Dette er del én i flerdelt artikkelserie.

USA og landets NATO-allierte, deriblant Canada, fører krig mot Russland i alt annet enn navnet. Landenes regjeringer, selskapsmedier og etablissementspartier påstår at NATO-maktene sender våpen for titalls milliarder dollar til Kiev for å beskytte Ukrainas «suverenitet» og for å redde landets «demokrati». I virkeligheten har deres provoserende handlinger brakt verden til randen av en global brannstorm utkjempet med atomvåpen.

Som World Socialist Web Siteuttømmende har dokumentert, amerikansk imperialisme har lenge planlagt og oppildnet til krig med Moskva over Ukraina. Det har ført til NATOs ekspansjon østover, som de tre siste tiårene har omringet Russland, og som egget Putin til å lansere hans reaksjonære invasjon ved å nekte så mye som å diskutere Moskvas sikkerhetsanliggender. Washington og Wall Street er fast bestemt på å underlegge seg Russland, plyndre Russlands rike ressurser og med det stramme inn den militærstrategiske omringingen av Kina.

I deres forfølgelse av disse rovgriske geostrategiske og økonomiske målsettingene har USA og landets allierte tilsluttet seg Ukrainas ytrehøyrepartier og fascistmilitser; det vil si, med krefter som ærer og hyller og søker å etterligne de ukrainske fascistene som kollaborerte med, og søkte nazistenes beskyttelse under den andre verdenskrig. I jakten på en etnisk «rein» ukrainsk stat deltok de ukrainske fascistene i noen av det 20. århundres mest uhyrlige forbrytelser, inkludert Holocaust.

Washington, hjulpet og støttet av sine tyske og kanadiske allierte, anvendt fascistene fra Høyre Sektor som deres sjokktropper i februar 2014-kuppet som fjernet Ukrainas valgte pro-Russland president Viktor Janukovitsj. Imperialistmaktene innsatte deretter ved makten en regjering som var forpliktet til å sele Ukraina til NATO og EU. Washington rustet deretter opp og reorganiserte Ukrainas væpnede styrker, og overvåket sammenslåingen av fascistene fra Azov-bataljonen inn i Ukrainas sikkerhetsstyrker. Disse fascistene utgjør i dag en vesentlig del av Ukrainas elitetropper. Som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj selv har skrytt er de nå sentrale frontlinjekrigere i Donbas-regionen, der flertallet er russisktalende.

Kanadisk imperialisme har lenge forsøkt å utgi seg som en altruistisk kraft i globale affærer. Men Ottawa spiller en spesielt provoserende og krigersk rolle i Ukraina-krigen. Dette er en videreføring av Canadas betydelige rolle for krigens forberedelser, og oppildningen til den.

Canada har under både Liberal- og Conservative-regjeringer jobbet i tett samspill med Washington, først i deres satsing for å utvide NATO til å omfatte tidligere Warszawapakt-land og sovjetrepublikker; og deretter, siden 2016, for den permanente utplasseringen av NATOs ekspedisjonsstyrker på Russlands grenser. Canada leder én av NATOs fire utbedrede kampgrupper for framskutt tilstedeværelse, Forward Presence Groups, i Polen og de baltiske statene, og sender rutinemessig truende ut krigsfly og krigsskip på Russlands dørterskel. Siden 2015 har hundrevis av de kanadiske væpnede styrkers instruksjonspersonell vært utplassert til Ukraina, hvor de har samarbeidet med amerikansk og britisk militærpersonell i å reorganisere Ukrainas væpnede styrker. Dette har inkludert bistand til å integrere og opplære fascister fra Azov-bataljonen [engelsk tekst].

Canadas militærstøtte til Ukraina har økt eksponentielt etter hvert som Washington og Ottawa har skissert stadig mer vidtrekkende krigsmål. Siden januar har Canada lovet å besørge militærbistand til Kiev, innen neste mars, for $ 618 millioner, deriblant tunge våpen. Trudeaus Liberal-regjering har også ledet stormløpet for total økonomisk krigføring mot Russland. I samarbeid med Storbritannias Tory-regime presset den på for Russlands ekskludering fra SWIFT-bankbetalingssystemet, og beslagleggelsen av Russlands sentralbanks valutaeiendeler.

