Vasilyj Grossmans Stalingrad: Et sovjetisk mesterverk om 2. verdenskrig for første gang tilgjengelig på engelsk

Vasilyj Grossman, Stalingrad. Oversatt av Robert og Elizabeth Chandler, New York Review of Books, 2019

I 2019 ble Vasilyj Grossmans roman Stalingrad (på russisk: Za pravoe delo, eller For en rettferdig sak), for første gang tilgjengelig i en komplett engelsk oversettelse, nesten syv tiår etter den første utgivelsen i 1952. Verket er forspillet til Grossmans velkjent roman Life and Fate (1959) [Liv og Skjebne]. Forfatteren oppfattet faktisk de to som én samlet enhet. Publiseringen av dette mesterverket er en kulturell begivenhet av vesentlig betydning.

Omslaget til Stalingrad

Romanen begynner med et møte mellom fascistdiktatorene Adolf Hitler og Benito Mussolini, den 29. april 1942, der de diskuterer krigens utvikling. Mindre enn ett år tidligere, den 22. juni 1941, hadde nazistene invadert Sovjetunionen og lansert den blodigste konflikten i menneskehetens historie. Innen slutten av krigen, i 1945, skulle minst 27 millioner sovjetborgere, derav 1,5 millioner sovjetiske jøder, være døde. Til tross for den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen og Den store terroren fra 1936 til 1938, reiste de sovjetiske massene seg til forsvar av Oktoberrevolusjonens erobringer mot fascistinntrengerne.

På en delvis men betydelig måte ble den ånden som animerte Den røde armé i dens første år gjenopplivet, etter at den ble skapt av Leo Trotskij og Bolsjevikene til forsvar av revolusjonen. Det er den samme ånden som gjennomsyrer Grossmans roman.

Stalingrad’s plott er for komplekst til å kunne gjengis i sin helhet. Mange av hovedpersonene, spesielt fysikeren Viktor Shtrum og familien Sjaposjnikov, vil være velkjente for leserne av Life and Fate. Grossman tilbyr et panorama-skue over det sovjetiske samfunnet i krig. Han skildrer deler av den tekniske intelligentsiaen; gruvearbeidere i Sibir, som jobber med krigsproduksjonen; barn som blir foreldreløse av krigen; historiske figurer som general Andrey Jeryomenko, men framfor alt sivile sovjetborgere og soldater, hentet fra Stalingrads arbeiderklasse og bondestand.

Den siste delen av verket er i sin helhet fokusert på nazistangrepet på Stalingrad, et viktig industri- og transportsenter i Sør-Russland, og det sovjetiske forsvaret av byen gjennom de to første ukene i september 1942. Det var slaget om Stalingrad (fra 23. august 1942 til 2. februar 1943), på den vestlige bredden av Volga, i «hjertet av Russland», som effektivt sett bidro til å avgjøre resultatet av krigen og beseglet skjebnen til nazistenes Tredje rike. Og alle på den tiden forsto det, fra Moskva til Berlin, London og Washington.

Den røde armé hadde blitt tatt på senga av naziinvasjonen, hovedsakelig på grunn av den kriminelle Hitler-Stalin-pakten fra 1939, og halshuggingen av hærens lederskap under Stalins Store terror. Arméen ble tvunget til retrett, dypt inn i Sovjet-Russland, på bekostning av millioner av liv, inntil høsten 1942. Sovjetunionen var imidlertid gjennom hele det året i stand til å mobilisere enorme økonomiske ressurser for krigsinnsatsen, for en stor del takket være planleggingsprinsippene som var på plass, enn så begrensede og forvrengte de var av byråkratiet, og den sovjetiske befolkningens enorme oppofrelser.

Slaget om Stalingrad

Selv om Wehrmacht (de tyske væpnede styrker) i utgangspunktet var i et sterkt overtall klarte Den røde armé å forsvare Stalingrad, og til slutt gå over på offensiven. Innen begynnelsen av februar 1943 var hele general Friedrich Paulus’ 6. armé knust, det første vesentlig store militærnederlaget nazistene pådro seg i løpet av krigen. Som Leo Trotskij hadde forutsagt i 1934: «Skulle Den russiske revolusjonen ... bli tvunget til å lede hele sin strøm inn i krigskanalen, da vil den slippe løs en uhyrlig og overveldende kraft.»

