Den Washington-ledede NATO-alliansen, som inkluderer de fleste av verdens rikeste land, har lidd 115,3 millioner Covid-19-infeksjonstilfeller og 1,89 millioner dødsfall. Medlemslandene gjennomgår ei vinterpandemibølge som Verdens helseorganisasjon (WHO) forutser at bare i Europa vil kreve ytterligere 700 000 liv. Dessuten spres nå den nye Omikron-varianten både i Amerika og Europa, en variant som med stor sannsynlighet vil unndra seg gjeldende Covid-19-vaksiner.

Biden lovet på torsdag at det likevel ikke ville bli noen «shutdowns or lockdowns», dvs. ingen relevante folkehelsetiltak for å stoppe smittespredningen, bare den fortsatte anvendelsen av de eksisterende vaksinene. Dette betyr å la strømmen av profitter til Wall Street forbli uberørt, på bekostning av millioner av liv tapt på grunn av pandemien.

Mot dette bakteppet oppildner Washington, assistert av deres NATO-allierte, militærspenninger som tjener til å avlede oppmerksomheten fra voksende intern opposisjon mot deres kriminelt uansvarlige pandemipolitikk, og som risikerer å utløse fullskala krig med Russland, eller også med Kina.

NATO lanserer en militæroppbygging ved Russlands grenser. Alliansen bevæpner Ukraina med antitankmissiler av typen Javelin, krigsskip utrustet med styrte missiler som skal bygges av Storbritannia, og luftvernmissilbatterier. Det ukrainske regimet i Kiev har ikke bestridt russiske rapporter som sier at landet nå samler 125 000 soldater på grensa til Russland.

Så, på fredag, samtidig som 521 291 innbyggere i NATO-land ble syke av Covid-19 og 3 876 døde, oppfordret Biden NATO til å forberede seg på krig med Russland, en stor atomvåpenmakt.

Der han forberedte seg på morgendagens telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin, erklærte Biden hensynsløst at han avviser Russlands «røde linjer», det vil si han vil intervenere selv om Russland advarer for at det krysses ei rød linje, og at det vil føre til krig. Biden erklærte, hva angår Ukraina: «Vi har i lang tid vært klar over Russlands handlinger, og min forventning er at vi kommer til å ha en lang diskusjon med Putin. Jeg aksepterer ikke noens røde linjer.»

Bidens avvisning av Russlands «røde linjer» var som respons på Putins advarsel i forrige uke om at NATOs bevæpning av Ukraina med missilbaser var ei slik «rød linje», som kan føre til krig med Russland. Cruise-missiler avfyrt fra disse basene ville på kun seks minutter nå sentrum av Moskva.

Washington presenterer selvfølgelig deres politiske orienteringer som et forsvar av Ukraina mot russisk aggresjon. Etter at den ukrainske forsvarsministeren Oleksii Reznikov påsto at 94 300 russiske tropper var samlet nært grensa mellom Ukraina og Russland, og at «sannsynligheten eksisterer for en storstilt eskalering fra Russlands side», ble Russland fordømt av USAs utenriksminister Antony Blinken.

Etter først å ha hevdet at Kina forbereder seg på invasjon av Taiwan, der han advart om «forferdelige konsekvenser» skulle den finne sted, sa Blinken: «Vi har sett en slik playbook før, i 2014 da Russland sist invaderte Ukraina. Dengang, som nå, økte de deres kampstyrker betydelig nært grensa. Dengang, som nå, intensiverte de desinformasjonen for å portrettere Ukraina som angriperen, for å berettige forhåndsplanlagte militæraksjoner.»

Dette er ei pakke løgner. Blinken selv innrømmet at «vi vet ikke om president Putin har truffet beslutningen om å invadere», og at «usikkerhet om intensjoner og timing» gjenstår. Det vil si at Washington og Kiev kun påstår at russiske tropper faktisk befinner seg på russisk grunn, og at de ikke vet hva disse troppene vil gjøre. Men på dette spinkle grunnlaget insisterer de på at NATO-landene effektivt sett må ignorere pandemien, og i stedet forberede seg på krig med Russland.

En granskning av 2014-begivenhetene viser at angriperen ikke er Russland, men derimot er NATO. I februar 2014, da Biden var Barack Obamas visepresident, støttet Washington og Berlin et putsch, et statskupp, anført av den nynazistiske organisasjonen Pravyj Sektor – Høyre Sektor – som styrtet Ukrainas pro-Russland-president Viktor Janukovitsj. Kuppet brakte et ytrehøyreregime til makten, som inkluderte partiet Svoboda, et parti EU i 2012 formelt hadde fordømt for rasistiske og antisemittiske synspunkter. Regimet lovet også å forby anvendelse av det russiske språket, og forsverget drap av etniske russere i Ukraina.

