Krigen mellom USA-NATO og Russland i Ukraina har tent ei lunte til den globale klassekampens kruttønne. Krigen og de uforlignelige sanksjonene fra USA og EU mot Russland har bare i løpet av noen få uker dypt destabilisert verdens produktivkrefter, kastet allerede skrøpelige globale forsyningskjeder ut i uorden, styrket inflasjonstendenser og lammet global mat- og gassproduksjon.
En sosial og økonomisk krise, som forverret seg allerede før krigen begynte, brer seg nå som en metastase, og har brakt milliarder av mennesker til randen av nød og sult.
Sjokk begynner nå å vike for handling. Betydelige streiker og demonstrasjoner bryter ut over hele verden, i den største bølga av sosiale protester siden før utbruddet av Covid-19-pandemien.
De imperialistpolitikerne og geostrategene som brukte år på å utarbeide planene for krig, oppdager at de til tross for all deres nitidige planlegging satte deres blodige planer ut i livet på toppen av ei massiv sosial forkastningslinje.
Protestene er heterogene hva angår hudfarge og religiøs bakgrunn, de er internasjonale i omfang, og basert i en arbeiderklasse som er større, mer urban og mer sammenkoblet enn noen gang før. Både i mer avanserte og i mindre utviklede land dreier protestene seg om det samme forlangendet: De stigende levekostnadene er uutholdelige, betingelsene må endres, og de må endres nå.
Dette er den sosiale kraften som har makten til å stoppe pådriveren til verdenskrig og kan forhindre nukleær katastrofe. Denne globale bevegelsen utfolder seg time for time.
På Sri Lanka blokkerte torsdag kveld en stor demonstrasjon veien til president Gotabaya Rajapakses privatbolig i de ytre forsteder av Colombo, med krav om hans avgang. Hans høyreorienterte regjering implementerer et hensynsløst IMF-innstrammingsregime mens massene av mennesker sliter med å finne medisin, mat, melk og drivstoff.
Det er tomt for diesel, tilgangen på valuta er knapp, og lange strømbrudd har mørklagt landet. En 31-år-gammel skolelærer i Batticaloa uttalte seg til Indian Express: «På søndag sto jeg i en bensinkø fra kl. 04:00. Det er mangel på melkepulver. Man må slite for å finne ris og daal. Det er ingen stearinlys og mange medisiner har forsvunnet fra hyllene. Jeg har lønn, men kan vi spise penger?»
Lignende bevegelser utvikler seg på tvers av hele Midtøsten og Nord-Afrika, der Ukraina og Russland leverer mesteparten av deres forbruk av hvete og matolje, og hvor ramadan, den islamske høytiden for faste og fest, straks innledes.
FN erklærte torsdag at sosiale betingelser er «på et bristepunkt» over hele regionen, på grunn av matmangel. New York Times skrev torsdag at knapphet og prisstigninger «knuser både husholdninger og offentlige budsjetter i land som ikke hadde noe til overs, og reiser muligheten for den typen folkelig urolighet som ikke er sett siden protestene under Den arabiske våren for et tiår siden, som til dels stammet fra skyhøye priser på matvarer.»
Det USA-støttede al-Sisi-diktaturet har utkommandert militæret for å distribuere mat, og har satt priskontroller for brød. Al-Sisi henvendte seg til nasjonen og oppfordret befolkningen om å «rasjonalisere» matforbruket under ramadan.
I Tunisia, der arbeidere først utløste Den arabiske våren, skrev Middle East Eye på torsdag at «streiker ble intensiverte i forrige uke», og som et resultat besøkte «Ezra Zia landet, USAs viseutenriksminister for sivil sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter».
Matopptøyer, som involverte tusenvis av mennesker, fant i forrige uke sted over hele Irak, der landet fortsatt kaver etter den amerikanske invasjonen og okkupasjonen som drepte én million mennesker, og nå er i grepet av en alvorlig mangel på mat og mel.
Protester utvikler seg også sør for Maghreb, i afrikanske land der arbeiderklassen har eksplodert i størrelse og sosial tyngde, og med en ryggrad som inkluderer mange unge mennesker med Internett i hendene. For den gjennomsnittlige afrikaner sør for Sahara går 65 prosent av husholdningens inntekter til mat. Sjefen for Afrikas utviklingsbank kommenterte onsdag de stigende matvareprisene forårsaket av krigen i Ukraina: «Om vi ikke veldig raskt håndterer dette vil det destabilisere kontinentet.»
Protester i Sudan over mangler forverret av krigen har sammenfalt med kraftfulle streiker av lærere og protesterende ungdommer. Det fant i går sted en masseprotest i Khartoum over militærregjeringens manglende evne til å stoppe de stadig stigende levekostnadene, der en 23-år-gammel demonstrant ble drept.
Al Jazeera publisert torsdag en rapport fra Den demokratiske republikken Kongo (DRC), som sa «økende drivstoffpriser, forverret av Covid-19-pandemien og nylig av den russiske invasjonen av Ukraina, har utløst frykt for økt sosial uro», og tvang regjeringen til omstokking av kabinettet for å forebygge sosialt raseri.
