Ulike representanter for den globale filmindustrien og filmfestivalene har snublet over hverandre de siste dagene for å tilslutte seg antiRussland-hysteriet. Individer og organisasjoner som forholdt seg tause mens hele samfunn ble kvestet eller lagt øde av USAs og NATOs bomber, raketter og droneangrep, har plutselig våknet til liv og oppdaget «uakseptabel militær aggresjon». Ingen steder i alt dette er det imidlertid noe «utvetydige» uttrykk for motstand mot imperialistpolitikk.

Genuin avsky mot Putin-regjeringens kriminelle invasjon av Ukraina er uten tvil en faktor i noen av kommentarene og handlingene. Enhver seriøs undersøkelse av de pågående hendelsene viser imidlertid at Washington og deres allierte gjorde alt i deres makt for å framprovosere konflikten, og at deres agenda er vidtrekkende og reaksjonær.

Det å se den nåværende situasjonen i Ukraina på noen annen måte er å lukke øynene for tre tiår med uavbrutt krigføring ført av amerikansk imperialisme i Midtøsten, Sentral-Asia, Nord-Afrika og utover, som har resultert i millioner av ofre. Dessuten ignorerer de forskjellige antiRussland- uttalelsene karakteren og utviklingsforløpet til de høyreekstreme og fascistiske elementene i og rundt det ukrainske regimet og i landets militærstyrker.

Hva er det egentlig dem som uttrykker deres urokkelige støtte til Ukraina, landets regjering og dets imperialistsupportere melder seg med på?

Store underholdningskonglomerater, som generelt opererer taktfast med den amerikanske regjeringen og Pentagon, har annonsert planer om å kutte Russland ut av deres virksomheter. Hollywood Reporter bemerket 1. mars at den globale film- og fjernsynsindustrien hadde tatt en «serie med raske handlinger … i solidaritet med Ukraina, med mange selskaper som begynte å sanksjonere Russland i kjølvannet av invasjonen. Disney, Sony, Warner Bros. og Paramount har trukket eller stoppet planlagte film- og kinoutgivelser i landet.»

Samtidig har «Det internasjonale TV-markedet MIPTV også fordømt den russiske invasjonen og sagt den vil følge franske sanksjoner, et grep som sannsynligvis vil bety det vil bli liten eller ingen russisk tilstedeværelse på det [årlige] TV-markedet i Cannes».

Ulike filmfestivaler har gått til aksjoner mot russiske filmer og filmskapere. Stockholm International Film Festival kunngjorde den ville «rette søkelyset på Ukraina» under dens neste utgave som holdes i november. Offisielle representanter i Stockholm indikerte også at de ikke ville vise noen russiske «statsfinansierte filmer» på årets festival, «så lenge den nåværende krigen pågår», ifølge Variety. Beatrice Karlsson, Stockholm-filmfestivalens leder, hevdet at «beslutningen er beklagelig, men en nødvendig markering, i en tid som denne – Russlands handlinger er uakseptable.»

Glasgow Film Festival rapporterte 1. mars at i lys av «Russlands invasjon av Ukraina, og som respons på en bønn fra Det ukrainske filmakademiet i dag, på vegne av samfunnet av ukrainske filmfagfolk og kulturpersonligheter,» hadde den besluttet «å trekke de to russiske titlene (No Looking Back og The Execution) fra vårt program».

De offisielle representantene i Glasgow sa videre tafatt: «Denne avgjørelsen er ikke en refleksjon av synspunktene og meningene til skaperne av disse filmtitlene. Vi mener bare det ville være upassende å fortsette som normalt med disse visningene, under de nåværende omstendighetene.»

Forbudet mot russiske filmer, som nesten alle vil ha en viss grad av statlig subsidiering, er en høyreorientert innrømmelse til propagandakampanjene til de ymse europeiske regjeringene. Russiske filmskapere, musikere og artister er ikke ansvarlige for Ukraina-invasjonen, like lite som svenske forfattere og regissører kan holdes ansvarlige for de svenske væpnede styrkers rolle i den nykoloniale okkupasjonen av Afghanistan, eller svenske krigsflys operasjoner i den NATO-ledede 2011-krigen i Libya, som har gjort landet til et helvete på jord, blant annet med en aktiv slavehandel.

Skotske og engelske filmskapere har heller ikke skyld for de kriminelle handlingene til Blair-regjeringen, som entusiastisk deltok i den store ødeleggelsen av Irak i 2003, og seinere.

Filmfestivalen i Stockholm tildelte i november 2003 sin livstidsprestasjonspris til den amerikanske filmskaperen David Lynch, som, rent tilfeldigvis, nylig ga ut hans blodfrysende uttalelse angående Russland og Putin. Ble Lynch (Blue Velvet, Eraserhead, Mulholland Drive og Wild at Heart) i 2003 bedt om å ta avstand fra Bush-administrasjonens skitne politikk, inkludert interneringen og forfølgelsen av muslimske immigranter i USA, eller måtte han se noen ekskludering fra festivalen? I så fall er det ingen dokumentasjon av det.