Canadas krighissende rolle i Ukraina er i tråd med landets deltakelse i de tre siste tiårene av USA-ledede angrepskriger på Balkan, i Midtøsten og Sentral-Asia. Disse krigene ble alltid rettferdiggjort med løgner om «masseødeleggelsesvåpen», forhindringen av genocid, eller på en eller annen måte å skulle beskytte de sårbare. Men deres sanne målsettinger var å dominere det oljerike Midtøsten og å projisere amerikansk og vestlig imperialistmakt over den geostrategisk viktige eurasiske landmassen.

Bak en kryssild av krigspropaganda og provoserende påstander om «genocid», beregnet på å forhindre enhver deeskalering av konflikten, forfølger den kanadiske styringsklassen sine egne rovgriske økonomiske og geopolitiske målsettinger. Under betingelser av en systemisk global kapitalistkrise er den fast bestemt på å styrke sin åtte-tiår-gamle militære sikkerhetsallianse med Washington, som den anser som avgjørende for å sikre og utvide sine egne vidtrekkende globale imperialistinteresser. Canada, som i 1919 utkommanderte tropper til Sibir som del av imperialistbestrebelsen på å styrte den revolusjonære arbeiderregjeringen til Lenin og Trotskij har også sin egen strategiske rivalisering med Russland. Den gjelder helt spesielt i Arktis, der klimaendringer nå gjør utnyttelsen av naturressurser og sjøveiene stadig mer gangbare.

Men det er en tredje viktig faktor som skyver fram kanadisk imperialismes overdimensjonerte rolle i USA-NATO-krigen mot Russland – den kanadiske statens lengestående allianse med, og beskyttelse av, det ukrainske ytre høyre.

I årene rett etter Det tredje rikets fall besørget den kanadiske staten ei frihavn for titusenvis av medlemmer og støttespillere av de to rivaliserende fraksjonene av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), og det gjorde den til tross for spesifikke advarsler om at den ga tilflukt til Hitlers medskyldige i aldeles grufulle krigsforbrytelser. Både OUN Melnyk (M) og OUN Bandera (B) kollaborerte med og søkte ivrig nazistenes beskyttelse. Medlemmer av Den ukrainske opprørshæren (UPA), opprettet i 1943 av Stepan Bandera-fløyen av OUN, ble med åpne armer ønsket velkommen til Canada, til tross for UPAs rolle i drap av titusenvis av jøder og polakker. Den samme velkomst ble innvilget medlemmer av Den 14. grenaderdivisjonen av Waffen SS, den såkalte «Galicia-divisjonen». Selv om Nürnberg-tribunalene hadde funnet at Waffen SS i sin helhet å være en kriminell organisasjon, på grunn av dens rolle som en væpnet fløy av nazipartiet som rutinemessig utførte massedrap og andre krigsforbrytelser.

Den kanadiske staten og dens politiske etablissementet oppmuntret og bisto deretter de ukrainske fascist-emigrantene og deres politiske etterkommere i hvitvaskingen av deres forbrytelser. Etter et manuskript utviklet av CIA, som etter 1945 anvendte restene av Banderas UPA for å iverksette et opprør mot Sovjetunionen, ble et nytt narrativ konstruert. Det framstilte de høyreekstreme ukrainske nasjonalistene som forkjempere for «nasjonal frigjøring» og som ofre for nazismen og den «gudløse kommunismen», ikke som fascister og medskyldige i Holocaust.

Kanadisk imperialisme har siden den gang anvendt disse ultrareaksjonære kreftene i jakten på sine utenriks- og innenrikspolitiske mål. Som motytelse har de fått en betydelig politisk innflytelse.

Ukrainske nasjonalister fra det ytre høyre kom med statlig støtte til politisk å dominere Canadas betydelige ukrainske immigrantsamfunn, som tidligere i vesentlig grad ble identifisert med sosialistisk og venstreorientert politikk. De fungerte som et bolverk for Canadas utenrikspolitikk under den kalde krigen, og oppildnet en virulent fiendtlighet til Sovjetunionen, samtidig som de gjennom et nettverk av regjeringsstøttede etnisk-kulturelle organisasjoner promoterte en eksklusivistisk nasjonalisme, som eksplisitt hyllet nazistenes ukrainske fascistkollaboratører. Mot slutten av 1980- og 1990-tallet ble de ukrainsk-kanadiske høyreekstreme kreftene, som var inkubert av kanadisk imperialisme, omplassert: Først for å presse på for kapitalistrestaureringen og oppløsingen av Sovjetunionen, og deretter for å sele det «uavhengige» Ukraina til NATO og EU.

