Inneværende året markerer begynnelsen av det tjuefemte året av publiseringen av World Socialist Web Site. Forut for lanseringen av WSWS den 14. februar 1998 var et helt år med intensiv diskusjon og forberedelser.
Denne diskusjonen ble initiert av en rapport levert av David North 1. februar 1997 til Nasjonalkomitéen for Socialist Equality Party (USA). North foreslo at SEP og seksjonene tilsluttet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – skulle opphøre med publiseringen av deres trykte aviser og etablerer en ny, nettbasert publikasjon, som skulle fungere som ICFIs stemme.
North motiverte hans forslag med en omfattende gjennomgang av de politiske lærdommene av ICFIs kamp mot stalinisme og pabloistisk opportunisme, oppløsingen av Sovjetunionen og sammenbruddet av alle de gamle reformistiske arbeiderpartiene og fagforeningsorganisasjonene, den raske utviklingen av økonomisk globalisering, og impliksjonene og potensialet av Internettet for den globale klassekampen, og for byggingen av Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon.
Nasjonalkomitéens møte, som ble holdt helgen 1. til 2. februar 1997, hadde deltakelse av hele SEPs medlemskap. Norths rapport ble akseptert enstemmig. Men dette møtet markerte bare begynnelsen på den politiske diskusjonen, det tekniske arbeidet og de organisatoriske forberedelsene, som strakk seg over et helt år.
På møtetidspunktet var David North SEPs nasjonalsekretær. Han er i dag nasjonal styreleder for SEP (USA) og styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd.
Denne rapporten og Norths oppsummerende bemerkninger ved konkluderingen av diskusjonen opprettholder deres betydning, ikke bare som historisk dokumentasjon av World Socialist Web Site’s politiske fundamenter. Begge deler er også en demonstrasjon av relasjonen mellom marxistisk teori og virkelig revolusjonær praksis.
***
Grunnlaget for partiets politiske arbeid er perspektivet utviklet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i etterkant av splittelsen med Workers Revolutionary Party (WRP). ICFIs fjerde plenum i juli 1987 representerte en milepæl i utviklingen av dette perspektivet. Plenumet markerte fornyelsen av teoretisk arbeid basert på internasjonale perspektiver, som i mange år hadde blitt forpurret av WRP. WRP hadde, i tiåret før splittelsen på slutten av 1985, underordnet arbeidet i Den internasjonale komitéen (IC) til den britiske seksjonens nasjonalistiske orienteringer og til WRPs opportunisme. Den systematiske desorienteringen av Den internasjonale komitéen fant sitt mest ødeleggende uttrykk i perspektivresolusjonen vedtatt av Den internasjonale komitéens 10. kongress i januar 1985, den siste kongressen avholdt under kontroll og ledelse av Gerry Healey, Michael Banda og Cliff Slaughter.
La oss påminne posisjonene framsatt av Slaughter i dokumentet han presenterte til Den 10. kongressen. Han skrev, eksempelvis: «De objektive lovene om kapitalistisk nedgang opererer nå ubehindret.» Dette var en absurditet. Objektive lover kan aldri i den virkelige verden operere «ubehindret». Slike lovers operering brytes alltid gjennom en utrolig tett og kompleks overbygning [‘superstructure’], som lys brytes gjennom et prisme. Denne overbygningens motstridende bevegelse, som i den endelige analysen henter sin essensielle impuls fra økonomiske krefter, reflekteres i politikken. Men ifølge Slaughter hadde verden, innen januar 1985, kommet til den uforlignelige situasjonen, det vil si, en situasjon der den kapitalistiske økonomiens såkalte «objektive lover» ikke lenger møtte noen motstand. Alle elementene av sosial og politisk virkelighet som grep inn i disse objektive lovene, eller som disse objektive lovene måtte brytes gjennom, ble skrevet ut av eksistensen.
Denne absurditeten utgjorde hovedtemaet i Slaughters dokument. I en annen passasje skrev Slaughter: «Kapitalistklassen finner seg – og dette er historisk uten sidestykke, konfrontert med en arbeiderklasse som til tross for voksende massearbeidsledighet tilegner seg revolusjonære masseerfaringer som en ubeseiret klasse.» Denne setningen var, på alle måter, selvmotsigende. Dersom arbeiderklassen var «ubeseiret», hvordan kunne Slaughter da begrunne «voksende massearbeidsledighet»? Da Slaughter skrev disse linjene var den nesten ett-år-lange britiske gruvearbeiderstreiken på randen av kollaps.
Dokumentet inkluderte en serie demagogiske proklameringer, som 1) «Realiteten er den at de avgjørende revolusjonære kampene allerede er innledet. Hver eneste dag er en bevegelse i den revolusjonære utviklingens kontinuerlige endring. Det er ikke et spørsmål om noe som bygger seg opp for framtiden.» 2) «De politiske kampene er kamper der spørsmålet om statsmakt allerede er direkte reist, og må besvares.» 3) «Proletariatet i USA, ubeseiret, trer inn i kamper av en revolusjonær karakter, samtidig med resten av verden.» Og 4) «Den revolusjonære klassekonfrontasjonen, kampen om makt, utviklingen av en hel serie av innbyrdes sammenkoblede, ujevnt utviklede, men enhetlige kamper om statsmakt er nå innledet, ikke bare forventet.»
Slaughters dokument representerte en fullstendig feiltolkning av den objektive situasjonen. Nettopp i det øyeblikk han utbasunerte «arbeiderklassens ubesierede karakter» hadde den verdensomspennende degenereringen av de gamle arbeidermassepartiene og fagforeningene nådd en meget framskreden tilstand. Resultatet av denne degenereringen skulle snart komme til skue i ei rekke politiske katastrofer og nederlag, uten sidestykke siden 1930-tallet.
Alle formuleringene anvendt i dette dokumentet tjente til å berettige WRPs tilpasning til Labour- og fagforeningsbyråkratiene, og underordningen av Den internasjonale komitéens seksjoner til den britiske organisasjonens umiddelbare praktiske behov. Denne underordningen hadde som utgangspunkt det premiss at Den internasjonale komitéens vekst skulle oppstå som biprodukt av WRPs praktiske suksesser og oppnåelser i Storbritannia. Som Healy en gang sa til meg: «Som vår stjerne stiger, så gjør deres også.»
Nå var dette en overforenklet oppfatning som ignorerte problemet med den forente utviklingen av Den internasjonale komitéen som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon. Den internasjonale komitéens utvikling ble vurdert å skulle finne sted på overveiende nasjonalistiske betingelser. Utviklingen av Verdenspartiet ble ansett som resultatet av ICFI-seksjonenes essensielt sett ikke-relaterte oppnåelser i deres hjemland.
Vi motsatte oss disse oppfatningene, for å gjenopprette Den internasjonale komitéens politiske autoritet. Det var på dette spørsmålet at WRP brøyt med oss. Høsten 1985 spurte vi Slaughter og Banda: «Aksepterte Workers Revolutionary Party Den internasjonale komitéens politiske autoritet? Var det et verdensparti som var overordnet de nasjonale seksjonene?» Ved å reise dette spørsmålet spurte vi WRP på nytt om å bekrefte deres forpliktelse til trotskistbevegelsens grunnleggende programmatiske tradisjoner, som dateres tilbake til grunnleggingen av Venstreopposisjonen i 1923.
WRP-lederskapet motsatte seg dette. Under et møte i Den internasjonale komitéen i desember 1985, stemte Slaughter, Simon Pirani, og avdøde Tom Kemp mot en beslutning som forlangte at Workers Revolutionary Party måtte bekrefte deres forsvar for Den internasjonale komitéens politiske program og tradisjoner. Denne avstemmingen betydde at WRP hadde bestemt seg for å bryte politisk med trotskisme. Den formelle separasjonen kom mindre enn to måneder seinere.
I etterdønningene av splittelsen ble ICFIs teoretiske arbeid konsentrert om å analysere de politiske og historiske problemene som ble reist av WRPs degenerering og partiets brudd med Den internasjonale komitéen. Etter at dét var oppnådd viet ICFI sin oppmerksomhet til å analysere utviklingen av organisasjonens internasjonale perspektiv. På ICFIs fjerde plenum, i juli 1987, initierte vi en diskusjon om endringene i verdenskapitalismens essensielle strukturer, og deres innvirkninger på den internasjonale klassekampen. Jeg minnes at jeg reiste følgende spørsmål: «Hvordan ser vi for oss utviklingen av sosialistisk verdensrevolusjon? Hvilke prosesser og motsetninger vil besørge grunnlaget for et nytt oppsving av arbeiderklassen, og en fornyelse av revolusjonær klassekamp?»
Kamerater vil kanskje huske fra Workers League Summer School i september 1987. Min rapport var basert på diskusjonen vi hadde holdt på Det fjerde plenum. Jeg vil gjerne referere ei rekke passasjer fra den rapporten. For første gang rettet vi oppmerksomhet mot framveksten av to sammenflettede og svært viktige fenomener: Globaliseringen av produksjon, og det transnasjonale konsernet.
