[O. anm.: Teksten ble publisert den 19. og er i dag den 20., etter innvielsen, henholdsvis justert.]
Den initielle reaksjonen, innen USA men også på tvers av hele verden, på de voldelige begivenhetene den 6. januar 2021 og deres etterdønninger, var forståelig nok, å bli sjokkert.
Innvielsen av Joseph Biden som USAs 46. president fant sted i en hovedstad okkupert av 25 000 tropper fra nasjonalgarden, hvilket – som en militæroffiser bemerket – er omtrent ti ganger antallet amerikanske tropper for tiden stasjonerte i Afghanistan. Den politiske situasjonen i Washington D.C. er slik at presidentinnvielsen, en av de sentrale ritualene i amerikansk politikk gjennom mer enn 200 år, var en seremoni publikum var utestengt fra.
I februar 1861 ble Abraham Lincoln – tilreisende til Washington D.C. fra Springfield i Illinois, under selve opptakten til Borgerkrigen – smuglet gjennom Baltimore for å unngå et attentatkomplott planlagt av konføderasjonskonspiratører. Men den 4. mars 1861 kunne han avlegge embetseden, og holde sin første innvielsestale foran en stor og fredelig folkemengde. Fire år senere, under de siste ukene av Borgerkrigen, holdt Lincoln sin mesterlige Andre innvielsestale for et enormt stort publikum.
Det er ingenting i USAs historiske erfaring som kan sammenlignes med den nåværende situasjonen. Ikke bare eksisterer det en beleiringstilstand i Washington D.C. På tvers av hele landet var delstatenes capitolbygninger stengt, med delstatsmyndigheter som fryktet voldelige angrep fra ekstreme høyreorienterte krefter.
Så sjokkerende som 6. januar-begivenhetene enn var, påstandene om at angrepet på Capitol ikke kunne vært forutsett står ikke til troende for en seriøs analyse. Den beste motbevisningen av slike argumenter er å finne i innleggene publisert av World Socialist Web Site, som konsekvent har advart om Trumps intensjon om å etablere et diktatur – som, må det påminnes, ble vist under innvielsesseremonien for fire år siden. Uniformerte soldater samlet seg plutselig bak Trump der han leverte sin fascistiske harang, som forutså en amerikansk apokalypse. Soldatene ble like plutselig trukket tilbake. Hendelsen, stort sett ignorert av media, ble kommentert av WSWS.
Tegnene på forberedelser for det politiske coup d’état – planlagt i Det hvite hus og koordinert med elementer innen militæret og politiet, så vel som lokale paramilitære og fascistiske krefter – var klart synlige gjennom det siste året. I løpet av de siste ukene av valgkampanjen, og etter Trumps valgnederlag, fikk planene for et coup d’état som ville omvelte resultatene av 2020-valget en feberhet karakter.
Kameratene Joseph Kishore og Eric London vil gjennomgå den politiske situasjonen og begivenheter som ledet opp til fascistangrepet på Capitol. Men jeg vil gjerne forsøke å plassere 6. januar-begivenhetene i en bredere historisk kontekst. Om vi skal besvare det fundamentale spørsmålet i tittelen for dette møtet – «Hvor går Amerika?» – er det nødvendig å undersøke landets utviklingsforløp over en utvidet historisk periode, og ikke mindre viktig, innen den kritiske internasjonale konteksten. Dette er, fra marxismens ståsted, den eneste tilnærmingen som kan føre til en korrekt vurdering av den nåværende situasjonen. Hovedårsaken til 6. januar-utbruddet er å finne i kapitalistsystemets globale krise, heller enn i spesifikt amerikanske betingelser.
Den internasjonale konteksten av begivenhetene er avgjørende for evalueringen av 6. januars betydning og langsiktige implikasjoner. De som vurderer fascistoppstanden i Washington D.C. utelukkende som resultat av innenlandske forutsetninger, oppstått fra Trumps personlighet, og fullt og helt betinget av ham, vil trekke veldig forskjellige politiske konklusjoner enn dem som baserer seg på en marxistisk-trotskistisk evaluering, som plasserer den nasjonale situasjonen inn i kontekst av den internasjonale krisen.
