USAs president Joe Biden anklaget onsdag Russlands president Vladimir Putin for å være en krigsforbryter.

Denne historisk belastede anklagen ble gjort som en sidebemerkning. Der presidenten forlot et overfylt arrangement ble Biden i forbifarten spurt av en reporter om han mente Putin var en krigsforbryter. «Nei,» svarte Biden og gikk ut av kameraets søker. Opptaket ble kuttet, og så kom Biden tilbake og ba reporteren om å gjenta hans spørsmål. «Å,» sa Biden, med en håndbevegelse: «Jeg mener han er en krigsforbryter.» Hans stemme bar hele graviteten av en som ombestemte seg, og kom tilbake til disken for å melde at han likevel ville ha pommes frites med hamburgeren.

Bidens uttalelse var i tråd med det oppflammende og provoserende språket Washington gjentatte ganger har anvendt for å eskalere konflikten med Russland over Ukraina. At Biden vendte tilbake til kameraet for å komme med denne uttalelsen demonstrerer det kalkulerte valget om å personalisere og høyne spenningene, med klart propagandaformål. Slike uttalelser har en irreversibel karakter.

Beskyldningen som ble slynget ut av Biden er blant de alvorligst mulige. Anklagen, reist mot et lands president, omfatter ikke bare skyldighet for kriminalitet under gjennomføringen av konflikten, men snarere den langt større forbrytelsen å lansere en aggresjonskrig, en angrepskrig, en forbrytelse mot freden. Lanseringen av en slik krig er den ultimate årsaken til alle påfølgende blodsutgytelser og krigsforbrytelser.

Dømt etter denne strenge standarden har hver eneste amerikansk president de siste tretti årene vært en krigsforbryter.

Det juridiske grunnlaget for dette prinsippet hviler på anklagene om krigsforbrytelser som ble anlagt mot de tidligere lederne av Nazi-Tyskland i Nürnbergprosessene og de tidligere lederne av det japanske imperiet i Tokyoprosessene, ved slutten av den andre verdenskrigen. Rettssakene etablerte det internasjonale juridiske prinsippet at å planlegge og lansere en aggresjonskrig var «en forbrytelse mot freden». Dette ble i 1950 nedfelt som Prinsipp 6(a) i Nürnbergprinsippene, av De forente nasjoners (FN) Menneskerettighetskonvensjon.

Robert H. Jackson, hovedaktor under Nürnbergprosessene i 1946, skrev: «Om visse handlinger som utgjør brudd på traktater er forbrytelser, da er de forbrytelser enten USA begår dem eller om Tyskland begår dem, og vi er ikke beredt til å nedfelle en regel om kriminell opptreden mot andre som vi ikke ville være villige til å se påberopt mot oss selv.»

Men selv om USA var medvirkende til å utarbeide disse universelt bindende internasjonale juridiske presedensene har Washington siden gjort alt i sin makt for å sikre at disse prinsippene aldri ble gjort gjeldende for deres egne handlinger.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag ble opprettet i 1998, med undertegningen av Romastatuttet, for å straffeforfølge folkemordsforbrytelser, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelser. USA forsinket og forhindret i årevis opprettelsen av denne domstolen, og var ett av syv land som nektet å signere dens charter. Samtidig som de beskylder Putin og deres andre geopolitiske fiender for «krigsforbrytelser» og sågar for «genocid» [folkemord], avviser USA ICCs autoritet og nekter å erkjenne domstolens jurisdiksjon over sine politiske og militære ledere, eller noen av sine stridende.

Washington snakker om en «regelbasert internasjonal orden» med stemmen til en pompøs og forbrytersk dommer, som vilkårlig påtvinger resten av verden lover de selv flagrant bryter.

Krigene lansert av USA de siste tretti årene – Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Irak på nytt, Syria, Jemen, Libya – har alle, etter Nürnbergdefinisjonen, vært aggresjonskriger planlagt av krigsforbrytere. Bruddet på Nürnbergprinsippene ble kodifisert som amerikansk politisk retningslinje i Bush-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi i 2002, som hevdet USAs rett til å gå til ensidig militæraksjon mot et annet land, uten å presentere troverdige bevis på selvforsvar.