Jeg sa at den mest alvorlige svakheten i dokumentet som ble introdusert av Slaughter til Den internasjonale komitéens 10. kongress, var dets manglende evne til overhodet å fornemme «de nye økonomiske formene som veksten av produktivkreftene medførte innen imperialistepoken: Det er internasjonalisering av produksjon, av en målestokk helt uovertruffen i historien, og framveksten av virkelig global produksjon, der produksjonen av én enkelt vare er resultat av integrert transnasjonal produksjon. Det transnasjonale eller multinasjonale konsernet er en økonomisk realitet, som har dype implikasjoner for utviklingen av klassekampen i alle land, og for utviklingen av revolusjon.» [Fourth International, januar-mars 1988, s. 69]
To essensielle konklusjoner ble trukket, fra vår analyse av disse nye fenomenene: For det første, vi understreket fagforeningenes manglende evne til å kunne respondere effektivt på globalisert produksjon, og den objektive nødvendigheten for at arbeiderklassen måtte organisere sin politiske kamp mot kapitalisme på et internasjonalt grunnlag. Jeg hevdet: «Fagforeninger er ikke utrustet for å møte denne nye situasjonen. De kan ikke forsvare arbeiderklassen all den tid de utelukkende fører klassekampen på nasjonal grunn. Faktisk fordrer utvikling av transnasjonale organisasjoner den internasjonale organiseringen av arbeiderklassen. Amerikanske, japanske, koreanske eller tyske arbeidere finner det stadig mer umulig å gjennomføre nasjonalt isolert kamper. Og akkurat som borgerskapet forsøker å organisere produksjonen på verdensbasis, vil arbeiderklassen bli tvunget til å organisere sine egne kamper på verdensbasis, og med det nødvendigvis skape nye og mer avanserte former for organisasjon.» [Ibid., s. 73]
De eksisterende fagforeningene kunne ikke utfylle denne rollen:
Arbeiderne vil måtte utvikle deres egen internasjonale strategi, deres egne internasjonale organiseringsformer. Men disse formene kan ikke skapes spontant. Og de kan ikke bli skapt av de eksisterende lederskapene. Det er et organisk, historisk-skap pådriv for opprettelsen av et internasjonalt proletarisk parti. Arbeiderklassen må ta skrittet inn i det tjueførste århundre. Den kan ikke basere seg på organisasjonsformer utviklet i det nittende. Det internasjonale partiet er ikke en frase. Det er en realitet, basert på denne utviklingen. Dét må stå i sentrum for våre perspektiver. [Ibid., s. 82]
Disse konseptene ble utarbeidet i Den internasjonale komitéens 1988-resolusjon om perspektiver. Vi skrev: «Det har lenge vært en elementær påstand i marxismen at klassekampen er nasjonal bare i sin form, men at den i sin essens er en internasjonal kamp. Men, gitt den kapitalistiske utviklingens nye karakter må selve klassekampens form anta en internasjonal karakter. Selv de mest elementære av arbeiderklassens kamper reiser nødvendigheten av å koordinere deres handlinger på en internasjonal skala ... kapitalens uforlignelige internasjonale mobilitet har etterlatt alle de forskjellige lands arbeiderbevegelsers nasjonalistiske programmer foreldet og reaksjonære. Slike nasjonale programmer er uunngåelig basert på arbeiderbyråkratienes frivillige kollaborering med ‘deres’ styringsklasser, for en systematisk senking av arbeidernes levestandarder grunngitt med styrking av ‘deres’ respektive kapitalistlands posisjon på verdensmarkedet.» [Fourth International, juli-desember 1988, s. 4]
ICFI insisterte på at et revolusjonært program bare kunne utvikles på grunnlag av et internasjonalt perspektiv, og at denne oppfatningen skilte vår bevegelse fra alle varianter av opportunisme. Vi skrev:
Opportunisme uttrykker, i en eller annen form, en definitiv tilpasing til det politiske livs såkalte realiteter innen en gitt nasjonal omgivelse. Opportunisme, som alltid er på jakt etter snarveier, hever den ene eller den andre nasjonale taktikken over det fundamentale programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Opportunisten vurderer programmet for ‘sosialistisk verdensrevolusjon’ å være for abstrakt, og er tilbøyelig til å gå for mer konkrete taktiske initiativer. Ikke bare velger opportunisten å ‘glemme’ arbeiderklassens internasjonale karakter. Han ‘overser’ også det faktum at hvert enkelt lands krise har sitt essensielle opphav i globale motsetninger, som bare kan løses på grunnlag av et internasjonalistisk program. Ingen nasjonal taktikk, uansett hvor betydelig dens rolle måtte være i partiets politiske arsenal ... kan bevare sitt revolusjonære innhold dersom det enten er hevet over, eller det som utgjør det samme, er løsrevet fra Den internasjonale komitéens verdensstrategi. Følgelig er de sentrale historiske bidragene som seksjoner av Den internasjonale komitéen tilfører arbeiderbevegelsen i de landene der de opererer, den kollektive og enhetlig kampen for et perspektiv for sosialistisk verdensrevolusjon. [Ibid., s. 30-31]
Vår posisjon ble angrepet av Ray Athow fra Workers Revolutionary Party. Som dere kan se, hvert avgjørende strategiske initiativ fra Den internasjonale komitéen har umiddelbart blitt fordømt av Torrance-gruppa. Vi kan på grunnlag av mer enn et tiår av erfaring si at slike angrep bare kan ønskes velkommen, som tegn på Den internasjonale komitéens korrekthet.
Athow skrev at «dette programmets nesten religiøse karakter er avslørt av uttalelser som at ‘Workers League tilfører USAs arbeiderbevegelse strategien for sosialistisk verdensrevolusjon.’»
Jeg besvarte dette i rapporten til Workers League’s 13. kongress, i august 1988:
Vår vitenskapelige analyse av epoken og karakteren av den nåværende verdenskrisen overbeviser oss ikke bare om at denne [internasjonale] foreningen av proletariatet er mulig; men også at bare et parti som i sitt daglige arbeid er basert på denne strategiske orienteringen kan bli forankret i arbeiderklassen. Vi forventer at neste fase av proletariske kamper uavvendelig vil utvikles, under det samlede presset av objektive økonomiske tendenser og den subjektive påvirkning av marxister, langs et internasjonalt utviklingsforløp. Proletariatet vil tendere mer og mer til å definere seg i praksis som en internasjonal klasse; og de marxisistiske internasjonalistene, som fører politiske orienteringer som er uttrykk for denne organiske tendensen, vil kultivere denne prosessen og besørge den bevisst form. [Ibid., s. 39]
Alt av Den internasjonale komitéens arbeid har bestrebet seg på oppnåelse av akkurat det som blir uttalt i denne passasjen, gjennom sitt program å kultivere og praktisere den bevisste internasjonalistiske egen-defineringen og arbeiderklassens internasjonale kamper.
Som kameratene vet fordret dette ei rekke politiske kamper innen vårt parti, spesielt over endringen i vår holdning til oppropet for etableringen av et arbeiderparti basert på fagforeningene. Seinere, i etterkant av Sovjetunionens sammenbrudd, erkjente vi sluttføringen av den objektive transformeringen av arbeiderbyråkratiene over til imperialisens åpne og direkte instrumenter, og vi insisterte på at arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering måtte gå fram, ikke gjennom den langstrukne radikaliseringen av de gamle byråkratiske organisasjonene, tilrettelagt gjennom å plassere krav på deres ledere, men til dels gjennom arbeiderklassens opprør mot disse gamle organisasjonene, og til dels gjennom det at det store flertallet av uorganisert og politisk utilknyttede arbeiderne omgikk av disse reaksjonære organisasjonene.
Under nasjonalsamlingen i juni 1995, der vi introduserte forslaget om å forvandle Workers League til Socialist Equality Party, oppsummerte vi lærdommene av erfaringene fra det foregående tiåret:
Dersom arbeiderklassen skal få lederskap er det vårt parti som har å besørge det. Dersom en ny vei skal åpnes for massene av arbeidene, da må den åpnes av vår organisasjon. Lederskapets problem kan ikke løses på grunnlag av en smart taktikk. Vi kan ikke løse krisen av arbeidsklasselederskap med «forlangender» om at andre besørger dette lederskapet. Dersom det skal bli et nytt parti, da må vi bygge det.» [The Workers League and the Founding of the Socialist Equality Party, (Oak Park, MI: Labor Publications, 1996), s. 30]
Dette var det grunnlaget som vi og de andre seksjonene av Den internasjonale komitéen initierte omformingen av ligaer om til partier på.
Vår urokkelige internasjonalisme og bastante opposisjon mot de reaksjonære arbeiderbyråkratiene har avgrenset Socialist Equality Party fra alle forskjellige varianter av småborgelig radikalisme. Alle de småborgelige gruppene har i det minste såpass til felles: De insisterer på at det er illegitimt å reise spørsmål, enn si utfordre, de byråkratiserte fagforeningenes autoritet over arbeiderklassen.
Dokumentet skrevet av Slaughter forsøker å besørge et teoretisk grunnlag for denne underordningen av arbeiderklassen til fagforeningsbyråkratiet. Slaughter avviser de grunnleggende teoretiske prinsippene i Hva må gjøres?, og han definerer byråkratiet som «arbeidsklassens egen fortropp» og fordømmer alle bestrebelser for å sette marxistpolitikk opp mot denne «fortroppen». I den radikale pressen kan man finne, i den ene eller andre formen, dusinvis av referanser som er ekko av Slaughters argumenter.
Den programmatiske avklaringen om arbeiderpartiet og fagforeningenes rolle var av avgjørende betydning, men den må forstås i relasjon til vår essensielle strategiske orientering, byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon. Jeg vil nok en gang understreke det grunnleggende punktet som vi avklarte i 1987, at arbeiderklassens historiske partier bare oppstår som det politiske uttrykk for internasjonale sosiale prosesser og endringer som introduseres av objektivt revolusjonære utviklinger av den kapitalistiske produksjonsmodus.
