USAs og NATOs hensynsløse eskalering av økonomisk, politisk og militært press mot Russland fører raskt til en vesentlig global økonomisk krise, med alvorlige konsekvenser for den internasjonale arbeiderklassen.
Kampanjen mot Russland, som omfatter et lammende sanksjonsregime med sikte på å sulte ut det russiske folket, som nesten har avskåret Russland fra verdensøkonomien, har som formål å konvertere landet til en koloni av vestlig imperialisme og plyndringen av dets naturressurser. Putins invasjon av Ukraina, selv om den er reaksjonær og må motarbeides, er resultat av en mange år lang kampanje med eskalerende provokasjoner fra NATOs side mot Russland, der Ukraina brukes som lokkedue.
Millioner rundt om i verden ser på begivenhetene som utspiller seg i Øst-Europa med angst og frykt for at de raskt kan eskalere til en atomkrig. Men krisen utløser også enorme økonomiske forstyrrelser som driver i retning av en massiv eksplosjon av klassekonflikt. Orienteringen til dem som søker å motsette seg pådriveren til en tredje verdenskrig må, som Leo Trotskij observerte i 1934, ikke være til krigskartet men til kartet over klassekampen.
Det internasjonale pengefondet (IMF) meldte dystre forutsigelser i forrige uke, i en uttalelse om den økonomiske innvirkningen av krigen og de vestlige sanksjonene mot Russland: «Prissjokk vil ha innvirkning på verdensbasis, spesielt på fattige husholdninger for hvem mat og brensel utgjør en høyere andel av utgiftene. Skulle konflikten eskalere vil den økonomiske skaden bli desto mer ødeleggende. Sanksjonene mot Russland vil også ha en betydelig innvirkning på den globale økonomien og finansmarkedene, med betydelige ringvirkninger til andre land.»
Dette begynner allerede å vise seg. Oljeprisen har nådd $ 130 per fat, og i USA har bensinprisene ved pumpene passert $ 4 per gallon [NOK 7,87 per liter] og er på det høyeste nivået noensinne. I Frankrike har bensinprisen gått fra €1,65 literen ved slutten av fjoråret til nå € 2,20 [fra NOK 16,37 til 21,82 per liter], eller $ 9,16 per gallon. Hvete-futures [o. anm.: kontrakter for framtidig leveranse av spesifisert mengde til fastsatt pris] har allerede steget med 70 prosent i år – Russland og Ukraina står til sammen for en fjerdedel av all korneksport. I Europa begynner industriproduksjon å stenge ned på grunn av skyhøye energipriser.
Inflasjonen i USA nådde 7,9 prosent for måneden februar, og i eurosonen nådde den 5,8 prosent, det høyeste nivået registrert siden opprettelsen av den felles valutaen i 1997. Inflasjonen er forventet å stige kraftig i mars, etter hvert som konsekvensene av sanksjoner sender rystelser gjennom hele verdensøkonomien.
Men blant de hardest rammede vil være utviklingsland i Afrika og Midtøsten. Sult og hungersnød er en reell mulighet i denne regionen av verden. Åtti prosent av Egypts kornimport handles fra Russland. Andre store importører av russisk korn er Tyrkia, Bangladesh, Nigeria og Jemen.
Innvirkningen på arbeiderklassen vil bli enorm. Den stavrer allerede etter mer enn to år med pandemien, der millioner har dødd og levestandarder er erodert til bristepunktet, av inflasjon forårsaket av pandemi-indusert kaos i globale forsyningskjeder. Dette sosiale traumet er resultatet av den bevisste avvisningen av nødvendige folkehelsetiltak fra verdens regjeringers side, framfor alt i USA, under påskudd om «flokkimmunitet», eller ofringen av liv for profitt.
Regjeringer bruker Ukraina for å avlede oppmerksomheten fra den krigen som skulle vært ført mot pandemien, som slett ikke er over og allerede begynner å vise et nytt oppsving. De bruker Ukraina-krisen også til å omdefinere inflasjonen, som allerede før krisen var på det høyeste nivået på flere tiår, som en «Putin-prisstigning» og som helt og holdent Russlands skyld, i et forsøk på å avlede økonomisk angst over til hat mot en utenlandsk fiende. Mens de mest velbeslåtte lag av samfunnet, inkludert de mest privilegerte sjiktene av middelklassen, har blitt grepet av krigshysteri, er det ingen tegn til at denne kampanjen har noen betydelig effekt innen arbeiderklassen.
I en tale President Biden holdt i forrige uke, der han kunngjorde et forbud mot russisk oljeimport til USA, presenterte han den økonomiske innvirkningen av disse tiltakene i USA som et nødvendig offer under påskudd av å «forsvare frihet». Men verken Biden eller noen andre brøy seg overhodet om å spørre arbeidere i USA, langt mindre arbeidere i Afrika og utviklingsland, om de ønsket å gjøre slike ofre for en hensynsløs kampanje som høyner faren for en tredje verdenskrig.
