Mehring Books publiserer første bind av Vadim Rogovins Was There an Alternative?

Historieforfalskning og kampen for sosialisme

Vadim Z. Rogovin, Was There an Alternative 1923–1927. Trotskyism: A Look Back Through the Years [‘Var det et alternativ? Trotskisme: Et tilbakeblikk gjennom årene’]. Mehring Books, 2021. ISBN 9781893638969. Publisert for første gang på engelsk. Boka er tilgjengelig for bestilling her.

Was There an Alternative?

Publiseringen av den engelskspråklige utgaven av den sovjetiske historikeren og sosiologen Vadim Rogovins første bind av hans syv-bind-syklus, om den sosialistiske opposisjonen mot Josef Stalin, er en stor politisk og intellektuell begivenhet. Was There an Alternative? 1923–1927. Trotskism: A Look Back Through the Years fokuserer på perioden da Venstreopposisjonen, under Leo Trotskijs ledelse, tok opp kampen mot den byråkratiske klikken som konsoliderte seg rundt Stalin innen Kommunistpartiet og i Sovjetunionen.

Rogovin (1937–1998) blåser i lufta den myten, som er delt både av antikommunister og stalinister, at stalinismen utviklet seg naturlig og sømløst ut fra bolsjevismen. Han demonstrerer at denne påstanden bare kan opprettholdes ved å slette fra den historiske opptegnelsen de sosioøkonomiske og politiske krampetrekningene som red Sovjetunionen og Kommunistpartiet – det vil si, ved å argumentere, som han bemerker i hans innledning, for at «alle mellomstadiene mellom oktober 1917 og det stalinistiske regimets maktkonsolidering, var ubetydelige sikksakkvendiger.»

Vadim Rogovin

Bindet, først utgitt på russisk i 1992, er en bragd av historisk forskning. Det benytter seg av et bredt utvalg av kilder som sovjetborgere fram til slutten av 1980- og til 1990-tallet ble benektet tilgang til av Kremls okkupanter. Det meste av dette materialet har også vært utilgjengelig for vestlige lesere, bortsett fra små deler anvendt i historisk forskning publisert i Nord-Amerika eller Europa.

Gjennom brev blant partimedlemmer, referater fra møter høyt og lavt, observasjoner og notater fra sekretærer og andre observatører, rapporter og kommunikasjoner fra regionale og lokale partiorganer, og utallige andre interne dokumenter, så vel som artikler, taler og kommentarer publisert i pressen på den tiden, føres leseren ned i og inn i historien om den viktigste politiske kampen i det forrige århundre – dens vridninger og vendinger, personlighetene, de tragiske og noble øyeblikkene, og de underliggende økonomiske og sosiale driverne. Dramaet, man kan til-og-med si denne hardt utkjempede kampens hete, drypper av sidene. Gjennom hele boka er det fotografier, så vel som originale tegninger og annet billedmateriale som ikke har vært publisert siden 1920-tallet i Sovjetunionen. På slutten av boka er det biografiske oppføringer om mer enn 70 av de historiske individene. Gjennom hele bindet hører vi Trotskijs stemme, så vel som stemmene til mange andre, og mindre kjente opposisjonelle. Rogovin returnerer dem til deres rettmessige plasser, etter at de i mange tiår har vært slettet fra den offisielle sovjethistorien.

Den engelskspråklige oversettelsen skiller seg fra den originale russiske versjonen, da Rogovin omformulerte og utvidet dette bindet som resultat av de intense diskusjonene han holdt med trotskistbevegelsen på midten av 1990-tallet. Etter å ha arbeidet i nesten total isolasjon i mange tiår var han endelig i stand til å gjennomgå mange komplekse historiske og politiske spørsmål i samarbeid med medtenkere fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Endringene han gjorde i hans manuskript er møysommelig gjennomgått og innlemmet i den engelske versjonen, av oversetteren Frederick Choate.

