I løpet av den siste måneden har Brasil sett tre dager med landsdekkende demonstrasjoner som har ført hundretusener ut i gatene for å protestere mot president Jair Bolsonaros administrasjon og dens kriminelle respons på Covid-19-pandemien.

Demonstrasjonenes omfang og de protesterendes utholdenhet er uttrykk for den voksende misnøyen med den eksisterende sosiale ordenen blant brede lag av den brasilianske befolkningen, og peker på at det er presserende nødvendig å kjempe for en genuin politisk orientering for sosialisme i Brasil.

I parallell med de siste månedenes tilsvarende demonstrasjoner i Paraguay og Colombia representerer protestene i Brasils gater den initielle utviklingen av masseopposisjon, mot den morderiske politiske orienteringen som styringsklassene over hele verden har gjennomført som respons på Covid-19-pandemien.

De er del av ei global bølge av radikalisering av arbeiderklassen, som har sett streiker i Europa og Nord-Amerika som har konfrontert de tidligere aksepterte betingelsene av utbytting, og har utfordret de korporatistiske fagforeningenes dominans.

Disse begivenhetene er en bekreftelse av den marxistiske prognosen presentert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som analyserte utbruddet av Covid-19-pandemien som en trigger-begivenhet som framprovoserer en revolusjonær respons fra arbeiderklassen internasjonalt.

Bolsonaros forbrytelser og hans medskyldige

I tillegg til de mer enn en-halv-million menneskeliv som unødvendig har gått tapt for koronaviruset har den kapitalistiske responsen på pandemien forverret arbeidermassenes bedrøvelige livsvilkår, de allerede groteske nivåene av sosial ulikhet, og det borgerlige styrets brutalitet i Brasil.

Det mest radikale og virulente uttrykket for det brasilianske borgerskapets morderiske politiske orientering er representert av den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro. Bolsonaro insisterte på at pandemien måtte møtes av styringsklassen som en krig, som fordret suspenderingen av arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.

Der han konsekvent fulgte prinsippet om at ingen bestrebelser for å redde liv måtte tillates å komme i konflikt med profittinteressene, angrep Bolsonaro gjentatte ganger politiske orienteringer som ble framsatt av forskere og eksperter på folkehelse. Han har motsagt anvendelsen av munnbind og tiltak for sosial distansering, har promotert medisiner – uten noe som helst vitenskapelig belegg – som mirakelkurer for sykdommen, oppmuntret til ulydighet under «nedstengnings»-dekreter, og har sabotert landets vaksineringskampanje.

Under pandemien har Bolsonaro utdypet hans systematiske bestrebelser for å installere et militærdiktatur i Brasil. Han brakte militæroffiserer inn i hver ei grein av regjeringen, overlot koordineringen av hans kriminelle respons på koronaviruset til en general i aktiv tjeneste, og sloss for å trekke de væpnede styrkene inn i regjeringens politikk for «krig mot nedstengninger».

Mens Bolsonaro har vært den mest synlige hovedpersonen i det siste årets angrep mot den brasilianske befolkningen er hele styringsklassen og dens politiske overbygning involvert i disse barbariske forbrytelsene.

Representantene for det brasilianske borgerskapets forskjellige forbund for industri og kommersiell næringsvirksomhet marsjerte sågar sammen med den fascistiske presidenten til Brasils Høyesterett for å kunngjøre at det var «Nok!» der de krevde oppheving av de skarve tiltakene for å promotere sosial distansering som ble gjennomført da Brasil enda ikke hadde nådd 10 000 Covid-19-dødsofre.

Den nådeløse ordren ble slavisk overholdt (uten engang behov for en rettskjennelse) av alle det borgerlige etablissementets partier, fra delstatsguvernørene fra Arbeiderpartiet – Partido dos Trabalhadores (PT) – til de fra det høyreorienterte Brasilianske sosialdemokratiske parti (PSDB) – Partido da Social Democracia Brasileira. Alle av dem promoterte den generelle gjenåpningen av økonomien og skolene, likegyldige for de ødeleggende konsekvensene.