Ingen slike ofre blir krevd av selskapsoligarkiet, som vil håve inn penger i bøtter og spann fra krigen, akkurat som de har gjort under pandemien. Aksjekursene til store amerikanske forsvarskontraktører som Northrup Grumman og Raytheon har faktisk steget kraftig de siste ukene. Vestlige oljeselskaper og agribusiness slikker seg også om munnen over utsiktene til superprofitter fra verdensomspennende mangler som følge av fjerningen av deres russiske rivaler.
Krigen i Ukraina brukes som et dekke for å omdirigere ressurser for milliarder vekk fra sosiale programmer til fordel for arbeiderklassen, over til krig. Den siste lovproposisjonen for det amerikanske statsbudsjettet, nå på vei gjennom Kongressen, inkluderer nesten $ 800 milliarder til militæret, derav $ 15 milliarder i utlegg til Ukraina, mens man har droppet $ 15 milliarder i pandemi-relatert finansiering. Selskapsmediene i Storbritannia oppfordrer til sløying av etterkrigstidens velferdsstat for å øke militærutgiftene. Mest illevarslende er at Tyskland banket gjennom en tredobling av inneværende års militærbudsjett, den største hevingen siden Adolf Hitler.
Styringsklassens holdning ble oppsummert mest rått og rett ut av en redaksjonell lederartikkel i Wall Street Journal, der overskriften erklærte: «NATO trenger flere våpen og mindre smør.» Uttrykket er en påminnelse av den beryktede uttalelsen fra Hermann Göring om at «jern har alltid gjort et imperium sterkt, smør og smult har i beste fall gjort folket feite».
De sosiale konsekvensene av denne hensynsløse kampanjen er forberedelser til et showdown, en direkte konfrontasjon, mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen i hvert land, der masseraseri vil krysse med den voksende radikaliseringen allerede på gang som en konsekvens av pandemien. De to siste årene har sett store streiker fra industriarbeidere i USA, veksten av spontanstreiker over hele Tyrkia, trossingen av streikeforbud fra helsepersonell på Sri Lanka og i Australia, og andre betydelige uttrykk for sosial motstand.
Styringsklassen selv er dypt bekymret over denne muligheten, og nervøse kommentarer i pressen har dukket opp som sammenligner dagens situasjon med olje-sjokkene på 1970-tallet, som dreiv fram ei stor streikebølge i industriland, så vel som Den arabiske våren i 2011, hvor massenes raseri over levekostnadene førte til revolusjonære tilstander i Tunisia og Egypt.
Responsen fra kapitalistregjeringer som hevder å «forsvare friheten» i Ukraina vil uunngåelig innebære større bruk av statsundertrykkelse, inkludert rettspåbud, antistreikelover, utøvende ordrer og andre tiltak for å undertrykke arbeiderklassens opposisjon på hjemmebane. I USA ble det allerede utstedt en rettsforføyning mot streik fra 17 000 BNSF-jernbanearbeidere, begrunnet med å beskytte nasjonale forsyningskjeder. Det kan forventes mange flere slike tiltak.
Denne undertrykkingskampanjen involverer også det direkte samarbeidet fra de korporative fagforeningene. Fagforeningen United Steelworkers (USW) skryter åpent av sin utsalgskontrakt som de kaller «ikke-inflasjonær», og begrenser lønnsøkninger for 30 000 amerikanske oljeraffineriarbeidere til 3 prosent, en avtale som ble utarbeidet i direkte personlige diskusjoner bak kulissene mellom USW-sjefen Tom Conway og Biden. Samtidig vil selskapspressen være til å stole på for å brennmerke enhver motstand fra arbeidere som et resultat av russisk sabotasje, der arbeidere opptrer som «Putin’s patsies», Putins nyttige idioter, som britisk presse nylig stemplet streikende undergrunntransportarbeidere i London.
Det sosiale grunnlaget for kampen mot krig er den internasjonale arbeiderklassen. I motsetning til den kapitalistiske styringsklassen og de mest privilegerte sjiktene av middelklassen, står arbeiderklassens sosiale interesser i uforsonlig motsetning til krig. Arbeidere har ingenting å tjene på krig, men vil som alltid bli tvunget til å dekke regninga.
Samtidig som Biden og andre statsoverhoder forkynner «nasjonal enhet» som påskudd for å slåss mot Russland vil konsekvensene av pådriveren for krig og de divergerende responsene fra ulike deler av samfunnet, mer og mer åpent avsløre at den virkelige skillelinja i verdenssamfunnet ikke er mellom NATO og Russland, men mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen i alle land.
Sløsingen av sosiale ressurser til krig tilspisser framfor alt den grunnleggende konflikten mellom kapitalistsystemet, basert på privat akkumulering av profitt og nasjonale rivaliseringer som uunngåelig fører til krig, og vedlikeholdet og veksten av et moderne industrisamfunn. Kampen mot krig må derfor være forankret i en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, for å få slutt på kapitalistsystemet.