Lenin og Trotskij under en toårsmarkering av Oktoberrevolusjonen

Was There an Alternative? begynner med å ta opp den politiske situasjonen i landet, som ledet opp til konfliktene på midten av 1920-tallet. Verket tar for seg dannelsen av ett-parti-systemet, bolsjevikenes holdning til privilegier for dem i autoritetsposisjoner, og forbudet mot partifraksjoner innført under Lenins partilederskap i 1921. Rogovins formål er todelt. For det første, å få skapt et skarpt og levende portrett av bolsjevikpartiets politiske liv før Stalins framvekst til makten, slik at leseren får et begrep om den avgrunn som skilte det som var, fra det som skulle komme til å bli. For det andre, for å demonstrere at Lenin i den siste perioden av hans liv forberedte seg for åpent å bekjempe Stalin og de tendensene han representerte.

De to prosessene, med en byråkratisering og en sosioøkonomisk differensiering, var allerede i 1922 på gang. Rogovin bemerker eksempelvis at i det året gikk nesten halvparten av de 10 700 høytstående embetsrepresentantene plassert av partiets sentralkomité gjennom en utnevnelsesprosess som ble effektivt overvåket av partiets generalsekretærs kontor, den stillingen Stalin holdt. En partikonferanse legaliserte i august 1922 et forslag fra Stalin og hans supportere om å opprette et lønnshierarki for offisielle partifunksjonærer. Forslaget autoriserte også deres rett til spesielle boliger og innkvarteringer, og til medisinske tjenester, så vel som til barnepass og utdanningsmuligheter for deres barn. Ved at forfatteren bringer fram denne typen historiske detaljer, belyser han på en veldig konkret måte transformasjonen som fant sted innad i Bolsjevikpartiet, og de ovenfra-og-ned og antiegalitære prosessene som opposisjonelle skulle begynne å protestere mot.

Innen tidlig i 1923 var konflikten internt i Kommunistpartiet godt i gang. På slutten av året før hadde Lenin begynt å diktere en serie brev, som skulle bli kjent som hans «Testamente», som protesterte mot de nasjonalistiske og byråkratiske tendensene som oppsto innad i Kommunistpartiet. Han foreslo reformer for parti- og statsstrukturer, for å få stoppet utviklingen av tendensene. Der han gjorde ei rekke observasjoner om styrkene og svakhetene til ei rekke ledende bolsjeviker – Trotskij, Grigorij Zinoviev, Lev Kamenev og andre – trakk han fram Stalin for spesiell kritikk, og oppfordret til at han ble fjernet fra stillingen som partiets generalsekretær, og underkastet arbeidsområder under hans overoppsyn en spesiell kritikk.

Gjennom hele boka vender Rogovin tilbake til historien og skjebnen til «Testamentet», og han demonstrerer hvordan Lenins siste ord hjemsøkte Stalin, som gjentatte ganger måtte jobbe for å undertrykke og begrense utfallet av dem. Han argumenterer overbevisende for at Stalin var skyldig i det «psykologiske drapet» av Lenin, som led hans siste slagtilfelle kort tid etter å ha lest ei rekke resolusjoner fra partikonferanser som fordømte Trotskij og Opposisjonen for «småborgerlige avvik».

Medlemmer av Venstreopposisjonen i 1927. (Foran fra venstre) Leonid Serebryakov, Karl Radek, Leo Trotskij, Mikhail Boguslavskij, Yevgenij Preobrazhenskij; (bak) Christian Rakovskij, Jacob Drobnis, Aleksander Beloborodov og Lev Sosnovskij

Forfatteren utforsker også muligheten for at Stalin var skyldig i forgiftningen av Lenin, en konklusjon som Trotskij skulle komme til. Etter å ha vært på bedringens vei i flere måneder tok bolsjeviklederens helse ved midten av januar 1924 raskt og uforklarlig en vending til det verre, nettopp i det øyeblikket, som Rogovin bemerker, da «hovedfaren for Stalin ikke var Trotskij … men Lenin». Stalin hadde både motivet og midlene. I det aller minste var han henrykt over Lenins utgang fra historien. Stalins sekretær beskrev generalsekretæren slik fra den gangen: Han «er i et godt humør og han stråler. På møter og i sesjoner ifører han seg ei tragisk sørgmodig, hyklersk maske, holder uoppriktige taler, og sverger med patos å være tro mot Lenin. Når jeg ser på ham, kan jeg ikke la være å tenke: ‘For et svin du er.’»

