I mangel av en etterfølger ble Italias sittende president, Sergio Mattarella, i løpet av kveldstimene lørdag 29. januar valgt til statsoverhode for ytterligere syv år. Valget avsluttet et uverdig skue. De seks regjeringspartiene, som sitter sammen i en bred allpartikoalisjon, klarte ikke å enes om en personlighet som skulle erstatte den embetstrøtte 80-åringen.
Gjennom ei hel uke mislyktes forsamlingen av mer enn tusen deputerte, senatorer og partiuavhengige representanter å finne en samlende løsning. Gang på gang mislyktes de foreslåtte kandidatene, på grunn av et flertall som avholdt seg fra å stemme. Noen avga ingen stemme mens andre innleverte blanke sedler, eller de stemte på fotballstjerner eller fantasifigurer. Etter syv uavklarte valgrunder ble Mattarella endelig overtalt til å stille for en ny periode. Han oppnådde da det overveldende flertallet 759 av de 1009 stemmebrettigende «elettori», en presidents høyeste oppslutning på 44 år.
Et lettelsens sukk feide gjennom den europeiske pressen, da den eneste andre sannsynlige kandidaten var den 74-år-gamle regjeringssjefen Mario Draghi. Hadde Draghi blitt valgt måtte landet ha frambrakt en ny statsminister, og den nåværende allpartikoalisjonen ville ha kollapset. Med denne mellomløsningen er ikke generalvalg på agendaen før perioden utløper i mai 2023.
Italias borgerlige styre er i en så dyp krise at landets stabilitet avhenger av to gamle menn, den ene 80, den andre 74.
Den tyske næringslivsavisa Handelsblatt kommenterte valgresultatet som den «best mulige løsningen for Italia»: «Fordi statsministeren fortsatt har mye å gjøre – og ikke mye tid igjen til å få gjort det.» I Zürich påpekte Tagesanzeiger lettelsen i den europeiske bankverdenen: «I Italia antar man at aksjemarkedene vil feire epilogen av denne lange og eventyrlige valguka med glede – selv om det er mindre på grunn av Mattarellas bekreftelse i embetsvervet enn på grunn av Mario Draghis opprettholdelse av hans. Rent umiddelbart er sistnevntes rolle mer sentral.»
Süddeutsche Zeitung skrev: «Dette var det valget handlet om: Italias fremtid, landets stabilitet. Om gjennomføringen av de igangsatte reformene og forvaltningen av milliardene fra Brüssel til gjenopprettingen. Og siden Italia er systemrelevant, handlet det også om Europas framtid.»
Og om at «Europas framtid» angivelig står eller faller med Draghis persona som statsminister. Dette er mannen som overtok som regjeringssjef for et år siden, etter å ha tjent i ledende roller i Verdensbanken, Italias finansdepartement og sentralbank, Goldman Sachs International i London, og sist som leder av Den europeiske sentralbanken (ECB) i Frankfurt. Han står for den politiske orienteringen for å besørge finansmarkedene ubegrensede midler til selvberikelse. Draghis frase «Hva enn som behøves», som han i 2012 ledsaget åpningen av Den europeiske sentralbankens pengekran med, da euroen var under press, er beryktet. Konsekvensene bæres av den europeiske arbeiderklassen, i form av stadig nye EU-innstrammingsdiktater.
Draghi-regjeringens oppgave i Italia er helt spesifikt å håndheve «EU-gjenopprettingsplanen» mot den arbeidende befolkningens vilje. Den europeiske union (EU), som har innvilget Italia ei koronavirushjelpepakke på € 209 milliarder [NOK 2,1 billioner], forlanger som gjenytelse at regjeringen «moderniserer» Italias økonomi, administrasjon, rettsvesen og pensjonssystem. I klartekst betyr dette en systematisk nedskjæring og avskaffelse av de siste gjenværende sosiale goder og rettighetene arbeiderklassen har igjen, etter 30 år med vedvarende innstramminger.
Landet er allerede ei sosial krutt-tønne. Ifølge landets statistikkbyrå Istat ligger den offisielle arbeidsledigheten på 9 prosent. Minst ytterligere 12 prosent er «arbeidende fattige», som knapt kan leve av deres arbeidsinntekt. I tillegg er andelen «inaktive», dvs. personer i arbeidsfør alder som ikke regnes som «jobbsøkere» uvanlig stor i Italia, med 35 prosent. Ungdomsledigheten, på 26,8 prosent, er også ekstremt høy.
Den sosiale situasjonen har forverret seg dramatisk under koronaviruspandemien. Antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom steg til et rekordhøyt nivå i fjor. Mer enn 2 millioner familier, dvs. 5,6 millioner personer, ble kategorisert sånn i 2020; 1 million flere enn året før.
