Den siste og endelige debatten mellom president Trump og hans Demokrat-motstander, tidligere visepresident Joe Biden, ekskluderte bevisst det viktigste spørsmålet fra hele 2020-presidentvalget. Fra de 90 minuttene med krangling, skittkasting og nonstop løgner kunne man ikke tolke og forstå at valget gjennomføres i skyggen av et truet politisk kupp.

Donald Trump, presidenten i USA, har gjentatte ganger erklært at han ikke vil forplikte seg til å akseptere resultatet av avstemmingen som avsluttes på valgdagen den 3. november. Postinnsendte stemmesedler for valget, som er den forventede måten mer enn halvparten av alle velgere vil anvende på grunn av helseproblemer relatert til koronaviruspandemien, har han fordømt som falske og ulovlige.

Trump har gått til det uforlignelige skritt å nominere Amy Coney Barrett til ny høyesterettsdommer med den hensikt å få banket gjennom hennes bekreftelse innen kommende mandag, slik at hun kan være på dommerbenken i Høyesterett for å kunne beslutte på hans vegne når Det republikanske partiet utfordrer opptellingen av millioner av postinnsendte stemmesedler, eller stiller andre krav innrettet på å undertrykke avstemmingen.

Presidenten har kalt for mobiliseringen av titusenvis av «urnevoktere» til å gå til valglokalene og tellesentrene i områder med stor Demokrat-oppslutning, i et nakent forsøk på å intimidere velgere og få holdt dem fra valgdeltakelse. I Michigan, der et dusin fascister ble arrestert for bare to uker siden midt under aktive forberedelser for å myrde statens Demokrat-guvernør, hyler pro-Trump-grupper fordi delstatens offisielle valgansvarlige har forbudt den åpne fremvisningen av angrepsrifler og andre skytevåpen ved valglokalene.

Men etter beslutning truffet av alle de som var involverte i forberedelsen og gjennomføringen av debatten – Trump, Biden og moderator Kristen Welker fra NBC News – ble det ikke sagt ett ord i løpet av de 90 minuttene om noen av disse saksanliggendene. Navnet på Michigan-guvernør Gretchen Whitmer, Demokraten målrettet for politisk drap, ble ikke nevnt, heller ikke Trumps nominering av dommer Barrett, eller hans trusler om ikke å respektere valgresultatet og overføre makten fredelig dersom han taper.

Under visepresidentdebatten holdt for to uker siden ventet moderator Susan Page til det aller siste spørsmålet med å spørre om Trumps nekting av å forplikte seg til en fredelig overføring av makten. Både senator Kamala Harris og visepresident Mike Pence unngikk anliggendet.

Som WSWS den gangen bemerket, «Dette er spørsmålet over alle spørsmål. Faktisk, det er det eneste seriøse saksanliggendet som gjenstår i et valg der avstemmingen allerede har begynt og skal avsluttes den 3. november ...»

Nå som Trump fortsetter å sakke etter Biden, mindre enn to uker før avstemmingen avsluttes, både i de nasjonale meningsmålingene og i vesentlig viktige «slagmark»-delstater, er spørsmålet enda mer kritisk. Årsaken til Trumps taushet er åpenbar: Han setter himmel og jord i bevegelse for å forberede for en konfrontasjon på valgdagen den 3. november, og etter. Men, hva forklarer tausheten til foretaksmediene representert av Welker, og Demokrat-fløyen av styringseliten representert av Biden?

Demokratene er godt inneforstått med Trumps intensjon om å trosse resultatene av avstemmingen og mobilisere sine støttespillere til politisk, juridisk og fysisk krigføring for trossing av et stadig mer sannsynlig valgnederlag. De er i intense diskusjoner med embetsfunksjonærer i militær-etterretningsapparatet, og det har vært åpne oppfordringer fra ledende Demokrater til det militære lederskapet om at de ikke må støtte Trumps nekting av å forlate embetet.

Demokratene er fast bestemte på at den politiske krisen skal avgjøres innenfor kapitaliststatens rammeverk, og at nasjonal-sikkerhetsapparatet skal sette kursen. Det de frykter mest er at Trumps handlinger vil fremprovosere en uavhengig politisk intervensjon fra arbeidende mennesker og ungdommen i USA og internasjonalt, som ville få ødeleggende konsekvenser for amerikansk kapitalisme både på hjemmebane og i utlandet.

Derfor deres nekting av å kalle for masseprotester mot senatrepublikanernes bestrebelser for å presse gjennom bekreftelsen av en ny høyesterettsdommer bare dager før valget, og deres taushet over Michigan-attentatet og andre varselsignaler om fascistvold under og etter valget.

Det er klart at beslutninger ble tatt på høyt nivå om å ekskludere disse anliggendene fra debatten. Kristen Welker stilte i stedet, i denne opp-ned-verden skapt av offisielle løgner, og på nytt ukritisk gjenkringkastet av media, et spørsmål som presenterte Russland, Kina og Iran som de vesentligste truslene mot en vellykket gjennomføring av 3. november-avstemmingen – ikke presidenten som sto på scenen bare få meter fra henne.

Hun spurte hva hver kandidat ville gjøre for å hindre utenlandske makters innblanding i valget, og tillot dermed både Trump og Biden å melde krigserske trusler mot landene som er de viktigste målskivene for amerikansk imperialisme, samtidig som hun ignorerte det faktum at Trump ved flere anledninger har uttalt at han ikke vil respektere resultatet av avstemmingen.

Det synes å være en politikkens fysiske lov, jo mindre kandidatene snakker om valgets reelle anliggender, desto lavere ned i rennesteinen går de, med en flom av svertinger, personangrep og blanke løgner.

Trump og Biden var bare i stand til å snakke sannhet der de anklaget den andre for politiske tiltak som har skadet arbeidende menneskers interesser. Faktisk, dersom man skulle måle det amerikanske samfunnet utelukkende basert på hva de sa om hverandre, ville den resulterende kompositten være en av total ødeleggelse.

Biden pekte på de 220 000 døde av koronavirus i USA, den verste innvirkningen av pandemien i noe land i verden, på grunn av inkompetensen, likegyldigheten og den bevisste saboteringen av enhvert effektiv folkehelserespons.

Trump hånet gjentatte ganger Biden for at han i løpet av de åtte årene med Obama-Biden-administrasjon ikke hadde klart å oppnå noen av oppnåelsene som Biden nå lover å besørge dersom han kommer tilbake til makten.

Det er bemerkelsesverdig at Biden ikke føler noe behov for å posere med en innstilling av noen sympati for Sanders-fløyen av Det demokratiske partiet, eller de millioner som støttet Vermont-senatoren fordi de ønsker en radikalt forflytning til venstre. Han skrøyt av sin avvisning av enhver betydelig reform av amerikansk kapitalisme.

Den eneste konklusjonen for arbeidende mennesker og ungdommer som ser denne motbydelige forestilling, som er innrettet mot å avvæpne dem i møte med fascistfaren og drukne dem i politisk mudder, er at arbeiderklassen må bryte med hele to-parti-systemet og bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ.