-kampanje, og over partiets angivelig grunne forsvar av den sovjetiske utenrikspolitikken, spesielt beslutningen om å intervenere militært i Finland i november 1939.» [12]

Den første offentlige innkallingen til Den ekstraordinære kongressen ble meldt i november. Komintern-delegater fra Europa, som faktisk var GPU-agenter, begynte å ankomme Mexico fra Europa. Blant dem var Vittorio Codovilla, som hadde vært stasjonert i Spania. Carr skriver at Komintern-utsendingene var misfornøyde med forberedelsene og agendaen for den planlagte kongressen.

Codovilla foreslo en fullstendig omskriving av agendaen, og en konsentrasjon om ett essensielt punkt, «for ikke å distrahere delegatenes oppmerksomhet». Han fortsatte med å skissere strukturen for kongressens reviderte agenda, deriblant et nytt element om kampen mot folkets fiender (der hovedtema var kampen mot trotskisme…)

Utsendingene begrenset ikke deres aktiviteter til forslag om formatet for den ekstraordinære kongressens preliminære dokumenter. De formante også partiet til å gjennomføre en «husrengjøring» før kongressen, med utvisning av trotskister ... for denne sistnevnte oppgaven ble eksilerte spanske kommunisters tjenester tilbudt. [1. 3]

Stalin anså Trotskij som den alvorligste politiske trusselen mot sitt regime. Han hadde kommet til å vurdere sin beslutning i 1929 om å deportere Trotskij fra Sovjetunionen som sin største politiske feiltakelse. Stalin hadde antatt at Trotskij, isolert i et fremmed land, ikke ville være i stand til å skape noen seriøs opposisjon mot Kreml. Stalin tok feil. Som Trotskij bemerket: «Begivenheter har imidlertid vist at det er mulig å delta i det politiske liv uten å ha noe apparat eller noen materielle ressurser.» [14] Dmitri Volkogonov, Stalin-biografen, som hadde tilgang til sitt subjekts private papirer, skrev at diktatoren var besatt av «Trotskijs spøkelse».

Han [Stalin] tenkte på Trotskij der han måtte sitte og høre på Molotov, Kaganovitsj, Khrusjtsjev og Zhdanov [medlemmer av det stalinistiske politbyrået]. Trotskij var av et annet kaliber intellektuelt, med sitt grep på organisering og hans talenter som taler og forfatter. På alle måter var han denne gjengen av byråkrater langt overlegen. Men han var også overlegen Stalin, og det var Stalin seg bevisst. «Hvordan kunne jeg ha latt en slik fiende slippe mellom mine fingre?» nesten gråt han. Ved én anledning tilsto han for sin lille krets at dette hadde vært en av de største feiltakelsene i hans liv ...

Tanken på at Trotskij ikke bare snakket for seg selv, men for alle hans tause supportere og opposisjonister i USSR, var spesielt smertefull for Stalin. Når han leste Trotskijs verk, som The Stalin School of Falsification [Stalin-skolen av forfalskning], An Open Letter to Members of the Bolshevik Party [Åpent brev til medlemmer av bolsjevikpartiet], eller The Stalinist Thermidor [Den stalinistiske termidor], mistet Lederen nesten selvbeherskelsen. [15]

Stalins hat mot Trotskij var ikke av en rent, eller engang overveiende personlig karakter. De morderiske dimensjonene av hans raseri var det konsentrerte uttrykket av fiendtligheten som det regjerende byråkratiet, som en privilegert kaste, følte overfor sin mest uforsonlige opponent. Som Trotskij forklarte i artikkelen «Komintern og GPU»:

Moskva-oligarkiets hat mot meg skyldes dets dypt forankrede overbevisning om at jeg «forrådte» dem. Denne beskyldningen har sin helt egne historisk betydning. Det sovjetiske byråkratiet hevet ikke Stalin til lederskapet umiddelbart og uten forutgående pendling og vakling. Frem til 1924 var Stalin en ukjent i de bredere partikretsene, enn si i befolkningen forøvrig, og som jeg allerede har sagt, han nøt ingen popularitet innen selve byråkratiets rekker. Det nye styringsstratumet hadde forhåpninger om at jeg ville påta meg forsvaret av deres privilegier. Ikke få bestrebelser ble satt iverk i den retningen. Først etter at byråkratiet ble overbevist om at jeg ikke hadde til hensikt å forsvare deres interesser mot sliterne, men tvert imot sliternes interesser mot det nye aristokratiet, ble den fullstendige vendingen mot Stalin foretatt, og jeg ble utropt til en «forræder». Denne benevnelsen på den privilegerte kastens lepper utgjør beviset på min lojalitet til arbeiderklassens sak. Det er ikke tilfeldig at, i løpet av de tolv siste årene, 90 prosent av de revolusjonære som bygde Bolsjevik Partiet, gjennomførte Oktoberrevolusjonen, opprettet Sovjetstaten og Den røde armé og ledet Borgerkrigen ble ødelagt som «forrædere». På den andre siden har det stalinistiske apparatet i løpet av denne perioden tatt opp i sine rekker personer der det overveldende flertallet i revolusjonens år sto på den andre siden av barrikadene. [16]

