Helgens hendelser under sikkerhetsforumet Shangri-la Dialogue i Singapore er en advarsel om hvor langt USAs regjering fører Kina til randen av krig, uten å akte risikoen for en katastrofal atomvåpenkonflikt, samtidig som USA intensiverer krigen mot Russland i Ukraina.

Der han talte på vegne av Biden-administrasjonen holdt USAs forsvarsminister Lloyd Austin en oppflammende timelang tale der han beskyldte Kina for «skremsler», «provokasjoner», «destabilisering», «aggresjon» og «tvang», rundt Taiwan og i farvannene Øst- og Sør-Kinahavet.

Austins kinesiske motpart, general Wei Fenghe, fordømte som reaksjon USAs «hegemoni og stormaktspolitikk» og erklærte at Kina, om nødvendig, var beredt til krig for å forsvare landets suverenitet, inkludert over Taiwan.

Austins harang hadde som tema «Neste trinn for USAs strategi i Det indiske hav-Stillehavet». Den tidligere US Army-generalen presiserte påpekt sentraliteten av USAs konfrontasjon med Kina, som Det hvite hus i år eksplisitt har nominert som den primære eksistensielle trusselen mot USAs globale hegemoni i etterkrigsperioden.

Austin kalte strategien «vårt prioriterte operasjonsteater» og «ved kjernen av USAs overordnede strategi». Han utpekte spesifikt Taiwan, som er internasjonalt anerkjent som del av Kina, som et tennpunkt. «Innsatsene er spesielt sterke i Taiwanstredet,» sa han.

Den amerikanske forsvarsministeren insisterte på at USA og landets allierte ville fortsette å seile gjennom og å fly over det de hevder er internasjonale farvann rundt Kina, medregnet det smale, 160-kilometer-brede Taiwanstredet, mellom øya og fastlandet.

«Vi vil fly, seile og operere der internasjonal lov tillater det,» sa Austin. «Og det vil vi gjøre, rett ved siden av våre partnere.»

Austin trakk en direkte parallell til Ukraina-krigen, der USA og NATO-maktene oppildnet den russiske regjeringen til Vladimir Putin til en reaksjonær invasjon, ved å utvide den atomvåpenbestykkede militæralliansen NATO opp til Russlands grenser, og i 2014 organiserte et kupp for å installere et fasciststøttet regime i Kiev.

Det «uforsvarlige angrepet på en fredelig nabo har herdet verden,» hevdet Austin, «og har påminnet oss alle om farene ved å undergrave en internasjonal orden forankret i regler og respekt.» Han hevdet: «Vi har vært vitne til en vedvarende økning av provoserende og destabiliserende militær aktivitet nært Taiwan. Dette inkluderer PLA [de kinesiske væpnede styker] -fly på vingene nært Taiwan i rekordantall de siste månedene – nesten på daglig basis.»

En lederartikkel i China Daily, Beijings mest autoritative medieplattform, satte disse beskyldningene i kontekst av tiltakende amerikanske provokasjoner, og sa USA i fjor gjennomførte mer enn 100 militærøvelser i Sør-Kinahavet og nærliggende farvann, aleine eller med deres allierte.

For å understreke den angivelige Ukraina-parallellen inviterte det London-baserte International Institute for Strategic Studies (IISS), en militær imperialisttankesmie, Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å holde en online-tale til sikkerhetsforumet. Han oppfordret provoserende til større internasjonal intervensjon i Taiwanstredet, og om militærstøtte til Taipei-regjeringen, og var ekko av tilsvarende oppfordringer fra enkelte NATO-medlemsland om å militarisere stredet ytterligere, og sikre Taiwans fortsatte separasjon fra fastlandet.

Wei reagerte på talene til Austin og Zelenskyj med å uttalte: «La meg gjøre dette helt klart: Dersom noen våger å splitte Taiwan av fra Kina, da vil vi ikke nøle med å slåss. Vi vil slåss for enhver pris. Vi vil slåss til siste slutt. Dette er det eneste valget Kina har.»

Wei advarte for at USA hadde brutt deres forpliktelse til «ett Kina»-prinsippet, slik det var gjeldende for Taiwan. Han understreket nødvendigheten av en eventuell fredelig gjenforening, og la til at delingen var resultat av Den kinesiske borgerkrigen fra 1945 til 1949.

Bloomberg rapporterte søndag at «offisielle kinesiske militærrepresentanter har de siste månedene gjentatte ganger hevdet at Taiwanstredet ikke er internasjonalt farvann, i møter med amerikanske kolleger.»

Men figurer i det regjerende partiet i Taipei, Det demokratiske progressive partiet (DDP), som er oppmuntret av USAs utspill, indikerer at en formell løsrivelse fra Kina, ved å erklære en «Republikken Taiwan», kan være oppe til vurdering. Dette kan utløse en militær intervensjon fra Kina, som USA og landets allierte kan gripe til som påskudd for en krig mot Kina.