De borgerlige statskanalene for sosial opposisjon

I frykt for at veksten av sosial opposisjon skal utvikle seg til arbeiderklassens åpne kamp mot kapitalistsystemet, forsøker Bolsonaros rivaler innen styringsklassen å dempe den folkelige harmen ved å kanalisere den inn bak den borgerlige staten.

De politiske kreftene som kalte for de nylige demonstrasjonene – Arbeiderpartiet (PT), partiets politiske satellitter, og de fagforeninger og sosiale bevegelser de kontrollerer – jobber alle aktivt for å undertrykke ethvert klasseinnhold i den politiske opposisjonen mot Bolsonaro-administrasjonen.

Deres bestrebelser er innrettet på å skape smale politiske grenser for protestene, og innramme dem som en form for press på borgerskapet og dets stat. Ifølge dette politiske perspektivet skal massenes handling tjene til å legitimere og gi en demokratisk eller sågar «progressivt» finér til de reaksjonære politiske manøvrene og avtalene som blir utarbeidet av kapitalistinteressene, bak folkets rygg.

Demonstrasjonene var politisk underordnet smiingen av en reaksjonær allianse mellom PT og partiets allierte, og de mest høyreorienterte kreftene i det brasilianske politiske etablissementet. Og deres agenda er knyttet til arbeidet til Den parlamentariske granskningskommisjonen – Comissão Parlamentar de Inquérito (CPI) – som ble nedsatt for å etterforske regjeringens håndtering av Covid-pandemien, og tidsplanen for kongressavstemmingen om oppfordringene til en riksrettstiltale av Bolsonaro.

Det genuine raseriet fra de som tilsluttet seg protestene over den brutale ofringen av liv til koronaviruset, angrepene mot demokrati og masseutarmingen av den brasilianske befolkningen under Bolsonaro-regjeringen, blir på denne måten drevet ut i en politisk sump.

CPI, som demonstrasjonene blir underordnet, er i ferd med å bli et skalkeskjul for forbrytelsene begått av den brasilianske staten, for videreføringen av den kapitalistiske politiske orienteringen for flokkimmunitet. Granskningen fokuseres på regjeringens «korrupsjon» under innkjøp av vaksiner, som behandler Bolsonaros «fornektelse» angående pandemien (det vil si hans nekting av å iverksette tiltak som ville forpurre kapitalistøkonomien) som bare en vindusutstilling, for det som faktisk er hans forfølgelse av private økonomiske interesser.

Oppfordringene om riksrettstiltale fra Bolsonaros «opposisjon» innen staten er basert på et reaksjonært forsvar for det borgerlige styrets stabilitet i Brasil, mot truslene reist av Bolsonaros provokasjoner.

Veltingen av Bolsonaro basert på slike borgerlige metoder og politiske perspektiver har ikke noe slags progressivt innhold. Ingen av de fundamentale problemene arbeiderklassen står overfor under den nåværende regjeringen ville bli løst.

Et slikt utfall ville tvert imot bane vei for videreføring av politikken for kriminell forsømmelse av Covid-19-pandemien, utdypingen av sosial ulikhet under kapitalismen, og for styringsklassens dreining til autoritære regjeringsformer.

Pseudo-venstre apologetene for borgerlig politikk

Forsøket på å legitimere et slikt reaksjonært politisk resultat krever en arbeidsdeling mellom de politiske kreftene som er forpliktet til å forsvare kapitalismen, der pseudo-venstre organisasjonene, som gjenspeiler interessene til privilegerte sjikt av middelklassen, spiller en sentral rolle.

Politiske partier og grupper med opprinnelse fra stalinismen, pabloismen og dens latinamerikanske morenitiske variant, så vel som fra akademias identitetspolitikk, jobber alle for å gi et venstre-dekke for den demoraliserte borgerlige opposisjonen mot Bolsonaro.

