Ei rekke artikler og kommentarer har i løpet av den siste uka eller så, dukket opp i amerikanske og internasjonale medier – i New York Times, Wall Street Journal, Guardian og South China Morning Post blant andre – over samme tema: Hvorfor er Kina det siste landet til å adoptere den kriminelle politiske retningslinja om å «leve med viruset», som andre regjeringer rundt om i verden følger?

Denne mediekampanjens mål er å skru opp presset på den kinesiske regjeringen til å falle inn på rekke. Der barn nå blir drevet inn på utrygge skoler og arbeidere blir tvunget til å arbeide i utrygge fabrikker for å blåse opp selskapsprofittene i USA, Europa og Asia, som fører til vedvarende infeksjoner og dødsfall, er forlangendet at Kina må gjøre det samme.

New York Times’ artikkel hadde tittelen: «Hvorfor er Kina verdens siste til å opprettholde ‘Zero Covid’-strategien?» Den refererte til såkalte eksperter, og advarte for at «tilnærmingen er uholdbar. Kina kan finne seg selv stadig mer isolert, diplomatisk og økonomisk, i en tid da den globale opinionen hardner til mot landet.»

Det er verdt å merke seg at alle artiklene erkjenner suksessen med Kinas politiske retningslinje for å undertrykke Covid-19 da pandemien først brøyt ut i byen Wuhan, der landet siden har eliminert ytterligere utbrudd gjennom en kombinasjon av massetesting og kontaktsporing, karantener og nedstengninger, så vel som massevaksinering så snart vaksiner ble tilgjengelige.

Tallene selv er en ugjendrivelig tiltale av de politiske orienteringene som føres av regjeringer internasjonalt, og er et udiskutabelt svar til alle de «eksperter» som hevder det er umulig å eliminere Covid-19.

Ifølge de siste statistikkene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) har USA hatt mer enn 45 millioner infeksjonstilfeller og 736 801 dødsfall, og Storbritannia har sett nesten 9 millioner tilfeller og 140 206 dødsfall. Til sammenligning har Kina bare hatt 125 810 infeksjonstilfeller og 5 696 dødsfall.

De rene tallene alene tar ikke hensyn til de store forskjellene i befolkning. Kinas befolkning på 1,4 milliarder er mer enn fire ganger så stor som USAs, og nesten 21 ganger så stor som Storbritannias. Dersom Covid-19 hadde revet gjennom Kina slik det ble tillatt å gjøre i USA, ville Kinas folk ha opplevd mer enn 180 millioner infeksjonstilfeller og nesten 3 millioner dødsfall.

Det reelle spørsmålet er ikke hvorfor Kina er «Siste ‘Zero Covid’-holdout», men hvorfor andre regjeringer har forfulgt morderiske politiske orienteringer som har forårsaket, og fortsetter å forårsake infeksjoner og dødsfall av en masseskala. New York Times nevner ikke det faktum at Biden-administrasjonens politiske retningslinje om «å leve med viruset» er ansvarlig for tusenvis av dødsfall hver uke, mens britene opplever hundrevis av ukentlige dødsfall der den britiske regjeringen følger statsminister Johnsons edikt – «la likene hope seg høyt.»

Den katastrofale politiske orienteringen for å «åpne opp», har blitt diktert av finans- og selskapselitene, for hvem profitt og skyhøye aksjekurser kommer før liv og helse for arbeidere og deres familier. Motstanden vokser i arbeiderklassen. Det åpenbare spørsmålet oppstår for arbeidere: Dersom det er mulig å undertrykke viruset i verdens mest folkerike land, hvorfor ikke her, og internasjonalt?

Dette peker på den politiske motiveringen bak mediekampanjen for å presse Kina til å oppheve landets politiske retningslinje for eliminering.

World Socialist Web Site går ikke god for Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), men Beijing-regjeringen har implementert en vitenskapsbasert politikk som har begrenset død og lidelse forårsaket av pandemien til det minimale. Dessuten reagerte den raskt på en ukjent, svært smittsom sykdom, identifiserte kilden og utviklet metoder for å inneslutte og undertrykke den. Andre regjeringer kunne ha trukket på denne erfaringen, men de fleste gjorde det ikke.

