Donald Trumps forsvarsteam i hans riksrettssak for Senatet stilte deres sak i bero, etter bare to-og-en-halv time fredag ettermiddag. Senatet gikk videre med utspørring av de to juridiske partene, som er forventet å avsluttes i dag, fredag. Dette vil bli etterfulgt av en avstemming over anklagene, som med all sannsynlighet vil falle godt under de nødvendige 67 stemmer som kreves for domfelling.
Trumps forsvar forskanset seg på argumentene de har fremmet gjennom hele prosessen. Hans advokater har hevdet at Trump bare benyttet seg av hans rettighet i henholdt til Konstitusjonens første endringtillegg [First Amendment to the Constitution] om ytringsfrihet, da han talte til et stevne før 6. januar-oppstanden. De hevdet at da han oppfordret fascistmobben til å «slåss som helvete» før stormingen av Capitol-bygningen, var hans eneste intensjon å oppmuntre til en fredelig protest. De sa at det faktum at kupp-begivenhetene var resultatet av utvidet planlegging på en eller annen måte frikjente Trump for individuelt ansvar.
Hans juridiske team var frimodige i deres løgner og foreviste direkte forakt for hele rettsprosessen. På et tidspunkt påsto de at den første opprøreren som ble arrestert den 6. januar var medlem av Antifa, som var fabrikkert ut av løse lufta. De presenterte en 11-minutters video av Demokrater og andre som brukte ordet «slåss», som om dette kunne sammenlignes med Trumps måneder-lange bestrebelser for å omvelte valgresultatet, som kulminerte den 6. januar.
Som alltid utnytter Republikanerne Demokratenes manglende ryggrad, som er drevet, fundamentalt sett, av deres politiske strategi og de klassekreftene de taler for. Demokratene er et parti av Wall Street og militæret. Deres hovedbekymring, gjennom hele Trump-administrasjonens periode og på alle punkter i krisen før valget og etter valget, har vært å blokkere framveksten av opposisjonen i arbeiderklassen, som ville true finansoligarkiets interesser.
Dette har diktert måten de har ført riksrettssaken på. Rettssakens hensikt skulle ha vært å eksponere og avsløre det Philip Roth ville ha kalt «Komplottet mot Amerika». En slik rettssak ville ha vært innrettet på å avsløre ikke bare Trumps rolle, men hans nettverk av medsammensvorne i Det republikanske partiet og i statsapparatet. Det ville ha brakt opp i dagen de politiske kreftene og sosiale interessene bak kuppkomplottet, og det ville ha forklart målet for selve operasjonen: Anulleringen av 2020-valgene og etableringen av et presidentdiktatur.
Det som var mest skrikende og påfallende fraværende i Demokratenes sak var enhver henvisning til konspirasjonen som 6. januar var produkt av. Trumps komplott ble falskt presentert som en sammensvergelse av én, som utelot de 147 Republikanerne som er kongressmedlemmer – inkludert flertallet av Republikanerne i Representantenes hus – som sluttet seg til ham i et forsøk på å velte resultatet av 2020-presidentvalget. Demokratene prøvde aldri å forklare nøyaktig hva Trump forsøkte å oppnå, og hva som ville ha resultert av det. På fredag, da en senator spurte hva som ville ha skjedd dersom Trump hadde lyktes med å omvelte valgresultatene, ignorerte Demokratenes representant Raul Castro ganske enkelt spørsmålet, deres impeachment manager som repliserte.
Demokratenes sak var helt og holdent pitchet mot Republikaner-senatorene i kammeret, det vil si nettopp de individene som promoterte de løgnene som ble anvendt for å gi politisk dekning for 6. januar-begivenhetene.
Ikke én eneste Demokrat hadde mot nok til å rette en anklagende pekefinger mot Republikaner-senatorene, der de satt og skriblet på notatblokker og satte opp føttene, der riksrettslederne på vegne av Representantenes hus presenterte deres initielle sak, og si rett ut: «Alle av dere, som gikk god for, og som legitimerte Trumps løgner, dere som støttet hans påstand om at valget var stjålet, dere fungerte som hans politiske medskyldige i forberedelsen av dette coup d’état.»
Så langt fra å eksponere og avsløre Republikanerne var en betydelig del av rettssaken viet til å berømme dem. «Besynderlig ny respekt for Mike Pence», bemerket redaksjonsrådet til Wall Street Journal på torsdag. «Han er en ‘patriot’, en mann av tro og mot, sier Demokrater nå.» Avisa refererte til kommentarene fra Joaquin Castro, som kalte Pence «en mann som opprettholder sin ed, sin tro, sin plikt, og mest av alt opprettholder Konstitusjonen.»