Tallene viser også at fattigdommen har kommet til det relativt velstående nord av landet. Der vokste antallet av dem i absolutt fattigdom dobbelt så mye som i sør. Alle disse menneskene, som mangler de grunnleggende nødvendighetene for et normalt liv, blir dessuten hardt rammet av økende inflasjon: I desember steg inflasjonen til 3,9 prosent, som er det offisielt høyeste nivå på 13 år.
Regjeringen hviler på et berg av lik, som konsekvens av dens håndtering av pandemien: Italia teller for tiden 147 000 dødsofre for Covid-19, av en befolkning på 60 millioner. Koronavirussituasjonen var i begynnelsen av pandemien spesielt prekær i Lombardia, som sendte bilder rundt om i verden av militære lastebiler fylt med koronavirusofre som ble transport vekk i nattemørket.
Dette kan ha bidratt til den relativt høye vaksineringsraten: Mer enn 90 prosent av dem over 12 år er dobbeltvaksinert, og to tredjedeler av dem har også fått en «booster». Regjeringen ønsker nå å bruke denne prestasjonen, til tross for omikronbølga, for å avvikle alle tiltak mot koronaviruset ved slutten av mars. Denne hensynsløse masseinfiseringen, kombinert med den sosiale krisen, skaper en stadig mer eksplosiv situasjon.
For å minimere motstanden mot hans «profitt over liv»-politikk, utnevnte Draghi representanter for alle de store partiene til kabinettet han dannet for et år siden. Regjeringen, som ikke var resultat av demokratiske valg, består av 23 statsråder, hvorav 15 er partirepresentanter.
Beppe Grillos Femstjernerbevegelse (MfS) besørger utenriksministeren i form av Luigi di Maio. Det sosialdemokratiske partiet (PD) har ansvaret for sosiale affærer og for forsvaret. Matteo Salvinis ytrehøyreparti Lega innehar økonomidepartementet, mens andre ministerposter er under Silvio Berlusconis parti Forza Italia. Flere nøkkeldepartementer – finans, justis og innenriks – er betrodd teknokrater som er partiuavhengige, totalt åtte ministerposter.
Helsedepartementet, som er spesielt viktig under pandemien, ledes av Roberto Speranza. Hans parti Articolo 1 (med henvisning til Artikkel 1 i Italias konstitusjon) oppsto fra en splittelse innen Demokratene (PD). Dette partiets medlemmer var tidligere i CPI, SEL og Rifondazione. Articolo 1 er en del av fraksjonen Liberi e Uguali (LeU) som støttes av grupper fra pseudo-venstre. En annen PD-avsplitting er Matteo Renzis Italia Viva, som er partiet som besørger familieministeren.
Det eneste partiet av nasjonal betydning som ikke er med i regjeringen er Giorgia Melonis fascistparti Fratelli d’Italia (FdI). Partiet følger i tradisjonen fra Benito Mussolini, som med hans marsj mot Roma for hundre år siden innledet fascistdiktaturet. FdIs valgresultatet i 2018 var på 4,4 prosent, men i dag, etter fire år som det eneste opposisjonspartiet, hevder fascistpartiet seg i meningsmålingene med fem ganger det tallet.
En ny meningsmåling gjennomført av dagsavisa La Stampa etter presidentvalget viste Melonis fascister som det sterkeste partiet, med 21,1 prosent. Det betyr at de har forbigått både Demokratene (20,8) og Salvinis Lega (18,2), mens Femstjerners-partiet, med 14,2 prosent, er under halvparten av deres 2018-oppslutning. Nyfascisten Meloni foreslo seg allerede i fjor sommer som en mulig ny regjeringssjef [engelsk tekst].
Draghi-regjeringens antiarbeiderklasseoffensiv og framveksten av Fratelli d’Italia gjør klart den presserende nødvendigheten av en uavhengig arbeiderklassebevegelse, og et parti som resolutt leder kampen mot masseinfisering, sosial utarming og krig. Motstanden blant den arbeidende befolkningen vokser daglig. Ved midten av oktober ble eksempelvis titusener umiddelbart med i demonstrasjoner mot fascisme da høyreekstreme kjeltringer angrep et fagforeningshovedkvarter og prøvde å storme parlamentet.
Det som er nødvendig er et parti som motsetter seg den høyreorienterte politikken til PD, fagforeningene og pseudo-venstre, og som leder kampen for sosialisme uavhengig av alle de borgerlige kreftene. I fravær av et slikt sosialistisk perspektiv for arbeiderklassen er det en reell fare for at fascistene vil profittere på de høyreorienterte politiske orienteringene til politikere som offisielt benevnes å være fra «venstrefløyen».
På tvers av hele verden styrker styringsklassen bevisst det ytre høyre og fascistkrefter, for å påtvinge deres politiske orientering for masseinfisering, militarisme og sosiale angrep mot den enorme opposisjonen i befolkningen. Dersom den samme styringsklassen som brakte Mussolini til makten ikke igjen skal kaste Italia ut i en katastrofe må italienske arbeidere handle nå, for å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.