Den andre internasjonale var resultatet av en kolossal vekst av produktivkreftene, drevet fram av elektrisitet, som ga opphav til et nytt industrielt masseproletariat. Den tredje internasjonale oppsto som resultatet av disse partienes sammenbrudd, under trykket av imperialismen og transformeringen av verdensøkonomien langs imperialistlinjer. Den fjerde internasjonale ble grunnlagt som respons på forræderiet av Den tredje, men dens vekst som Verdenspartiet ble forsinket, i den endelige analysen, av etterkrigsboomen, som fortsatte å besørge de gamle opportunistiske organisasjonene økonomisk støtte. Men dét økonomiske fundamentet begynte å desintegrere i løpet av 1970-tallet, og spesielt på 1980-tallet. Ved å studere endringene i verdensøkonomien understreket ICFI kontinuerlig at globaliseringen av produksjon, akselerert av enorme teknologiske framskritt, ville besørge den essensielle objektive impulsen for den genuine internasjonalisering av klassekampen, og for veksten av Den fjerde internasjonale. Den analysen, mener jeg, har blitt klart understøttet.
Den blir derfor, helt forutsigbart, angrepet av Spartacist League, som fordømmer Den internasjonale komitéens vektlegging av globaliseringen av produksjon, og vår insistering på at degenereringen av fagforeningene er et objektivt og uunngåelig uttrykk for denne prosessen. Spartactistene har kommet ut, i den siste utgaven av Workers Vanguard, med en lang artikkel med tittelen «Den globale økonomien og arbeiderreformisme: Hvordan David North omfavner Karl Kautsky.»
De argumenterer: «I dag er det intellektuelt fasjonabelt å forklare den kraftige forverringen av levestandarder for amerikanske arbeidende mennesker av den siste generasjonen, som følge av ‘globalisering’, spesielt store amerikanske selskapers overføring av produksjonen (‘multinasjonale selskaper’ eller ‘transnasjonale’), til lavlønnsland i Øst-Asia og Latin-Amerika.» Der de setter sammen deres egen versjon av Flat Earth Society, erklærer Spartacistene stolt at de ikke vil erkjenne fakta, som er ubestridelige.
Som et eksempel på min komplette desorientering, refererer Workers Vanguard en passasje fra en rapport som jeg ga i 1992: «Kollapsen av arbeiderklassens gamle organisasjoner er fundamental, produktet av spesifikke historiske og økonomiske omstendigheter. Det at vi forstår disse omstendighetene betyr ikke at vi fraskriver lederne av disse organisasjonene ansvaret for det som har skjedd. Snarere gjør det det mulig for oss å erkjenne at ledernes rotteskap i seg selv bare er en subjektiv manifestering av en objektiv prosess. ... Den globale integreringen av kapitalistproduksjon under kontroll av massive transnasjonale konserner, og nasjon-stat-systemets terminale krise, har knust de grunnleggende geo-økonomiske fundamentene som arbeiderklassens gamle organisasjoners aktiviteter har vært basert på. Nasjonalt baserte arbeiderorganisasjoner er rett og slett ute av stand til på noen seriøs måte å utfordre internasjonalt organiserte selskaper.»
Spartacist League svarer ved å erklære at det er feil å relatere fagforeningsbyråkratiets politiske retningslinjer og arbeiderklassens nederlag til objektive årsaker. De angir tre grunner. Først avviser de vår vektlegging av globaliseringen av produksjon, og nekter for at det de siste 80 årene har vært noen vesentlig endring av karakteren for verdens kapitalistøkonomi og produksjonsprosess, det vil si siden Lenin skrev hans pamflet, Imperialisme. For det andre hevder de at å tilskrive fagforeningenes nedgang til objektive årsaker vil demoralisere arbeiderklassen, ved å trekke teppet vekk under dens tillit til fagforeningenes effektivitet. For det tredje insisterer de på at militant fagorganisering kan få overtalt kapitalistklassen til å endre dens orienteringer og gjøre store innrømmelser til arbeiderklassen.
Til støtte for deres påstand at globaliseringen ikke har hatt noe å gjøre med fagforeningenes nedgang, erklærer Workers Vanguard: «Ikke under noen av de store streikene på 1980-tallet, som markerte den amerikanske arbeiderbevegelsens nedgang og nederlag – PATCO flygelederne, Greyhound Bus-sjåførene, Phelps-Dodge-kobbergruvearbeiderne, Eastern Ailines-mekanikerne, Hormel-kjøttpakkerne – spilte utenlandsk konkurranse eller multinasjonale selskapers operasjoner i utlandet noen betydelig rolle.»
Hvilken framvisning av uvitenhet og intellektuell fallitt! Først og fremst, det synes ikke å ha gått opp for Workers Vanguard at knusingen av PATCO i 1981 ble utført direkte av USAs regjering, som representerer verdenskapitalismens politiske ledelse. Men la oss overse denne mindre detaljen. Man kan trygt si at tilhengerne av Spartacist League’s politiske guru, James Robertson, ikke har noen oppfatning av den moderne kapitalismens karakter. De forsøker å benekte relasjonen mellom globaliseringsprosessen og fagorganiseringens krise ved å hevde at ei rekke streiker ble brutt ned i sin helhet bare av amerikanske selskaper.
Spartacist League ser ut til å tro at de politiske retningslinjene for selskaper er bestemt fullt og helt på grunnlag av nasjonale faktorer. Man kan trygt si at konsernsjefene i de streikbrytende selskapene som er referert av Workers Vanguard har en langt bedre forståelse av dynamikken og av verdensmarkedets imperativer enn hva disse robertsonistene har. Hvert eneste vesentlige selskap er uløselig knyttet til verdensmarkedet, uavhengig av den spesielle prosentandelen av inntektene som er avledet fra innenlandssalg. Effektivitet, arbeidsproduktivitet, profittraten er alle mål på globale, ikke bare nasjonale, standarder. Kapitalen sirkulerer rundt kloden der investorer søker den beste avkastningen på deres kapital.
Spartacist League fortsetter: «Den amerikanske arbeiderbevegelsens nedgang er ikke fundamentalt forårsaket av de objektive effektene av ‘globalisering’, men av de fatalistiske og forræderske politiske orienteringene til AFL-CIO-villederne.»
Her har vi en fullstendig subjektiv forklaring på fagforeningenes krise. Vi blir fortalt at alle arbeiderklassens nederlag lett kan forklares av den personlige rottenskapen til toppfunksjonærene i AFL-CIO. Denne forklaringen reiser imidlertid følgende spørsmål: Dersom alle nederlagene som har vært opplevd siden 1980 bare var produkter av ting gjort av slette personer i AFL-CIO, må vi ikke da vedgå at fagforeningenes tidligere suksesser, oppnådd under AFL-CIO’s glansperiode, ble brakt i havn fordi sentralorganisasjonen ble ledet av gode mennesker, blant hvilke vi da ville være forpliktet til å inkludere søylen fra den kalde krigens red-baiting, George Meany. Tross alt, er det ikke tilfelle at AFL-CIOs nederlag begynte først etter hans pensjonering og død i 1980?
Det er mange spørsmål som Spartacist League unnlater å adressere. Hvorfor tok slette folk over fra de gode? Eller hvorfor ble folk som en gang hadde vært «gode» plutselig «slette»? Alt er redusert til den ene eller den andre byråkratens intensjoner. En slik tilnærming representerer det stikk motsatte av den marxistiske metoden. Spartacist League hevder at Lenins Imperialisme representerer det siste ordet i analysen av kapitalismen, men det ser ut til at de ikke har studert særlig nøye verken den pamfletten eller Lenins andre arbeider på temaet imperialisme. Blant Lenins sentrale punkter var at opportunismens vekst i Det andre internasjonale var objektivt basert på imperialismens utvikling.
I hans banebrytende arbeid Imperialisme og Splittelsen i sosialismen, reiste Lenin det følgende spørsmålet: «Er det noen sammenheng mellom imperialismen og den monstrøse og motbydelige seieren opportunismen (i form av sosialsjåvinisme) har oppnådd over arbeidsbevegelsen i Europa? ... Dette er det grunnleggende spørsmålet om moderne sosialisme.» [Collected Works, Volume 23 (Moscow: Progress Publishers, 1977) s. 105] Lenin definerte poengtert opportunistene som «en del av småborgerskapet og av visse sjikt av arbeiderklassen som har blitt bestukket av imperialistiske superprofitter og omgjort til kapitalismens vaktbikkjer og arbeiderbevegelsens korrumperere.» [Ibid., S. 110]
Det var på dette objektive grunnlaget at Lenin oppfordret til grunnleggelsen av Den tredje internasjonale. Lenins tilnærming, den marxistiske tilnærmingen, er diametralt motsatt den subjektive metoden. Faktisk, revolusjonære retningslinjer kan ikke utarbeides på grunnlag av en subjektiv tolkning av krisen som konfronterer arbeiderklassen. Tross alt, dersom problemene arbeidsklassen står overfor bare er produktet av slette individers intensjoner, da er det for hånden et relativt enkelt virkemiddel. AFL-CIO kan lett endres bare ved å erstatte de slette menneskene med gode mennesker. Og hvorfor stoppe der? Dersom erstatning av det dårlige med det gode kan forvandle AFL-CIO til en organisasjon som tjener arbeiderklassen, hvorfor skal det da være umulig å bevirke tilsvarende underverk i andre institusjoner, for eksempel Det demokratiske partiet eller til-og-med den amerikanske regjeringen?
Dette er selvsagt barnslig tull og tøys. Marxister tiltaler ikke AFL-CIO politisk fordi organisasjonen er ledet av slette mennesker, men snarere fordi den objektivt er et instrument for kapitalistisk dominans over arbeiderklassen. Forøvrig, AFL-CIO er bemannet av, representerer direkte, og tjener interessene til et bestemt sosialt stratum av den øvre-middelklassen, som er ubønnhørlig fiendtlig innstilt til arbeiderklassen. De politiske orienteringer dette reaksjonære stratum forfølger er fundamentalt bestemt av de objektive betingelsene skapt av globalt integrert kapitalistproduksjon. I den endelige analysen er det sistnevnte punktet av avgjørende betydning. Selve fagforeningenes karakter gjør dem ute av stand til å utforme et effektivt svar på globaliseringen av kapitalistproduksjon, og derfor på arbeidsmarkedet.