PSOL – Partido Socialismo e Liberdade, Partiet for sosialisme og frihet – som ble grunnlagt som et angivelig venstre-orientert alternativ til de skitne borgerlige avtalen som lå til grunn for PT-regjeringene, har blitt den ledende apologeten for en åpen allianse med høyresiden og det ytrehøyre, og framstiller disse kreftene som progressive deler av det nasjonale borgerskapet.

Denne groteske politiske alliansen tok form av PSOLs felles-innmelding av et opprop for en «super»-riksrettstiltale av Bolsonaro, sammen med ytrehøyreindivider som i utgangspunktet spilte dominerende roller for den fascistiske presidentens valg, for deretter å bryte med hans administrasjon av opportunistiske beveggrunner.

I kjølvannet av undertegningen av dette dokumentet promoterte PSOL-ledere entusiastisk høyrepartienes deltakelse i demonstrasjonene mot Bolsonaro. PSOL-president Juliano Medeiros angrep alle «sekteristiske stemmer» som «vil si det er absurd å være på samme plattform som Tucanos [et kallenavn for sosialdemokratenes høyreorienterte parti PSDB], og insisterte på at «ethvert parti som ønsker riksrettstiltalen er velkomment.»

Resistência, morenist-fraksjonen innen PSOL, erklærte at det var nødvendig å «invitere alle seksjoner som hevder å være i opposisjon til regjeringen, til-og-med seksjoner av høyresiden, til å delta i demonstrasjonene for å få skjøvet ut Bolsonaro». Valerio Arcary, lederen av Resistência, berettiget denne skitne politikken med pseudo-radikale formuleringer, og opponerte mot «taktikken med en langsom utsliting [av Bolsonaro]» med påstanden om at «enhet i aksjon med ... borgerskapet er essensielt» og «progressivt».

Få seksjoner av pseudo-venstre presenterer deres opportunisme like åpent som tendensen Transição Socialista (TS). Denne gruppa har (med rette) hevdet å ha gått opp løypa for den politisk orienteringen med fellesaksjon med det ytrehøyre og borgerskapet, som nå er forfektet av hele det brasilianske pseudo-venstre. Denne gruppa promoterte de reaksjonære middelklasseprotestene som fungerte som et «folkelig» dekke for riksrettstiltalen av PT-president Dilma Rousseff.

TS argumenterer nok en gang for «enhet med alle sektorer ... til-og-med de liberale», basert på den demoraliserte påstanden at «man må være realistisk», og akseptere at «det som er reist som en mulighet på horisonten ikke er en ‘generalstreik.’» Med andre ord, de hevder skamløst at arbeiderklassen ikke skal tas som subjektet for historisk transformasjon, og at man i stedet må tilpasse seg det som eksisterer, dvs. kapitalismen.

Den reaksjonære responsen fra disse pseudo-venstre gruppene på den dype politiske krisen som griper den brasilianske styringsklassen, avslører dem som arbeiderklassens bittereste fiender.

For arbeiderklassens uavhengig politiske bevegelse!

Den brasilianske Socialist Equality Group, i solidaritet med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), står i uforsonlig opposisjon mot borgerskapets og dets pseudo-venstre agenters manøvrer for å avspore den voksende sosiale opposisjonen mot Bolsonaro og hele kapitalistsystemet.

Vi oppfordrer de hundretusener av ungdommer og arbeidere som sluttet seg til de nylige protestene med det genuine ønsket å styrte Bolsonaros fascistiske regjering, og som vil slåss for den brasilianske befolkningens sosiale og demokratiske rettigheter, til å vende seg til den eneste sosiale kraften som er i stand til å realisere disse kravene: Arbeiderklassen, mobilisert uavhengig og basert på dens egne kampmetoder og politiske program.

I løpet av det siste året har arbeiderklassen demonstrert sin objektivt revolusjonære sosiale karakter ved å respondere med ei bølge av streiker og militant motstand mot kapitalistangrepene utført i kontekst av Covid-19-pandemien.

