Rekordnedbøren som overveldet store deler av det nordøstlige USA denne uka har ført til minst 48 dødsofre og millioner flere som strever med konsekvensene av den historiske oversvømmelsen.
Etterdønningene av orkanen Ida slapp fra seg mer enn 5 cm regn over 60 millioner mennesker over hele regionen, der tett befolkede deler av New York og New Jersey registrerte opptil 23 cm over natta. I Central Park i New York City pøste stormen ned 8 cm vann på bare én time, som feide vekk den forrige rekorden satt bare 11 dager tidligere.
Den massive oversvømmingen av New York – verdens rikeste by og hjemstavn for den høyeste konsentrasjonen av milliardærer noe sted – har avslørt de dødelige konsekvensene av systemisk underfinansiering av sosial infrastruktur og utarmingen av masser av arbeidere.
Selv om stormens intensitet var uforlignelig var den på ingen måte uventet. Forskere har advart i flere tiår om konsekvensene av globale klimaendringer, deriblant uunngåeligheten av mer intense tropiske stormer drevet fram av oppvarmende hav, som har absorbert 93 prosent av den overskytende varmen forbundet med global oppvarming. Orkanen Ida ble styrket til en storm av kategori 4 i løpet av få timer, fôret av vannmassene i Mexico-gulfen som var fra 1,7 til 2,8 °C høyere (3 til 5 grader Fahrenheit), enn forrige århundres norm.
I tillegg til de klimatiske konsekvensene har forskere også lenge slått alarm om den katastrofale mangelen på beredskap. «Mye av infrastrukturen i det nordøstlige USA, deriblant drenerings- og kloakksystemer, flom- og stormvernstiltak, transportsystemer og strømforsyningen, nærmer seg slutten på deres forventede levetid,» ble det rapportert i den siste rapporten fra USA’s Nasjonale klimavurdering – US National Climate Assessment – utgitt i 2019. «Dagens vannrelaterte infrastruktur i USA er ikke designet for den forventede større variasjonen av framtidige klimabetingelser, sammenlignet med de registrert fra forrige århundre.» Forfatterne understreket at «betydelige nye investeringer i infrastruktur» er nødvendige for å beskytte liv og eiendom.
Oversvømmelsen denne uka avslørte den spektakulære falleringen av å etterkomme disse advarslene. Veinettverk over hele regionen ble forvandlet til rasende elveløp som satte biler og bilister under vann. Mer enn et dusin personer døde i deres biler i New Jersey. Én sjåfør ble funnet død etter at flomvann hadde feid ham nesten 3 kilometer vekk.
Hele kollektivtransportnettet i New York City skrubbet ned til stillstans onsdag kveld, ikke som et forberedende tiltak for å beskytte publikum, men av nødvendighet da systemet ikke lenger var navigerbart. T-banelinjer fungerte som dreneringsrør og avløp, der vannmassene fosset ned på T-baneplattformer og strandet passasjerer i flere timer.
En kombinasjon av regnvann og kloakk oversvømte boliger på tvers av flere delstater. Ved et boligkompleks i Elizabeth, New Jersey krevde flomvannet fire beboeres liv og etterlot 600 hjemløse. I New York City druknet minst 11 etter å ha blitt fanget inne i oversvømte kjellerleiligheter.
I tillegg til av de forferdelige scenene som utspilte seg i de nordøstlige områdene befinner innbyggerne i regionen Gulf Coast, der orkanen Ida først traff land, seg fortsatt under tragiske omstendigheter. Louisiana og Mississippi har rapportert minst 16 døde etter stormen. Ofrene inkluderer fire sykehjemsbeboere som ble evakuert til ei skitten lagerbygning som manglet relevante fasiliteter for de mer enn 800 beboerne som ble pakket sammen der, to dager før orkanen rammet. Offisielle embemtsrepresentanter har fastslått at tre av de fire dødsfallene var direkte relatert til uværet.
Andre dødsårsaker inkluderer skader ikke bare direkte påført av stormen, men også av indirekte årsaker som elektriske støt og forgiftning av karbonmonoksid grunnet feil anvendelse av dieseldrevne generatorer. Det var først på torsdag, fire dager etter at Ida slo til, at offisielle representanter i New Orleans kunngjorde at de organiserte en frivillig evakuering som tillot eldre og funksjonshemmede beboere å søke ly utenfor delstaten. Hundretusenvis av husstander er fortsatt uten strøm, og gjenopprettingen forventes tidligst å være gjennomført i neste uke.
Stormens konsekvenser har satt et søkelys på den forferdelige sosiale virkeligheten i USA, og spesielt i den global kapitalismens hjerte, New York City. Mens de velstående var godt beskyttet i deres velbeskyttede leiligheter og boligblokker [‘penthouses and multistory brownstones’], ble de brutale boligforholdene for arbeiderklassen tragisk avslørt av stormen. Minst 11 døde i illegalt ombygde kjellerleiligheter i Queens. Mange flere har blitt gjort hjemløse.
Ute av stand til å kunne betale de skyhøye husleiene selv i de ytre bydelene [‘boroughs’] av New York City, blir titusenvis, hovedsakelig immigrantarbeidere, tvunget til å bosette seg i farlige kjellerleiligheter. Noen bebos av familier. Andre er av sovesal-varianten, med et titall eller flere utleide senger, som noen ganger går på turnus. Knapt beboelige i de beste av tider de blir dødsfeller under de stadig mer vanlige flombetingelsene.
Bare en håndfull T-banestopp unna den globale finanskapitalens sentrum i Midtown Manhattan, ligner betingelsene for «Den andre halvdelen» i New York City skildringene av rønnene og de farlige utleieboligene på Lower East Side som Jacob Riis avslørte for 130 år siden, som lenge var antatt å tilhøre en fjern fortid.
