Det er med dyp sorg Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale (ICFI) kunngjør kamerat Wije Dias’ død. Kamerat Wije var generalsekretær for Socialist Equality Party (Sri Lanka) og for partiets forløper, Revolutionary Communist League, fra desember 1987 fram til nå i mai, da han ble valgt til den nyopprettede stillingen som partiets styreleder.

Wije, som ville ha fylt 81 år neste måned, døde i Colombo i går morges etter å ha lidd et hjerteinfarkt. Han hadde en lang historie med koronar sykdom og gjennomgikk i 2013 en bypass-operasjon. Han kom seg fullt ut, og forble intenst aktiv i partiets lederskap fram til den siste dagen av hans liv.

Kamerat Wijes politiske liv strakte seg over seks tiår, og omfattet praktisk talt hele perioden hvor Den fjerde internasjonale (FI) har vært ledet av Den internasjonale komitéen (IC). Han viet sitt voksne liv til kampen for arbeiderklassens frigjøring fra nød, krig og alle former for kapitalistundertrykking.

Wije var en uforsonlig frontfigur for det sosialistiske, internasjonalistiske programmet for permanent revolusjon, og en forkjemper for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Han var urokkelig i sitt forsvar av marxistiske og trotskistiske prinsipper, fordi han hadde vært vitne til de katastrofale konsekvensene – i form av politisk desorientering, reaksjon og tragiske tap av liv – som resultat av oppgivelsen og sviket av dem.

Wije var del av ei bemerkelsesverdig gruppe unge mennesker som, under politisk veiledning av ICFI, organisasjonen av ortodokse trotskister grunnlagt i 1953 til forsvar av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon mot pabloistisk opportunisme, trakk de viktigste politiske lærdommene av det historiske sviket mot den srilankiske arbeiderklassen, begått av Lanka Samaja Sama Party (LSSP).

Etter at han i 1962 ble imatrikulert på University of Ceylon i Perideniya, sluttet Wije seg til LSSPs ungdomsbevegelse, som, i tillegg til at partiet trakk veksler på den lange arven fra kampen for trotskisme på Sri Lanka, hadde inntatt et ambivalent standpunkt til splittelsen i 1953. Partiet nektet å godkjenne det «Åpne brevet» utstedt av den amerikanske trotskisten James P. Cannon, partileder for Socialist Workers Party (SWP), som etablerte Den internasjonale komitéen (IC).

LSSP var den dominerende kraften i arbeiderklassen på Sri Lanka. Etter oppmuntring fra Ernest Mandel og Michel Pablo, avviste partiet imidlertid mer og mer åpent sosialistisk politikk, til fordel for parlamentariske og populistiske frontmanøvrer, og for fagforeningsapparatet, og det kapitulerte raskt for styringsklassens singalesisk-sjåvinistiske orienteringer.

Pabloismen var en småborgerlig likvidasjonistisk tendens som oppsto i Den fjerde internasjonale (FI) under betingelsene av kapitalismens re-stabiliseringen etter den andre verdenskrig, og som forsøkte å transformere FI til et supplement til stalinismen, sosialdemokratiet og, i de mindre utviklede landene, til borgerlig nasjonalisme.

LSSP forrådte i 1964 et kraftig oppsving i arbeiderklassen, «21 krav»-bevegelsen, som rystet grunnlaget for borgerlig styre på øya. LSSP påtok seg rollen som det srilankiske borgerskapets viktigste sosiale støttespiller, ved å gå inn i en kapitalistregjering ledet av partiet Sri Lanka Freedom Party (SLFP), med deres slagord «Singalesisk først».

Forræderiet representerte en åpen forkastelse av sosialistisk internasjonalisme og Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som demonstrerte den manglende evnen til enhver del av borgerskapet i land med en forsinket kapitalistutvikling, som Sri Lanka, til å imøtekomme massenes demokratiske aspirasjoner og sosiale behov.

LSSPs handlinger sammenfalt med degenereringen av Socialist Workers Party (SWP), på midten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. SWP forflyttet seg i 1963 til å gjenforene partiet med pabloistene. Et mindretall i SWP motsatte seg den prinsippløse gjenforening, og utstedte i 1964 et brev som forlangte en diskusjon om LSSPs «Store svik» på Sri Lanka. De ble utvist fra SWP, og dannet først American Committee for the Fourth International (ACFI) og deretter, i 1966, Workers League, forgjengerorganisasjonen til Socialist Equality Party (US).

Wijes respons på disse hendelsene skulle vise seg å være det avgjørende vendepunktet i hans liv. Wije følte avsky for LSSPs svik, og var del av ei gruppe unge trotskister som, etter en periode med intense diskusjoner, fra 1964 til 1968, innså at ICFI hadde rett i deres insistering på at LSSPs kollaps som et trotskistisk parti var et produkt av pabloisme.

