Den srilankiske regjeringen til president Gotabhaya Rajapakse beror nå på et ustabilt, syltynt flertall i parlamentet, midt under tiltakende protester mot regjeringen som er drevet fram av desperat mangel på matvarer, drivstoff, medisiner og elektrisitet. Den arbeidende befolkningen er tvunget til å stå timesvis i lange køer, bare for å få sikret seg det mest essensielle av livsnødvenigheter, og da til ublu og stigende priser.
Den parlamentariske sesjonen ble innkalt for tirsdag i kjølvannet av at hele kabinettet, med unntak av statsminister Mahinda Rajapakse, presidentens bror, fratrådte mandag. President Rajapakse appellerte mandag til opposisjonspartiene om å delta i et nytt kabinett, men forslaget ble blankt avvist av de tre store opposisjonspartiene – Samagi Jana Balavegaya (SJB), Tamil National Alliance (TNA) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP).
Regjeringskoalisjonen smuldrer opp under trykket fra masseprotestene som krever presidentens og regjeringens avgang. Grupper av regjeringspartienes parlamentarikere og mindre koalisjonspartier kunngjorde tirsdag i parlamentet deres beslutninger om å forlate regjeringen og sitte som «uavhengige».
Disse inkluderte 12 medlemmer av Rajapakses eget parti Sri Lanka Podujana Peramuna, 16 fra ti mindre partier, 14 fra Sri Lanka Freedom Party (SLFP), og to fra den plantasjebaserte fagforeningen Ceylon Workers Congress. Som resultat kommanderer regjeringen nå bare 114 seter i parlamentet med 225 seter – det var i det minste status i går, tirsdag.
President Rajapakse har blankt avvist demonstrantenes krav om hans avgang, og har i stedet tilbudt å sverge inn som neste regjering ethvert parti som kan mønstre et flertall i parlamentet. Forslaget er et desperat og kynisk tilbud til opposisjonspartiene. Under det utøvende presidentskapet har Rajapakse beholdt vidtrekkende fullmakter, også til å kunne sparke regjeringen når som helst.
Presidenten forstår videre at til tross for alt av deres poseringer har ingen av opposisjonspartiene noen løsning på krisen, annet enn å legge ytterligere byrder på arbeidende mennesker. Alle som én forsvarer de kapitalistsystemet til skaftet, som betyr å sette selskapsprofitter og tilbakebetalinger på landets enorme utenlandsgjeld foran befolkningsflertallets grunnleggende behov. SJBs kritikk av regjeringen er at den burde ha tryglet om ei IMF-redningspakke langt tidligere – med andre ord, mer innstramminger, men pålagt tidligere.
Regjeringens enorme politiske krise ble understreket av at den nyutnevnte finansministeren Ali Sabri og finansdepartementets statsekretær S.R. Artygala trakk seg i går, tirsdag. Sabris avgang kom mindre enn 24 timer etter hans utnevnelse på mandag, som da var sammen med tre andre ministre for å danne et skjelettkabinett.
Sabri, presidentens tidligere personlige advokat, tok over etter Basil Rajapakse, som denne uka skulle til Washington for å diskutere ei IMF-redningspakke. Uroen i finansdepartementet, så vel som i sentralbanken, der guvernøren trakk seg på mandag, er mål på landets dype økonomiske krise.
Landet ble hardt rammet av pandemien og av regjeringens kriminelle «la det rase»-politikk, som tillot Covid-19 å spre seg over hele øya. Den økonomiske krisen eskalerte dramatisk etter de globale økonomiske forskyvningene forårsaket av USA-NATOs stedfortrederkrig med Russland i Ukraina.
Sri Lankas skrantende valutareserver betyr at landet ikke har penger til å betale for import av viktige varer. Landet er på randen av mislighold på sin statsgjeld. Aksje- og obligasjonsmarkedene har vaklet på grunn av den eskalerende krisen. Den 4. april var børsindeksen All Share Price Index ned 32,5 prosent hittil i år. Bloomberg stemplet Colombo-børsen som nest-dårligst etter Russland.
Dinesh Gunawardane, utdanningsminister og leder av huset, utfordret i parlamentet på tirsdag opposisjonen til å demonstrere at den har flertall og til å informere presidenten at opposisjonen kan danne regjering. Ingen slik demonstrasjon fant sted.
SJB-leder Sajith Premadasa, som også er opposisjonsleder, oppfordret i en demagogisk tale presidenten og hele regjeringen til å gå av. «Tiden er inne for å endre det utøvende presidentskapet. La oss bruke anledningen,» erklærte han. Men verken Premadasa eller de andre opposisjonslederne skisserte hva de ville gjøre for å hanskes med den økonomiske og sosiale krisen.
Premadasas oppfordring til å «endre det utøvende presidentskapet» er et knep, for å appellere til det folkelige sentimentet om å få slutt på de autokratiske presidentfullmaktene. Opposisjonspartier har rutinemessig bedt om endringer i det utøvende presidentskapet, men når de selv har innehatt vervet har de gjort lite eller ingenting for å endre dem. Premadasas unnlatelse av å skissere et eneste konkret tiltak er for å skjule innstrammingsagendaen som SJB ville pålagt dersom de satt i embetet.
Det utøvende presidentskapet må ikke baer ganske enkelt endres eller modifiseres. Det må avskaffes. Rajapakse har vidtrekkende fullmakter, ikke bare til å innsette eller avskjedige regjeringer, men også til å innvilge seg selv departementer og kunne styre ved dekreter. For tiden er han forsvarsminister med kontroll over Sri Lankas enorme militærapparat, så vel som over politiet.
SJB er flertallsutbryterne fra det høyreorienterte partiet United National Party (UNP), som i 1978 endret konstitusjonen for å få innført det utøvende presidentskapet. Verken SJB eller noen av de andre opposisjonspartiene har noen intensjon om å avskaffe de vidtrekkende fullmaktene igjen, som har tjent klassestyret i krisetider – som i dag – som vektarma for å lede statsapparatet og sikkerhetsstyrkene mot arbeiderklassen.
Rajapakse avsluttet i går unntakstilstanden, som når som helst kan gjeninnføres. Han har fortsatt et batteri av antidemokratiske lover tilgjengelig – deriblant muligheten til å forby streiker i sentrale deler av offentlig sektor. Mens han tilbyr å innsette en opposisjonsregjering, som han kan sparke etter forgodtbefinnende, er han med all sannsynlighet involvert i tette samtaler med den militære toppledelsen, som han har de tetteste relasjoner til.
Fungerende forsvarsminister Kamal Gunaratna utstedte i går en knapt tilslørt trussel til demonstrantene der han sa sikkerhetsstyrkene ikke vil nøle med å håndheve loven mot dem som er involvert i vold. Han anklaget noen demonstranter «for bevisst å delta i voldelige protester på en organisert måte, som forårsaker skade på offentlig og privat eiendom og forstyrrer det daglige livet til folk, på hovedveier og på offentlige steder».
Disse kommentarene er en advarsel om at det nåværende regimet er beredt til å utnytte ethvert påskudd for å mobilisere sikkerhetsstyrkene for å undertrykke de landsdekkende protestene. Rajapakse, som under presidentvalget i 2019 omtalte seg selv som den sterke mann som trengtes for å redde Sri Lanka, har installert tidligere og aktivt tjenestegjørende generaler i sentrale administrative maktposisjoner, og har makten til å kunne innføre diktatoriske styreformer.
Protestenes sentrale krav er at Rajapakse må trekke seg. Det er ikke et spørsmål at Gota må gå! Men hvem og hvilken regjering skal erstatte ham? Ingen tillit kan settes til noen av opposisjonspartiene eller noen kombinasjoner av disse partiene – som alle har en dokumentert historikk for å forsvare interessene til storselskaper, de superrike, utenlandske investorer og framfor alt den internasjonale finanskapitalen.
Socialist Equality Party (SEP Sri Lanka) intervenerer i denne protestbevegelsen og oppfordrer arbeidere til å danne grunnplan-aksjonskomitéer uavhengige av alle de utallige etablissementspartiene og fagforeningene, som forrædersk har solgt ut den voksende bevegelsen av streiker og protester de to siste årene. Bare på dét grunnlaget kan arbeiderklassen begynne å fremme sine egne klassekrav og en løsning på den sosiale krisen, og besørge en vei ut av den sosiale elendigheten som massene på landbygda og de urbane fattige står overfor.
Etableringen av aksjonskomitéer i hver fabrikk, på hver arbeidsplass og i arbeiderklasseforsteder danner grunnlaget for å fremme oppfordringen om en arbeidernes og bøndenes regjering, for å implementere politikk for en sosialistisk omorganisering av samfunnet, for å møte befolkningsflertallets presserende sosiale behov, ikke de få rikes profitter. Kampen for et slikt perspektiv fordrer nødvendigvis en dreining til arbeidere over hele verden som står overfor lignende presserende behov, som allerede driver dem ut i kamp over hele Sør-Asia, i Midtøsten og Afrika, så vel som i de framskredne kapitalistlandene, inkludert i USA.