Orkanen Ida er ikke bare ganske enkelt en tragisk naturkatastrofe. Mer grunnleggende sett er det en sosial forbrytelse. I flere tiår har styringsklassen nektet å besørge finansiering for vedlikehold av kritisk infrastruktur, enn si bygge ut og forsterke infrastrukturen for å kunne håndtere kommende ekstremer relatert klimaendringer. Ni år etter at orkanen Sandy herjet regionen har New York ikke engang fullført alle nødvendige reparasjoner av byens transittsystem som da ble forårsaket. Mye av byens kystlinje forblir farlig ubeskyttet. I stedet for å mobilisere milliarder av dollar for å besørge tilstrekkelige boliger for massene av arbeidere, har enorme ressurser i byen blitt sløst vekk på byggingen av luksusboliger opp i skyene, for de velstående.
Ida, som har herjet både Mexico-gulf- og Atlanterhavskysten, utspiller seg samtidig som skogbranner herjer store deler av vestkysten. Orkanen kommer i hælene på ei uopphørlig rekke klimakatastrofer rundt om i verden, deriblant massive flommer i Tyskland, Kina og i [den amerikanske delstaten] Tennessee, og uforlignelige hetebølger langs Stillehavskysten nordvest i USA, og i Canada. En nylig meteorologirapport fra World Meteorological Organization fant at antallet klimadrevne katastrofer de siste 50 årene har økt med en faktor på fem, har krevd mer enn 2 millioner dødsofre og påført økonomiske tap på over $ 3,6 billioner.
De forverrende innvirkningene klimaendringer har på arbeiderklassens livsbetingelser er allerede faste karaktertrekk, under forhold der globale temperaturer har steget 1,1 grader °C fra førindustrielle nivåer. Ytterligere en halv grad av oppvarming er allerede forstått å være uunngåelig på grunn av klimasystemets treghet. Global kapitalisme er på stø kurs for å fyke forbi nasjonale myndigheters meningsløse forpliktelser for å begrense økningen til to grader. Selve framtiden for den menneskelige sivilisasjon er i fare.
Styringsklassens politiske orienteringer bestemmes av dens egne sosiale interesser. Bare i løpet av det siste året, samtidig som millioner har dødd av pandemien og den ene klimakatastrofen etter den andre utspiller seg, har det blitt pumpet billioner av dollar inn i finansmarkedene for å blåse opp finansoligarkiets formuer. Bare i løpet av de 12 siste månedene har selskapene oppført på børsindekslista S&P 500 lagt til mer enn $ 10 billioner på deres markedskapitalisering.
Hva har det i mellomtiden blitt gjort for å håndtere klimaendringer? Etter hver en katastrofe erklærer det politiske etablissementet en vekker-alarm, og serverer tomme løfter om å endre kurs. Likevel forblir de dagsaktuelle utleieinnkvarteringene i Queens, eller det forfallne T-banesystemet dødelige. Klimasårbarhetene tiltar, samtidig som billionene som trengs for å bygge ut og trygge infrastrukturen i stedet flyter inn i Wall Street’s hvelv.
Nektingen fra styringsklassen i New York City på å investere i klima-beskyttelsestiltak har blitt matchet av den globale styringsklassens manglende evne til å få på plass noen som helst meningsfull respons på krisen. Tiårene med forsøk på å konstruere et internasjonalt regime for å stanse global oppvarming, fra Kyoto-protokollen i 1997 til Paris-avtalen i 2015, har tragisk fallert.
For effektivt å få håndtert klimakrisen, som ved sin kjerne er et internasjonalt saksanliggende, fordres et nivå av planlegging og koordinering som er umulig under et system delt inn i rivaliserende nasjon-stater som underordner alle aspekter av det sosiale livet til profitt. Det krever mobiliseringen av samfunnets ressurser for å gjennomføre endringer av storskala, for produksjonen av materialer og energi, og en rask overgang til fornybar energi for industri, transport og husstander.
Klasseanliggendene forbundet med klimaendringer er gjenspeilt i komprimert form under pandemien. De fryktelige dødstallene av Covid-19 – offisielt mer enn 660 000 i USA, og 4,5 millioner globalt – har ikke utløst noen rasjonell respons fra styringsklassen, som å gå for utryddelse av viruset. I stedet har milliardærer i USA mesket seg på døden, og blitt $ 1,2 billioner rikere under pandemien.
Karl Marx skrev i forordet til sitt verk Et bidrag til kritikken av politisk økonomi [‘A Contribution to the Critique of Political Economy’]: «På et bestemt utviklingstrinn kommer samfunnets materielle produktivkrefter i konflikt med de eksisterende produksjonsbetingelsene, eller – dette uttrykker bare det samme i juridisk formuleringer – med eiendomsrelasjonene innenfor det rammeverket de hittil har operert under. Fra former for utvikling av produktivkreftene blir disse relasjonene til deres hemmende lenker. Da begynner en æra av sosial revolusjon.»
Det som har blokkert for en rasjonell løsning både på pandemien og klimaendringene er 1) Det private eierskapet av produksjonsmidlene; og 2) Inndelingen av verden i nasjon-stater. Dette er «de hemmende lenkene» som forhindrer menneskehetens progressive utvikling. Disse lenkenes eliminering er forutsetningen for å kunne håndtere klimaendringer, og for å åpne en vei for den enorme teknologiske og vitenskapelige utviklingen av det menneskelige samfunn som er i de aller flestes interesser, ikke de ytterst få sine.