Den politiske degenereringen og det moralske forfallet var ikke begrenset til Det sovjetiske kommunistpartiet. Den samme lumske, gradvise forvitringsprosessen ble observert i hele Komintern, der ledende personell i hvert land var blitt endret i tråd med de politiske og ideologiske kravene fra Kreml. Nasjonale ledere ble ikke valgt på grunnlag av deres revolusjonære standhaftighet, politiske etterrettelighet eller personlige integritet. Det Kreml søkte hos individene maktsenteretet valgte som ledere for de nasjonale partiene var ryggesløse opportunister som velvillig mottok ordre. Trotskij var godt kjent med den typen Stalin foretrakk:

Lederne av Kominterns seksjoner mangler uavhengig karakter og reisning, uavhengige ideer, uavhengig innflytelse, er bare alt for godt inneforstått med at deres posisjon og omdømme står og faller med Kremls posisjon og omdømme. I materiell forstand, som det senere vil bli vist, lever de på utdelinger fra GPU. Deres kamp for tilværelsen oppløser seg derfor i deres rabiate forsvar av Kreml, mot all og enhver opposisjon. De kan ikke unngå å oppfatte riktigheten av, og derfor faren fra den kritikken som kommer fra de såkalte trotskistene. Men dette bare fordobler deres hat mot meg og mine medtenkere. I likhet med deres Kreml-velgjørere er ikke kommunistpartienes ledere i stand til å kritisere de faktiske ideene fra Den fjerde internasjonale, og de tvinges til å henfalle til forfalskningene og fabrikeringene som eksporteres fra Moskva i ubegrensede mengder. Det er ingenting «nasjonalt» hva angår de meksikanske stalinistenes opptreden; de bare oversetter Stalins politikk og GPUs ordre til spansk. [17]

Trotskij dokumenterte Komintern-seksjonenes systematiske korrupsjon, fostret av GPU. Bestikkelser, som var understøttet av trusler, erstattet politiske argumenter som virkemiddel for å sikre gjennomføring av de politiske retningslinjene som var ønsket av Kreml.

Utbruddet av den andre verdenskrigen intensiverte Stalins frykt for Trotskij. Til tross for Stalins desperate håp om at Hitler ville overholde ikke-aggresjonspakten og avstå fra å invadere Sovjetunionen, skjønte han så visst at til tross for alle innrømmelsene han hadde gjort overfor Hitler var faren for en tysk invasjon veldig reell. Såfremt i fall, og da dette faktisk skjedde, var de katastrofale konsekvensene av Stalins politikk – som i årene 1937 og 1938 inkluderte lanseringen av en blodig utrenskning av militæret, og innebar den fysiske utslettelsen av Den røde armés mest erfarne og dyktige generaler, i tillegg til rundt regnet tre-fjerdedeler av hærens offiserkorps – at regimet sto totalt diskreditert. Nederlagene de tsaristiske hærene led under den første verdenskrigen hadde vært en viktig faktor for utbruddet av Den russiske revolusjonen, bare litt mer enn 20 år tidligere. Tsaren, som hadde tatt til seg den øverste kommandoen over militæret, ble feid fra makten. Eksisterte derfor ikke muligheten for at en ny krig ville resultere i oppstand i Sovjetunionen, spesielt dersom krigsutbruddet ble etterfulgt av nederlag forårsaket av regimets inkompetanse? Stalin var så visst kjent med den berømte forfatteren og revolusjonæren Victor Serges essay, som var forfattet i 1937. Serge skrev at til tross for alle forfølgelsene var «Den gamle mannen» – den kjærlige benevnelse for Trotskij anvendt av så mange av hans tilhengere – ikke glemt av det sovjetiske folk.

