Krigen mellom Russland og Ukraina, nå langt inne i den tredje uka, er raskt og faretruende i ferd med å spinne ut av kontroll, der begge sider påkaller en «tredje verdenskrig» og utsiktene til atomkrig.
Historien lærer at kriger ofte blir initiert uten at de stridende forstår hvor de fører. Nå, under betingelser der begge parter tar store militære tap, begynner den militære eskaleringslogikken å anta sitt eget farlige liv.
Den russiske regjeringen til Vladimir Putin finner seg i en situasjon der den fører en krig mot NATO i alt unntatt navnet, med Ukraina som slagmark. Den responderer ved stadig mer direkte å rette våpensikter mot NATO selv.
Et russisk rakettangrep søndag jevnet med bakken en militær treningsbase bare 24 kilometer fra grensa til Polen, en NATO-alliert. Basen har blitt brukt av NATO-personell til å trene ukrainske styrker og har tidligere vært anvendt for internasjonale NATO-øvelser. Samme dag bekreftet det amerikanske utenriksdepartementet at den amerikanske journalisten Brent Renaud var drept av russiske styrker i Irpin, utenfor hovedstaden Kyiv.
Angrepet på militærbasen kom én dag etter at Russlands viseutenriksminister Sergei Ryabkov truet med å angripe NATO-våpenkonvoier. «Vi advarte USA om at det å pumpe våpen inn i Ukraina fra ei rekke land, orkestrert av dem, ikke bare er et farlig trekk,» sa han, «men en handling som gjør de korresponderende konvoiene til legitime krigsmål».
Putin-regjeringen, som representerer en fraksjon av det russiske oligarkiet og militærstat-apparatet, håpet å erobre ukrainsk territorium i et forsøk på å kunne inngå en avtale med Washington. Dette har vist seg å være en katastrofal feilberegning.
USA og NATO involverer seg stadig mer direkte i proxy-krigen mot Russland etter hvert som konflikten utvikler seg. Imperialistmaktene provoserte fram konflikten med forestillingen om at de kunne få kjørt fast Russland i en Afghanistan-lignende konflikt, ved å bruke det faktum at Ukraina ikke offisielt er del av NATO til å forfølge krigen uten å provosere fram en direkte konflikt mellom Russland og NATO.
Fiksjonen om at NATO ikke er direkte involvert blir imidlertid stadig mer umulig å opprettholde, etter hvert som krigen har utviklet seg. Over 20 land, inkludert de fleste NATO-medlemmene, har pøst missiler, luftvernsystemer, fly, kjøretøy og andre våpen inn over Ukrainas grenser. USA, etter å ha overført våpen til Ukraina for over $ 350 millioner i løpet av bare to uker, godkjente i løpet av helgen leveranser av militært utstyr for ytterligere $ 200 millioner.
Ukraina rapporterer at 20 000 fremmedkrigere har sluttet seg til for å slåss på deres side mot Russland, mens Voice of America rapporterte at 3 000 amerikanere har meldt seg som frivillige for å dra til Ukraina.
Som respons på det russiske angrepet sa USA de ville flytte deres rakettforsvarssystemer lenger østover, og Pentagon kunngjorde utplasseringen av ytterligere to patriot-missilbatterier i Polen.
I amerikanske medier er det en atmosfære av absolutt krigshysteri, med forlangender om ytterligere opptrapping uten den aller minste bekymring for konsekvensene. Utsiktene til en nukleær tredje verdenskrig, i flere tiår ansett som en sivilisasjonsavsluttende katastrofe, diskuteres nå på søndagens fjernsynstalkshow.
Biden-administrasjonens ekstremt provoserende handlinger blir fordømt som utilstrekkelige av deler av begge partiene i det amerikanske politiske etablissementet.
40 Republikaner-senatorer publiserte i forrige uke et brev der de krevde at Biden-administrasjonen skulle ta polske MiG-29-fly i besittelse, og fly dem fra en amerikansk flyvåpenbase i Tyskland til Ukraina, en handling Biden-administrasjonen sa kunne provosere russisk gjengjeldelse mot NATO.
Betydelige seksjoner av begge de politiske partiene forlanger at det amerikanske militæret innfører en flyforbudssone over deler av Ukraina, ved å skyte ned russiske fly, som Det hvite hus har advart for ville føre til en tredje verdenskrig.
I tillegg til selve militærlogikken blir krigshysteriet brukt til å skyve alt annet, bortsett fra været, ut fra mediedekningen. Covid-19-pandemien, som fortsetter å drepe mer enn 1 200 mennesker i USA hver dag, blir fullstendig ignorert. Grenseløst hykleri er normen. Samtidig som media fordømmer russiske handlinger i heseblesende ordelag ignorerte de i går den brutale massehenrettelsen av 81 personer i Saudi-Arabia, en nær alliert av USA.
Den eskalerende krigen mellom USA-NATO og Russland over Ukraina er samtidig en krig mot helheten av arbeiderklassen. Med raskt stigende priser, som får reallønninger til å stupe, blir arbeidere ganske enkelt bedt om å bite tennene sammen under påskudd om forsvaret av «frihet» – det vil si Ukrainas rett til å slutte seg til NATO-militæralliansen. «NATO trenger flere våpen og mindre smør», var forlangendet i 7. mars-utgaven av Wall Street Journal, der oppfordringen var at Social Security og Medicare måtte sløyes.
Krigen har i løpet av bare noen uker lagt grunnlaget for en massiv omfordeling av offentlige utgifter rundt om i verden. USA vedtok i forrige uke historiens største militærbudsjett, samtidig som gjenværende finansiering for Covid-19-pandemien ble kuttet. Tyskland har utnyttet krisen til å tredoble landets militærbudsjett.
Krigen vil, med andre ord, bli anledningen til en massiv reduksjon av arbeiderklassens levestandarder, der reallønnsfall forårsaket av en løpsk inflasjon blir ledsaget av sosiale innstramminger og domstolsmeklede påbud mot streik under påskudd om «nasjonal sikkerhet».
Konsekvensene av krigen vil bli enda mer katastrofale for arbeiderklassene i det tidligere Sovjetunionen, som står overfor utsiktene til total økonomisk kollaps, massearbeidsledighet og til-og-med sult av massiv målestokk. Arbeidere i Russland og Øst-Europa står overfor de fulle konsekvensene av Sovjetunionens oppløsing. Påstanden om at gjenopprettingen av kapitalisme skulle skape velstand og en slags fredelig sameksistens mellom Russland og verdensimperialismen blir nå avslørt som en fantasi.
Krig har sin egen logikk. Mens Russland kan ha undervurdert NATOs respons på invasjonen, og NATO kan ha undervurdert Russlands respons på alliansens provokasjoner, må ikke arbeiderklassen undervurdere faren for at krisen spinner ut i en verdenskrig som involverer bruk av atomvåpen.
Uansett utviklingsforløpene på kort sikt er det ingen vei ut av denne krisen innenfor rammeverket av kapitalistisk politikk. Bare én kraft kan stoppe den overhengende og truende katastrofen: Den internasjonale arbeiderklassen, forent i en kamp mot imperialisme, militarisme, det historisk foreldede nasjon-stat-systemet, og den kapitalistiske samfunnsordenen.