Et kart over tyske framskritt i 1942

Krigens tidevann ble snudd. Moralen til befolkningen i hele Sovjetunionen og i det nazi-okkuperte Europa ble dramatisk styrket. Kampen herdet også antinazistenes motstand i Tyskland, blant annet «Hvite roser»-gruppa til Sophie og Hans Scholl.

Kampens enorme omfang og brutalitet – den største under Den andre verdenskrigen, og faktisk i hele menneskehetens historie – trosser fortsatt nesten enhver forstand. Vel én million mann var involvert i slaget på begge sider, og flertallet av dem omkom. På sovjetisk side anslår konservative estimater antallet militære døde til 479 000, men tallet kan være dobbelt så høyt. Wehrmacht tapte anslagsvis 295 000 mann.

Grossmans beskrivelser av den marerittaktige bombingen av byen, som satte hele byen i brann, etterlater et dypt inntrykk. Det antas at minst 40 000 mennesker skal ha omkommet bare i løpet av tre dager. Han beskriver detaljert de desperate bestrebelsene til isolerte sovjettropper fra den 308. Rifledivisjonen for å holde fragmenter av byen, konfrontert med Wehrmachts lammende og øredøvende artilleribeskytning, inntil forsterkninger ankom. I nesten alle tilfeller gjorde de det på bekostning av deres egne liv. Av god grunn ble disse helvetesopplevelsene dypt innprentet i det tidligere Sovjetunionens folkelige bevissthet.

Scener av skrekkinngytende vold etterfølges av scener som er humoristiske, poetiske og ømme. Grossmans skildringer av de mange som vel vitende gikk til deres død i forsvaret av Sovjetunionen, er fremragende. Grossman har en våken sans for kompleksiteten i menneskelig psykologi i møte med disse enorme historiske konvulsjonene og de tilhørende masseødeleggelsene.

I en scene mottar Lena Gnatyuk, en ung sykepleier i Den røde armé, i noen av de siste øyeblikkene i hennes liv, ei amerikansk bistandspakke.

Lena tok av båndet og begynte å pakke ut innholdet. Det krøllete papiret knirket og raslet. Det var mange forskjellige gjenstander inne i pakka, noen veldig små, og hun huket seg ned for å forhindre at noe skulle falle ut og gå tapt. Det var en vakker ullbluse, brodert med et rødt, blått og grønt mønster; ei luftig badekåpe med hette; to par små blondebukser med matchende skjorter pyntet med små bånd; tre par silkestrømper; noen bittesmå blondebroderte lommetørklær; en hvit kjole laget av fint linstoff, også kantet med blonder; ei krukke med en duftende krem; og en parfymekolbe ombundet av et bredt bånd.

Lena så opp på de to kommandørene. Det var et øyeblikks stillhet rundt stillingen, som for å forhindre noe fra å forstyrre uttrykkets nåde og delikatesse. Hennes blikk sa mye: Ikke bare at hun visste hun aldri ville bli ei mor, men også at hun fant en viss stolthet i hennes harde skjebne. Som hun sto der i gropa, i soldatens støvler og en dårlig sittende uniform, i ferd med å nekte å ta imot disse utsøkte gavene, så Lena Gnatyuk overveldende feminin ut. «Hva nytte er det i alt dette?» sa hun. «Jeg vil ikke ha det.» De to mennene følte seg brydd. De forsto noe av den unge kvinnas følelser – hennes stolthet, hennes forståelse av at hun var dømt, og hennes feilaktige fornemmelse av at hun så klumsete og stygg ut.

I løpet av få timer skulle alle disse menneskene være døde.

Scenene som involverer de tyske troppene er også viktige. Grossman gir et skarpt og fordømmende portrett av Stumpfe, en karrierist av en Wehrmacht-soldat fra det tyske småborgerskapet, som kjært elsker sin egen familie, men som engasjerer seg i voldelige angrep på og plyndring av den sovjetiske befolkningen. Han tyster på sine medsoldater som er kritiske til Hitler til enhetens Gestapo-representant, og forsøker å bli «forfremmet» til å kunne jobbe i en av «dødsfabrikkene» for jødene i det okkuperte Polen, i håp om at dette skal gi ham større mulighet for selvberikelse.