Da ytrehøyremilitser startet raid inn i russisktalende områder av det østlige Ukraina, som Donbass og Krimhalvøya, stemte disse regionene for å løsrive seg. Det fascistiske regimet i Kiev hadde ingen faste krav på Krim. Halvøya ble annektert av Russland i 1783, året da USA vant uavhengighet fra Storbritannia, og ble først i 1954 overført til republikken Ukraina av den sovjetiske stats- og partilederen Nikita Khrusjtsjov, den gangen Krimhalvøyas interne status i Sovjetunionen var av liten betydning.

NATO har likevel helt siden 2014 uredelig hevdet at Krimhalvøyas avstemming om igjen å tilslutte seg Russland utgjorde en russisk «invasjon» av Ukraina, som berettiger NATO-forberedelser for krig.

NATO forsvarer ikke Ukraina, men bevæpner landet og utfordrer Moskva til å angripe. I denne forbindelse er det verdt å tenke på Demokrat-senator Chris Murphys uttalelse på søndag, om at «Ukraina kan bli det neste Afghanistan for Russland, dersom landet velger å gå videre.»

Murphy refererte til president Carters Demokrat-administrasjons beslutning i 1979, om å prøve å få framprovosert en sovjetisk invasjon av Afghanistan. Denne politiske orienteringen, foreslått av Demokratenes strateg Zbigniew Brzezinski, innebar å bevæpne mujahedin-islamister mot det sovjetstøttede afghanske regimet. Moskva intervenerte til slutt til støtte for den afghanske regjeringen, som med det fanget sovjethæren i en blodig, ti-år-lang krig mot CIA-støttede islamister, som var allierte med den framtidige Al Qaida-lederen Osama bin Laden. Det stalinistiske byråkratiet oppløste i 1989 Sovjetunionen, to år etter å ha lidd et knusende militært nederlag.

I 2014, midt under USAs tiltakende krisen med krigene i Midtøsten, der Russland og Iran støttet president Bashar al-Assad i Syria-krigen mot NATO, foreslo Brzezinski å gjenta denne politikken.

Noen måneder etter Ukraina-putschet holdt Brzezinski en tale på Wilson Center, der han foreslo å få fanget Russland inn i en krig i Ukraina. Han forklarte kaldblodig at etter en russisk invasjon av Ukraina kunne NATO ofre ukrainske byer som Kharkov og Kiev, for å slite ned den russiske hæren, på den måten urban krigføring ved Stalingrad tæret ned nazihærene under den andre verdenskrigen. Han sa:

«Det er en historie å lære her, fra urban motstand under den andre verdenskrigen... Dersom de store byene, si Kharkiv, si Kiev, skulle gjøre motstand og gatekamper ble en nødvendighet, da ville det bli langvarig og kostbart. Og faktum er – og det er her tidspunktet for hele denne krisen er viktig – Russland er enda ikke klar til å påta seg den slags innsats. Det blir for kostbart, i blod, for lammende kostbart for økonomien. Og det ville ta lang tid, og skape mer og mer internasjonalt press. ...»

«Vi bør gjøre det klart for ukrainerne at dersom de er fast bestemt på å gjøre motstand, som de sier de er, og som de tilsynelatende prøver å gjøre (om enn ikke særlig effektivt), vil vi besørge dem antitankvåpen, håndholdte antitankvåpen, håndholdte raketter ...»

Dette er den hensynsløse politikken Biden-administrasjonen nå jobber med å få implementert. De mest alvorlige advarsler er på sin plass, for arbeidere i NATO-land, i tidligere sovjetrepublikker, og internasjonalt. Dette ville ikke være første gang i historien at en desperat styringsklasse har konkludert med at en krig vil tilby en vei ut av en eksplosiv intern krise, som den ikke har noen progressive løsninger for.

Pandemien er et trigger-event, en utløsende hendelse, som forsterker klassespenninger og de politiske spenningene internasjonalt. Biden-administrasjonen og imperialistregjeringene på tvers av Europa er dypt destabiliserte, og de kaver desperate rundt på leting etter et mål å kunne lange ut mot.

Det avgjørende spørsmålet i dag, for å redde millioner av liv, er å få mobilisert arbeiderklassen og forene den til en mektig internasjonal bevegelse mot krig, og for en vitenskapsbasert politisk orientering for å stoppe SARS-CoV-2-pandemien og eliminere virusets overføring.