Så lenge Den gamle mannen lever vil det ikke være noen sikkerhet for det triumferende byråkratiet. Én formening om Oktoberrevolusjonen gjenstår, og det er formeningen om en sann leder. Ved det første sjokket vil massene vende seg til ham. I den tredje måneden av en krig, når vanskelighetene tårner seg opp, da vil ingenting forhindre hele nasjonen fra å henvende seg til «organisatoren for seier». [18]

Det var ytterligere en grunn til at Stalin søkte Trotskijs død. Kreml-diktatoren visste at Trotskij jobbet hardt med en Stalin-biografi. Ett av målene med 24. mai-angrepet hadde vært å få ødelagt Trotskijs arkiver. Stalin antok med stor sikkerhet at blant Trotskijs papirer var manuskriptet for biografien, som 24. mai-raidet ikke fikk lokalisert og ødelagt. Den eneste måten fullføringen av biografien kunne forhindres var ved å drepe forfatteren. Stalin fryktet konsekvensene av Trotskijs avsløring av hans bakgrunn, hans politiske middelmådighet, hans mindreverdige rolle i bolsjevikpartiets historie før 1917 og under revolusjonen, hans inkompetanse under Borgerkrigen, og fremfor alt, mønsteret av illojalitet og forræderi som førte til at Lenin tidlig i 1923 konkluderte med at Stalin måtte fjernes fra stillingen som partiets generalsekretær. Stalins besluttsomhet om å få stanset fullføringen og publiseringen av biografien var så absolutt en vesentlig faktor for den svært korte perioden – mindre enn tre måneder – som var mellom det mislykkede 24. mai-angrepet og attentatet utført av Ramon Mercader den 20. august 1940.

Attentatet forhindret faktisk fullføringen av biografien. Men Trotskij etterlot seg et stort manuskript som besørget en ekstraordinær innsikt i Stalins personlighet og politiske utvikling. Trotskijs biografi ble først publisert i 1946; men denne versjonen var inkompetent organisert, og blandet sluttførte kapitler med fragmenter av notater og passasjer som Trotskij ikke hadde fått integrert inn i det biografiske narrativet. Oversetteren Charles Malamuth var inkompetent. Basert på hva han hadde sett av Malamuths initielle forsøk på oversettelse av deler av manuskriptet klaget Trotskij allerede i 1939: «Malamuth synes å ha minst tre egenskaper: ikke kan han russisk; ikke kan han engelsk; og han er fenomenalt pretensiøs.» [19]

Enda verre var at etter mordet på Trotskij tok Malamuth seg ekstraordinære friheter med hans tekst, og innførte helt tilfeldig sine egne ord og uttrykk, der han bevisst tilla biografien meninger som var direkte motsatte av forfatterens. Malamuths interpoleringer strakk seg ofte over flere sider, og utvannet og forvrengte på den måten narrativet slik det var forfattet av Trotskij. Dette var den eneste versjonen av biografien som allmennheten hadde tilgang til i nærmere 70 år. I 2016 ble en ny versjon av biografien publisert, med en langt mer samvittighetsfull tilnærming til oversettelse og organisering av manuskriptet og de tidligere ikke-assimilerte fragmentene. [20]

Isaac Deutscher skrev i det siste bindet av sin Trotskij-trilogi at Stalin-biografien – selv om forfatteren skulle ha levd til å få fullført den – «sannsynligvis ville ha forblitt hans svakeste verk». Denne kritikken, som oppsto fra Deutschers politiske innvendinger mot Trotskijs utvetydige vurdering av stalinismen som kontrarevolusjonær, er dypt feilaktig. Til tross for at biografien ble etterlatt ufullstendig, både med tanke på innholdet og det åpenbare fraværet av den endelige redigeringsprosessen som ville gjort det mulig for den store forfatteren å gi manuskriptet hele omfanget av hans kunstnerskap, er Trotskijs Stalin et mesterverk. Det er skrevet utallige biografier om Stalin, inkludert den skrevet av Deutscher som presenterte Stalin som en politisk gigant. Ingen av disse verkene kommer i nærheten av å matche Trotskijs biografi, hva angår politisk dybde, psykologisk innsikt og litterær briljans.

Trotskijs biografi er informert av en enestående kunnskap om det økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske miljøet som den revolusjonære arbeiderbevegelsen utviklet seg i, på tvers av det utstrakte russiske imperiet. Trotskijs gjenskaping av Stalins personlighet er ikke en karikatur. Djughashvili-Stalin-personaen ble, som Trotskij demonstrerer, formet av de tilbakestående betingelsene fra hans familie og oppdragelse, og av det kulturelle og politiske miljøet hans tidlige politiske aktiviteter utspilte seg i.