Der de avviser denne analysen, forsøker Spartacist League å demonstrere hva som kan oppnås bare det var en endring i den subjektive orienteringen til de nåværende fagforeningslederne. De tilbyr eksemplet av en byggearbeiderstreik i New York City hvor 15 000 streikebrytere blir brukt til å erstatte arbeiderne. Kontorbygningene opererte mer eller mindre som vanlig. Workers Vanguard forteller oss at denne kampen kunne ha fått en lykkelig slutt om bare fagforeningslederne hadde bestemt seg for å gjøre det rette.
Tilsynelatende inspirert av den henfarne John Lennons berømte sang, skriver Workers Vanguard:
«Imagine [tenk] hva som ville ha skjedd dersom organiserte arbeidere hadde forsøkt å organisere New York Citys arbeidende befolkning, og hadde appellert til den eiendomsløse befolkningen i New Yorks ghettoer og barrios, om å støtte aktivt byggearbeiderne som overveiende er av minoritets- og innvandrerbakgrunn.»
Så begynner de virkelig å fantasere. «Dusinvis og hundrevis av streikere og andre arbeidere, organiserte og uorganiserte – sammen med svart- og latinoungdom – kunne ha omringet alle store kontorbygninger i New York City, og forhindret alle fra å komme inn.»
Kapitalen ville ha blitt brakt i kne! «Stikk i strid med hva David North hevder, de administrerende direktørene i amerikanske multinasjonale selskaper ville ikke ha svart med å stenge deres New York hovedkvarterer, for å få operert deres virksomheter ut fra New Delhi eller Mexico City. Snarere ville politiet ha angrepet og forsøkt å bryte opp og oppløse streikevaktene, de hadde arrestert militante arbeidere og deres supportere. Resultatet ville da ha blitt bestemt av New York-fagbevegelsens evne til å organisere effektive handlinger bakket opp av folkelig støtte, spesielt i svarte- og latinolokalsamfunn.»
Så kommer de til klimaks: «En én-dags transittstreik, for eksempel, kunne ha overbevist de rådende makter i verdens finanshovedstad til å tvinge en avtale på eiendomsbaronene, en som var gunstig for byggearbeiderne.» [Utheving tillagt]
Her har vi den snufsete opportunismen og den smålig-tenkende reformismen som oppstår ut fra deres subjektive politikk. For et patetisk scenario: Først ombestemmer fagforeningsbyråkratene seg og kaller en én-dagsstreik. Dette får bankfolk til å bryte sammen i tårer og endre oppfatning, og de i sin tur endrer oppfatningene til de hardhodede eiendomsbaronene. Sirkelen av subjektive beslutninger er sluttført. Alle har ombestemt seg og alle problemer er løst. Byggearbeiderne vinner, og arbeid og kapital er forlikte. Alt dette og himmelen også er oppnådd uten verdensmarkedets ekle intervensjon.
La oss vende oss fra drømmer til virkelighet. Spartacist League synes å tro Den internasjonale komitéen har gått ut over den dype enden ved å understreke sammenhengen mellom globaliseringen av kapitalistproduksjon og fagforeningenes nedgang. Som faktisk er tilfelle erkjente marxister allerede på et langt tidligere stadium av verdens kapitalistiske utvikling de vidtrekkende konsekvensene av kapitalens globale ekspandering for de nasjonalt organiserte fagforeningene. Spesielt som respons på Eduard Bernsteins reformistiske tilhengere på begynnelsen av det 20. århundre, som i kapitalens verdensomspennende ekspansjon så muligheten for stadig bedre levestandarder for arbeiderklassen, understreket de ortodokse marxistene denne globaliseringsprosessens negative konsekvenser.
Rosa Luxemburg forutså både globaliseringen og dens konsekvenser for de nasjonale fagforeningene, i hennes svært betimelig arbeid Reform eller Revolusjon, skrevet for 98 år siden:
Selv innenfor de effektive grensene for dens aktivitet kan ikke fagbevegelsen spre seg på den ubegrensede måten hevdet for den av teorien om tilpassing. Tvert imot, dersom vi undersøker de store faktorene for sosial utvikling da ser vi at vi ikke går mot en epoke preget av en seierrik utvikling av fagforeningene, men heller mot en tid der vanskelighetene for fagforeningene vil tilta. Når industriell utvikling har nådd sitt høyest mulige punkt, og kapitalismen har gått inn i sin synkende fase på verdensmarkedet, da vil fagforeningskampen bli dobbelt vanskelig. For det første, den objektive markedskonjunkturen vil være mindre fordelaktig for selgere av arbeidskraft, fordi etterspørsel etter arbeidskraft vil øke med en langsommere rate og tilgangen av ny arbeidskaft vil øke raskere enn i dag. For det andre, kapitalistene selv vil legge enda større innsats for dagen enn nå, for å gjøre opp for deres tap på verdensmarkedet, for å få redusert den delen av totalproduktet som tilfaller arbeiderne (i form av lønn). [London: Bookmarks, 1989, s. 40.]
Luxemburgs argumenter fra for lenge siden gikk inn marxismens teoretiske arsenal. Men i dag kan ekko av hennes argumenter finnes i utallige studier som analyserer innvirkningen av produksjonens globalisering på arbeiderklassen. Jeg vil gjerne få rettet deres oppmerksomhet på materialet fra ei av de bøkene, som nettopp har kommet ut, skrevet av journalisten William Greider, One World, Ready or Not: The Manic Logic of Global Capitalism.
Denne boka appellerer for en endring i retningen av kapitalistiske orienteringer. Greider er en motstander av sosialisme og en trofast alliert av AFL-CIO, som han skriver henførent om. Likevel, han er en dyktig journalist, og besørger informasjon som illustrerer innvirkningen av globaliseringen på arbeiderklassen. Et kapittel har tittelen, med tilsiktet ironi, «gleiche Arbeit, gleicher Lohn,” [‘Samme arbeid, samme lønn]. Det ironiske, ifølge Greider, består i det faktum at dette gamle slagord, en gang kampropet for organiserte arbeidere, nå blir realisert på en helt uventet måte gjennom handlingene til transnasjonale selskaper som utnytter mulighetene tilbudt av det internasjonale arbeidsmarkedet.
Kapittelet begynner med en diskusjon av en form for økonomisk spekulasjon kalt arbitrasje. En arbitrageur er en spekulant som utnytter små avvik i pris mellom de markedene hvor en bestemt vare er kjøpt og solgt. Greider skriver:
I den globaliserte økonomien er arbitrasje anvendt for et helt annerledes formål: Varen er menneskelig arbeidskraft, prisen er lønningene. Lønnsarbitrasje (selv om selskapene ikke kaller det dét) fungerer mer eller mindre omvendt: Den forflytter produksjon og arbeidsplasser fra et arbeidsmarked med høye lønninger til et annet der arbeidskraften er mye billigere. Produsentene redusere dermed deres kostnader og øker deres profitt ved å arbitrere disse lønnsforskjellene, og til slutt selger de vanligvis deres ferdige produkter tilbake i markeder med høye lønninger.
Kostnadene for transport av ting mellom fjerne markeder har alltid vært det praktiske hinderet for vellykket arbitrasje, men moderne teknologi har sterkt redusert disse kostnadene, selv for å flytte hele fabrikker. Transport er en triviell faktor sammenlignet med de potensielle gevinstene av å utnytte de enorme forskjellene som eksisterer mellom lønnsnivåene i ulike deler av verden. [New York: Simon & Schuster, 1997, s. 57]
I det som utgjør et ganske knusende svar på argumentene fra Robertson & Co., hevder Greider: «Bilarbeidere i Illinois tjente på én dag eller to det elektronikkarbeiderne i Malaysia tjente på én måned, for ikke å nevne dem i Kina eller Vietnam som arbeidet for langt mindre. Den anglo-franske investoren James Goldsmith har kalkulert at kostnaden for en franskmann tilsvarte førtisyv vietnamesere. Dersom menneskeheten skulle bli målt på dén grove skalaen, da er én amerikansk maskinist verdt om lag seksti kinesiske maskinister.» [Ibid., s. 64]
Greider dokumenter innvirkningen av de globale økonomiske prosessene på de komparative levestandardene for amerikanske arbeidere: «I 1975 var timelønna for produksjonsarbeidere i amerikansk industri det dobbelte av i Japan, og overgikk alle andres bortsett fra i Norge, Sverige, Belgia og Nederland. Innen 1980 var amerikanske fabrikklønninger lavere enn i åtte andre land, inkludert i Vest-Tyskland. Innen 1992 lå USA bak tretten land, medregnet Japan.» [Ibid., S. 66]
«Den primære forklaringen [for fallende levestandarder] var den globale lønnsarbitrasjen,» insisterer Greider. «Den generelle antagelsen om at lavtlønnede arbeidere i tilbakeliggende land var grovt uproduktive var rett og slett ikke sann. Faktisk, dollar for dollar, representerte ofte billigere arbeidere et bedre kjøp for arbeidsgivere enn de mer dyktige arbeiderne som ble erstattet. Deres produktivitet var lavere, men forbedret seg raskt – og mye hurtigere enn lønningene gjorde. For å tiltrekke seg utenlandsk kapital forsikret regjeringer ofte ganske enkelt at dette var tilfelle.
I Mexico, for eksempel, kan de nye bilarbeiderne til Ford eller GM eller VW prestere på 50 til 70 prosent av effektiviteten av arbeiderne i selskapenes fabrikker i hjemlandet. Men lønningene var bare en sjettedel eller en åttendedel så høye ...