Kamper i Stalingrads industriområde, oktober 1942. [Fotograf: Georgyj Samsonov]

Schmidt er, til kontrast, en tidligere fagforeningsfunksjonær som før har jobbet med den revolusjonære sosialistlederen Karl Liebknecht. Likegyldig for latterliggjøringen og ydmykelsene han blir utsatt for av Stumpfe og andre, avskyr han krigen og naziregimet, men vet ikke hvordan han skal få tilknyttet seg likesinnede soldater. Grossman avviste klart og tydelig den stalinistiske løgna om at hele det tyske folket villig hadde fulgt Hitler (teorien om «kollektiv skyld»), ei løgn som ble vidt spredt, spesielt under krigen, i et forsøk på å tildekke stalinistenes eget ansvar for Hitlers katastrofale maktovertakelse i 1933.

Grossmans presentasjon av hans karakterer er innsiktsfull og til tider skollende, men aldri dømmende. Underliggende for det hele er en dyptloddende sympati for deres lidelser og de enorme traumene som det sovjetiske samfunnet hadde gjennomgått – ikke bare under den blodige krigen, men også i den stalinistiske Store terroren på 1930-tallet. Forøvrig, forfatteren forsto at midt under alt dette levde folk videre, de oppdro deres barn, etablerte seg, vedlikeholdt og brøt ut av relasjoner, og de handlet til tider på en smålig og foraktelig eller triviell måte, men ofte også edelt. Han isolerer aldri individet fra samfunnet og den historiske prosessen, men viser snarere den dype, men komplekse og ikke alltid direkte sammenkoblingen mellom tidens avgjørende sosiale og politiske hendelser og individenes personlige liv.

Karakterene til Krymov og Zhenya Sjaposjnikova, hans unge og vakre tidligere kone, er kanskje blant de mest komplekse og viktige i denne sammenhengen. Krymov er en overbevist stalinist, men også dedikert til revolusjonen. Som en tidligere embetsrepresentant i Den kommunistiske internasjonale har han mistet mange av sine venner og kamerater til utrensingene i årene 1936 til 1938. Krymov selv overlever bare knapt, men troen på Stalin forblir uberørt. Zhenya forlater ham under terroren, men ikke av bekymring for hennes egen skjebne eller av skuffelse over ektemannens avtagende karriere, men fordi hun rett og slett mistet kjærligheten.

Med Stalingrad – og Life and Fate – ønsket Grossman uten tvil å produsere en 20. århundre-versjon av Lev Tolstojs Krig og Fred. I motsetning til Tolstoj, og hans monumentale beretning om Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet, tar imidlertid ikke den sovjetiske forfatteren adelen, eller dens samtidige ekvivalenter, eller for den del generalene som sine hovedpersoner. Hans primære bekymring dreier seg om befolkningens kropp, med alle dens sosiale, politiske og psykologiske motsetninger, dens forskjellige sjikt og utallige nyanser av karakterer og personligheter.

Grossman forstod konsist at massene av menneskeheten skapte historie, og at mens nasjonale elementer spilte en rolle, motiverte idealene fra Oktoberrevolusjonen i 1917 – sosial likhet og frihet fra undertrykking av alle slag – de sovjetiske massenes heroiske innsats for å motsette seg nazistene. Han tenkte uten tvil på sitt verk som en hyllest til deres heltemot og oppofrelser. I henhold til den russiske sosialistintelligentsiaens tradisjoner oppfattet Grossman kunst som noe ubarmhjertig ærlig, og et middel til å bidra til folket og saken for sosial framgang i bredere forstand.

