Nancy Pelosi, US House Speaker, ankommer i løpet av de neste 24 timer Taiwan, flankert av et amerikansk hangarskip, en destroyer, en cruiser og dusinvis av F-35-kampfly, i en bevisst bestrebelse for å provosere fram en eskalering av konflikten mellom USA og Kina.

Pelosi, en representant for verdens mektigste imperialistland, ankommer Taiwan i et forsøk på å mobbe Kina, en undertrykt tidligere halvkoloni, til å akseptere USAs dominans ved hjelp av makt. Konsekvensene er potensielt katastrofale.

Arbeidende mennesker i USA må opponere mot denne bevisste provokasjonen, utført med Det hvite hus’ imprimatur, som truer å spinne ut av kontroll, og risikerer utallige liv på Taiwan, i Kina, Asia/Stillehavsregionen og USA selv.

Figurer fra innen det amerikanske politiske etablissement har gjort det klart at enhver kinesisk militær respons vil bli møtt med en militær respons fra USA. Zack Cooper, tidligere offisiell funksjonær i Det nasjonale sikkerhetsråd, sa til Washington Post: «Dersom kineserne med vilje går til aksjon, eller dersom det er en slags uheldig omstendighet som fører til et reelt sammenstøt – at skip eller fly berører hverandre, eller dersom du får en radarlåsing på et fly eller et missil som flyr veldig nært over Taiwan – jeg tror du vil se at USA føler det må reageres ganske kraftfullt på det.»

«Farene for eskalering er umiddelbare og betydelige,» advarte Evan Medeiros, en tidligere Asia-rådgiver for president Barack Obama, i en uttalelse til New York Times. «Dette er en usedvanlig farlig situasjon, kanskje mer så enn Ukraina.»

Kinesiske offisielle embetsrepresentanter har på deres side sagt de anser Pelosis besøk som å krysse ei «rød linje». USAs president Joe Biden erklærte så berømt i desember 2021: «Jeg aksepterer ingens røde linjer,» som i sin tur førte til USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina.

Zhao Lijian, talsmann for Kinas utenriksdepartement, sa: «Dersom USA insisterer på å ture fram, da vil Kina måtte gå til faste og kraftfulle tiltak for å forsvare sin nasjonale suverenitet og territoriale integritet.»

Den kinesiske avisa Global Times, som taler for betydelige fraksjoner innen den kinesiske staten og militæret, responderte på det planlagte besøket ved å erklære at Kinas svar ville bli «militært, men også strategisk».

Kinas president Xi Jinping sa til Biden i løpet av en telefonsamtale de hadde sist uke: «De som leker med ild vil fortæres av den,» den mest åpne trusselen om militær gjengjeldelse fra en kinesisk president i nyere historie.

Påstanden at Det hvite hus ikke kan stoppe Pelosi fra å reise til Taiwan er ei løgn. Pelosi skal reise ombord et militærfly, støttet av minst et halvt dusin krigsskip, og vil sannsynligvis bli eskortert av jagerfly. Som «commander-in-chief», dvs. øverstekommanderende, er det fullt og helt innen Bidens ansvarsområde å kunne tilbakeholde disse militære elementene.

Det hvite hus har i stedet valgt å tillate Pelosis reise, til tross for offentlig uttalte forbehold fra offisielle embetsfunksjonærer i Det hvite hus. New York Times rapporterte det samme i går morges, der avisa skrev: «Noen embetsrepresentanter sa, fundamentalt sett, at administrasjonen etter telefonsamtalen konkluderte at den potensielle innenlandske og geostrategiske risikoen ved å prøve å forhindre besøket … var større enn å la Ms. Pelosi fortsette.»

Pelosis besøk er den siste, og største, av en serie provokasjoner mot Kina. Den er ledsaget av latterlige, skamløse og blanke løgner fra amerikanske embetsfunksjonærers side.

«Det er ingen grunn for Beijing til å gjøre et potensielt besøk i samsvar med lengestående amerikanske politiske orienteringer til ei slags krise, eller bruke det som et påskudd for å øke aggressiv militær aktivitet i eller rundt Taiwanstredet,» sa John Kirby, talsmann for Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Ingen grunn? Det må påminnes at den amerikanske regjeringen i 1962 responderte på trekk fra Sovjetunionen for å utplassere nukleærmissiler på Cuba, med en blokade som nesten førte til en utveksling med atomvåpen. Hvordan ville USA respondere i dag dersom Kina massivt bevæpnet Cuba – eller, kanskje en bedre analogi, Puerto Rico – som del av en eksplisitt politisk orientering for å omringe USA militært?