Washington erklærte at de ikke lenger behøvde å oppfylle den historisk etablerte standarden, født av de blodige erfaringene fra to verdenskriger, som siere at trusselen om umiddelbart forestående angrep var nødvendig for å rettferdiggjøre militær aksjon. Det å hevde de fornemmet muligheten for en trussel var tilstrekkelig grunnlag for å rettferdiggjøre invasjon. Krig var den politiske orienteringens nakne instrument.

David North, styreleder for World Socialist WebSite’s internasjonale redaksjonsråd, talte ved Trinity College i Dublin i 2004, der han hevdet: «Kunngjøringen i september 2002 av doktrinen om forebyggende krig, og dens implementering i mars 2003 med lanseringen av en aggressiv krig mot Irak, representerer intet mindre enn USAs utvetydige avvisning av de juridiske prinsippene som ble håndhevet mot nazilederne i Nürnberg, og derfor kriminaliseringen, i ordets fulle og dypeste juridiske betydning, av amerikanske utenrikspolitikk.»

Med fabrikkerte påstander om ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen og det universelle mandatet av en «krig mot terror», reduserte Washington hele sivilisasjoner i Midtøsten og Sentral-Asia til grus. Millioner døde og flere millioner ble fordrevet fra deres hjem.

Hver eneste av disse krigene var en forbrytelse mot freden. Ikke ett av disse landene utgjorde noen trussel mot USA. Man kan ikke be om en av definisjon av en aggresjonskrig mer rett ut av læreboka enn dem som ble lansert av Washington i løpet av de siste tretti årene.

Den internasjonale domstolen i Nürnberg – The International Tribunal at Nuremberg – erklærte i 1945: «Krig er essensielt sett en ond ting. Dens konsekvenser er ikke begrenset til de krigførende statene aleine, men påvirker hele verden. Det å initiere en aggresjonskrig er derfor ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den mest overordnede internasjonale forbrytelsen, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den inneholder i seg helhetens akkumulerte ondskap.»

Angrepskrigene til Clinton, Bush, Obama og Trump inneholdt den akkumulerte ondskapen av torturen i Abu Ghraib og Guantanamo, dronebombingen av barn i lek, landsbyer jevnet med jorda med presisjonsmissiler, og flyktninger druknet i Middelhavet. Bagdad smuldret under den uopphørlige amerikansk bombing, kalt sjokk og ærefrykt [‘shock and awe’]; Fallujah brant med hvitt fosfor.

Amerikanske massemedier er medskyldige i disse forbrytelsene. De utfordret aldri regjeringens påstander, men utbasunerte dens påskudd. De pisket opp et krigsvanvidd i offentligheten. Forståsegpåerne som nå fordømmer Putin forlangte grufullt at USA skulle bombe sivile.

George Will skrev i Washington Post den 7. april 2004: «Regimeskifte, okkupasjon, nasjonsbygging – alt av det er blodige forehavender. Nå må amerikanerne stålsette seg for å utøve den volden som er nødvendig for å avvæpne eller beseire Iraks urbane militser...»

Thomas Friedman skrev i New York Times i 1999, om bombingen av Serbia under Clinton: «Det burde bli slokking av lyset i Beograd: Alle kraftnett, vannrør, broer, veier og krigsrelaterte fabrikker må bli krigsmål ... Vi skal sette landet deres tilbake, ved å pulverisere dere. Vil dere ha 1950? Vi kan gjøre 1950. Vil dere ha 1389? Vi kan gjøre 1389 også.»

Biden stempler Putin som en krigsforbryter midt under et nytt mediehysteri. Media refererer aldri til USAs handlinger, og uten engang en pause for å trekke pusten pumper de ut drivstoffet til en stadig utvidende krig.

Om det skal framsettes anklager om krigsforbrytelser mot Putin, uansett kriteriet som anvendes om ham, må de også rettes mot andre ledere, og framfor alt mot de amerikanske presidentene.

Hybris og hykleri stempler hver en uttalelse fra Washington med en frekkhet som kanskje er unik i verdenshistorien. Med hender og armer badet i blod opp til albuene gestikulerer det amerikanske imperiet mot fiendene, og roper ut om krigsforbrytelser.