Lignende avvik var vanlig rundt om i verden, selv i de asiatiske arbeidsmarkedene der lønningene steg kjekt. Det klassisk tilfelle var skjorter: Amerikanske klesplaggarbeidere kunne lage ei skjorte på 14 minutter av menneskelig arbeidskraft, mens det i Bangladesh tok 25 minutter. Men den gjennomsnittlige amerikanske lønna var $ 7,53 for timen, mens den i Bangladesh var 25 cents, en fordel som ikke ville bli slettet om så Bangladesh-lønna ble doblet eller firedoblet. Eller hva stål angår: USAs industri krever 3,4 timer med menneskelig arbeidskraft for å produsere et tonn med stål, mens Brasils krevde 5,8 timer. Men lønnsforskjellen var 10 til 1: $ 13 for timen vs. $ 1,28. [Ibid., s. 74-75]
Greider beklager denne situasjonen og skulle ønske fagforeningene var i stand til å utforme en effektiv respons. Dette kapittelet begynner faktisk med en beretning om en internasjonal samling av fagforeningsfunksjonærer i Sveits. Selv om han forsøker å skildre deltakerne sympatisk er Greider forpliktet til å påpeke at denne internasjonale samlingen framhevet de nasjonale motsetningene mellom fagforeninger i ulike deler av verden. Det dominerende temaet for samlingen var ikke internasjonal arbeidskrafts solidaritet, men deres gjensidige fiendskap. De ulike nasjonale fagforeningene holder hverandre i det minste delvis ansvarlig for problemene som arbeiderbevegelsen i deres egne land står overfor.
Alarmert av fagbevegelsens svekkelse melder Greider følgende advarsel: «Dersom fagforeninger forsvant, ville kanskje da noe annet oppstå for å erstatte dem, en ny form for kollektiv stemme for å motvirke markedets utøylede makt? Som økonomisk imperativ for å drive global handel, var lønnsarbitrasje en anledning. Som sosialt imperativ sådde det dypere uorden og harme. Mens business og finans fulgte de økonomiske disposisjonene, er det de forverrede sosiale betingelsene som på sikt kan bli mer truende for den frie kapitalen enn fagforeningene.» [Ibid., s. 79]
Greider, der han gjenspeilte småborgerlige radikaleres bekymringer, frykter at nedbrytingen av de eksisterende fagforeningene vil føre til vekst av revolusjonære sosialisters politiske innflytelse blant militante og harme arbeidere.
Greiders arbeid underbygger analysen gjort av Den internasjonale komitéen. Begivenhetenes gang har bekreftet hvor forutseende perspektivet var som ICFI begynte å utdype i 1987. Denne analysen har vært grunnlaget for alt vårt arbeid. Det siste tiåret har vært et tiår med teoretisk og politisk forberedelse, som har resultert i transformeringen av Den internasjonale komitéens ligaer til partier. Vi har lagt fundamentene for framveksten av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale som det internasjonalt anerkjente politiske sentrum for fornyelsen av sosialistisk politikk og sosialistisk kultur i arbeiderklassen. På den teoretiske fronten har vi utvilsomt hatt en stor framgang, og transformeringen av våre ligaer til partier er så absolutt, i en organisatorisk forstand, begynnelsen av et stort skritt framover. Men vi er nå stilt overfor oppgaven, etter å ha begynt denne transformeringen, å overvinne de to vesentlige problemene som konfronterer Den internasjonale komitéen.
Det første er motsetningen mellom styrken og korrektheten av vår politiske linje, og størrelsen og omfanget av vår politiske innflytelse. Det andre er gapet mellom vårt internasjonale perspektiv og orientering, og den reelle praktiske begrensning som eksisterte i formene for internasjonalt samarbeid og internasjonalt lederskap. Vi har forsøkt kontinuerlig å overvinne disse problemene, men det må erkjennes at en fiks-ferdig løsning ikke var for hånden.
Men, betingelsene for en drastisk utvidelse av Den internasjonale komitéens innflytelse og for utviklingen av en langt mer enhetlig internasjonal praksis dukker nå faktisk opp, både politisk og praktisk. Det å utnytte disse mulighetene som vi det siste tiåret har jobbet for, mener jeg fordrer en meget radikal endring av vår praksis.
Av denne grunn ønsker jeg å snakke om The International Workers Bulletin. Alle av oss vet at IWB, og før den Bulletin, har spilt en sentral rolle i partiets politiske liv. Den rollen Bulletin og siden IWB har spilt i vårt parti er faktisk bundet opp med avisas kraftige tradisjon i arbeiderbevegelsen. Avisa ble ikke oppfunnet av arbeiderbevegelsen. Men de revolusjonære sosialistene utnyttet og mestret denne populære formen for massekommunikasjon, som oppsto i den siste tredjedelen av det 19. århundre.
I det 20. århundre er det utviklet andre former for massekommunikasjon, først radio og så fjernsyn, som var usedvanlig effektive i deres innvirkning på massebevisstheten. Men den revolusjonære sosialistbevegelsen hadde ikke ressurser for tilgang til å kunne utnytte disse teknologiene. Vårt arbeid, og arbeidet til alle seksjoner av ICFI var konsentrert om veksten av sirkuleringen av avisa; det var den politiske utviklingen, og produksjon og sirkulering av avisa som dominerte Den internasjonale komitéens seksjoner.
I det gamle SLL og WRP antok konsentrasjonen på avisa til slutt maniske dimensjoner. Byggingen av partiet ble definert utelukkende i forhold til hyppigheten av publiseringen og størrelsen på opplaget, i hvert fall på papiret. Alt ble underordnet avisas produksjon. Millioner av pund ble reist for å kjøpe enorme mengder trykkeriutstyr som var viet utelukkende til produksjon av dagsavisa. Hele kadre ble tvunget til å vie all deres tid og energi til den nasjonale distribueringen av News Line. Hver morgen forlot lastebiler fabrikken i Runcorn for å fordele News Line i hele England og Skottland. Dusinvis av motorsykler ble kjøpt for å forenkle utdelingen av avisa. Faktisk var det bare en svært liten andel av de tusenvis av aviser levert til avdelinger over hele landet som faktisk fant deres vei til virkelige arbeideres og leseres hender. De fleste «buntene» ble bare stablet opp i medlemmenes hjem, hvor de samlet støv og gulnet, og etter flere uker eller måneder til slutt ble kastet. Denne erfaringen, så deprimerende i sin kumulative effekt, spilte ingen liten rolle i utmattelsen, utarmingen og demoralisering av en stor del av medlemsskapet i Workers Revolutionary Party.
WRP utøvde trykk på de yngre seksjoner av Den internasjonale komitéen for å etterligne denne praksisen. Oppnåelsen av ei dagsavis ble utropt som det store målet for alle seksjonene. Den praktiske effekten av dette perspektivet var å oppmuntre til en upolitisk atmosfære dominert av frenetisk aktivitet, innsamlingsaksjoner [‘fundraisers’] eller forvirrende Wohlforth-type abonnentkampanjer.
I Workers League derimot, samtidig som vi opprettholde høy aktivitet i arbeiderklassen, opprettholdt vi vektlegging av utviklingen av politiske perspektiver, og dette førte til konflikten som oppsto i 1982. Vi forfulgte også den energiske utvidelsen av vår avissirkulering, og vi forsøkte å skape betingelsene for framveksten av ei dagsavis. Men vi tillot ikke at det arbeidet overveldet partiet. Vi sloss for å opprettholde et politisk miljø der det var mulig å videreføre seriøst arbeid på perspektiver og for å utdanne kadren. Etter splittelsen foreslo vi redusering av frekvensen for publisering fra to ganger i uka, til en gang i uka, som vi gjennomførte i 1987.
Vi opprettholdt ukentlig publisering i flere år. Samtidig, i henhold til grunnlinja i vårt perspektiv, forsøkte vi å utvikle virkemidler for integreringen av arbeidet i Den internasjonale komitéen. Det ville være verdifullt for kamerater å minnes de politiske oppfatningene som førte til etableringen av The International Workers Bulletin (IWB) i april 1993. I den siste utgaven av den gamle Bulletin forklarte kamerat Barry Grey etableringen av IWB, i vesentlig grad i form av effekten det ville ha på utviklingen av ICFIs arbeid.
The International Workers Bulletin er kulmineringen av de åtte siste årene av politisk kamp, ført av Workers League og våre med-tenkere i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Dette har involvert intens teoretisk arbeid med å analysere kapitalismens verdenskrise, og dens konsekvenser for den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen. En viktig vinning av splittelsen i 1985 til 1986 mellom Workers League/ICFI fra de nasjonal-opportunistiske renegatene i WRP var avklaringen og styrking av trotskistbevegelsens internasjonale fundamenter. Siden da har bevegelsen lagt stor vekt på analysen av klassekampen som et internasjonalt fenomen. Vi har bestrebet oss på å vurdere politiske utviklingstrekk i USA, og de amerikanske arbeidernes erfaringer ut fra synspunktet av kapitalismens verdenskrise, og de politiske oppgavene som konfronterer den internasjonale arbeiderklassen. Vi tror at vår nye avis, omdøpt og re-designet, vil gjøre det mulig for partiet å intensivere og utvide sitt forsvar av sosialistisk internasjonalisme, både i inn- og utland.
Vi ser The International Workers Bulletin som en kilde til politisk og historisk analyse, og et politisk våpen for den internasjonale arbeiderklassen. Den vil tale framfor alt til de arbeidere som i økende grad ser deres kamp som del av en internasjonal kamp. Den vil spille en viktig rolle i å bekjempe den reaksjonære sjåvinismen og nasjonalismen som promoteres av borgerskapet og fagforeningsbyråkratiet, og med det utdanne arbeiderklassen i en internasjonalistisk tilnærming til alle sosiale og politiske problemer.