I Sør-Afrika, der det i fjor sommer fant sted store opptøyer, beskrev lederen for en vesentlig non-profit ungdomsorganisasjon den sosiale situasjonen som «ei tikkende tidsinnstilt bombe, som når som helst kan eksplodere i ansiktet på oss».
Denne bevegelsen utvikler seg også i verdens imperialistsentre. I Spania har en flere-uker-lang streik av trailersjåfører brakt internasjonal skipsfart til stillstand, og har herdet bredere støtte i arbeiderklassen over de stigende levekostnadene. PSOE-Podemos-regjeringen har beordret dagligvarebutikker og detaljforhandlere til å begrense hva hver enkelt kunde kan kjøpe, samtidig som de store næringslivsforbundene forlanger tiltak for å forhindre den overhengende faren for sosial eksplosjon.
I Tyskland og Østerrike skal diesel nå rasjoneres. Store demonstrasjoner over levekostnadene fant forrige måned sted i Albania.
I USA, verdensimperialismens cockpit, er den framvoksende streikebevegelsen framfor alt drevet av inflasjon og de stigende levekostnadene. Fem tusen lærere er i streik i Sacramento, California, som etterfølger den to-uker-lange lærerstreiken i Minneapolis, Minnesota, i mars.
I den pågående streiken til 600 oljeraffineriarbeidere i Richmond, California, forklarer arbeidere at de ikke har råd til å fylle deres egne biler med drivstoffet de raffinerer.
Tretten hundre kobbergruvearbeidere i Utah og 50 000 dagligvarebutikkarbeidere i California er satt til å streike de kommende dagene, mens en kontrakt for titusenvis av havnearbeidere på vestkysten utløper om få uker.
I USA og Canada har regjeringene forbudt eller blokkert for store streiker fra jernbanearbeidere ved selskapene BNSF og Canadian Pacific.
Stigende priser i de viktigste imperialistlandene vil intensivere klassekampen etter hvert som krigen fortsetter. Ifølge torsdagens data fra det amerikanske handelsdepartementet vil inflasjonen koste landets husholdninger i gjennomsnitt $ 433 ekstra i måneden [NOK 3 786], eller $ 5 200 det neste året [NOK 45 464]. Gitt at halve landet har mindre enn $ 500 i sparemidler for en nødssituasjon [NOK 4 372], vil arbeidere bli drevet inn i kamp av reint presserende nødvendighet.
Krigens innvirkning på levekårene i alle land kommer til å intensiveres dramatisk de kommende ukene. Strategiske matreserver er sørgelig utilstrekkelige i alle land unntatt Kina.
For å gjøre vondt verre er Ukraina og Russland ikke bare ledende produsenter av basismatvarer og matolje, men Russland og Hviterussland leder også verden i produksjonen av de fleste typer kunstgjødsel, som Putin har kunngjort vil bli underlagt strenge eksportrestriksjoner som respons på USAs og EUs sanksjoner. Dette kan i sin tur halvere de globale avlingene.
Med pandemien og trusselen om verdenskrig som det umiddelbare bakteppet er et sosialt oppgjør av historiske proporsjoner forlengst forbi forfall. Siden Den arabiske våren og de globale protestene i 2018 og 2019, har styringsklassens respons på Covid-19-pandemien prioritert profitt framfor liv og ført til 20 millioner menneskers død.
Det å få stoppet krig betyr å få slutt på kapitalismen, og det fordrer politisk lederskap. Til forskjell fra i tidligere perioder skylder ikke den internasjonale arbeiderklassen noen som helst politisk lojalitet til partiene for stalinisme, sosialdemokrati og borgerlig nasjonalisme, som blir ansett som direkte ansvarlige for de eksisterende betingelsene av fattigdom og ulikhet.
I hvert et land er fagforeningene en blokkering for denne bevegelsen under utvikling, og betjener kapitalistregjeringene og selskapene ved å isolere arbeidere, forhindre dem fra å streike og de forlanger at de skal støtte USA-NATOs pådriver for krig, uansett farene og uansett kostnadene for arbeidende mennesker.
Representanter for middelklassens pseudo-venstre, som en gang bekjente deres verbale støtte til sosialisme, er nå heiagjenger for NATOs kriger og iherdige forsvarere av fagforeningene.
Farene for verdenskrig er store, men veien er åpen for trotskistbevegelsen til å forvandle denne objektive bevegelsen til en selvbevisst bevegelse for sosialistisk revolusjon.
Spontane protester, uansett hvor militante de måtte være, er utilstrekkelige til å endre sosiale betingelser. Det må bygges et Socialist Equality Party i alle land, og den internasjonale arbeiderklassens historiske erfaringer må bringes inn i kampene som er under utvikling, slik at de får en selvbevisst sosialistisk og antikrig-karakter. På dette grunnlaget kan en arbeiderklassestrategi for sosialistisk revolusjon utvikle seg enda raskere enn styringsklassens strategi for imperialistisk ødeleggelse.