Lenins død skapte betydelige nye politiske utfordringer for Trotskij, ettersom hans motstandere da mente at de hadde frie tøyler til feilaktig å framstille seg selv som Lenins arvinger, og til å forvrenge til deres fordel meningsforskjellene mellom Lenin og Trotskij fra før 1917, om karakteren av den kommende russiske Revolusjonen. Trotskij hadde lenge insistert, på grunnlag av hans teori om permanent revolusjon, at den russiske arbeiderklassens oppgave ikke bare var å styrte tsarismen, men også omveltningen av den kapitalistiske ordenen, som hadde slått rot i landet, og som den semi-føydale staten var dypt tilknyttet, som del av den globale økonomien. Arbeidere, allierte med, men der de ville stå i spissen for et massivt bondeopprør, måtte kjempe på grunnlag av et eksplisitt antiføydalt, antikapitalistisk og sosialistisk program. Lenin hadde hevdet, i opposisjon til dette perspektivet, at den russiske arbeiderklassen og bøndene, forente i et «demokratisk diktatur» i opposisjon til borgerskapet, måtte beseire tsarismen og iherdig slåss for deres klasseinteresser, men at de enda ikke ville være i stand til å berøre kapitalismens fundamenter (uten ei hel rekke overgangsstadier av revolusjonær utvikling).» Lenin forlot denne posisjonen i april 1917 og gikk over til Trotskijs. Ved å gjøre dét førte han en politisk kamp mot krefter innad i hans eget parti – blant dem Stalin, Kamenev og Zinoviev – som i all hovedsak klamret seg fast i illusjoner om det borgerlige styret. Denne politiske historikken lå til grunn for 1920-tallets konflikter.

Rogovin insisterer på at da Lenin døde i januar 1924 hadde Trotskij allerede begått et sentralt feilgrep: Han gjorde ikke tidlig i 1923 kritikken av partipolitikken kjent utenfor politbyrået. I et kapittel med tittelen «Trotskijs feiltak» hevder Rogovin at medlederen for revolusjonen i 1917 manglet «besluttsomhet». Her undervurderer forfatteren den kompleksiteten politiske ledere står overfor når de navigerer i en intern partisituasjon og historiske konjunkturer der motstridende tendenser har oppstått, og utsiktene for deres framtidige utviklingsforløp foreløpig er ekstremt uklare.

Ved begynnelsen av 1923 hadde «Georgia-hendelsen», som Rogovin diskuterer i hans bok, avslørt skarpe splittelser innen partiet, over sovjetisk nasjonalitetspolitikk og storrussisk sjåvinisme. Det var uenigheter om farene forbundet med den nye økonomiske politikken (NEP), som Lenin hadde vært spydspiss for som en nødvendig politisk innrømmelse. 1921-forbudet mot opprettelsen av formelle fraksjoner innad i partiet tilla situasjonen en ytterligere kompleks dimensjon. Men det var også utsikt til at en revolusjon i Tyskland fundamentalt ville transformere verdenssituasjonen, bryte Sovjetunionen ut av landets isolasjon og gi sovjetarbeiderne fornyet revolusjonær styrke. Det var også fullt mulig at Lenin ville gjenvinne hans helse, vende tilbake til det politiske liv og slippe løs «bomba» mot Stalin, som han, ifølge Lenins private diktater, forberedte for Den 12. partikongressen. Situasjonen var på en knivsegg.