Som respons på spørsmålet, hvordan vil The International Workers Bulletin oppmuntre en slik internasjonalistisk tilnærming, svarte Barry: «En viktig faktor vil være en heving av det internasjonale samarbeidet mellom vårt redaksjonelle styre og motpartene i våre seksjoner av IC i Europa, Asia og Nord-Amerika, samt mer systematisk samarbeid med tilhengere av Den fjerde internasjonale i Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen. Vi håper å motta regelmessige rapporter, ikke bare fra Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Australia, Sri Lanka, India og Canada, men også fra Sør-Afrika, Japan, Ukraina, Russland, og mange andre land.»
IWB representerte et forsøk på å jobbe for en stadig tettere integrering av arbeidet i våre seksjoner. Et viktig aspekt av dette arbeidet innebar erkjennelsen av mulighetene som hadde blitt åpnet av de framvoksende datastyrte kommunikasjonsteknologiene, og deres mer effektive anvendelse, som et middel til å integrere og koordinere de forskjellige ICFI-seksjonenes redaksjonsarbeid.
Faktisk begynte vi, kort tid etter grunnleggingen av IWB å diskutere muligheten for å etablere ei internasjonal avis. Men lanseringen av IWB overvant egentlig ikke våre mest alvorlige problemer. De praktiske problemene med å opprettholde ukentlig publisering vokste. Endringen i det politiske klimaet, innvirkningen av fabrikknedleggelser i Detroit og på tvers av Midtvesten, den avtakende effekten av gatesalg, og den helt forutsigbare endringen av mange eldre kameraters personlige situasjon og evner til å organisere salget, alt av dette hadde sin pris. Motsetningen mellom de mentale, fysiske og økonomiske ressursene som ble viet til ukentlig publisering og sirkuleringen av vår presse, kunne ikke overvinnes av formaninger, som generelt sett er en svært begrenset metode for å overvinne problemer. Og så, våren 1994, foreslo vi å gå fra ukentlig publisering til annenhver uke. Denne endringen ble avtalt, og eksempelet vårt ble etterfulg av alle Den internasjonale komitéens seksjoner.
Det ble imidlertid snart klart at endringen av frekvens, mens det åpenbart lettet visse praktiske press, ikke virkelig adressere det underliggende problemet. Sirkuleringen av avisa fortsatte å avta, og bare begrenset framgang ble gjort i å effektivisere utviklingen av ei internasjonal avis. Selv om vi gjennom de mest anstrengende organisasjonsmetodene hadde doblet sirkuleringen av IWB, ville det ikke ha betegnet noe som nærmet seg en kvalitativ utvidelse av vår politiske innflytelse.
Som jeg nevnte tidligere, det er tider når det ikke finnes noen praktisk løsning på et gitt objektivt problem. I slike situasjoner er tålmodighet en revolusjonærs kardinaldyd. Men akkurat som fornuft blir til galskap og en velsignelse blir til pest, kan tålmodighet degenerere i passivitet og fatalisme. Det er én ting å slite i lang tid med begrensninger pålagt ens politiske utvikling av objektive betingelser. Det er en ganske annen ting å bli oppgitt av dem, for så å trinnvis tilpasse alle aspekter av ens liv til antagelsen, ofte uuttalt, at disse begrensningene aldri kan overvinnes. Ingenting er mer korroderende for den indre styrken til et revolusjonært parti enn en stilltiende resignering, som trøster seg med den selv-bedragende illusjonen om «bare ikke å gi seg», basert på den uinspirerte opprettholdelsen av stadig mer tomme rutiner, som på en eller annen mirakuløs måte skal føre til partiets vekst.
I revolusjonær politikk blir tålmodighet til pest på det punktet der en bevegelse ikke klarer å gjenkjenne og handle på mulighetene som ville tillate det å overvinne langvarige begrensninger og problemer. Slike muligheter har nå oppstått i form av ekstraordinære kommunikasjonsteknologier knyttet til utviklingen av Internett. Vi har diskutert dette i ca. to år. Anliggendet ble først reist på et samlingsmøte som ble holdt mot slutten av 1994. Siden den gang har bruken av Internett gjennomgått en eksplosiv utvikling. Internett er nå anvendt av mer enn 40 millioner mennesker over hele verden, antallet nettsteder har vokst fra bare 19 000 i 1995 til en-kvart-million i dag. Mer enn 55 prosent av store amerikanske selskaper har et eget nettsted, og det er estimert at business-transaksjoner for $ 80 milliarder blir gjennomført over nettet innen år 2000. Internett-trafikken vokser, ifølge Financial Times, med 300 prosent i året, og antall servere som er tilknyttet the World Wide Web doblet til mer enn 300 000 de fem siste månedene av 1996.
Denne kommunikasjonsmodusen er dypt revolusjonær. For de første, den er lett tilgjengelig, relativt billig, og helt umiddelbart og direkte internasjonal. Det har vært en stor debatt om den faktiske bruken av Internett for næringsvirksomhet. Deres store spørsmål er hvordan, og når det skal tjenes penger. Selvfølgelig er det ikke noen identiske svar for hver enkelt bransje. For visse handlinger er effekten åpenbar. Amazon.com, som annonserer seg som verdens største bokhandel, har i løpet av noen få måneder gått fra syv til 200 ansatte, og rapporterer at virksomheten vokser med 30 prosent hver måned.
Det ville være dumt å ignorere den brede potensielle effekten av denne teknologien for vårt arbeid. Internett kommer raskt fram som en utrolig populær og tilgjengelig form for massekommunikasjon. Nettet adresserer de to avgjørende spørsmålene som har hengt som lodd på Den internasjonale komitéen og seksjonene: én, utvidelsen av vår innflytelse, og to, den internasjonale integreringen av vår aktivitet.
Avisa er et kommunikasjonsmiddel; den er ikke et prinsipp i seg selv. Som et kommunikasjonsmiddel for Den internasjonale komitéens ideer har den blitt mindre og mindre effektiv, og fra synspunktet av de forlangender den gjør på vår bevegelses ressurser og for effektiviteten av vår bruk av disse ressursene, er avisa mer og mer destruktiv. Vårt forslag er å konsentrere våre energier på byggingen, utviklingen og vedlikeholdet av et internasjonalt nettsted som vil fungere som den viktigste offentlige identiteten og adressen til Den internasjonale komitéen og alle seksjonene. Alle de nødvendige funksjonene som Lenin tildelte den all-russiske avisa ved århundreskiftet, som kollektiv teoretiker, propagandist og organiserer av det revolusjonære partiet, kan realiseres ved bruken av the Web.
Jeg vil foreslå at kameratene leser veldig nøye de delene i Hva må gjøres? der Lenin utarbeidet hans forslag til ei all-russisk avis. Spesiell oppmerksomhet bør rettes til hans analyse av de praktiske problemene i den russiske bevegelsen. Da han skrev Hva må gjøres? argumenterte Lenin mot en annen tradisjon, den av de lokale avisene som hadde blitt svært vellykket anvendt av Sosialdemokratiet i Tyskland, med deres enorme ressurser. Det ble generelt antatt at lokalaviser var nødvendige for å holde lokalavdelinger tett ved arbeiderklassen. Han argumenterte på den tiden for at ei all-russisk avis som ville koordinere de ulike aktivitetene til de forskjellige greiner av det russiske sosialdemokratiet, gi dem ei enhetlig politisk linje, og gjøre den kollektive aktiviteten langt mer effektiv.
Vi mener at et nettsted kan bære en stor mengde informasjon, og adressere et bredt område av politiske, historiske, kulturelle og praktiske problemer. Det vil tiltrekke seg et stadig bredere publikum av arbeidere, studenter og intellektuelle. Det vil tiltrekke seg lesere og kommentarer fra hele verden og gjøre det mulig for oss å utvikle en omfattende elektronisk korrespondanse som vil legge grunnlaget for et enormt framskritt i vårt arbeid. Besvaring av vår e-post vil komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av våre politiske kontakter, og byggingen ikke bare av nye greiner i land der vi for tiden har seksjoner, men nye seksjoner der vi for tiden ikke har noen tilhengere i det hele tatt.
Vår innflytelse i Russland ble bygget opp nesten utelukkende på grunnlag av en politisk korrespondanse som vi gjennomførte med ulike personer mellom 1989 og 1992. I et politisk miljø fant vårt veldig lille magasin en respons. En stor del av menneskene i Russland som er politisk aktive på venstresiden vet om Den internasjonale komitéen. Jeg ville si vi er bedre kjent i Russland enn hva vi er i USA.
Vi foreslår derfor å avslutte publiseringen av The International Workers Bulletin. Det er ikke min oppfatning å skulle gjøre et halvhjertet kompromiss mellom nettet og IWB. Byggingen av et nettsted er et enormt og komplisert forehavende. Vi må bruke ressursene våre effektivt. Tiden er inne, nå som et alternativ er tilgjengelig, for å stoppe den deprimerende og uholdbare dreneringen av kadres energier og ressurser, som kreves for å opprettholde publiseringen av ei avis som for tiden leses av bare ett tusen mennesker.
Det betyr ikke at vi foreslår å droppe trykte medier. Vi må dra nytte av de teknologiske framskrittene som er knyttet til nettet, med den enorme utviklingen av printteknologier forbundet med desktop publishing. Jeg tror at pamfletter og brosjyrer produsert enten på vår Risograph eller, når det er nødvendig, på større trykkepresser, vil spille en mye større og mer effektiv rolle i vårt arbeid i framtiden.