New York Times griper til saken med Zhang Wenhong, den prominente eksperten på infeksjonssykdommer, og hevder han foreslo «at Kina skulle lære å leve med viruset» og ble «grusomt angrepet på nettet, som en lakei for utlendinger». Så langt fra å være en motstander av den politiske orienteringen for eliminering, har Zhang vært en energisk og populær talsmann for den. Som WSWS påpekte i august kom han under kryssild ikke fordi han oppfordret Kina til å lære seg å leve med viruset, men fordi hans tvetydige kommentarer i et innlegg på sosiale medier den 29. juli ble grepet til som bevis for opposisjon mot den offisielle pandemipolitikken.

Faktisk har mishagsytringer i Kina over regjeringens politiske orienteringslinje stort sett vært begrenset til det som har vært ytret av sjikt av den øvre middelklassen. Det har vært bred oppslutning om den offisielle Covid-politikken. Som Times motvillig måtte vedgå: «I det minste foreløpig synes elimineringsstrategien å nyte offentlighetens støtte. Mens beboere i nedstengte områder på sosiale medier har klaget over tilsynelatende vilkårlige eller altfor strenge restriksjoner, er reising relativt sett uten restriksjoner i områder uten tilfeller.»

En kommentar i South China Morning Post, med tittelen «Har Kina råd til å holde seg isolert, når verden forlater ‘zero Covid’?» går enda lenger, og identifiserer den virkelige hindringen til å være ikke så mye KKP-regimet, men den brede folkelige støtten for elimineringsstrategien. Som det der hevdes: «Når Kina til slutt må akseptere at Covid-19 ikke kan elimineres, da er det lite sannsynlig at befolkningen vil ta imot verden med åpne armer. Tvert imot vil de da se det som at resten av verden påtvinger dem sykdommen.»

Kommentaren peker på den underliggende årsaken til den kinesiske regjeringens adoptering og videreføring av strategien for eliminering: Dens frykt for den opposisjonen, spesielt i arbeiderklassen, som ville oppstå dersom den omfavnet Johnsons politiske orientering for «flokkimmunitet», i økonomiens og profittens navn.

KKP er meget vel inneforstått med de enorme sosiale spenningene som eksisterer som resultat av de enorme forskjellene mellom fattige og rike, som har oppstått med partiets restaurering av kapitalismen. Partiet er også bevisst på at arven fra Den kinesiske revolusjonen av 1949 forblir sterk i brede lag av befolkningen, som mener at kollektive sosiale interesser må ha forrang over de private profittinteressene til de få superrike.

Økonomi er også en mektig faktor i kampanjen for å presse Kina til å gjenåpne. Forpurringen av de globale forsyningskjedene har vært et voksende innslag i de globale næringslivsmediene, som har presset på for at sørøstasiatiske land som Vietnam, Malaysia og Singapore skal avslutte deres folkehelserestriksjoner, for å tilrettelegge for forsyninger av alt fra halvlederchips til palmeolje.

Ikke overraskende har Wall Street Journal og Bloomberg gitt uttrykk for de samme forlangender relatert til Kina – verdens nest største økonomi og den største vareprodusenten. Alicia García-Herrero, sjeføkonom for Asia-Stillehav-regionen for den franske banken Natixis, sa til Journal: «Det faktum at Kina er i sentrum for de fleste globale verdikjeder, og opprettholder ei så drakonisk null-tilfeller-linje, har betydning for de dysfunksjonelle globale forsyningskjedene.»

For arbeiderklassen demonstrerer Kina at elimineringspolitikken både er mulig og absolutt nødvendig. Kontinuerlige sporadiske utbrudd av Covid-19 i Kina gjør det imidlertid klart at eliminering bare er mulig på en global skala. Den sosiale samfunnskraften som er i stand til å gjennomføre det er arbeidernes enhetlige kamp – i Kina, USA og rundt om i verden – på grunnlag av avskaffelsen av kapitalismen, og implementeringen av sosialistisk politikk.

Det vitenskapelige grunnlaget for ei politisk retningslinje for eliminering, og nødvendigheten for at arbeiderklassen slåss for den, ble utarbeidet på 24. oktober-webinaret, med deltakelse av forskere og arbeidere, med tittelen «Hvordan få en slutt på pandemien», som ble holdt av WSWS og Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).