Dette er ikke stedet for en omfattende og detaljert gjennomgang av dette ekstraordinære verket. Men ett kritisk elementet i biografien som oppmerksomhet må rettes mot er Trotskijs opptatthet av de objektive betingelsene, og de reflektive subjektive prosessene som muliggjorde Stalins fremvekst til overordnet makt. Trotskij retter gjentatte ganger oppmerksomhet mot endringen i Bolsjevik-partiets sosiale kultur i kjølvannet av Borgerkrigen. Bolsjevik-partiet som ledet revolusjonen besørget et heroisk eksempel «på en slik solidaritet, slik en idealistisk gjenoppblomstring, slik en hengivenhet, slik en uselviskhet» at partiet nesten ikke kan sammenlignes med noen annen bevegelse i historien. [21]

Innen Bolsjevik-partiet var det interne debatter, konflikter, kort sagt alt av de tingene som er en naturlig del av menneskets eksistens. Hva angår medlemmene av Sentralkomitéen, så var de også bare mennesker, men den spesielle epoken hevet dem over seg selv. Uten å idealisere noe som helst, og uten å lukke øynene for menneskelige svakheter, kan vi likevel si at i de årene var lufta man pustet i partiet, som fjelltoppenes luft. [22]

Men atmosfæren endret seg i kjølvannet av Borgerkrigen, da nye, uprøvde og sosialt fremmede elementer strømmet inn i partiet. Det var episodiske forsøk på å beskytte partiet mot tilstrømmingen av karrierister. Men de objektive forutsetningene forflyttet seg i en ugunstig retning.

Etter Borgerkrigen, og spesielt etter nederlaget for revolusjonen i Tyskland, følte ikke bolsjevikene seg lenger som krigere på marsjen. På samme tid passerte partiet fra den revolusjonære perioden over til den mer stillestående. Ikke rent få ekteskap fant sted i løpet av borgerkrigsårene. Mot krigens slutt hadde parene produsert barn. Spørsmål om leiligheter, møblering, og om familiehensyn begynte å anta en stadig større betydning. Båndene av revolusjonær solidaritet, som hadde overvunnet vanskeligheter, ble i det store og hele i vesentlig grad erstattet av bånd av byråkratiske og materielle avhengigheter. Før var det mulig å vinne bare ved hjelp av revolusjonære idealer. Nå begynte mange å vinne i kraft av materielle posisjoner og privilegier. [23]

Trotskij argumenterte ikke for en evigvarende og uoppnåelig askese, fjernt fra alle personlige og materielle bekymringer. Han hadde selv fire barn. Han forklarte snarere hvordan et konservativt sosialt miljø gradvis utviklet seg innen partiet, og interagerte med vidtrekkende sosioøkonomiske prosesser i landet, assosierte med Den nye økonomiske politikkens gjenoppliving av et kapitalistmarked. Den fornyede betydningen av privat næringsvirksomhet på landsbygda skapte en plutselig aksept, og til-og-med oppmuntring for sosial ulikhet. Vektleggingen Trotskij og hans støttespillere i Venstreopposisjonen la på sosial likhet, kom under angrep. Stalin tilpasset seg og utnyttet denne stemningen. Likhet «ble erklært av byråkratiet som en småborgerlig fordom». Fiendtligheten til likhet ble ledsaget av en økende fiendskap mot perspektivet om permanent revolusjon:

Teorien om «sosialisme i ett land» ble forfektet i denne perioden av ei blokk av byråkratiet i fellesskap med det agrariske og urbane småborgerskapet. Kampen mot likhet sammensveiset byråkratiet sterkere enn noensinne, ikke bare med det agrariske og urbane småborgerskapet, men også med arbeideraristokratiet. Ulikhet ble det felles sosiale grunnlag, kilden og raison d’être for disse allierte. På denne måten forente økonomiske og politiske bånd byråkratiet og småborgerskapet, i årene fra 1923 til 1928. [24]

Stalins fremvekst til makten var forbundet med utkrystalliseringen av det byråkratiske apparatet, og dets økende bevissthet om sine spesifikke interesser. «I så henseende presenterer Stalin et helt eksepsjonelt fenomen. Han er hverken en tenker, en skribent eller en orator. Han inntok makten før massene hadde lært å skjelne hans skikkelse fra andre under feiringsmarsjene på Den røde plass. Stalin steg ikke opp til makten takket være personlige egenskaper, men som representant for et upersonlig apparat. Og det var ikke han som skapte apparatet, men apparatet som skapte ham.» [25]