Faktisk har den enøyde hengivenheten til avisa ofte forhindret oss fra effektiv bruk av mindre og mer økonomiske medier. Ofte hadde en en pamflett eller brosjyre vært viktigere for en intervensjon på en fabrikk, en demonstrasjon eller et annet stevne, og kunne ha tjent oss langt mer effektivt enn ei avis. Ofte lages det ingen brosjyre fordi den anses som en lavere form for politisk litteratur, mindre opphøyet enn IWB, og til-og-med kanskje i konkurranse med den. Ellers kan det ha vært at vi bare ikke hadde nok tid til å produsere den.
Men noen av våre mest effektive inngrep har vært med det som er mindre opphøyede, og jeg bør påpeke, langt mindre kostbare, former for politisk litteratur. I framtiden kan brosjyrer og pamfletter brukes til å annonsere og bygge publikum for vårt nettsted. For eksempel kan vi forberede en spesiell brosjyre for en massedemonstrasjon, som inneholder en uttalelse som adresserer dagens problemer, sammen med en annonse for vårt nettsted, og vi kan spore responsen det produserer gjennom antall treff på vår nettside.
Vi foreslår også å starte en ny politisk og teoretisk trykt journal, enten på månedlig eller to-månedlig basis, sammen med våre kamerater i Den internasjonale komitéen. Den ville inneholde lengre artikler om politikk, historie, kultur, den slags materiale som presenteres i IWB, men som deretter forsvinner veldig raskt, og blir glemt dessverre, før det engang har begynt å spille noen rolle i utdanningen av arbeiderklasse. Sirkuleringen av denne journalen ville bygges opp gjennom bokhandlere, internett, biblioteker og også offentlig salg.
Til slutt, et annet viktig aspekt av vårt arbeid må bli utviklingen av Labor Publications og publiseringsprogrammet. Bøker er et avgjørende middel for å utvide partiets innflytelse og endre den politiske kulturen som arbeiderklassens utvikling foregår innen. I denne forbindelse ønsker jeg igjen å referere til den politiske situasjonen.
Det er bestemte tegn på endring av det politiske klimaet. Dette indikeres av en plutselig økning i antallet artikler og bøker som er svært kritiske mot den uhemmede opereringen av kapitalistmarkedet, en slags nykeynsiansk, neo-New Deal-kritikk av markedskapitalismen. Mye av dette er viet til skremmende scenarioer om de revolusjonære konsekvensene av eksisterende utviklingstrender. Vi må være i posisjon til å gripe inn i slike diskusjoner fra ståstedet å utvikle en marxistisk tolkning av krisen, og slåss mot innflytelsen over arbeiderklassen fra borgerlige liberalere, i samarbeid med fagforeningenes byråkratier og radikalere.
Våre synspunkter må gjøres allment kjent. De må leses. De må følges. Tradisjon er en god ting, men det er et punkt hvor den blir til et handikap for utvikling. Marx skrev: «Alle de døde generasjoners tradisjon veier som et mareritt på de levendes hjerne.» Det er ingen tvil om at nettet vil brukes av utallige politiske organisasjoner. Av høyresiden, så visst, men også av venstresiden. Det vil bli alle slags grupper, til-og-med enkeltpersoner, som mangler de ressursene vi for tiden har som en internasjonal bevegelse, som ikke kan tenke på å publisere ei avis, og som derfor ikke blir skutt ned av alle tradisjonene tilknyttet den operasjonen. De vil kjøpe seg ei datamaskin, sette opp et nettsted, jobbe veldig aggressivt, og med det begynne å vinne seg internasjonale kontakter.
Kamerater vil plutselig begynne å merke seg grupper vi aldri har hørt om, som før vi vet ordet av det opererer internasjonalt. Og så vil spørsmålet oppstå, hvorfor utnyttet ikke vi den muligheten som eksisterte?
Vi har kamerater som er viet utelukkende til å skrive avisa. Det arbeidet er ofte frakoblet alle andre aktivitetsformer. Dem som ikke er involvert i skrivingen av avisa er i stor grad begrenset til episodiske salg av den, salg som av deres karakter er ekstremt begrenset. Det er én ting å forsvare og opprettholde en praksis så lenge det ikke eksisterer et alternativ. Det er ikke det at vi ikke var klar over, på et langt tidligere stadium, de enorme vanskelighetene forbundet med vedlikehold av ei avis, men det var bare ikke noe alternativ. Nå har vi dette alternativet.
Vi vil ikke påstå at dette er en enkel flukt fra praktiske problemer. Men derimot et nytt stadium som åpner seg i Den internasjonale komitéens historie. Det er ingen forhåndsbestemt utviklingsvei. Vi gjorde dette poenget så kraftig som vi kunne i juni 1995, da vi foreslo å initierer transformeringen av Workers League til Socialist Equality Party. Vi sa på den tiden:
Marxisme er en vitenskap. Men det finnes ingen sett med formelle instruksjoner som kan forklare på forhånd de nøyaktige trinnene som må følges i byggingen av et revolusjonært parti. Forøvrig, det er i den historiske prosessens karakter at fortiden ikke gir noen eksakt guide til framtiden. Man kan trekke lærdommer og inspirasjon fra tidligere tradisjoner. Men framtiden vil ikke ta form som en blek imitasjon av fortiden.
Den internasjonale komitéens utvikling krever av sine kadere en kreativ respons på den nåværende epokens spesifikke problemer. Vi gir ikke etter for noen, i vårt forsvar av det historiske programmet som Den fjerde internasjonale er grunnlagt på. Men dét programmet var i seg selv kontinuerlig beriket av en uopphørlig kamp for å skape organisasjonen som arbeidsklassen endelig ville etablere sosialisme gjennom. [The Workers League and the Founding of the Socialist Equality Party, s. 15]
Vi påstår ikke at Internett er et universalmiddel som over natta vil løse alle våre problemer. Den effektive bruken krever mestringen av kompleks og raskt utviklende teknologier. Nettets tilstand er ubestemt, til-og-med kaotisk. Selvfølgelig kan alle slags nye kostnader og gebyrer pålegges, for ikke å nevne påleggingen av politiske kontroller, med sikte på å regulere eller begrense bruken. Men jeg tviler på at disse begrensningene kan sammenlignes med de daglige problemene vi møter for å selge eller forsøke å selge IWB. Så langt, i det minste, kan ingen bli arrestert for å ringe opp på nettet, og legge ut IWB. I alle fall bør ingen av de mulige hindringene og fallgruvene forhindre oss i å foreta den mest aggressive anvendelsen av denne teknologien, og tanken på at de bare skal trekke pluggen på oss overser den politiske innflytelsen som kan føre til slik opptreden, og den politiske responsen på slike handlinger.
Vi må tenke på nettsiden ikke bare som en hjemmeside, som et besøkskort, men som en massiv og voksende politisk struktur som vil dekke dagens aktuelle begivenheter, kulturelle anliggender, politiske anliggender og historiske anliggender. Det er mulig å bygge en framstilling av Leo Trotskijs liv, og kunne benytte den ekstraordinære videoteknologien som allerede eksisterer. Det vil for eksempel bli mulig å høre Trotskij fordømme Stalin ved å legge ut et videoklipp på nettet.
Vi må mestre nettets skjemaer og dets estetikk. Det å skrive for nettet krever bevissthet om denne teknologien – artikler som kan lastes ned, kanskje på halvannen side til en laserskriver. Det er også mulig å forberede en hel journal, formatert for eventuell nedlasting. Brosjyrer kan skrives på en slik måte at de kan lastes ned som formaterte dokumenter, for massesirkulering i en hvilken som helst del av landet, eller i verden. Mulighetene er endeløse. Nettstedet vil over tid tiltrekke seg økende oppmerksomhet, fra vanlige supportere, sympatisører og til-og-med motstandere, som føler seg forpliktet til å følge det vi sier. Vi har aldri før hatt denne muligheten.
Jeg føler at dette er et nødvendig og viktig forslag til vår bevegelse. Vi ønsker å holde den bredest mulige diskusjonen om dette anliggendet, og jeg håper at vi kan komme fram til en avtale som vil gjøre det mulig for oss å forflytte oss kraftfullt med denne nye teknologien, dette nye mediet og få utnyttet det så effektivt som mulig for utviklingen av vår internasjonale bevegelse og Socialist Equality Party.
David Norths svar til diskusjonen om forslaget om overgang til en internettbasert publikasjon
Forslaget om overgang til en nettbasert publikasjon ble etterfulgt av omfattende diskusjoner. Under publiserer vi David Norths kommentarer på slutten av først dag av Nasjonalkomitéens møte.
Kamerater, den sterke støtten til dette forslaget viser at dere er enige i at det er på tide med en fundamental endring av partiets praksis. Denne kaderen ønsker ikke bare at bevegelsen skal overleve, men snarere å utvikle seg og vokse. De som har talt innser at teknologiens ekstraordinære utviklinger gir oss en mulighet til å utvide leserkretsen for vår bevegelses politiske linje.
Perspektivet som dette forslaget er basert på er fylt med historisk optimisme. Dette står i skarp kontrast til de småborgerlige gruppenes syn, som kamerat Fred Mazelis har påpekt, som er dypt demoraliserte. En ting er å erkjenne de politiske begrensningene som oppstår i ulike perioder, ut fra objektive omstendigheter. Det er en helt annen ting å forlate et historisk utviklet perspektiv basert på en vitenskapelig forståelse av lovene for sosial utvikling. De småborgerlige gruppene tilpasser seg de endeløse erklæringene om at marxismen er død. Disse erklæringene finnes i utallige av vår samtids tidsskrifter og bøker, inkludert de som er kritiske til markedsøkonomiens «utskeielser».