Lenins fravær i 1923 og 1924 ble anvendt av Stalin og hans allierte, Zinoviev og Kamenev – to gamle bolsjeviker som partiets generalsekretær hadde etablert et ulovlig «triumvirat» med – for å sementere deres autoritet. Denne fraksjonen, som seinere ble forvandlet til en klikk av «Sju», med medlemmer som møttes i hemmelighet for å utarbeide deres egen agenda, brukte hvert eneste triks i boka. Men deres manøvrer, demagogi, stokking av kortene under partiavstemminger og framstilling av anklagen om «trotskisme», mislyktes i å løse situasjonen i avgjørende grad til deres favør. Det som kommer veldig klart fram fra Rogovins beretning er det faktum at Stalin-fraksjonens intriger og hemmelighold var symptomatisk for dens underliggende ustabilitet. Zinoviev, eksempelvis, insisterte på at han og hans medkonspiratører måtte møtes bak lukkede dører – og spesielt uten Trotskij – slik at de kunne «pendle» seg imellom. De var ute av stand til å konfrontere hans kritikk rett på.

Rogovin detaljerer disse kritiske innspillene, og kritikken fra andre venstreopposisjonelle, gjennom hele boka. Spesielt hva angår de innenrikspolitiske orienteringene og anliggendet om det indre partidemokratiet, er hans oppsummeringer gjennomtrengende. Hans bruk av primærkildemateriale er spesielt effektiv, ettersom vi med Opposisjonistenes egne ord hører deres heftige innvendinger. Ettersom han dokumenterer både innhold og form av den politiske konflikten som utspiller seg, trekker Rogovin fram sammenhengen mellom Trotskijs og Venstreopposisjonens kritikk og det store problemet som Sovjetunionen stod overfor – hvordan et tilbakestående og på det tidspunktet politisk isolert land, slynget inn i framtiden av sosialistrevolusjon, men med en liten industriell base som var blitt desimert av krig, og med en enormt stor og primitiv bondeøkonomi, kunne få mobilisert ressurser, kunne utvikle seg og holde stand mot de omkringliggende kapitaliststatene. Hans beretning er både kompleks og gjennomlysende.

Bindet gransker hvordan Stalin-fraksjonen, uten å ha noe reelt svar på kritikken fra Trotskij og Venstreopposisjonen, og preget av kriser framprovosert av dens egne politiske retningslinjer, responderte med forsøk på å undergrave Trotskijs autoritet, politisk og organisatorisk. Rogovins arbeid er ekstremt verdifullt hva angår belysningen av metodene brukt i dette politiske renkespillet.

Klikken tok kontroll over Lenins arkiv. Den overførte folk nært Trotskij ut av ledende stillinger i Den røde armé. Med begrunnelser om å gjennomgå de partimedlemmene som ikke var «arbeidere fra fabrikkbenken» gjennomførte klikken en utrenskning av 5 763 partimedlemmer i en kampanje «som ble utført med særlig hard hånd i de organisasjonene som hadde vedtatt resolusjoner som favoriserte Opposisjonen». Den manøvrerte for å sikre at ingen Opposisjonelle hadde avgjørende stemmer under Den 13. partikongressen i mai 1924, og ledende medarbeidere av Lenin – «selv Trotskij, Radek, Rakovskyj og Piatakov, som medlemmer av CC [Sentralkomitéen], ble tillatt deltakelse på kongressen kun med en rådgivende stemme.» Klikken løy for de sovjetiske massene ved å trykke opp falske stemmetellinger, for å få det til å se ut som om det var liten støtte for Opposisjonen mer bredt i partiet.