Ingen kan med troverdighet benekte at det eksisterer en dyp årsakssammenheng mellom Covid-19-pandemien, som brøt ut og bredte seg over hele verden i 2020, og det politiske utbruddet i januar 2021. For nesten ett år siden definerte World Socialist Web Site pandemien som et «trigger-event», tilsvarende utbruddet av den første verdenskrig. Som WSWS forutsa har denne «utløserhendelsen» intensivert og akselerert den globale kapitalistkrisen og dens manifestering i alle land. Den offisielle responsen på krisen – bestemt av kapitalistsystemets økonomiske imperativer, der de brytes gjennom prismet av styringselitenes sosiale interesser – har resultert i en sosial katastrofe som har avslørt den eksisterende sosiale ordenens økonomiske, politiske, intellektuelle og moralske bankerott. På tvers av verden har over to millioner mennesker allerede bukket under for viruset. Innen USA nærmer antallet dødsofre seg nå raskt 400 000. Det synes alt annet enn uunngåelig at mer enn en halv million amerikanere vil ha dødd av viruset innen en måneds tid.
Pandemien er ikke en fjern begivenhet som folk flest er i stand til å følge på avstand. Tragedien med så mange tapte liv har blitt forsterket av et svimlende nivå av økonomiske forvrengninger. I USA er millioner av mennesker uten jobb, og går sultne. En betydelig andel av landets befolkning har blitt, eller er direkte konfrontert av faren for å bli ruinert. Pandemien er et sosialt traume, som de to verdenskrigene, av dyptgående dimensjoner og med langtidige konsekvenser.
Amerikanere kan ikke unngå spørsmålet: Hvordan kunne dette overhodet skje? Den svimlende inkompetansen og kaoset som har preget alle aspekter av responsen på pandemien, har skapt en følelse av nasjonal ydmykelse. De gamle gjengse frasene brukt for å forherlige og oppheve Amerika – som «landet med de ubegrensede muligheter», enn si det «siste beste håp på jorda» og «demokratiets citadell» – har ingen relasjon til virkeligheten. I lys av den endeløse serien av feiltrinn og løgner som har preget den offisielle responsen på pandemien, er ingen overrasket over at den mediehypede utrullingen av vaksinene i løpet av få uker har utartet til nok et skammelig rot.
Den katastrofale responsen på pandemien og den politiske krisen som den direkte har ført til, er i seg selv manifesteringer av langtidige prosesser. Vurdert uten de bredere historiske og internasjonale prosessene vil det være mulig å betrakte 6. januar-begivenhetene som bare en noe mer voldelig manifestering av reaksjonære politiske og sosiale tendenser som alltid har vært tilstede i USA, enten i form av 1850-tallets Know Nothings, Ku Klux Klan i post-Borgerkrigens Amerika, de mange rasistiske, antisemittiske og antiarbeider-bevegelsene som tiltrakk seg store følgerskarer i 1920- og 1930-årene, McCarthy-hysteriet på begynnelsen av 1950-tallet, John Birch Society og Goldwater-presidentkampanjen i 1964. Selv om man tar hensyn til pandemiens innvirkninger, hvorfor er den nåværende situasjonen fundamentalt annerledes?
Det essensielle svaret er at den amerikanske kapitalismens globale posisjon dyptgående har endret seg. Fascistopptøyene den 6. januar er i seg selv kulmineringen av en langtrukken krise for demokratiet. Den ondartede karakteren av de sosiale motsetningene i USA, som finner sitt mest sykelige uttrykk i massefattigdom og de svimlende nivåene av sosial ulikhet, er resultat av den langtrukne nedgangen av USAs globale posisjon.
La oss plassere innvielsen av Biden i et bredere historisk rammeverk. Den ble holdt nøyaktig 60 år etter innvielsen av John F. Kennedy, den 20. januar 1961. Den innvielsen fant sted nøyaktig på midtpunktet mellom den andre innvielsen av president William McKinley den 4. mars 1901 – innvielsesmåneden ble flyttet fram til januar først i 1937 – og dagens innsverging av Biden.
William McKinley var presidenten som ledet Den spansk-amerikanske krigen, som markerte framveksten av USA som en ny imperialistisk verdensmakt. I løpet av de neste 60 årene etablerte USA seg som den mest dynamiske og rikeste kapitalistmakten og gikk med enorm suksess gjennom to verdenskriger, og på det grunnlaget sikret landet sin hegemoniske verdensposisjon. Presidentene som dominerte den epoken var Theodore Roosevelt, Woodrow Wilson, Franklin Roosevelt, som tjente i fire perioder, og i årene som fulgte Roosevelts død i 1945, Truman, Eisenhower og Kennedy.