Den ukrainsk-kanadiske kongress (UCC) har lenge fungert som knutepunktet for samarbeidet mellom den kanadiske staten og de høyreekstreme ukrainske nasjonalistene. Som UCCs eget nettsted skryter av var den en statsstøttet organisasjon helt fra begynnelsen av. Den ble etablert i 1940, under regi av Canadas krigsavdeling, War Department, som Den ukrainsk-kanadiske komité.

UCC-ledere nyter lett tilgang til de høyeste regjeringsnivåene, og ledende UCC-medlemmer ledsager ofte statsministre og andre høytstående embetsrepresentanter på deres besøk til Ukraina. I 2016, da statsminister Justin Trudeau i Kiev forkynte at de kanadiske væpnede styrkene trente ukrainske sikkerhetsstyrker for å gjøre dem «mer effektive» for å «gjenerobre» Øst-Ukraina og Krim, sto Paul Grod, daværende UCC-president, ved hans side.

UCC forsvarer skamløst Waffen SSs Galicia-divisjons handlinger. Organisasjonen har i flere tiår stolt skrytt av de forskjellige veteranforeningene av den kanadiske Galicia-divisjonens tilknytninger til UCC. UCCs promotering av høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme har imidlertid fokusert på å feire OUN (B); Stepan Bandera, fascist-type führeren, som ledet organisasjonen helt fra grunnleggelsen i 1940, til hans død i 1959; og på den OUN-grunnlagte og ledede hæren UPA.

Den bemerkede ukrainsk-kanadiske historikeren John-Paul Himka beskrev i 2010 UCC som «opprettholdere av (OUN-UPA) flammen», som har «satt glorifiseringen av disse radikale høyrenasjonalistene i sentrum av det ukrainske nasjonale identitetsprosjektet». Mer nylig sa han til Radio-Canada International: «Mange av lokalsamfunnsorganisasjonene ledes av Bandera-fraksjonen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister.»

Alliansen mellom kanadisk imperialisme og ukrainsk fascisme er mest slående legemliggjort i personen Chrystia Freeland, Canadas visestatsminister, finansminister og sjefarkitekt for regjeringens «feministiske» utenrikspolitikk. Freeland har vært blant de ivrigste forkjemperne av alle vestlige imperialistregjeringer, for en total økonomisk krig mot Russland, og har ledet framstøtet i Trudeaus Liberal-regjering for at Ukraina skal forsynes med tunge våpen. Hun spiller en aktiv rolle i den interne politikken i Ukraina, og fikk overhånd over Zelenskyj i januar i år for ikke å fengsle hans pro-amerikanske forgjenger, oligarken Petro Porosjenko. Samtidig fungerer hun som en høyt plassert liason mellom Washington og deres Kiev-klienter. Ifølge Freeland snakker hun daglig med Ukrainas statsminister og finansminister.

I en artikkel fra 2015, med tittelen «Putins store løgn», beskrev Freeland seg selv som et «stolt medlem» av det ukrainske kanadiske samfunn. Hun skrev: «Mine besteforeldre på morssiden flyktet fra det vestlige Ukraina etter at Hitler og Stalin i 1939 signerte deres ikke-angrepspakt. De våget aldri å dra tilbake, men de opprettholdt nær kontakt med deres brødre og søstre og deres familier, som var igjen der. For resten av mine besteforeldres liv så seg selv som i politisk eksil, med ansvar for å holde ideen om et uavhengig Ukraina i live, som sist, for en kort periode, hadde eksistert under og etter kaoset av Den russiske revolusjon i 1917. Den drømmen vedvarte inn i den neste generasjonen, og i noen tilfeller inn i generasjonen deretter.»

Denne historien – en hun har gjentatt ofte, gjentatte ganger med rørende hyllester til hennes bestefar og hans rolle i hennes opplæring i ukrainsk kultur og nasjonalisme – er et politisk kalkulert falskt narrativ. Kort sagt, ei løgn.