Trotskij knuste «myten om Stalin» ved å avsløre de sosioøkonomiske forutsetningene og klasserelasjonene den oppsto fra. Trotskij skrev at denne myten «er blottet for noen som helst kunstneriske egenskaper. Den er bare i stand til å forbløffe fantasien gjennom den storslagne skamløsheten som samsvarer fullstendig med den grådige kasten av oppkomlingers karakter, som ønsker å fremskynde dagen da den har blitt husets herre og mester.» [26]

Trotskijs beskrivelse av Stalins relasjon til hans følgesvenner av korrupte satraper fremkaller minner om Juvenals satirer:

Caligula utnevnte sin favoritthest til senator. Stalin har ingen favoritthest og foreløpig sitter ingen av dyrearten hest som representant i Det øverste sovjet. Medlemmene av Det øverste Sovjet har imidlertid like liten innflytelse på forløpet i Sovjetunionen som Caligulas hest, eller for den saks skyld til-og-med Caligulas senatorer hadde på Romas affærer. Den praetorianske garde sto over folket og i en viss forstand også over staten. Den måtte ha en keiser som den endelige beslutningsfatter. Det stalinistiske byråkratiet er et moderne motstykke til Den praetorianske garde, med Stalin som dens øverste leder. Stalins makt er en moderne form for caesarisme. Det er et monarki uten krone, og så langt, uten en vordende arving. [27]

I politikkens domene var Trotskij det største hodet i hans tid. Han utgjorde en utålelig trussel mot det stalinistiske regimet, som i siste instans fungerte som et agentur for verdensimperialismen. Regimet kunne ikke tillate ham å leve. Trotskij forsto veldig godt styrkene som var oppstilt mot seg: «Jeg kan derfor hevde at jeg lever på denne jorda, ikke i samsvar med regelen, men som regelens unntak.» [28] Men selv konfrontert med en slik ekstrem fare opprettholdt Trotskij en ekstraordinær grad av personlig objektivitet:

I en reaksjonær epoke slik som vår er en revolusjonær tvunget til å svømme mot strømmen. Jeg gjør dette etter mine beste evner. Presset fra verdensreaksjonen har uttrykt seg kanskje mest uforsonlig i min personlige skjebne og skjebnen til de nært meg. Ikke i noe av dette ser jeg min egen dyd: Dette er resultatet av sammenflettingen av historiske omstendigheter. [29]

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] Writings of Leon Trotsky 1939-40, s. 233

[2] Ibid, s. 233 og 234

[3] Ibid, s. 235

[4] Dette essayets forfatter førte utallige diskusjoner med Harold Robins (1908-1987) i løpet av vårt samarbeid på 1970- og 1980-tallet under Den internasjonale komitéens etterforskning av attentatet på Trotskij.
[5] Writings of Leon Trotsky 1939-40, s. 247

[6] Ibid, s. 248

[7] Ibid, s. 247

[8] Patenaude, Bertrand M., Trotsky: Downfall of a Revolutionary (HarperCollins e-books. Kindle Edition), s. 256

[9] “Healy’s Big Lie,” i Education for Socialists, December 1976, s. 36
[10] Writings of Leon Trotsky 1939-40, s. 363 og 364

[11] Barry Carr, “Crisis in Mexican Communism: The Extraordinary Congress of the Mexican Communist Party, Science & Society, Våren 1987, Vol. 51, No. 1, s. 50

[12] Ibid, p. 51

[13] Ibid, p. 54
[14] Writings of Leon Trotsky 1939-40, p. 352
[15] Stalin: Triumph & Tragedy, oversatt av Harold Shukman (New York, 1988), s. 254 og 256.
[16] Writings of Leon Trotsky 1939-40, s. 350

[17] Ibid, s. 351
[18] From Lenin to Stalin (New York, 1937), s. 104
[19] Writings of Leon Trotsky: Supplement 1934-40 (New York, 1979), s. 830

[20] Oversetter og redaktør for denne utgaven er Alan Woods. Selv om han er assosiert med en venstreorientert tendens som Den internasjonale komitéen har velkjente og fundamentale meningsforskjeller med, fortjener Woods innsats for produksjonen av denne utgaven av Trotskijs Stalin takknemlig erkjennelse og anbefaling.

[21] Leo Trotskijs Stalin, redigert og oversatt av Alan Woods (London, 2016), s. 545

[22] Ibid

[23] Ibid

[24] Ibid, s. 565

[25] Ibid, s. 676

[26] Ibid, s. 672

[27] Ibid
[28] Writings of Leon Trotsky 1939-40, s. 250

[29] Ibid