Rogovin siterer Det franske kommunistpartiets leder Boris Souvarine, i diskusjonen om det sentrale politiske problemet Stalin-fraksjonen stod overfor, der han i 1924 uttalte seg ganske rett ut, og obserte: «Det store flertallet av arbeiderklassen er trotskister.» Souvarine fortsatte med å si, at til tross for alle angrepene: «Trotskys popularitet fortsatte å vokse, ettersom hans lange taler for hans forskjellige publikum, førte hans lyttere til begeistrede bifall. Det ble ofte sagt at bare Trotskij tilbyr nye ideer, at bare han har studert et saksanliggende seriøst, osv. Denne holdningen til ham var ganske slående mot bakgrunnen av likegyldighet, om ikke forakt, som hilste banalitetene og trivialitetene som Pravdas sider var fylte av.»

Boris Souvarine

Sitatet fra Souvarine er bare ett av mange som lesere vil finne i bindet som tar for seg de brede massenes holdning til Trotskij, og mottakeligheten innen partiet, så vel som i Komintern, for hans standpunkter. En tysk kommunist som omtalte innvirkningen i 1924 av publiseringen av Lessons of October, [‘Lærdommene fra Oktober’], Trotskijs skoldende kritikk av Det sovjetiske kommunistpartiets manglende evne til å orientere deres tyske kamerater korrekt der de sto overfor en umiddelbar revolusjonær situasjon i deres land i 1923, skrev: «‘Lærdommene fra Oktober’ har blitt et kamprop – arbeiderne tror ikke at Trotskij kunne opponere mot leninismen.»

Rogovin forklarer at innen midten av 1926 hadde mer enn halvparten av Bolsjevikene som i 1918, 1919 og 1920 ble valgt inn i partiets sentralkomité sluttet seg til Opposisjonen. Zinoviev og Kamenev, som hadde vært Stalins håndlangere og de ledende arkitektene bak angrepet på Opposisjonen, ble til slutt så forferdet over hva de hadde utrettet at de dannet en allianse med Trotskij. Forfatterens beretning om deres kriminelle og tragiske rolle fyller leseren med faretruende varsler; både Zinoviev og Kamenev skulle bli stilt for retten og henrettet under Den store terroren. I 1927, etter at begge brøyt med Opposisjonen og vendte tilbake til den regjerende fraksjonen, spurte Zinoviev Stalin, med henvisning til hans tidligere lojalitet: «Vet kamerat Stalin hva takknemlighet er?» Og Stalin svarte: «Det er en sykdom som rammer hunder.»

Was There an Alternative? bemerker hvordan de nasjonalistiske og høyreorienterte økonomiske politiske retningslinjene som ble ført under Stalins lederskap førte til katastrofe i løpet av 1926 og 1927. Den britiske arbeiderklassen ble solgt ut av Stalin, som valgte samarbeid med de britiske fagforeningene framfor enhver uavhengig kamp om politisk makt fra massenes side. I Kina ble Kommunistpartiet slaktet ned av Kuomintang (KMT), etter å ha blitt instruert av Moskva om å inngå en allianse med KMT. Verken landbruket eller industrien i Sovjetunionen hadde gjenvunnet nivået i Russland fra før krigen, og landets nasjonalinntekt per innbygger var på bare 80 til 85 prosent av hva den var i 1913. De rikeste 4 prosent av bøndene kontrollerte en tredjedel av alt av landbruksmaskineri. Proletariatets lønn hadde stagnert og millioner var arbeidsløse. Det utviklet seg til slutt en fullskala kornkrise, der staten ikke var i stand til å handle inn nok mat til å brødfø byene. Innenfor denne konteksten fikk Opposisjonens program gehør. Møter, som på daværende tidspunkt ikke lenger var tillatt, begynte å finne sted i Moskva og Leningrad. Tusener deltok.