Et øyeblikk senere kalte Mr. Castro Mr. Pence «en patriot». Andre Demokrater samstemmer. «Visepresident Pence hadde mot nok til å stå imot presidenten, til å fortelle den amerikanske offentligheten sannheten, og opprettholde vår Konstitusjon,» sa Stacey Plaskett, delegat for Jomfruøyene. «Dét er patriotisme.» Representanten Ted Lieu sa at Mr. Pence «sto fast på sitt, som også våre andre modige embetsrepresentanter sto oppreist». Han la til: «Visepresident Pence viste oss hva det vil si å være amerikaner, hva det betyr å vise mot.»
Demokratenes groteske hyllest av den reaksjonære Pence, som spilte en sentral rolle i å støtte Trump helt fram til øyeblikket den 6. januar, er i tråd med hele den politiske strategien til Biden-administrasjonen. I mer enn fem uker siden den 6. januar har Bidens sentrale bekymring vært å forhindre at begivenheten skulle bety noen varig skade for Det republikanske partiet. Det var nødvendig å ha et «sterkt» Republikaner-parti, insisterte han på en pressekonferanse den 8. januar. Hans bemerkninger på innvielsesdagen var dominert av oppfordringen om «enhet» og to-parti-enighet.
På fredag, etter at påtalemyndigheten avrundet deres sak, gjentok Biden hans håp om at Republikaner-senatorer vil «stå opp» og stemme for tiltale. «Jeg er bare opptatt av å se om hvorvidt – hva mine Republikaner-venner gjør. Hvorvidt de reiser seg,» sa Biden.
Både Demokratene og Republikanerne har også jobbet for at Senatets rettssak skulle bli så kortfattet som mulig. «Senatorer på begge sider [av midtgangen] synes ivrige etter å få avsluttet rettssaken raskt,» bemerket Vox på torsdag. Demokrater traff en beslutning om ikke engang å forsøke å innkalle vitner for å avlegge vitnesbyrd under ed, hverken i Representantenes hus under forberedelsene av anklagene eller under rettssaken i Senatet.
Ingen demokrater har søkt, eller engang reist utsiktene til å få innkalt som vitner de ledende medlemmene av fascistgruppene som bisto med å organisere 6. januar-hendelsene, Det republikanske partiets embetsrepresentanter som promoterte dem, eller seksjoner av det militære og politiapparatet som framviser åpen sympati med fascistene.
Det Demokratene har bevist under prosessen er at dersom fascistene hadde klart å ta gisler da ville de ha blitt enige om å framforhandle «en fredelig løsning» med deres «venner og kolleger over midtgangen», gjennomført disse samtalene med deres sedvanlig manglende ryggrad, og kommet med endeløse innrømmelser, som sannsynligvis ville ha resultert i å akseptere omveltingen av deres valgseire i viktige delstater, og overlatt valget til Trump. Og mens alle disse samtalene pågikk ville Trump vært i Det hvite hus, og etter å ha erklært unntakstilstand, styrt per dekret.
Senatets rettssak vil ende uten at noen av de politiske lederne i Det hvite hus og Kongressen blir stilt til ansvar, inkludert Trump selv. Og det er høyst tvilsomt at det vil bli noen ytterligere høringer om kuppet, organisert av Demokratene.
Demokratene har begrenset riksrettsanklagene til deres «slette Trump»-teori om amerikansk politikk, fordi enhver seriøs ganskning av de underliggende sosiale og politiske betingelsene som har ført USA til randen av diktatur ville ha krevd en eksponering og avsløring ikke bare av Det republikanske partiet, men av konsekvensene av uforlignelige nivåer av sosial ulikhet, tiår med endeløs krig og styringsklassens morderiske politiske retningslinje som respons på pandemien, som har etterlatt nesten en halv million amerikanere døde.
Den viktigste lærdommen som framstår fra den andre riksrettsprosessen mot Donald Trump er den som World Socialist Web Site konkluderte med etter Demokratenes nekting av å motsette seg tyveriet av 2000-valget: Det eksisterer ikke noen signifikant representasjon for demokratiske rettigheter innen styringsklassen. Dette er enda sannere i dag enn det var for to tiår siden.
Forsvaret for demokratiske rettigheter og motstand mot fascisme er uadskillelig fra utviklingen av en bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme. Som Rosa Luxemburg insisterte på, kan det ikke bli noen sosialisme uten demokrati, og det kan ikke bli noe demokrati uten sosialisme.