Det offisielle totaltallet for dødsfall i USA under koronaviruspandemien, som rapportert av hovedkildene refererte i media, passerte på mandag 500 000 – et svimlende tap av liv som det er nesten umulig å ta inn over seg.
Antallet mennesker drept av koronavirus på bare ett år er mer enn antallet amerikanske soldater drept på slagmarkene under første verdenskrig, andre verdenskrig og Vietnam til sammen. Antallet er større enn hele befolkningen i Miami, Florida (454 000); Raleigh, North Carolina (464 000) eller Kansas City, Missouri (486 000).
Én av hver 670 mennesker i USA døde av Covid-19 i løpet av det siste året. Blant de over 65 år, uforholdsmessig ofrene for sykdommen, har én av hver 100 dødd. Utover de som har dødd, har mer enn 28 millioner mennesker blitt smittet, og de langsiktige helseeffektene er fortsatt ukjente. Millioner av mennesker har blitt direkte rammet av tapet av kjære – foreldre og ektefeller, medarbeidere og barn.
Pandemien har hatt sterkt innvirkning i alle deler av landet, fra de store bysentra til småbyer og landlige områder. Én av 295 personer har omkommet i New York City, og én av 500 personer i Los Angeles County, begge godt over landsgjennomsnittet. Og som New York Times bemerket: «I Lamb County, Texas, hvor 13 000 mennesker bor spredt på et vidstrakt område på 2 590 kvadratkilometer, har én av 163 personer dødd av viruset.»
Forventet levealder har stupt i USA med en rate ikke sett siden andre verdenskrig. Forventet levealder for menn er nå 75,1 år, en nedgang på 1,2 år fra 2019. For kvinner er den 80,5 år, en nedgang på nesten ett år. Og dette tar bare hensyn til første halvdel av 2020 – det vil si, før det massive oppsvinget av tilfeller og dødsfall i november, desember og januar.
Pandemien har hatt en svimlende innvirkning på alle aspekter av samfunnet. Kunst og kultur har blitt ruinert og ødelagt. Titalls millioner mennesker har mistet deres jobber, og millioner faller ned i rekkene av langtids og permanent arbeidsledige. Arbeidere har akkumulert enorme gjeldsnivåer, som langt overstiger de skarve beløpene i offentlig bistand. En generasjon av unge mennesker har sett deres framtid bli desimert. Det psykologiske traumet forårsaket av økonomiske og sosiale forvridninger er ikke til å kunne kalkulere.
Den uhyrlige innvirkningen av pandemien er mer enn en tragedie. Det er en monumental sosial forbrytelse som har avslørt kapitalistsamfunnets helhetlige sosiale, politiske, økonomiske og intellektuelle fallitt.
Mandag kveld holdt president Joe Biden en overfladisk tale på 10 minutter som markerte milepælen av en-halv-million døde mennesker. I bemerkninger preget av verbalt svada og tom helligdom, erkjente Biden ett slående faktum: Dødstallet i USA er «mer enn noen annen nasjon på jorda».
Likevel, Biden forsøkte ikke engang å forklare de politiske orienteringene og handlingene som forårsaket denne virkeligheten. Kinas evne til å forhindre sykdommen gjennom et strengt program for testing, kontaktsporing og nedstengninger viser at den ukontrollerte spredningen av viruset ikke var uunngåelig. Det var resultatet av bevisste beslutninger tatt av styringsklassen og dens politiske representanter, om å prioritere profitt framfor liv.
Det var ei rekke kritiske knutepunkter i pandemiens spredning da avgjørende tiltak kunne ha blitt tatt. Det første kjente dødsfallet i USA skjedde i februar. Trump-administrasjonen – i samarbeid med Det demokratiske partiet og media – nedprioriterte bevisst omfanget av trusselen og nektet å iverksette nødtiltak for å forhindre at den spredte seg over hele landet.
I mars, da dødstallene fremdeles var under 1 000, men vokste raskt i store bysentre, spesielt New York City, brukte styringsklassen krisen til å organisere en massiv overføring av penger til de rike, sanksjonert gjennom Kongressens nærmest enstemmige to-parti-enighet med vedtaket av redningspakka kalt CARES Act.
Dette ble fulgt opp av en koordinert kampanje fra hele det politiske etablissementet for å tvinge arbeidere tilbake til arbeid. Det var Thomas Friedman fra New York Times som introduserte uttrykket: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen,» et slagord Trump tok opp. I praksis betydde dette at de nødvendige tiltakene for å redde liv måtte underordnes styringsklassens profittinteresser og den endeløse stigningen i aksjemarkedene.
Trump-administrasjonen var spydspiss for den politiske orienteringslinja for «flokkimmunitet», og ansporet fascistiske organisasjoner til å kreve en slutt på alle restriksjoner for næringslivsaktiviteter. Men delstater over hele landet, styrt av både Demokrater og Republikanere, implementerte tiltakene som spredte infeksjonen. Som en konsekvens steg antallet dødsfall, og nådde 100 000 innen den tredje uka i mai; 200 000 innen midten av september; og 300 000 innen begynnelsen av desember.