Spredningen av koronaviruset over hele Europa og Nord-Amerika framprovoserte ei bølge av spontane og uanmeldte industristreiker som tvang styringsklassen til å vedta nedstengningspolitikk. I Brasil brøt det ut ei tilsvarende bølge av spontanstreiker i mars 2020, blant arbeidere på call-sentre over hele landet, som motsatte seg den dødelige risikoen de var utsatt for på deres arbeidsplasser.

Brasilianske arbeideres militante respons ble videreført i en serie streiker av helsetjenestepersonell, bussjåfører og andre transportarbeidere, app-leverandører, oljearbeidere ved Petrobras, bilproduksjonsarbeidere, arbeidere ved kjøttforedlingsanlegg, og i andre industrisektorer, mot utrygge betingelser på deres arbeidsplasser og angrep på deres levestandarder. Flere titalls lærerstreiker har blitt, og blir fortsatt kalt mot den kriminelle gjenåpning av skoler over hele Brasil.

Alle disse bevegelsene har møtt den aktive motstanden fra de føderale fagforbundene og fra lokale fagforeninger, som har handlet bevisst for å få isolert og brutt opp streikene, og garantere selskapers og skolers drift og opersjoner, til en kostnad av massedødsfall av arbeidere.

Den brasilianske arbeiderklassens kamp kan bare føres videre gjennom et definitivt politisk brudd med Arbeiderpartiet (PT), partiets pseudo-venstre satellitter og de korporatistiske fagorganisasjonene som kontrolleres av dem, og som representerer kapitalismens politistyrker.

Brasilianske arbeidere og ungdommer må ikke appellere til de angivelig «progressive» seksjonene av borgerskapet, men til deres arbeiderkolleger over hele verden, som står overfor de samme farene av den ukontrollerte spredningen av Covid-19-pandemien, den massive fremmingen av sosial ulikhet og ødeleggelsen av demokratiske styreformer.

Med perspektivet om å forene den globale arbeiderklassens kraftfulle nye kamper og rette dem mot kapitalismen, lanserte ICFI den 1. mai en oppfordring om etablering av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Brasilianske arbeidere bør delta i dette initiativet, danne egne grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser og koordinere deres kamper med deres kolleger i forskjellige bransjer og på tvers av landegrensene.

Som ICFI-uttalelsen gjorde klart må IWA-RFC heve sosialismens banner og orientere arbeiderklassen til å ta politisk makt, ekspropriere kapitalistbanker og selskaper, og omdirigere de enorme formuene som er akkumulert av finans- og selskapsoligarkiet for å imøtekomme verdens massers sosiale behov.

Brasilianske arbeidere og ungdommer må forstå at den ukontrollerte spredningen av Covid-19-pandemien, som fortsetter å true millioner av liv, den massive veksten av sosial ulikhet og den systematiske ødeleggelsen av demokratiske styreformer, alle er globale saksanliggender som har deres røtter i det kapitalistiske verdenssystemets uløselige krise.

Disse truslene kan bare konfronteres ved å forene arbeiderklassens pågående kraftfulle kamper internasjonalt, i en felles kamp mot kapitalismen og dens utdaterte system av nasjon-stater.

Denne bevegelsen må heve sosialismens banner, slåss for arbeiderklassens politiske makt, eksproprieringen av bankene og storselskapene, og omdirigeringen av den enorme rikdommen som er akkumulert av borgerskapet, for å ivareta de brede sosiale interessene til verdens masser.

Denne kampens skjebne avhenger av byggingen av et revolusjonært parti i den brasilianske arbeiderklassen, en seksjon av ICFI. I løpet av flere tiår har ICFI egenhendig forsvart marxismens sosialistiske og internasjonalistiske prinsipper, som ble forrådt av sosialdemokratiet, stalinismen og pabloist-revisjonismen.

I dag smis vinningene av denne historiske kampen sammen med arbeiderklassens objektive bevegelse, og åpner veien for byggingen av Socialist Equality Partier som arbeiderklassens lederskap i kampen for den internasjonale sosialistiske revolusjonen.