Mykhailo Chomiak, Freelands bestefar på morsiden, var en innflytelsesrik og rundhåndet belønnet nazikollaboratør. I fem år, fra tidlig 1940 til de første månedene av 1945 redigerte han den eneste ukrainskspråklige avisa i det nazi-okkuperte Polen. Krakivs’ki Visti (Krakows Nyheter) hyllet Adolf Hitler, feiret nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, oppfordret til hat mot jøder og promoterte etableringen av den ukrainske avdelingen av Waffen SS, eller rettere sagt «Galicia-divisjonen». Avisa ble trykket på ei avispresse stjålet fra en jøde som omkom i en nazi-dødsleir.

Chomiak var medlem av OUN (M), som Bandera og hans støttespillere splittet fra i 1940. OUN (M) var enda mer villig til direkte og slavisk å betjene nazistene enn hva OUN (B) var. Det gjorde organisasjonen gjennom Den ukrainske sentralkomitéen (UTsK), som var forkledd som en sosial velferdsorganisasjon, for å unngå nazistenes forbud mot politiske organisasjoner. Lederen for UTsK, Volodymyr Kubijovytsj, var utgiver for Krakivs’ki Visti. Da den 14. grenaderdivisjonen av Waffen SS, den såkalte Galicia-divisjonen, tidlig i 1943 ble opprettet var Kubijovytsj dens første offisielt registrerte medlem.

Etter verdenskrigen kom Chomiak og Kubijovytsj til å leve på forskjellige kontinenter, men de opprettholdt en livslang korrespondanse, om promoteringen av den ukrainske nasjonalistsaken. Deres samarbeid endte først i 1983, med Freelands bestefars død.

Da Freelands politiske aner i 2017 ble avslørt avfeide hun og Trudeau-regjeringen det kort som «russisk desinformasjon». De fikk raskt selskap av hele det politiske etablissementet og selskapsmediene. Freeland, med samspill fra opposisjonspartiene Conservative Party og NDP, nektet blankt å diskutere hennes elskede bestefars rolle.

Globe and Mail, Ottawa Citizen, National Post og andre prominente dagsaviser publiserte rapporter som vedgikk at Chomiak hadde redigert ei avis i det nazi-okkuperte Polen. Disse beretningene var imidlertid del av en nitidig kurert utgivelse av informasjon [engelsk tekst]. De bagatelliserte og dekket over Krakivs'ki Vistis rolle i å promotere støtte for nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, og for å oppfordre til hat mot jøder, da nazistene utførte deres Holocaust med bistand fra de ukrainske fascistene. Det ble sågar antydet at så beklagelig som Krakivs’ki Vistis bistand til nazistenes krig i øst enn var hadde avisa bidratt til bevaringen av ukrainsk kultur!

Canadas selskapsmedier hadde ingen interesse av å undersøke Freelands politiske opphav, og heller ikke i å sette den inn i noen bredere historisk kontekst. Ingen av dem tildelte noen reporter, eller ga noen historiker i oppdrag å gjennomgå Krakivs'ki Visti-arkivet eller til å granske Canadas rolle i å besørge frihavn til titusenvis av ukrainske nasjonalistiske nazikollaboratører. Chomiaks redaksjonelle aktiviteter fra den andre verdenskrig ble universelt framstilt som en historisk anekdote, totalt irrelevant for våre dagsaktuelle begivenheter.

Verken media eller det politiske etablissementet kunne innrømme, enn si tolerere, noen seriøs etterforskning av den kanadiske statens lengegående beskyttelse av de ukrainske ytrehøyreekstremistene. Hadde man gjort dét da hadde det uunngåelig kastet lys over fascistene i Ukraina, og deres kanadiske ideologimentorer og tilretteleggere – på dem som Ottawa nå samarbeider så tett med i NATO-krigen for å beskytte ukrainsk «uavhengighet» og «demokrati».

Det mangler ikke på relasjoner å kunne utforske: Fra USAs og Canadas anvendelse av ukrainske fascister som sjokktropper i 2014-kuppet; til de kanadiske væpnede styrkers opplæring av fascistene inkorporert i Ukrainas væpnede styrker; og til den statsstøttede organisasjonen UCCs ideologiske og materielle promotering av det ukrainske ytre høyre, og organisasjonens eksklusivistiske, virulent antikommunistiske nasjonalisme.