Da denne katastrofen utspilte seg, svarte hele det politiske etablissementet med en svimlende grad av likegyldighet. Ikke på noe tidspunkt i løpet av det siste året var det én eneste kongresshøring for å ta for seg hvordan dette skjedde, og hva som måtte gjøres. De endeløse dødstallene ble behandlet av media som noe befolkningen måtte akseptere som et livets faktum.
Selv i andre halvdel av 2020 kunne omfanget av katastrofen ha blitt begrenset gjennom krisetiltak, inkludert nedstengningen av alle ikke-essensielle arbeidsplasser, stengingen av skoler og nødssituasjonsbesørgning av den nødvendige økonomiske støtten for å opprettholde befolkningens behov fram til krisen var overvunnet.
Det politiske etablissementet avviste imidlertid disse nødvendige tiltakene for å redde liv. Gjennom hele 2020-valget og etterpå insisterte Biden at det «ikke ville bli noen nasjonal nedstengning» under en administrasjon ledet av Det demokratiske partiet. Etter Trumps 6. januar-kuppforsøk – som involverte de samme kreftene som ble mobilisert for å pålegge kampanjen tilbake-til-arbeid – har Det demokratiske partiets ledeord vært «enhet» og «to-parti-enighet».
På mandag kveld erklærte Biden at det var nødvendig ikke bare å minnes de døde, men også «å handle. Å forbli årvåkne. Å holde seg sosialt distansert.» Hans ord motsies imidlertid av hans administrasjons politikk, som har vært sentrert om innsatsen for å gjenåpne skoler og holde ikke-essensielle næringsvirksomheter i drift. I forrige uke gjentok Biden sitt forlangende om at skolene skulle åpnes «fem dager i uka» innen 1. april.
Selv om antallet dødsfall overstiger en-halv-million, er pandemien langt fra over. Mens nye rapporterte tilfeller og dødsfall har falt fra den siste toppen for fem uker tilbake, forblir begge tallene langt over gjennomsnittet av det meste av 2020. Spredningen av nye, mer smittsomme varianter av viruset betyr ei sannsynlig bølge av nye tilfeller før en vaksine er allment tilgjengelig.
I den endelige analysen blokkerte to gjensidig relaterte faktorer enhver rasjonell, vitenskapelig og human respons på Covid-19-viruset. Den første var prioritering av personlig rikdom og profitt framfor sosiale behov. Det eneste hensynet for styringsklassen og dens politiske representanter var å beskytte finansmarkedene og oligarkiets rikdommer.
Styringseliten, som har operert under prinsippet «aldri la en god krise gå til spille», brukte pandemien til å konstruere en overføring av rikdom uten sidestykke i amerikansk historie. Selv under forhold med massedød og økende fattigdom, ble de rike rikere. Formuen til amerikanske milliardærer har økt med $ 1,1 billioner siden mars 2020. Prosessen med formueakkumulering, legemliggjort av aksjemarkedets stigning, ble muliggjort av de samme politiske orienteringene som gjorde massedød uunngåelig.
Den andre faktoren var underordningen av responsen på en global pandemi til nasjonalistisk geopolitikk. På et møte avholdt den 24. februar 2020, nesten på dagen for ett år siden, på det tidspunkt da pandemien akkurat begynte å spre seg i USA, påpekte David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internationale redaksjonsråd, pandemiens globale karakter:
Der nasjonalstatene nå forbereder seg på å slåss om markeder og biter av territorium, bryr ikke koronaviruset seg om grenser og sprer seg over hele verden. Viruset, som reiser uten pass og uten å søke visum, er fullstendig likegyldig for potensielle ofres nasjonalitet, etnisitet, rasemessig bakgrunn eller religion.
De nasjonalistiske politiske orienteringene til alle kapitalistregjeringer – og de politiske retningslinjene som er ført i USA har blitt implementert over hele verden – blokkerte den nødvendige globale koordinering av ressurser og vitenskapelig ekspertise for å stoppe viruset.
Pandemien er en katastrofe og en forbrytelse. Det er også et historisk vendepunkt. Amerikansk kapitalisme har blitt uopprettelig diskreditert. For de som har gjennomgått denne erfaringen, ganske spesielt en hel generasjon unge mennesker, vil det ramme inn deres livserfaring og måten de ser verden på.
Pandemien er, som World Socialist Web Site har forklart, et trigger event, en utløsende faktor. På en tilsvarende måte som den første verdenskrig gjorde, har den avslørt hele den sosiale og økonomiske ordenens bankerott – ikke bare de politiske partiene, men også pseudo-intelligentsiaen og dens besettelse av identifisering basert på hudfarge og kjønn, styringsklassens korrupte medier og lyvende talerør, og de korporatistiske fagforeningene som fungerer som selskapenes og statens instrumenter.
Det beviser for masser av arbeidere og ungdom, i USA og over hele verden, at en løsning på krisen produsert av kapitalisme bare kan bli funnet gjennom et program for sosialistisk internasjonalisme og arbeiderklassens kamp for makt.