Forvaltningsdomstolen i Berlin avviste søksmålet anlagt av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] mot det føderale innenriksdepartementet, og påla partiet å bære de fulle saksomkostningene for saken som ble ført på torsdag. SGP stevnet den 24. januar 2019 departementet fordi det siden 2017 hadde oppført partiet som «venstreekstremistisk» i departementets årlige rapport Verfassungsschutzbericht, som tillater den hemmelige innenlandsetterretningstjenesten BfV (Bundesamt für Verfassungsschutz; Det føderale kontoret for forfatningens forsvar) å utføre overvåking av partiet.
Dommen, som SGP vil anke, har vidtrekkende konsekvenser. Den står i tradisjonen av nasjonalsosialistisk ideologisk rettsvitenskap, benevnt Gesinnungsjustiz [Rettsforfølgelse av meninger og oppfatninger], og de bismarckske Sosialistlovene, og åpner døra for overvåking og undertrykking av all opposisjon mot kapitalisme og vilkårlig statsmakt.
Retten støttet uforbeholdent Verfassungsschutz, den hemmelige etterretningstjenesten, en demokratisk illegitim institusjon med tette forbindelser til det høyreradikale miljøet. Domstolens ledende dommer Wilfried Peters, som også er forvaltningsdomstolens visepresident, og representantene for innenriksdepartementet, advokat og professor dr. Wolfgang Roth, og statssekretær Reinfeld jobbet sammen under saksbehandlingen som ei velsmurt maskin.
Innenriksdepartementet hadde allerede erklært i sitt tilsvar til SGPs stevning, som var forfattet av Roth, at «det å slåss for et egalitært, demokratisk og sosialistisk samfunn», det å kritisere militarisme og nasjonalisme, og det å avvise Den europeiske union (EU) var forfatningsstridig. Retten gikk enda lenger, og erklærte også enhver kritikk av staten for å være uakseptabel. Det er i SGPs program «vesentlige punkter som gir grunn til å anta at saksøkeren ønsker en annen stat og en annet rettsorden», sa dommer Peters i hans preliminære muntlige domsbegrunnelse.
Avsnitt fra SGPs Prinsipp-program, som erklærer at staten «ikke står som en nøytral mekler over sosiale konflikter» og at den forsvarer «kapitalistklassens politiske styre», og erklæringen at selve dens eksistens beviser «at samfunnet er inndelt i uforsonlige klasser» ble av dommeren ansett å være et angrep på forfatningen. «Klassene er uforsonlige, det høres veldig lite fredelig ut, det høres ut som krig,» kommenterte han. «Derav kan man utlede at de ønsker et annet system, en annen stat, en annen forfatning.»
Retten erklærte Artikkel 14 i Tysklands Grunnlov, som beskytter privateiendomme, for å være en ukrenkelig bestanddel av den frihetlige demokratiske grunnordenen. Ikke ett ord om denne Artikkelen finnes i Paragraf 4 i Bundesverfassungsschutzgesetz – Loven om beskyttelsen av den føderale forfatningen – som domstolen begrunnet dommen med.
«Grunnloven definerer kanskje ikke helt klart en økonomisk orden [‘Wirtschaftsordnung’], men en markedsbasert eiendomsorden [‘eine marktwirtschaftliche Eigentumsordnung’],» sa Peters. «Forfatningens Artikkel 14 er derfor en frihetslov. Men det erkjenner ikke dere. Dere reiser spørsmål om det private eierskapet av produksjonsmidlene.»
Dommeren insinuerte gjentatte ganger at SGP søkte en voldelig omveltning utført av et mindretall. Han siterte fra «SGPs Prinsipperklæring», som sier: «I løpet av revolusjonære massekamper må det bygges nye organer som lar arbeiderklassen – det vil si flertallet av befolkningen – få en genuint demokratisk deltakelse.»
«Det er noe som er ufredelig. Dette er et anliggende som må kunne avklares innen rammene av en Verfassungsschutz-rapport,» kommenterte han.
SGPs representanter – partiets styreleder Ulrich Rippert, hans stedfortreder Christoph Vandreier og advokat dr. Peer Stolle – forsvarte SGPs mål og program i løpet av de mer enn to timene rettsforhandlingen varte. Rippert understreket at grunnleggende demokratiske rettigheter i Tyskland hadde blitt kjempet for av den marxistiske arbeiderbevegelsen, og at SGP streber etter å utvide demokratiet, spesielt til å omfatte økonomiske anliggender.
Vandreier kom med en uttalelse ved begynnelsen av høringen, som publiseres i dag som Perspektiv-artikkel. Den omhandlet den historiske og nåværende politiske bakgrunnen for søksmålet.
Der han henvendte seg til retten advarte Vandreier for at en avgjørelse til fordel for den hemmelige etterretningstjenesten og dens antidemokratiske argumenter ville ha vidtrekkende konsekvenser: «Syttiseks år etter slutten av nazidiktaturet ville sosialistiske ideer igjen bli erklært forfatningsstridige. På dette grunnlaget kunne like gjerne bokhandler kriminaliseres, som også kritiske samfunnsvitere eller streikende arbeidere. Det ville være skrittet i retning av en politistat.»
Etter innledende forsøk på å stoppe Vandreier lot dommer Peters ham til slutt snakke ferdig. Men i hans domsavsigelse feide han arrogant alle Vandreiers advarsler til side. «I dag har vi hørt mye om historie, om Bismarck’s lover, argumenter om Karl Marx, osv.,» sa han. Men alt dette er «ikke relevant» her. Det eneste spørsmålet er om SGPs program bryter med den frie demokratiske grunnordenen.»
Retten avviste to anmodninger fra SGP – om å få en vitenskapelig rapport, og om å stevne Hans-Georg Maaßen som vitne, den tidligere presidenten for Verfassungsschutz. Tvistekostnaden, som saksomkostningene beregnes på grunnlag av, ble satt til € 20 000, fire ganger så mye som vanlig. Siden SGP ble nevnt i totalt fire forskjellige Verfassungschutzbereichte, på grunn av den lange perioden fra innmeldingen av søksmålet og til høringen som nå ble avholdt, anvendte domstolen den vanlige søksmålskostnaden på € 5 000, for hver enkelt av rapportene.