Grossmans kamp med sensuren

Han begynte å skrive romanen i 1943, midt under krigen, og fullførte den i 1949. Hans dype grep om krigen var forankret i hans egne erfaringer. Som journalist for Krasnaya Zvezda (Røde stjerne), ei offisiell militæravis, fulgte han Den røde armé under mange av konfliktens mest kritiske slag. Han var vitne til slaget om Stalingrad fra september 1942 til januar 1943, og til den sovjetiske frigjøringen av Ukraina, deler av Polen og Tyskland. I årevis snakket han med soldater i skyttergravene. Han skrev om deres liv og erfaringer og det han kalte «krigens nådeløse sannhet», i artikler som ofte først ble publiserte etter tung sensur. Hans velkjente mot ved fronten, hans ærlighet og forkjærlighet for detaljer, som han anvendte for formidlingen av det sovjetiske folkets erfaringer under krigen, gjorde ham til en av de mest folkekjære og respekterte personer i Sovjetunionen, spesielt innen Den røde armé.

Vasilyj Grossman i Stalingrad i 1942

Grossman skrev også noen av de første beretningene om nazigenocidet på den europeiske jødedommen. Han var født i 1905, året for den første russiske revolusjonen, i den lille ukrainske shtetl Berdytsjiv. Hans mor ble myrdet i en SS Einsatzgruppe-massakre av hele småbyens jødiske befolkning på mer enn 30 000, i de første månedene av andre verdenskrig. Grossmans essay om Treblinka, en av seks dødsleirene i det naziokkuperte Polen, tjente senere som bevismateriale under Nürnberg-rettssakene. Sammen med Ilya Ehrenburg samlet han materialet til The Black Book of Soviet Jewry (1944), en omfattende dokumentasjon av Holocaust i Sovjetunionen.

Holocaust blir også presentert i Stalingrad, fremfor alt gjennom karakteren Viktor Shtrum, som opplever sin mor, som Grossmans, bli myrdet i en massakre i Ukraina. Faktisk var karakteren til Shtrum et av stridspunktene med sensuren. I 1949, da Grossman hadde skrevet ferdig romanen, var Stalins antisemittiske utrensninger av seksjoner av intelligentsiaen og byråkratiet på gang. Holocaust hadde blitt et tabuemne og skulle forbli det i mange år framover. Opplag av Ehrenburgs og Grossmans Svartebok ble kværnet til papirmasse, og sensuren prøvde uten hell å få overbevist sistnevnte om å fjerne karakteren Shtrum fra Stalingrad.

Andre elementer av boka gjorde den også «farlig», sett fra et stalinistisk synspunkt. Scenen der en soldat fra Den røde armé ved fronten hånende påminner Krymov om at sistnevnte hadde «bevist» for ham og andre i 1932, at fascismens seier i Tyskland «definitivt» var helt umulig «med statistikk av alle slag», kunne ikke annet enn ha opprørt de sensuransvarlige. De gjentatte referansene til terroren utsatte også boka åpenbart for fare for sensur. Stalin blir kun påkalt som en beundringsverdig skikkelse av overbeviste stalinister, og er ellers knapt nevnt i det hele tatt.

«Byråkrat» er et tilbakevendende og nedsettende begrep som anvendes både av sivile og soldater i Stalingrad. Under en scene under bombardementet av byen avstår byråkratfunksjonærene som driver et sykehus, ikke til noens overraskelse, fra å redde pasientene, mens hele personalet risikerer deres egne liv og løper inn i den bombede og brennende bygningen. Funksjonærene kommer først tilbake når faren er over, for å fortsette å kommandere deres underordnede. Grossman fanger de antibyråkratiske sentimentene som ikke bare var utbredte, men også relativt åpent uttalte under krigen. Disse sentimentene, ofte uttrykt i håp om at etter å ha tatt seg av Hitler kunne det sovjetiske folket komme til å gjøre opp med Stalin, var en av de viktigste årsakene til at den byråkratiske kasten engasjerte seg i en ny utrenskningsrunde etter krigen, og morderisk undertrykte opposisjonelle ungdomsgrupper helt til tidlig ut på 1950-tallet.