Austin la vekt på Washingtons støtte til oppflammende militære operasjoner utført av Canada og Australia, to nære amerikanske allierte, som begge har beskyldt Kina for farlige reaksjoner på deres nylige overvåkingsoverflygninger nært Taiwan, og øyer i Sør-Kinahavet Kina gjør hevd på.

Austins fordømmelse av Kinas «uprofesjonelle og hyppige avskjæringer» framhever bare det faktum at Washington orkestrerer en oppbygging av påtrengende militære inngrep rundt Kina.

Austin skrøyt av USAs «partnerskaps makt» og landets «enestående nettverk av allianser» i regionen. Han sa disse hadde blitt utdypet, og bemerket det nylige toppmøtet i Washington med Forbundet av sørasiatiske nasjoner (ASEAN), Association of Southeast Asian Nations, den tiltakende betydningen av QUAD-gruppa, Quadrilateral Security Dialogue, sammesatt av USA, India, Japan og Australia, og USAs trilaterale militærpartnerskap AUKUS, sammen med Australia og Storbritannia.

Som respons sa Wei at Austins kommentarer om Washingtons Stillehavsstrategi bekrefter kinesiske mistanker om at Amerika er engasjert i et forsøk på å «bygge ei eksklusiv lita gruppe, under påskudd om et fritt og åpent Stillehav, for å kapre land i vår region og målrette dem mot ett spesifikt land.»

Wei advarte om faren for en atomkrig. Han sa Kina hadde gjort «imponerende framskritt» i utviklingen av nye atomvåpen, men at landet bare ville brukt dem til selvforsvar, og aldri ville være den første til å anvende dem.

Alvoret i den eskalerende konfrontasjonen ble understreket av China Daily-lederartikkelen den 11. juni. Den sa Wei hadde benyttet anledningen under et møte med Austin på sidelinja av forumet, «for å gjøre det helt klart, og hevet over enhver tvil for hans amerikanske motpart, at Kinas væpnede styrker, Folkets frigjøringsarmé, ikke har noe annet valg enn å forsvare Kinas suverenitet og territorielle integritet, og at de vil slåss for å knuse enhver handling for å løsrive Taiwan fra Kina, uansett hva det måtte koste, om det så betydde å gå til krig.»

Ledereartikkelen sa at denne «sterkeste advarselen noensinne fra kinesisk side» demonstrerte «deres indignasjon over USAs hyppige trekk for å bryte ett-Kina-prinsippet ... Washington feilvurderer åpenbart situasjonen dersom de tror Kina ikke har råd til, eller ikke vil våge å engasjere seg i en krig med USA og landets allierte.»

USAs president Joe Biden erklærte ettertrykkelig [engelsk tekst], på forrige måneds Quad-toppmøte i Tokyo, for tredje gang siden han tiltrådte, at USA har en «forpliktelse» til å støtte Taiwan militært i tilfelle en konflikt med Kina – og snudde med dét amerikansk politikk gjennom fem tiår.

Da USA i 1979 etablerte diplomatiske forbindelser med Kina, og avsluttet alle formelle bånd med Taiwan, vedtok de Ett Kina-politikken – som de facto anerkjente Beijing som den legitime regjeringen i hele Kina, medregnet Taiwan. Ledsagende til denne politikken fulgte doktrinen om «strategisk tvetydighet» – nektingen av kategorisk å forplikte seg til å stille på Taiwans side i en krig med Kina.

Mens Austin igjen insisterte på at det ikke har vært noen endring av USAs politiske orientering, utgjør serier av toppnivåbesøk til Taiwan, den åpne tilstedeværelsen på øya av amerikanske militærinstruktører, økte våpensalg og tiltakende gjennomseilinger av Taiwanstredet, kalkulerte krenkelser av Kina.

Samtidig med den intensiverte militærkonflikten mot Russland over Ukraina, er den sentrale målsettingen for USAs utenrikspolitikk å lamme, isolere og inneslutte Kina, sa USAs utenriksminister Antony Blinken i en vesentlig tale om politisk orientering i forrige måned.

Anført av amerikansk imperialisme som spydspiss, bykser kapitalismen i retning av en ytterliger, enda mer katastrofal, verdenskrig.

Mat- og drivstoffkrisen som allerede er utløst og forsterket av Ukraina-krigen, driver imidlertid arbeidere over hele verden til kamp mot de skyhøye levekostnadene og de skyhøye militærutgiftene, alt på bekostning av viktige sosialprogrammer. Dette globale oppsvinget besørger arbeiderklassens grunnlag for kampen for å forhindre en ny global brannstorm, og for omveltingen av styringsklassene som er ansvarlige for den faren menneskeheten står overfor.