Nettopp fordi Stalin og hans støttespillere ikke hadde noen løsning på de økonomiske problemene Sovjetunionen sto overfor, eller noe svar for deres kritikere, måtte de drive Opposisjonen ut i illegalitet. I løpet av årene 1926 og 1927 ble partimedlemskapet oversvømmet av nye og uerfarne rekrutter. Møter der, i prinsippet, partipolitikk skulle vært diskutert mer bredt i medlemsmassen ble sjeldnere holdt. Anklagen om «trotskisme» ble intensivert. Opposisjonistenes uttalelser ble redigert for distribusjon på en slik måte at deres posisjoner ikke kunne bli fullt kjent, og avstemminger for valg av representanter til partiorganer fant sted før deres plattformer ble distribuert.

Trotskij og Kamenev ble fjernet fra politbyrået, og Zinoviev som styreleder for Komintern, og alle tre skulle snart bli utvist fra partiet. Anklager om «disorganiserende opptreden» og «fraksjonalisme» ble rettet mot deres støttespillere på partimøter. Antisemittisme – Trotskij, Zinoviev og Kamenev var alle jøder – ble oppmuntret. Opposisjonistenes taler ble under Den 15. partikongressen i desember 1927 overdøvet av grove og dumme avbrytelser fra publikum. Vi ser her ødeleggelsen av Bolsjevikpartiets politiske kultur.

Rogovins beretning er ekstraordinær. Den partiske leser vil ønske at han eller hun kunne tre inn i denne historien og stille seg på den modig trossendes side. Rogovin følte det tydeligvis selv på den måten, og man får fornemmelsen av at i øyeblikk der han argumenterer for at Trotskij begikk det ene eller det andre feiltaket, ved ikke å uttale seg raskt nok, eller skarpt nok mot hans motstandere, da er det fordi Rogovin forsto at revolusjonens skjebne var avhengig av utfallet av denne kampen. Ingenting var forutbestemt.

Omstendighetene rundt Rogovins intellektuelle isolering påla hans forskning visse begrensninger – grenser han var i ferd med å overvinne, i samarbeid med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), da hans liv ble tragisk forkortet av kreft. Mens bindet omfatter verdifullt materiale om stalinismens innvirkningen på enkelte deler av Komintern, som Det polske kommunistpartiet, fokuserer verket på situasjonen inne i Sovjetunionen.

Rogovins kunnskap om, og forståelse av konsekvensene rundt om i verden av «sosialisme i ett land», og om kampen med Venstreopposisjonen utenfor Sovjetunionens grenser, var fortsatt under utvikling. Han hadde langt mindre tilgang til primært og sekundært kildemateriale om dette emnet. Hans diskusjon av internasjonale saksanliggender er kort, og spesielt hva angår den politiske konflikten om begivenheter i Tyskland i 1923, er litt forvirrende. Der han fordyper seg i spørsmålet om Stalins «sosialisme i ett land» og utsiktene for verdensrevolusjon, er hans karakterisering av den globale situasjonen, spesielt etter den andre verdenskrigen, ensidig. Han overvurderer stabiliteten oppnådd under amerikansk hegemoni og omfanget av kapitalistklassens innrømmelser og reformer. Han uttaler feilaktig at Trotskij mente sosialistisk revolusjon i USA «i overskuelig framtid ikke var realistisk».

Til tross for disse begrensningene er Rogovins syv-bind-syklus unik i historiografien om Stalins og stalinismens framvekst. Av denne grunnen har verket blitt forbigått i nesten total taushet av akademikere. Hans forskning står i rak motsetning til forskningen til ei lang rekke forskere, som fra et eller annet ståsted vekselvis har hevdet at Trotskij-Stalin-konflikten var lite mer enn en storm i ei tekanne, at stalinismen var en manifestering av dyptsittende sentimenter innen de sovjetiske massene, eller at det virkelige alternativet til Stalin ikke var Trotskij og Venstreopposisjonen, men høyrefløyen i partiet, gruppert rundt Nikolai Bukharin – eller en kombinasjon av alle tre.