USA har forøvrig truet med å invadere Salomonøyene, 12 000 kilometer fra USA, på grunn av øystatens sikkerhetspakt med Kina.

Kirbys uttalelser, som verken han eller noen andre i Det hvite hus tror på, er utelukkende målrettet for innenlandsk forbruk, for å besørge argumenter for kringkastingsnyhetene og for amerikansk imperialismes supportere i den velbeslåtte øvre middelklassen.

Etter den kinesiske revolusjonen ble Taiwan sete for den USA-støttede eksilregjeringen. Fra 1949 til 1987 var landet under et brutalt amerikansk-støttet militærdiktaturs hæl, i «et regimes lengste pålagte krigsrett, noe som helst sted i verden». Til den dag i dag hevder den taiwanske regjeringen at hele fastlands-Kina er under dens kontroll.

Pelosis besøk er det siste i ei rekke av USAs handlinger for systematisk å avvikle den politiske orienteringslinja for «ett-Kina», først under Trump-administrasjonen og så fortsatt under Biden, politikken som har styrt USAs relasjon til Kina over tiår.

Ett-Kina-politikken ble etablert av Shanghai-kommunikéet av 1972. Den ble ytterligere konkretisert av samme årets felleskomuniké om etableringen av diplomatiske relasjoner, Joint Communiqué on the Establishment of Diplomatic Relations of 1972, som lover at «De forente stater av Amerika anerkjenner regjeringen i Folkerepublikken Kina (PRC) som den eneste legale regjeringen i Kina,» samtidig som komunikéet hevder USA vil opprettholde «uoffisielle relasjoner» med Taiwan.

USA har, i strid med disse avtalene, initiert en serie provokasjoner ment å skulle etablere formelle diplomatiske bånd med Taiwan:

• Utenriksminister Mike Pompeo sendte i mai 2020 sine gratulasjoner til den taiwanske presidenten Tsai Ing-wen.

• Trump-administrasjonen inviterte taiwanske diplomater til å delta på offisielle arrangement i utenriksdepartementet og andre føderale bygninger, en praksis som fortsatte under Biden-administrasjonen.

• USAs utenriksminister Antony Blinken omtalte i september 2021 Taiwan som et land.

• Biden-administrasjonen inviterte, for første gang, Taiwans representant i USA til å delta under Bidens innvielsesseremoni.

• Offisielle embetsfunksjonærer i Biden-administrasjonen har lekket til amerikanske medier at amerikansk militærpersonell er på Taiwan og trener øyas styrker, og har siden annonsert en dobling av amerikanske styrkers nærvær på Taiwan.

Det er åpenbart at Biden-administrasjonen ønsker å provosere fram en eller annen form for militær konflikt med Kina. Om ikke dét var tilfelle ville den ikke tillate risikoen Pelosis besøk innebærer.

Den amerikanske styringsklassen ser ingen annen måte å kunne opprettholde sitt globale hegemoni på enn gjennom konfrontasjon med Kina. Fra amerikanske militærstrategers ståsted er en krig med Kina ikke et spørsmål om hvis, men om når.

Amerikansk imperialismes hensynsløshet er, utover de reint geopolitiske betraktningene, drevet av innenlandske faktorer. Jo dypere den økonomiske og sosiale krisa i USA er, jo mer er den tilbøyelig til å eskalere internasjonale konflikter til punktet krig.

En sentralt vurdering for Biden-administrasjonen er å opprettholde støtten fra det fascist-ledede Republikanske partiet, under betingelser der Det hvite hus frykter ei grunnfjellbølge av opposisjon i arbeiderklassen. Republikaner-senator Marco Rubio fra Florida gjorde det klart at han utvetydig vil støtte Biden-administrasjonen i dens konflikt med Kina, der han erklærte: «Vi kan rett nok ha dype innenrikspolitiske meningsforskjeller ... men vi vil respondere med ubrytelig enhet dersom vi trues fra utlandet.»

USAs kontinuerlige bestrebelser for å eskalere sine konflikter med Russland og Kina, dag etter dag, måned etter måned og år etter år, gjør det klart at den amerikanske styringsklassen bevisst søker å få blåst okygen til krigens flammer.

Arbeidende mennesker over hele verden må motsette seg amerikansk kapitalismes hensynsløse militære provokasjon. En krig mot massene i Kina ville på én og samme tid være en krig mot Amerikas arbeiderklasse, og dens eneste begunstigede ville være det amerikanske finansoligarkiet.

Der arbeidere i USA og over hele verden nå trer inn i kamp, må kampen mot krig være innskrevet på deres bannere.