Disse diskusjonene kulminerte med etableringen av Revolutionary Communist League (RCL) som den srilankiske seksjonen av ICFI. Den ledende rollen i denne kampen ble spilt av Keerthi Balasuriya, som ble valgt som RCLs generalsekretær da organisasjonen ble grunnlagt i 1968.

Keerthi og hans kamerater forsto at da Keerthi grunnla RCL var det ikke nok bare å bryte organisatorisk med LSSP, men at det også var nødvendig å bryte politisk med pabloismen, som hadde besørget politisk dekning for sviket. RCL rettet mye oppmerksomhet på å avsløre den sentristiske politikken ført av LSSP (R), som pabloistene raskt satte sammen etter å ha utvist de øverste LSSP-lederne, for å tildekke deres spor.

RCL-SEPs kamp i de påfølgende tiårene skulle i vesentlig grad dreie seg om kampen for å overvinne de politiske konsekvensene av LSSPs svik. Ved å lenke arbeiderklassen til kapitaliststyre og promoteringen av den srilankiske styringsklassens etnisk-kommunalistiske politikk, ble døra åpnet for framveksten av småborgerlig radikal politikk, i form av partiet JVP, som blandet sammen castroisme, maoisme og singalesisk sjåvinisme, og for de tamil-nasjonalistiske Frigjøringstigrene – Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE).

I det som skulle etablere et kjennetegn for RCLs prinsipielle politikk avslørte organisasjonen i 1970 den politiske fallitten av bygdeungdommens isolerte opprør, ledet av JVP, samtidig som RCL aksjonerte for arbeiderklassens forsvar for JVP-lederne og kadrene fra brutal statsundertrykking. Med disse handlingene ble RCL også gjenstand for statsundertrykking, og ble tvunget til å operere under bakken.

Under betingelser av en intensiverende verdensøkonomisk krise kom den andre LSSP-SLFP-koalisjonen, fra 1970 til 1976, i bitter konflikt med arbeiderklassen. J.R. Jayawardene og hans høyreorienterte United National Party (UNP) kom til makten i 1977 ved å utnytte den politiske forvirringen dette skapte. De lansert umiddelbart et omfattende angrep på arbeiderklassen, åpnet øya opp for globale investeringer, framprovoserte i 1980 en generalstreik, og etablerte et autoritært utøvende presidentskap, samtidig som det ble pisket opp singalesisk sjåvinisme. I siste instans førte dette i 1983 til utbruddet av en etnisk krig som skulle skake øya de neste 25 årene.

RCL-SEP sto aleine i å motsette seg krigen og Sri Lankas sjåvinistiske borgerskap, og dets stat, fra standpunktet for revolusjonær defaitisme og sosialistisk internasjonalisme. Mens de agiterte for en umiddelbar tilbaketrekking av alle sikkerhetsstyrker fra nord og øst på øya, der befolkningsflertallet er tamilsk, opponerte RCL mot den kommunalistiske politikken til LTTE, som forsøkte å sikre seg støtte fra India og imperialistmaktene, og RCL sloss for å forene de singalesiske og tamilske arbeiderne, og landsbygdas fattige, i kampen for De forente sosialistiske stater av Lanka og Tamil Eelam.

RCL spilte i årene 1985 og 1986 en kritisk viktig og avgjørende rolle innenfor lederskapet av Den internasjonale komitéen (IC) med seksjonens motstand mot den nasjonale opportunistiske degenereringen av Storbritannias Workers Revolutionary Party (WRP). Motstanden mot WRPs svik av trotskistiske prinsipper ble ledet av Workers League, den amerikanske seksjonen av ICFI, og organisasjonens nasjonalsekretær David North. Keerthi jobbet tett med North i utarbeidingen av hoveddokumentene produsert av ICFI, som utdypet det politiske grunnlaget for bruddet med WRP.

I en hyllest [engelsk tekst] til Wije Dias i anledning hans 75-årsdag skrev North at Keerthis «eksepsjonelle bidrag reflekterte RCL-lederskapets og kaderens enorme erfaringen og politiske fasthet, avledet fra tidligere tiår med kamp for trotskisme».

Og det er av denne grunn at RCL var i stand til å tåle det utidige og totalt uventede tapet av kamerat Keerthi, i desember 1987. Hans død, i en alder av 39, var et grusomt og tragisk tap både for den sirlankiske seksjonen, Revolutionary Communist League (RCL), og for Den internasjonale komitéen (IC). Det faktum at RCL var i stand til å motstå innvirkningen av Keerthis død – midt under borgerkrigen, angrepene fra JVP-attentatsmenn og en vedvarende regjeringsforfølgelse – var, etter enhver objektiv standard, en demonstrasjon av RCL-lederskapets ekstraordinære politiske styrke. Men det må også erkjennes – og det er ikke en eneste kamerat, verken i RCL/SEP eller Den internasjonale komitéen, som ville utfordre denne vurderingen – at du, kamerat Wije, spilte den avgjørende rollen i å opprettholde partiets enhet, og i å opprettholde partiets revolusjonære internasjonalistiske orientering, og lede det framover.