Kennedys innvielsestale huskes hovedsakelig som en godt utformet, men fullstendig hyklersk, appell for nasjonal patriotisme. Men en nøye granskning av teksten viser at den nye presidentens tale ga uttrykk for dyp frykt for innvirkningen av det stigende tidevannet av sosial revolusjon. Om revolusjonskreftene skulle holdes tilbake måtte kapitalismen gi innrømmelser til den folkelige misnøyen. «Dersom et fritt samfunn ikke kan hjelpe de mange som er fattige,» advarte han, «da kan det ikke redde de få som er rike». Svaret på denne trusselen var å anvende sosiale reformer som et element i kampen mot sosialisme. Amerikansk imperialisme måtte være beredt til å «betale hvilken som helst pris» for å sikre «frihetens» overlevelse – dvs. kapitalismen.
Evnen til å kombinere forsvaret av amerikansk imperialismes globale interesser med sosiale reformer på hjemmebane var imidlertid avhengig av USAs økonomiske dominans, der den sentrale pilaren var dollarens rolle som verdens reservevaluta, konverterbar til gull med en rate på $ 35 per unse. Dette essensielle elementet av den USA-dominerte orden etter den andre verdenskrig, etablert under Bretton Woods-konferansen i 1944, antok at USA – verdens økonomiske kraftverk – ville dominere verdenshandelen i flere tiår framover, og derved opprettholde store overskudd for landets handels- og betalingsbalanser. Så lenge som USA opprettholdt disse overskuddene, kunne dollaren allment aksepteres som «så god som gull».
Men til-og-med da Kennedy avla embetseden kom USAs økonomiske overhøyde under tiltakende press. De viktigste rivalene som ble beseiret av USA i andre verdenskrig, Tyskland og Japan, hadde allerede gjenoppbygget deres økonomier. Amerikanske handelsoverskudd var fallende. Samtidig konfronterte styringsklassen vesentlig militans i arbeidsstyrken, så vel som den voksende borgerrettighetsbevegelsen, som Kennedy- og Johnson-administrasjonene prøvde å demme opp for med substansielle reformer. Men kostnadene ved å besørge reformer mens de førte krig mot revolusjonære opprør, spesielt i Vietnam, kunne ikke opprettholdes. Dette dilemmaet undergravde programmet for sosiale reformer.
Innen 1971 truet det voksende underskuddet for handels- og betalingsbalansene å tømme den amerikanske gullreserven. Underskuddene var større enn overskuddene. Gull strømmet ut og truet det som da ble ansett som faren for nasjonal bankerott. Det førte til at Nixon-administrasjonen, som hadde kommet til makten i januar 1969, tok drastiske grep. For bare litt under 50 år siden, den 15. august 1971, responderte president Nixon på denne økonomiske krisen med å oppheve dollar-gull-konvertibiliteten.
I historisk tilbakeblikk markerte denne handlingen et vendepunkt ikke bare for USAs globale økonomiske posisjon, men også for det amerikanske demokratiets skjebne. Så lenge som USA var en stigende global makt, der landets militære komponent var sekundær til landets økonomiske styrke og dominans, var amerikansk politikks grunnleggende fremstøt av en bred progressiv karakter.
Det var ingen mangel på reaksjonære krefter i USA – Lindbergh-bevegelsen, fader Coughlin, Gerald L.K. Smith, og senere Joe McCarthy. Men veksten av disse ondartede, reaksjonære tendensene var begrenset av amerikansk kapitalismes evne til å utlevere reformer og opprettholde en levedyktig sosial og politisk likevekt. På 1930-tallet, som Trotskij hadde bemerket, selv under Den store depresjonen, så alvorlig som den var, besørget amerikansk kapitalismes rikdom Roosevelt rom for å forfølge hans eksperimenter.
Disse eksperimentene fortsatte inn på 1960-tallet. Roosevelts New Deal ble etterfulgt av Trumans Fair Deal, så Kennedys New Frontier, og deretter, etter attentatet på Kennedys i november 1963, Johnsons Great Society. Men Johnsons «Great Society» kunne ikke realiseres. Under betingelser av økonomisk tilbakegang klarte ikke USA å «betale enhver pris» for kapitalismens forsvar. Om det måtte treffes et valg mellom «våpen eller smør», mellom finansieringen av et militær som kunne føre krig hvor som helst i verden, eller finansieringen av sosiale reformer og en høyere levestandard hjemme, måtte beslutningen være for våpen.