Freeland assosierer seg rutinemessig med arven fra, symbolene og ritualene til ukrainske fascister fra den andre verdenskrig. I 2016 avsluttet hun en hovedtale til UCC ved å lede medlemmene i utropet av banderisthilsenen: «Ære til Ukraina! Ære til heltene!» (Se videoklippet). Hun har talt for League of Ukrainian Canadians, som i 1949 ble grunnlagt av kadrer fra OUN (B) og UPA, og er i dag viet til å formidle høyreekstreme ukrainsk nasjonalisme, og en kultlignende hengivenhet til fascisten Bandera. Bare dager etter Russlands invasjon av Ukraina viste Freeland hennes politiske farger, der hun marsjerte i en «Redd Ukraina»-demonstrasjon og holdt OUNs røde og svarte banner.

Freelands politiske opphav, og framfor alt hennes sammensmeltning av «liberalisme» med ukrainsk fascisme, fortid og nåtid, har på ingen måte forhindret hennes politiske framgang. Tvert imot har hennes politiske aksjekapital bare steget, som ytterligere understreker at den kanadiske imperialismen er mer enn beredt til å innrette seg med de mest reaksjonære kreftene i jakten på deres rovgriske målsettinger og ambisjoner.

En nylig artikkel i den angivelig liberale avisa Toronto Star, med tittelen «Freelands korstog begynte i Alberta», erklærte: «Hennes besteforeldre kom til Canada som flyktninger, og nå er deres barnebarn en nøkkelfigur i kampen for å redde hjemlandet. Det sier mye om Freeland, men det sier også mye om hva slags land Canada aspirerer til å bli.»

«Om det er skjebne eller tilfeldigheter, vi er heldige som har en som er så resolutt og så kunnskapsrik, på rett plass til rett tid.»

Verken skjebne eller tilfeldigheter har noe med dette å gjøre. Freelands posisjon som nestkommanderende for den kanadiske imperialiststaten og en sannsynlig etterfølger av Justin Trudeau som statsminister, er resultatet av den flere-tiår-lange alliansen mellom den kanadiske staten og høyreekstreme ukrainske nasjonalister.

Avsløringen av denne kollaboreringen foran Canadas arbeidende befolkning, og internasjonalt, er et kritisk viktig element i kampen for å bygge en global bevegelse mot imperialistkrig.

NATO-maktenes styringseliter er avhengige av en vidtrekkende propagandakampanje, og av uvitenheten om de historiske anliggendene som er involvert, for å framstille deres rovgriske pådriver for oppstykkingen av Russland som et korstog for «demokrati» og «menneskerettigheter». Dokumentasjon av historikken til deres ukrainske fascistallierte, og de ultrareaksjonære tradisjonene som de påkaller og bestreber seg for å gjenopplive, vil assistere arbeidere til å skjære gjennom denne propagandaen, til å motsette seg NATOs aggresjon og til å ta opp kampen mot imperialistkrig og dens kilde, det kapitalistiske profittsystemet.

Denne artikkelens påfølgende deler vil undersøke handlingene og ideologien til Hitlers ukrainske fascistallierte, som kanadisk imperialisme besørget tilflukt for etter den andre verdenskrig. De påfølgende delene vil omfatte en gjennomgang av pro-nazi-propagandaen og de antisemittiske formaningene fra Krakivs'ki Visti og av utgivernes politiske aktiviteter, så vel som en opptegnelse over Banderas OUN (B) og UPA. Den fjerde delen vil dokumentere støtten den kanadiske staten besørget de ukrainske fascistene ved å dekke over deres deltakelse i etnisk rensking og genocid, og for å utvikle en stor infrastruktur av kulturelle og akademiske organisasjoner dedikerte til å promotere den ukrainske høyreekstreme nasjonalismen. «Den kanadiske imperialismens fascistiske venner» vil gå videre til å diskutere rollen de høyreekstreme kreftene, som ble inkubert av kanadisk imperialisme spilte i å presse på for kapitalistrestaureingen i Sovjetunionen og det «uavhengig» Ukrainas transformasjon til en vasall av de vestlige imperialistmaktene. Serien vil avsluttes med en avsløring av hvordan Ottawa og de kanadiske væpnede styrker samarbeidet med disse høyreekstreme styrkene, både i Canada og Ukraina, for å forberede og oppildne til krig med Russland.