Stalin-hagiografi og Trotskij-hat blander seg inn i alt dette. Det er mange forskjeller mellom dem, men arbeid fra forskere som Sheila Fitzpatrick, J. Arch Getty, Stephen F. Cohen, Stephen Kotkin, Robert Service, Ian Thatcher og andre, deler ett fellestrekk: Benektningen av å erkjenne Trotskij og Venstreopposisjonen som det sosialistiske alternativet til stalinismen, som legemliggjøringen av arbeiderklassens revolusjonære streben og den politiske kraften som hadde seier som en objektiv mulighet.

Rogovin legger ikke skjul på hans politiske sympatier. Han er rettskaffen og oppriktig med sine lesere. Hans verk oppnår historisk objektivitet, ikke ved å anta en falsk pretensjon av likegyldighet til hendelsene som er under hans gjennomgang, men ved å avsløre de sosiale kreftene og klassekreftene som lå til grunn for de politiske konfliktene som raste innen Kommunistpartiet på 1920-tallet. Stalinismens brutalitet ble drevet av den nasjonalistiske byråkratiske reaksjonens intensitet og voldsomhet mot arbeiderklassen og dens revolusjonære ambisjoner, og dens kamp for menneskelig likhet. Trotskij og Venstreopposisjonen representerte denne klassen og dens sentimenter. For alle ofrene som ble tygd opp av den byråkratiske maskina, var Opposisjonen alltid hovedmålet for stalinismens undertrykking. Rogovin er den eneste historikeren som grundig og gjennomgående har forstått dette.

De dominerende trendene i russisk og sovjetisk historieskrivning de siste 40 årene oppsto i en epoke av politisk reaksjon. Rogovin skrev dette verket da Kommunistpartiet var i ferd med å oppløse Sovjetunionen og stjele alt som var og ikke var fastspikret. Groteske feiringer av ulikhetens angivelige dyder, som en ny form for «sosial rettferdighet», fylte pressen, mye av det skrevet av andre sovjetiske intellektuelle som forventet at de selv skulle få mer. Rogovins konsentrasjon om ulikhet og byråkrati i konfliktene på 1920-tallet var like mye et innblikk i den sene sovjetiske samtid, som den tidlige sovjetiske fortiden.

I hans introduksjon argumenterer forfatteren for at «ukorrekte fornemmelser av sanne fakta» – «den tendensiøse overvektingen og tolkningen av visse historiske fakta, og undertrykkingen av andre» – ikke er «så mye resultat av oppriktige feil, så mye som den bevisste eller ubevisste oppfyllelsen av politiske forlangender». Historieforfalskning, insisterer han, er «et ideologisk våpen for å lure folk for å kunne gjennomføre reaksjonære politiske orienteringer». Følgelig, stalinistenes gjenoppretting av kapitalisme i Sovjetunionen, med alle de sosiale ødeleggelsene det medførte, fordret nye løgner og nye forvrengninger om den sosialistiske opposisjonen, om forskjellene mellom revolusjonens forfedre og dens slaktere.

I dag, der sosial ulikhet når høyder som aldri før har vært bevitnet, oppstår det nye forfalskninger. I USA blir amerikansk historie utsatt for en hudfargebesatt nytolkning som fornekter klasse som den grunnleggende skillelinja i samfunnet, og som avviser at det var noe progressivt ved Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. I Tyskland blir Hitlers og nazistenes forbrytelser hvitvasket, samtidig som politiske ytre høyre-orienteringer bølger frem. På Filippinene er det stalinismens forbrytelser som blir hvitvasket til fordel for en politisk elite fastspent til amerikansk imperialisme. Man kunne fortsette.

Politiske reaksjon kan ikke tolerere sannhet. Det å fortelle løgner om historie er aldri en uskyldig feiltakelse. Was There an Alternative? er ikke bare en kraftfull gjenfortelling av historien om kampen for sosialisme, verket er en advarsel til arbeiderklassen om de politiske intensjoner til dem som driver med historiske løgner, og deres konsekvenser.

Boka er tilgjengelig for bestilling her.

Loading