Oppgivelsen av sosiale reformer krevde en vending i retning av tiltakende sosial undertrykking. Utviklingsforløpet for amerikansk demokrati fulgte amerikansk kapitalismes utviklingsforløp – det vil si, for nedadgående.
Den første virkelig betydningsfulle vendingen av en amerikansk president til kriminelle metoder for å undergrave grunnleggende konstitusjonelle prosedyrer skjedde umiddelbart etter Bretton Woods-krisen i august 1971. Mindre enn ett år senere skjedde det beryktede innbruddet i Watergate, i juni 1972. Republikanske operatører, koblet til CIA, brøt seg inn på kontorene til Det demokratiske partiet i Watergate-komplekset. Det var et kriminelt forsøk på å undergrave det kommende presidentvalget, og det utløste en politisk og konstitusjonell krise i USA. Watergate-høringene og etterforskningen førte til slutt til at Husets justiskomité stemte for å riksrettstiltale Nixon, som ble nesten umiddelbart etterfulgt av den kriminelle presidentens fratredelse i august 1974.
Dette viste seg knapt å være noen triumf for demokratiet. Til tross for Nixons ydmykelse var det amerikanske demokratiets utviklingforløp fortsatt for nedadgående, i tandem med devalueringen av den amerikanske dollaren. Angrepet på arbeiderbevegelsen eskalerte. Og selv om Demokratenes president Jimmy Carters bestrebelser for å knuse den nasjonale streiken til kullgruvearbeidere i 1978 gjennom påkalling av Taft-Hartley-loven mislyktes, beredte hans handling grunnlaget for Ronald Reagans masseoppsigelse av 11 000 streikende flygeledere, medlemmer av fagforeningen kjent som PATCO, i august 1981. Handlingen ble ikke opponert mot av AFL-CIO, og markerte begynnelsen på slutten av den organiserte fagbevegelsen slik den hadde framkommet fra de store industrielle kampene på 1930- og 1940-tallet.
På 1990-tallet, etter ei bølge av streiker som gikk ned til nederlag, isolerte og forrådte av AFL-CIO, eksisterte fagforeningene bare som et underordnet redskap for selskapenes utbytting av arbeiderklassen. Streiker så godt som forsvant fra det sosiale landskapet i USA. Milliardærenes og multimilliardærens tidsalder hadde begynt. Det fulgte en svimlende vekst av sosial ulikhet, der hovedtrekket var konsentreringen av rikdom i en liten oligarkisk elite, i en grad som hadde vært ukjent i USA siden slutten av 1920-tallet.
Den sosiale kontrarevolusjonen ble ledsaget av politisk reaksjon, som krevde rehabilitering av den mest kriminelle av kapitalistiske ideologier, fascismen. Reagan innledet sin kampanje for presidentskapet i 1980 i Philadelphia, Mississippi, der tre sivile borgerrettsarbeidere – James Chaney, Michael Schwerner og Andrew Goodman – ble drept i juni 1964 av medlemmer av Ku Klux Klan. Som det ble godt forstått den gangen besøkte ikke Reagan Philadelphia for å hylle borgerrettsmartyrene, men for å signalisere hans solidaritet med de verste former for amerikansk reaksjon. Og for å forsikre at meldingen ble forstått la Reagan under et besøk i Tyskland i 1985 ned en krans på en militærkirkegård i byen Bitburg, der medlemmer av Waffen SS var gravlagt.
Bare ett år senere impliserte Iran-Contra-skandalen Reagan-administrasjonen direkte i det illegale bruddet på en lov vedtatt av Kongressen. De kriminelle aktivitetene som ble avslørt i kongresshøringene var knyttet til USAs involvering i finansieringen av fascistdødsskvadroner og leiesoldater som forsøkte å styrte den venstreorienterte nasjonalistiske Sandinista-regjeringen i Nicaragua. I løpet av kongressetterforskningen kom det fram at oberst Oliver North, som på Reagans vegne ledet de mordiske operasjonene i Mellom-Amerika, også var involvert i hemmelige planer, kjent som Rex 84 [Readiness Exercise 1984], for forvaring av 100 000 amerikanere i tilfelle en nasjonal nødsituasjon. Åpen diskusjon om disse planene ble umiddelbart blokkert av styrelederen for komitéen som gransket Iran-Contra-skandalen, Demokratenes senator Daniel Inouye fra Hawaii.
