I en scene som så ut som en teatralsk gjengivelse av Sinclair Lewis’ It Can't Happen Here [Det skjer ikke her], leverte USAs president Donald Trump en fascistisk tirade fra gressplena foran Det hvite hus på torsdag kveld, og betegnet sitt gjenvalg som den siste bastjonen mot «agitatorer» og «sosialister».

I et uhørt og ulovlig trekk anvendte Trump Det hvite hus som bakteppe for sin tale som avsluttet Den republikanske nasjonalkonvensjonen (RNC), og behandlet presidentskapets kontor som sin egen personlige eiendom, i sin jakt på gjenvalg. På ett tidspunkt snudde Trump seg mot Det hvite hus, og skrøyt: «Faktum er at jeg er her ... og ikke dem.»

Trump avleverte sin tirade samtidig som demonstrasjoner mot politivold fortsatte over hele landet etter politimordet på Jacob Blake i Kenosha i Wisconsin. Trump talte bare to dager etter at en fascistisk vigilante, oppmuntret av de oppflammende talene ved RNC, gjennomførte en masseskyting mot en protestdemonstrasjon i Kenosha, som etterlot to uskyldige personer døde.

Protestsamlinger ble avholdt utenfor Det hvite hus og i større byer over hele landet, deriblant Seattle, Portland, Austin, Chicago, Los Angeles og Kenosha. Idrettsutøvere fra alle de store sportsligaene, medregnet NBA, WNBA, NHL, NFL og MLB, nektet på torsdag å spille kamper eller stille for treninger, som førte til kanselleringen av programmerte kamper og treninger.

Trumps respons på de fornyede protestene har vært å iverksette et massivt tilslag. I Wisconsin var militærpoliti fra tre delstater, Arizona, Michigan og Alabama, enten under underveis eller de hadde allerede ankommet for å «assistere» tropper og tusentalls av det militariserte politiet fra hele delstaten, for å slå ned på demonstranter.

I sin tale tydeliggjorde Trump sin sentrale appell til politiet, militæret og føderale paramilitære styrker, der han erklærte: «Vi må gi lovhåndhevingen, vårt politi, tilbake deres makt.» Han la til: «Min administrasjon vil alltid stå sammen med menn og kvinner fra lovhåndhevelsen,» før han pekte på medlemmer av fagforeningen for grensepatruljeagenter, som var tilhørere til talen, og kalte dem «modige, modige folk».

Trump fortsatte: «Dette valget vil avgjøre om vi redder den amerikanske drømmen, eller om vi lar en sosialistisk agenda rive ned vår høyt skattede skjebne.» Han erklærte at «Biden er en trojansk hest for sosialisme», og for «vill-øyede marxister som Bernie Sanders».

Denne høyreorienterte feberdrømmen stiller virkeligheten på hodet. Faktisk er det Sanders som fullstendig har underordnet seg Biden, og ikke får noe igjen for sin godkjenning.

«Marxistene» og «sosialistene» Trump virkelig er redd for er massene av arbeidende mennesker over hele landet, som avskyr hans administrasjons morderiske mislykkethet med å få begrenset og kontrollert Covid-19-pandemien, den skyhøye ulikheten og de endeløse politimordene på tvers av landet.

I sin tale berømmet Trump bisart regjeringens respons på Covid-19-pandemien, og ignorerte ganske enkelt det faktum at tusen mennesker dør hver dag, tilsvarende to 9/11-angrep hver uke. Han hevdet absurd at «nasjonene i Europa har opplevd en 30 prosent større økning av overdødelighet enn det USA har,» selv om USAs per capita-dødsrate er dobbelt så høy som den i Europa.

Trump nevnte ikke en eneste gang de titalls millioner som er etterlatt arbeidsledige av den økonomiske krisen, eller de ytterligere millioner som står overfor sult og utkastelse etter at Det hvite hus og Kongressen samspilte for å kutte det føderale arbeidsledighetsbidraget, samtidig som oligarkenes formuer stiger til astronomiske høyder.

I Trumps fortelling er Amerika et jordisk paradis, og dersom folk er misfornøyde er det fordi de er «agitatorer».

Enhver som ser på denne surrealistiske scenen vil måtte spørre seg: Hvordan kom denne narraktige klovnen [‘buffoon’] i det hele tatt i nærheten av Det hvite hus? Og hvordan, etter å ha stått for døden til 170 000 mennesker, har han til-og-med muligheten til gjenvalg?

Og likevel, den faren er veldig reell. Det er fordi Trumps største fordel, som alltid, er ryggløsheten til hans Demokrat-«opponenter».

Om det var et samlende tema for Demokratenes partikonvensjon (DNC) i forrige uke, var det avvisningen av enhver appell til det store flertallet av befolkningen, og spesielt til arbeiderklassen. Det politiske eventet, der hedersgjestene var misfornøyde Republikanere og militærgeneraler, var nesten i sin helhet rettet til Det demokratiske partiets støttegrunnlag i de velstående forstedene.

Demokratenes endeløse promotering av hudfargebasert identitetspolitikk, og New York Times’ bestrebelser for å berettige angrep på monumentene over, og på arven fra figurer som Lincoln, Grant, Jefferson og Washington ga Trump muligheten til absurd å hevde kontinuitet med landet grunnleggere – the Founding Fathers – til tross for hans frontalangrep på enhver tradisjon for amerikansk demokrati.

I siste instans forfølger Trump sin konflikt med Demokratene som en krig, mens de fortsetter å se det som, med tidligere president Barack Obamas formulering, en «intramural scrimmage» [innbyrdes kjekling].

Det er fordi Demokratene, som taler som ett av de to partiene for Wall Street og big business, er like skrekkslagne av og fiendtlig innstilte til veksten av folkelig massemotstand mot kapitalisme, som det Trump er.

Det er et element av sannhet i Trumps apokalyptiske advarsler om det stigende tidevannet for sosialisme. Faktum er at Trump, der han gjemmer seg i bunkeren i Det hvite hus, virkelig er beleiret av de sosialistiske sentimentene rundt seg. Den amerikanske arbeiderklassen trer nå inn på den politiske scenen, ruinert av den økonomiske krisen og stadig mer fiendtlig innstilt til den pågående tilbake-til-arbeid-kampanjen Trump er frontfigur for, og arbeiderklassen er stadig mer eksplisitt fiendtlig innstilt mot kapitalisme.

Det er denne sosiale kraften, ikke det ryggesløse partiet til Demokratene, og fraksjonene fra den velstående øvre middelklassen og Wall Street som partiet taler for, som er den virkelige opposisjonen mot Trumps bestrebelser for å skape en amerikansk fascisme.