ICFIs nedkjemping av WRP i årene 1985 og 1986 markerte et definitivt vendepunkt i kampen for å forsvare og utvikle programmet og strategien for sosialistisk verdensrevolusjon, inkludert ved å muliggjøre omfattende samarbeid mellom lederne av den srilankiske seksjonen og deres internasjonale medtenkere og kamerater.

Keerthis død sammenfalt med ei massiv politisk krise provosert fram av den indiske hærens okkupasjon av det tamilske nord og øst av øya, under avtalen Indo-Sri Lankan Accord.

Kamerat Wije møtte denne utfordringen med politisk mot og standhaftighet. I de påfølgende opprørende årene med borgerkrig, statsundertrykking og JVP-angrep, og kronisk politisk krise, skulle Wije mer enn gjenyte for den politiske tilliten som ble investert i ham. Han nøt faktisk enorm respekt innen sitt eget parti, og blant lederne og kaderen til hele ICFI.

Kamerat Wije led i 2010 tapet av Piyaseeli, hans kone og kamerat, som var en framragende politisk og kulturell størrelse på øya, på hennes egne vegne.

Tre år seinere gjennomgikk Wije en bypass-operasjon. Til tross for sviktende helse og de fysiske vanskene som naturlig følger med alderdom, forble han politisk aktiv, og besørget lederskap og politiske råd basert på hans enorme kunnskap og erfaring, fram til de siste dagene av hans liv. Han deltok så seint som tirsdag på et møte i World Socialist Web Site’s srilankiske redaksjon.

I månedene forut for hans død var han nært involvert i å utdype partiets respons på masseoppsvinget av arbeidere og slitere, som har skaket øya siden april, og som tidligere denne måneden dreiv president Gotabaya Rajapakse til å trekke seg, og flykte fra landet.

Wije spilte i mai en ledende rolle i det srilankiske SEPs Tredje nasjonalkongress, og var i nært samarbeid med ICFI sentralt involvert i utarbeidingen av SEP-uttalelsen, «For en Demokratisk og Sosialistisk Kongress for Arbeidere og Landsbygdmassene på Sri Lanka!» publisert den 20. juli, nøyaktig ei uke før hans død. Uttalelsen tydeliggjør SEPs uforsonlige motstand mot kapitaliststyre. Uttalelsen bygger på arbeiderklassens enorme erfaringer gjennom det siste århundret, fra Den russiske revolusjonen i 1917, til lærdommene fra LSSPs svik i 1964, og fra den mislykkede egyptiske revolusjonen i 2011, og uttalelsen utdyper en strategi basert på utviklingen av uavhengige organisasjoner for arbeideres klassekamp, i kampen for arbeideres makt og sosialisme.

Kamerat Wije førte et fullt og rikt liv. Han var en kraftfull taler, både på hans eget morsmål, singalesisk, og på det engelske språket, som de mange videoene der han talte vitner om.

Han hadde enorm kunnskap om historien til Sri Lanka og India, den internasjonale arbeiderbevegelsen og både sørasiatisk og vestlig kultur.

** image 4; caption: Wije Dias i 2003

Han var fryktløs i sin opposisjon mot klassefienden, men selv hans bitreste fiende verken kunne eller turte å stille spørsmål ved hans politiske integritet.

Han hadde en strålende sans for humor. En egenskap han meget effektivt kunne anvende for å avsløre forfengeligheten og bestikkeligheten til borgerskapets politiske representanter og de småborgerlige opportunistene.

Til tross for hans rikelig fortjente politiske status var Wije en intenst beskjeden mann. Selv da han led alderdommens herjinger, klaget han ikke over sin sviktende helse.

Wije måtte navigere gjennom de lange og vanskelige omstendighetene knyttet til kolossale svik av arbeiderklassen, utført av stalinistene, sosialdemokratene og deres pabloistiske medskyldige. Men han levde til å kunne oppleve et nytt revolusjonært oppsving av arbeiderklassen på Sri Lanka – en som begivenhetene raskt viser å skulle bli et forvarsel for hele verden, under betingelser av ei systemisk global kapitalistkrise.

Kamerat Wije Dias er en monumental størrelse i kampen for trotskisme på Sri Lanka. Hans liv og arv går nå inn i historien om kampen for sosialisme. Dette vil tjene til å inspirere, men enda viktigere, politisk å orientere arbeidere og unge mennesker, i det som vil og må vise seg å bli tiåret for sosialistisk verdensrevolusjon.