En nylig nyhetsberetning om 2003-eventet registrerer bare at den «verdensberømte regissøren ... sa at inspirasjonen til hans verk ofte kom fra en enkelt liten idé som vokser til noe større. ‘En idé er som et frø; det bærer i seg inspirasjon. Når du forelsker deg i en idé ... forteller den deg nøyaktig hva du skal gjøre. Og alt du gjør er å oversette det til et annet medium,» som han sa. Titusenvis av irakeres dødsfall og ødeleggelsen av mye av landets kulturelle liv, medregnet plyndringen av Irak-museet under den amerikanske invasjonen, var tydeligvis ikke på Lynchs radarskjerm, eller for den del Stockholm-festivalens.

Filmfestivalen i Cannes kunngjorde denne uka at den ikke ville «ønske offisielle russiske delegasjoner velkommen eller akseptere tilstedeværelsen av noen som er tilknyttet den russiske regjeringen» ved årets event.

Den 56. Cannes-festivalen åpnet 14. mai 2003, to måneder og ei uke etter at det amerikanske militærets «fulle luftkampanje», kalt «shock and awe» [‘sjokk og ærefrykt’], startet mot Irak. Som en beretning forklarer: «Det spektakulære bombardementet verden så på fjernsyn den første natta var del av et bredere angrep, som sendte 1 000 strike sorties [flyangrep] mot militære mål i Bagdad, Kirkuk, Mosul og andre steder.»

En annen rapport bemerker: «Iraq Body Count, en organisasjon som sporer sivile tap i Irak, hevder at 6 700 sivile ble drept i løpet av de tre første ukene av aksjonen av Irak, under «shock and awe»-fasen. I løpet av de 21 dagene fra 20. mars til 9. april, da Bagdad ble inntatt av allierte styrker, ble 320 sivile drept hver dag.» I tillegg ble selvfølgelig tusenvis av tilnærmet forsvarsløse irakiske soldater slaktet ned av amerikanske styrker.

Ikke desto mindre, i mai 2003 kom ingen offisielle Cannes-respresentanter med noen offentlig kritikk av Washingtons illegale invasjon, utelukkende basert på løgner, og de hadde ingen innvendinger mot USAs tilstedeværelse, offisielt eller på noen annen måte, under deres arrangement. To amerikanere var representert i festivaljuryen. En amerikansk film (Gus Van Sants Elephant) vant Gullpalmen. Mystic River, regissert av Clint Eastwood, en mann med holdninger til militarisme som i det minste kunne reises et spørsmål ved, konkurrerte om topp-prisen uten innvending. Ingen tilknyttet festivalen forlangte at Eastwood offentlig skulle ta avstand fra George W. Bush.

Filmfestivalen i Venezia har også meldt tilsvarende fromme uttalelser om Russland og Ukraina. Festivalen vil ikke arbeide med noen artister eller profesjonelle som har «gjennomført eller støttet» den russiske invasjonen; og «vil ikke akseptere tilstedeværelsen av offisielle delegasjoner, institusjoner eller personer knyttet i noen egenskap til den russiske regjeringen».

European Film Academy (EFA) erklærte den 1. mars sin «utvetydige solidaritet med Ukraina». Igjen, hva innebærer dette? «Utvetydig solidaritet» med den høyreorienterte Volodymyr Zelenskyj-regjeringen, som ikke er noe annet enn et redskap for USA og andre NATO-makter? Med Azov-bataljonen og andre ukrainske paramilitære fascister og antisemitter?

EFA uttrykte støtte til boikotten av russisk filmskaping som det er oppfordret til av Det ukrainske filmakademiet. «Det som bekymrer oss mest er ukrainernes skjebne,» heter det i uttalelsen, «og våre hjerter er med det ukrainske filmmiljøet. Vi er fullstendig klar over at flere av våre medlemmer kjemper med våpen i hånd mot overgriperen. Akademiet vil derfor ekskludere russiske filmer fra årets European Film Awards, og vi gir vår støtte til hvert og ett element i boikotten.»

Den skarpe EFA-uttalelsen var for lite og kom for seint for den ukrainske filmskaperen Sergei Loznitsa, som kunngjorde hans fratredelse fra organet 26. februar. Loznitsa, en virulent antikommunist og ukrainsk nasjonalist, inkluderer i hans resumé (CV) den elendige filmen Donbass (2018). I dette verkets regissørkommentarer, som WSWS rapporterte [engelsk tekst], hevdet Loznitsa at kampene i Øst-Ukraina pågikk «mellom Ukrainas regulære hær, støttet av frivillige, mot separatistgjenger, støttet av russiske tropper». De absurde og groteske situasjonene vist i fiksjonsfilmen oppstår, skrev regissøren: «Fordi underverdenens jernlogikk, som påvirket alle de generasjonene som ble født og oppdrettet i den katastrofen Sovjetunionen (USSR) var, dikterer deres egne regler.»

Loznitsa argumenterte i 2018 for at Sovjetunionens sammenbrudd kunne ha blitt etterfulgt enten av opprettelsen av «en europeisk modell», inkludert dens vektlegging av «beskyttelsen av den private eiendomsretten», eller «returen til den totalitære sovjetiske eksistensmåten. … Ukraina, i det minste den dominerende delen av befolkningen, velger den europeiske veien, mens Russland raskt beveger seg tilbake til USSR.»

Dette er de høyreorienterte sosiale kreftene og forestillingene som ulike filmfigurer og organisasjoner tilbyr deres «solidaritet» og støtte.