Tendensene i retning av autoritærisme, akselererte i etterkant av oppløsingen av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen, og restaureringen av kapitalisme mellom 1989 og 1991, ble ledsaget av og tjente interessene til et nytt utbrudd av amerikansk imperialistisk militarisme. Invasjonen av Irak i 1991 markerte begynnelsen på 30 år med uavbrutt krig ført av USA i Midtøsten og Sentral-Asia.
Under 2000-valget stemte Høyesterett 5 mot 4 for å tildele presidentskapet til George Bush, ved å avslutte opptellingen av stemmesedler i Florida. Denne ekstraordinære beslutningen ble ikke bestridt av Det demokratiske partiet. Mange av argumentene og prosedyrene som ble anvendt av Republikanerne for å stjele valget, skjønt i mindre skala, var forvarsler for metodene anvendt av Trump og Det republikanske partiet i 2020. Høyesterettsdommer Antonin Scalia argumenterte i Bush v. Gore om at det ikke var noe i Konstitusjonen som gir det amerikanske folket rett til å velge president. Han hevdet at delstatenes lovgivende forsamlinger hadde rett til å velge president-valgdelegater, uten hensyn til utfallet av folkets valg i deres delstat. Som et forvarsel av Trumps bestrebelser for å omgjøre resultatene av 2020-valget og overstyre folkets valg i viktige svingdelstater, oppfordret Scalia i 2000 medlemmer av Floridas lovgivende forsamling til å velge valgdelegater som ville gi deres stemmer for Bush.
Tyveriet av 2020-valget ble fulgt av begivenhetene den 11. september [9/11], som ble brukt av Bush-administrasjonen, støttet av Demokratene, for å invadere Afghanistan og Irak og lansere, under ægiden av «War on Terror» og Patriot Act, det mest vidtrekkende angrepet på kjernen av konstitusjonelle rettigheter i USAs historie.
Etableringen av en konsentrasjonsleir utenlands i Guantanamo [på Cuba], og deretter, under Obama det målrettede attentatet av amerikanske borgere, var ytterligere milepæler i det allerede langt framskredne forfallet av demokrati i USA.
Til tross for amerikansk kapitalismes bestrebelser for å opprettholde det «unipolare øyeblikk» og sikre sin posisjon som den ubestridte globale hegemon, fortsatte landets økonomiske tilstand å erodere. Det nye milleniumets første tiår begynte med kollapsen av teknologiaksjebobla som var underbygget av 1990-tallets «irrasjonelle eufori». Wall Street-investorenes porteføljer kom seg raskt igjen da nye former for eksotisk spekulasjon, som CDO-er – sikrede gjeldsforpliktelser; Collateralized Debt Obligations – erstattet mislykkede og bedragerske næringsvirksomheter som Enron, som et nytt vikemiddel for å generere svimlende økning av private formuer, frakoblet kapitalinvesteringer knyttet til produksjonsprosessen. Krisen som brøt ut i finansmarkedene i september 2008 brakte hele strukturen krasjende ned. Redningen av Wall Street krevde Federal Reserves massive og vedvarende tilførsel av likviditet til finansmarkedene – en politikk kjent som kvantitativ lettelse [QE; Quantitative Easing]. I det som skulle bli standard operasjonsprosedyre stemte Kongressen overveldende for flere billioner dollar for redningen av Wall Street-investorene. Hele landets økonomiske ressurser ble faktisk stilt til disposisjon for et selskaps-finansielt oligarki bestående av en knøttliten prosentandel av befolkningen.
De forferdelige sosiale implikasjonene av den moderne formen for finansiell parasittisme ble avslørt av pandemien. Regjeringens eneste bekymring var å beskytte markedene, ikke å redde liv. Alle tiltak som truet med å påvirke markedene negativt – som nedstenging av ikke-essensielle arbeidsplasser og skoler – ble avvist. Jakten på «flokkimmunitet» – som tillater den uhindrede spredningen av viruset i hele befolkningen – ble de facto USAs politikk.