Disse verkenes forfattere går generelt sett lange veier for å forsikre deres lesere at marxismen har «mislyktes». Men så fortsetter de å plagiere det ene eller det andre element av Marx’ kritikk av kapitalismen. Denne slående motsetningen verken erkjennes eller forklares.
Vår bevegelse er forankret – historisk, teoretisk og politisk – i forståelsen av den uforsonlige antagonismen mellom stalinisme og marxisme. Den fjerde internasjonale har gjennom sin historie insistert på at Sovjetunionens overlevelse, i siste instans, var betinget av arbeiderklassens omvelting av det sovjetiske byråkratiet. Sovjetunionens sammenbrudd kom derfor ikke som en overraskelse for vår bevegelse.
Forøvrig, det internasjonale borgerskapets triumfalisme etter 1991 tok vi ikke altfor alvorlig, fordi Den internasjonale komitéen forsto at krisen som førte til Sovjetunionens sammenbrudd var et aspekt av verdensøkonomiens systemiske krise.
Det må tillegges at Den internasjonale komitéen hentet styrke fra sin evne til å se den internasjonale arbeiderklassens politiske og intellektuelle krise i en rik og sammensatt historisk kontekst. Til tross for tilbakeslagene arbeiderklassen har lidd, perioden vi gjennomgår er ikke uten visse revolusjonære kjennetegn.
Under mitt siste besøk i Russland møtte jeg Avner Zis, en nær venn av Vadim Rogovin, som har skrevet mange arbeider om filosofi og kultur, som han har en leksikal kunnskap om. Nå på vei mot å bli nitti er Zis veldig pessimistisk. Han ser i denne perioden bare oppløsingen av kultur, oppløsingen av tidligere intellektuelle prestasjoner.
Det er forståelig at en mann av Zis’ alder og kultur ville bli dypt motløs av det nåværende hendelsesforløpet i den tidligere Sovjetunionen. Jeg vil ikke sammenligne ham med de radikale. Hans pessimisme er ikke et produkt av kynisme, men av en genuin og human sorg og bekymring over konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Det er ikke stalinismens bortgang han beklager, men den påfølgende ødeleggelsen av alle Sovjetunionens positive sosiale og kulturelle oppnåelser. Forøvrig er han bekymret over den internasjonale karakteren av den åpenbare degenereringen av tanke og kultur. Han hevdet han ikke kunne se noe oppmuntrende i den nåværende situasjonen. Jeg svarte ham med å si følgende:
«Alt du sier om kulturens forfall er sant. Det synes å være tilfelle at menneskeheten har tatt et skritt tilbake fra de intellektuelle erobringer den gjorde i en tidligere periode.
«Du er imidlertid en stor leser og student av Hegel. Lærte ikke Hegel oss at vi må undersøke den menneskelige tanke i alle dens aspekter og dimensjoner? Den menneskelige tankes nivå og evne finner sitt uttrykk ikke bare i det talte ord og den trykte side, men også i helheten av menneskelig aktivitets opus, som inkluderer menneskets vitenskap og teknologi.»
«Fra det standpunktet må man erkjenne at til tross for den åpenbare nedgangen på mange områder av kultur – litteratur, kunst, musikk, film, og selvfølgelig politikk – har de siste par tiårene bevitnet en ekstraordinær eksplosjon av menneskelig kreativitet.»
Hva betyr denne utviklingen for arbeiderklassen? Når vi vurderer kraften og det frigjørende potensialet i halvlederbrikken, microchipen – dette ekstraordinære produktet, og en katalysator for menneskelig intelligens – finner vi nytt terreng for historisk optimisme. Det ville være nærsynt å anse den siste perioden utelukkende som en universell reaksjon. Så visst går vi gjennom en periode med politisk forvirring, der den historiske kilden kan spores tilbake til de uløste problemene under Den russiske revolusjonen, de kolossale nederlagene som arbeiderklassen ble påført på 1930- og 1940-tallet, og de enorme vanskelighetene med å få gjenopplivet den kulturen som ble så tragisk skadet av kombinasjonen av fascismens Holocaust og stalinismens terror, rettet mot arbeiderklassens framskredne elementer.
Menneskelig kultur er skjør, og sår og skader som påføres den i løpet av ett tiår med kontrarevolusjonær reaksjon kan fordre mange flere tiår for å heles. Men den menneskelige intelligensens kreative energi stagnerte ikke i løpet av det siste halve århundret. Den fant andre uttrykksmåter, kanskje mer prosaiske og praktiske, men ikke desto mindre revolusjonære i deres langsiktige implikasjoner.
Den teknologiske utviklingen har åpnet opp for nye muligheter. Globaliseringen av kapitalistproduksjon, til tross for elendigheten den har medført i sitt kjølvann, bærer i seg kimen til revolusjonær framgang. Den gjør nasjonale grenser foreldet og fratar nasjonalstaten enhver rasjonell begrunnelse for dens videre eksistens. Videre har globaliseringen av produksjon, som har så godt som fullført kapitalens uhemmede penetrering av alle deler av kloden, resultert i en enorm økning av arbeiderklassens størrelse, sosioøkonomiske betydning og potensielle politiske makt. De store kampene revisjonistene pekte på som fant sted for bare få tiår siden, i land der småbøndene fortsatt var den dominerende sosiale kraften. Dét var grunnlaget for en pandemi av revisjonistisk, småborgerlig og antimarxistisk politikk, som forkastet arven fra vitenskapelig revolusjonær tenking – framfor alt den teoretiske arven etter Leo Trotskij. Anført av Mandel og Hansen forkastet de pabloitiske opportunistene teorien om permanent revolusjon som en «død hund», den teorien som hadde etablert arbeiderklassens avgjørende historiske rolle i de tilbakestående landenes kamper.
Men nå, som resultat av globalisert og integrert kapitalistproduksjon, eksisterer det mektige kontingenter av proletariatet i land og regioner der moderne industri knapt eksisterte, om i det hele tatt, for bare 15 eller 20 år siden. For 20 år siden kunne Singapore, Malaysia, Indonesia, Thailand, Sør-Korea og Taiwan knapt betraktes som vesentlige faktorer i verdensøkonomien. Nå er alle disse landene vitale komponenter i kapitalismens industri og finans, og det er bare et spørsmål om tid før en raskt voksende og modnende arbeiderklasse utfordrer borgerskapets politiske makt.
Og betydningen av utviklingen i disse landene overskygges av implikasjonene av de økonomiske og sosiale transformeringene som er på gang i India og Kina.
Samtidig besørger de enorme framskrittene innen kommunikasjonsteknologi vår bevegelse muligheten til å nå og kunne henvende seg til et internasjonalt publikum.
For 12 år siden opererte modemer på 300 baud. Nå opererer relativt rimelige enheter med 28 800 baud. Framskrittene har funnet sted i et usedvanlig raskt tempo. Det vil neppe være for fjernt å spå at konvensjonelle modemer innen et tiår vil bli erstattet av internasjonale nettverkssystemer som vil gjøre overføringen av informasjon til en praktisk talt øyeblikkelig prosess. Dette samspillet mellom teknologi og arbeiderklassens enorme ekspansjon skaper ekstraordinære muligheter for marxismens utvikling, og gjenopplivingen av den internasjonale sosialistbevegelsen.
Framfor alt gir denne utviklingen vår bevegelses internasjonalisme en grad av konkrethet som tidligere var uoppnåelig, om ikke utenkelig. Kapitalistproduksjons internasjonale karakter, som vår bevegelse har insistert på som sosialistbevegelsens teoretiske fundament, er nå den uunngåelige og stadig mer åpenbare praktiske realiteten som konfronterer hele arbeiderklassen. En ny internasjonal praksis og bevegelse av arbeiderklassen må oppstå ut fra denne objektive situasjonen. Vår bevegelses internasjonale program vil finne stadig flere støttepunkter i arbeiderklassens kamper.
Vårt perspektiv, basert på en realistisk vurdering av verdenssituasjonen, er følgelig gjennomsyret av optimisme. Vi har aldri tilnærmet oss historien subjektivt, som de radikale alltid og uunngåelig gjør. Historien «skylder» oss ikke noe, og kan derfor ikke skuffe oss. Vi forsøker å forstå de objektive kreftene som kommer til uttrykk gjennom dens bevegelse, og gjennom en slik forståelse transformere vårt parti til en av de mektigste av disse motiverende kreftene. Det forslaget som vi framlegger er i siste instans basert på en erkjennelse av objektive historiske prosesser, som besørger oss muligheten til å utvide Den fjerde internasjonales innflytelse og autoritet.
Vi ærer og verdsetter fortidens arv. Der vi nærmer oss dette århundrets slutt er vi fortsatt overbevist om at Leo Trotskij ruver over det 20. århundres politiske historie. Studeringen og assimileringen av hans skrifter forblir den essensielle forutsetningen for internasjonal sosialismes gjenfødelse.
Men det ville være galt, og til-og-med mot den marxistiske metodens ånd, å forvente å finne svaret på ethvert praktisk problem vi konfronterer i Trotskijs skrifter. Vi må være modige og innovative i vår praksis. Vi må være beredt på å ta på oss risikoer.
Responsen på dette forslaget er oppmuntrende. Det besørger et nytt bevis på at kameratene fra SEP og ICFI – til tross for alle vanskelighetene vi har gjennomgått – fortsatt er fast besluttet å vende seg utover og finne en ny tilnærming til arbeiderklassen.
Jeg mener at dette forslaget vil åpne for enorme muligheter for den intelligente, kreative anvendelsen av det som er vår største styrke, denne bevegelsens kadre. Uansett vanskelighetene vil det bli funnet løsninger. Kameratene vil finne nye utløp for deres politiske erfaring og kreativitet, og deri ligger garantien for dette initiativets suksess.