Etter gjenkomsten til Stalingrad sitter flyktninger i ruinene der deres hjem en gang sto, mars 1943. [Fotograf: N. Sitnikov]

Andre, tilsynelatende sekundære skildringer av krigens realiteter berørte også tabubelagte temaer og temaer: Skildringene av den kaotiske masseevakueringen fra det brennende Stalingrad, av massive nederlag og tilbaketog, og av en håndfull bittert antikommunistiske bønder som ivrig venter på nazistenes’ okkupasjon av deres landsby. Alt dette – sivilbefolkningens situasjon og presentasjonen av pro-nazi sympatier og kollaboratører i den sovjetiske befolkningen – ble av stalinistene slettet fra historiebøkene. Skildringen av hærkommandørene på en mindre enn heroisk måte, som inkluderer deres smålige sjalusier og rivaliseringer, forårsaket også ag fra sensuren og seksjoner av det militære lederskapet som ble involvert i diskusjonene om boka. Andre dikterte endringer og slettede passasjer var resultat av de trangsynte, antimarxistiske oppfatningene om «sosialistisk realisme».

Denne tvekampen med regjeringens og de militære sensorene pågikk i flere år. Romanen ble til slutt publisert i 1952, i tidsskriftet Novy Mir. Det var imidlertid ikke den versjonen som var foretrukket av Grossman. Det foreligger faktisk ikke mindre enn 11 varianter av dette verket. De fleste publikasjonene har så langt vært basert på 1956-varianten. Den nå foreliggende versjonen, samlet av hovedoversetteren Robert Chandler i samarbeid med Juryj Bit-Junan på grunnlag av tre forskjellige tidligere utgaver og på Grossmans arkiver, er den mest komplette utgaven som forligger på noe språk. Redaktørene og oversetterne har forklart deres avgjørelser i nitidige notater, som gjør det mulig for leseren å spore manuskriptenes historie. De fortjener heder for deres arbeid.

I en tale Leo Trotskij holdt i København [engelsk tekst] i 1932 bemerket han: «Revolusjonens mest dyptloddende betydning, men den som det er vanskeligst å underkaste noen umiddelbar måling, består i det faktum at den former og tempererer folkets karakter.» Mer enn kanskje noen annen sovjetisk forfatter fornemmet Grossman nettopp det – innvirkningen av Oktoberrevolusjonen på det sovjetiske folkets tanker, følelser og aspirasjoner – og han var i stand til å fange det i hans forfatterskap, både som journalist og romanforfatter. Mens hans verk Life and Fate indikerer voksende desillusjon og pessimisme, forble han en engasjert sosialist helt til slutten av sitt liv. I en rørende russisk dokumentar mintes hans sønn hvordan Grossman hvert år den 9. mai, på Seiersdagen, trakk i sin uniform fra Den røde armé og sang sanger fra krigen. Han var stolt over å bli ansett som en krigsforfatter og vaklet aldri i sin overbevisning om at Den røde armés kamp mot fascismen var et historisk bidrag til menneskehetens progressive utvikling.

For Grossman, som i sitt kunstnerskap var så sterkt avhengig av interaksjonen med hans publikum, var det uten tvil en stor tragedie at han aldri så verken dette verket eller Life and Fate publisert i de versjoner han ønsket under hans levetid. (Life and Fate ble ikke publisert i det hele tatt før flere tiår etter hans død.) I 1991 oppløste det stalinistiske byråkratiet Sovjetunionen og restaurerte kapitalismen og gjennomførte med det hva nazistene ikke hadde klart å oppnå under Den andre verdenskrigen.

I dag, tre tiår seinere, vil den engelske oversettelsen av Stalingrad ikke bare introdusere en bred leserskare til et av verdenslitteraturens mesterverk. Den vil også bidra til at nye generasjoner, og da spesielt unge mennesker, kan forstå Oktoberrevolusjonens enorme innvirkning, og vil kunne koble på nytt til denne kritisk viktige historien.

Anbefalt videre lesning:

Antony Beevor og Luba Vinogradova (redaktører): A Writer at War. Vasily Grossman with the Red Army, 1941-1945, Pimlico 2006.

Jochen Hellbeck, Stalingrad. The City that Defeated the Third Reich, Public Affairs 2015.

David North, Introduction to Leon Trotsky’s The Revolution Betrayed

David North, The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, Mehring Books 2014. https://www.wsws.org/en/special/library/russian-revolution-unfinished-twentieth-century/00.html

John G. Wright, The Soviet Union at War (1941).

WSWS Topic page on the 1917 Russian Revolution

Loading