Det må holdes i tanken at den initielle mobiliseringen av bevæpnede høyreorienterte mobber, som fant sted i State Capitol of Michigan i april 2020, ble organisert i opposisjon mot den midlertidige nedstengingen av næringsvirksomhet som ble beordret av guvernør Gretchen Whitmer. Hun ble senere målskive for et mislykket nynazistattentatkomplott.
Hvis vi plasserer begivenhetene i denne mer historisk helhetlige sammenhengen, er det tydelig at den 6. januar markerer en ny fase i en langtrukken prosess av demokratisk sammenbrudd.
Vi har de siste dagene bevitnet historikeres og journalisters bestrebelser for å hevde at egentlig skjedde ingenting av stor betydning den 6. januar, og at alt vil mer eller mindre bli normalt. Denne farlige undervurderingen av den pågående faren er ikke bare basert på en feilvurdering av amerikanske betingelser.
De som fremmer disse påstandene begår en feiltakelse i deres evaluering av kapitalismens tilstand som et verdensøkonomisk og sosialt system. Betingelsene jeg beskriver, og som vi er kjent med i USA, eksisterer over hele verden. Overalt er demokratiske styreformer under beleiring. Vi ser en gjenoppblomstring av høyresiden, en vekst av fascistiske krefter. Kamerat Christoph Vandreier vil snakke om gjenopplivingen av fascisme i Tyskland.
Hva er konklusjonen som må trekkes av 6. januar-begivenhetene? De markerer en ny fase i USAs og verdens politiske liv.
Hvor går Amerika? Det vil bli bestemt av resultatet av den sosiale kampen som vil utspille seg i USA og internasjonalt. Den gamle formuleringen var at amerikanere har «et rendevouz med skjebnen». Det var uttrykket brukt av Roosevelt. Realiteten er at amerikanerne nå har et rendevouz med historien.
Hvor går Amerika? Vil det gå i retning av fascisme, eller vil det gå i retning av sosialisme? Det er alternativene som amerikanere konfronterer. Veien til sosialisme er klassekampens vei. Dersom demokrati skal overleve i dette landet, ja, om det skal overleve hvor som helst i verden, da må det finne en ny sosial basis. Det kan ikke hvile på borgerskapet. De gamle klassiske referansene til borgerlig demokrati har svært liten relevans i den nåværende situasjonen. Dersom demokrati skal overleve, da må makten over i arbeiderklassens hender.
Resultatet gjenstår å bli bestemt. Det er ingenting uunngåelig i historien. Det er en mulighet for sosialisme. Det er også en mulighet for fascisme. Fra de objektive faktorenes synspunkt er potensialet for sosialisme enormt. Kraftige økonomiske og sosiale krefter forflytter USA og verden i den progressive og befriende retningen: Globaliseringen av verdensøkonomien, sammenflettingen av produksjon, de kraftfulle fremskritt innen kommunikasjonsteknologi, og fremfor alt arbeiderklassens overveldende numeriske overvekt og styrke. Disse er virkelig de kritiske faktorene som muliggjør den sosialistiske revolusjonens seier.
Men det er ikke bare objektive krefter i historien; det er også subjektive krefter. Det objektive potensialet må omsettes til et politisk program og arbeiderklassens politiske masseaksjon. «Kamp vil avgjøre!» Det var ordene Trotskij brukte tidlig på 1930-tallet. Vil verden gå framover mot sosialisme? Vil den gå framover mot fascisme? Det avhenger av det kritiske spørsmålet om arbeiderklassens revolusjonære lederskap.
Hva arbeiderne gjør, hva dere i publikum bestemmer deres for å gjøre, det er det kritiske anliggendet. World Socialist Web Site, Socialist Equality Partier, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] kan gå fram og slåss for et revolusjonært sosialistprogram. Men programmet må tas opp av arbeiderklassen. Programmet må bringes inn i arbeiderklassen. Det må bringes til de brede delene av arbeidere i USA og over hele verden, som leter etter en måte å slåss på, men som ikke kan finne den alene. De trenger å bli utdannet i sosialistisk teori og sosialistiske prinsipper. De må få et banner som de kan forene seg under, på en progressiv basis.
Så jeg håper at dette møtet vil overbevise dere om å ta opp kampen, og bli med i Socialist Equality Party, tilknyttet Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og bygge Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon.