De to gjenværende medlemmene av rockebandet Pink Floyd, David Gilmour og Nick Mason, har gått sammen med andre musikere, deriblant den ukrainske sangeren Andriy Khlyvnyuk, medlem av bandet BoomBox, og gitt ut en ny sang kalt «Hey, Hey, Rise Up!»
Ifølge en uttalelse på Pink Floyds offisielle nettsted, er dette den første nye singelen de har gitt ut siden 1994. Uttalelsen forklarer at den ble innspilt 30. mars, og blir gitt ut «til støtte for folket i Ukraina» og for å samle inn penger til humanitære veldedige organisasjoner. Sporet inneholder imidlertid vokal fra et Instagram-innlegg av Khlyvnyuk, der han synger den patriotiske ukrainske sangen, «The Red Viburnum in the Meadow», på Kiev-torget Sofiyskaya, ikledd paramilitær uniform og med ei angrepsrifle i hånda.
På den andre siden har i mellomtiden det opprinnelige Pink Floyd-medlemmet Roger Waters (bandmedlem fra 1965 til 1985) uttrykt et langt mer kritisk syn på USA-NATO-operasjonen. Samtidig som han opponerer mot den reaksjonære russiske invasjonen, kommenterte Waters nylig at en «langtrukken oppstand i Ukraina ville være flott for gangsterhaukene i Washington, det er det de drømmer om». Vi kommer tilbake til Waters kommentarer nedenfor.
Den nye sangen fra det som er igjen av Pink Floyd viser i hvilken grad mange populære musikere har blitt revet med, inn bak prokrigpropagandaen til støtte for høyreorientert ukrainsk nasjonalisme, og den USA-støttede NATO-provokasjonen mot Russland. Gitt tilknytningen til Pink Floyd, i hvert fall fram til tidlig på 1980-tallet, med generelt antikrig- og antikapitalistiske temaer og budskap, er det mange urovekkende aspekter ved den nye innspillingen.
Tittelen på Pink Floyd-sporet er hentet fra den siste verselinja i en sang skrevet av den ukrainske komponisten Stepan Charnetskyj i 1914. Beskrivelsen i Pink Floyd-kunngjøringen refererer til melodien som «en oppløftende ukrainsk protestsang skrevet under den første verdenskrigen, som i løpet av den siste måneden har blitt tatt opp på tvers av verden, i protest mot Ukraina-invasjonen.»
Men, sangen ble faktisk skrevet for å ære Legionen av ukrainiske Sitsj-skyttere, en ukrainsk enhet av den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig, som var sammensatt av medlemmer av forskjellige ukrainske paramilitære organisasjoner. Referansen til sangen som en «protest», med den implikasjonen at den ble komponert som en antikrigprotest, er rett og slett uærlig. «The Red Viburnum in the Meadow» er en patriotisk kampmarsj, med tekst som inkluderer refrenget: «Og vi, vårt strålende Ukraina, skal, hei—hei, se opp—og fryde oss!», og videre: «På marsj framover, våre frivillige kolleger, inn i en blodig kamp, / For å befri våre brødre ukrainere, fra fiendtlige lenker. / Og vi, våre brødre ukrainere, vi skal da befri, / Og vi skal muntre opp vårt strålende Ukraina, hei—hei!»
David Gilmour forklarte hans egen innordning med den NATO-støttede ukrainske militarismen, der han sa: «Vi ønsker å uttrykke vår støtte til Ukraina, og på den måten vise at det meste av verden mener at det er helt feil av en supermakt å invadere det uavhengige demokratiske landet som Ukraina har blitt.» Gilmour ignorerte også den imperialistiske oppmuntringen til krigen i Ukraina, både før og etter den russiske invasjonen, da han fortalte BBC at han fant «Vestens maktesløshet» i møte med den russiske aggresjonen «til å bli rasende av», men at han støttet de pågående sanksjonene mot landet.
Den 76 år gamle Gilmour oppfordret deretter til regimeskifte i Russland, «Det er en skam at de som lider mest er Russlands vanlige mennesker – men det er slik sanksjonene fungerer. De bidrar til å skape en misnøye i landet som forhåpentligvis på et gitt tidspunkt vil skape et slags regimeskifte.»
Det andre bandmedlemmet, 78 år gamle Nick Mason, har ikke kommet med noen offentlige uttalelser om innspillingen, eller om temaet krigen i Ukraina.
Gitarist og vokalist Gilmour og trommeslager Mason er de to gjenværende medlemmene av gruppa Pink Floyd, som på 1970-tallet spilte inn noe av den mest populære musikken, deriblant albumene Dark Side of the Moon (1973), Wish You Were Here (1975), Animals (1977) og The Wall (1979). Keyboardspiller Richard Wright døde i en alder av 65 i 2008, og bassist og vokalist Roger Waters forlot bandet på midten av 1980-tallet, på grunn av kreative uenigheter med de andre medlemmene.
Waters bidro med de konseptuelle elementene og tekstene for alle Pink Floyds mest suksessrike album. Mens de andre, og spesielt Gilmour, bidro til de musikalske komposisjonene og de vokale og instrumentale elementene, var det den sosiale og politiske kritikken av det moderne livet levert av Waters som fant så sterk gjenklang hos det lyttende publikum over hele verden.
Det siste Pink Floyd-albumet som inkluderte Waters, The Final Cut, ble gitt ut i 1983, og inneholdt et skarpt antikrigbudskap som trakk paralleller mellom den andre verdenskrigen og imperialistkrigene på 1980-tallet, som den britiske krigen om øygruppa Malvinas og USAs tilstedeværelse i Libanon.
Ivrig etter å utnytte muligheten besørget av Gilmour/Mason-oppsettingen av Pink Floyd, har prokrigpropagandamaskina til selskapsmediene brukt bandets navn for å spre den falske ideen at det å besørge våpen til Kiev og sanksjonere Moskva skal stoppe krigen i Ukraina, og skape fred.
Headingen i Guardian, for eksempel, sier: «‘Dette er et vanvittig, urettferdig angrep’: Pink Floyd gjenopprettes for å støtte Ukraina,» og headingen i Esquire sier: «Hør Pink Floyds brennende nye sang om motstand.» Mens de fleste rapporter bare inkluderer Gilmours kommentarer om krigen, fokuserer Guardian på en uttalelse fra Waters til RT News, fra før invasjonen, der han sa at snakk om en russisk invasjon var «bullshit».
Guardian sier at Waters seinere fordømte Putin-regimets invasjon, men journalisten Alexis Petridis latterliggjør hans fordømmelse av «propagandaen for å demonisere Russland», som om et slikt syn var i sin helhet illegitimt.
Ingen av medieoppslagene som hyller Pink Floyd for den nye sangen har tatt seg bryet med å rapportere i noen detalj uttalelsene Waters har kommet med om krisen i Ukraina de syv siste ukene. I en brevveksling med en 19-år-gammel Pink Floyd-fan, ved navn Alina Mitrofanova, skrev Waters den 9. mars: «Jeg beklager at vestlige regjeringer fyrer opp brannen som vil ødelegge ditt vakre land, ved å pøse våpen inn i Ukraina, i stedet for å engasjere seg i diplomatiet som ville være nødvendig for å stoppe nedslaktingen.»
«Dessverre,» fortsatte Waters, «er mange verdensledere gangstere, og min avsky for politiske gangstere startet ikke i forrige uke med Putin. Jeg avskydde gangsterne Bush og Blair da de invaderte Irak i 2003, jeg avskydde og er fortsatt i avsky mot Israels gangsterregjering som invaderte Palestina i 1967, og den påfølgende apartheid-okkupasjonen av landet, som nå har pågått i over femti år. Jeg avskydde gangsterne Obama og Clinton, som beordret NATOs illegale bombing av både Libya og Serbia. Jeg er i avsky over den omfattende ødeleggelsen av Syria, initiert som den ble i 2011 av innblanding utenfra, med formålet regimeskifte. Jeg ble kvalm av invasjonen av Libanon i 1982 da gangsteren Shimon Peres slo seg sammen med den kristne falangistmilitsen i myrdingen av palestinske flyktninger i flyktningeleirene Sabra og Shatila sør i landet.»
Waters tilbyr en langt mer politisk utviklet forståelse av USAs og NATOs konspirasjon mot Russland enn det Pink Floyds Gilmours skammelige og ukritiske tilpasning til amerikansk imperialisme og dens stedfortrederkrig i Ukraina er, som truer med å utvide seg til en verdenskrig med atomvåpen.