Den første handlingen den nye britiske statsministeren Liz Truss foretok etter å ha trådt inn i Downing Street var å ringe USAs president Joe Biden, og bekrefte Storbritannias støtte til NATOs stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland.

Biden tvitret som respons: «Jeg ser fram til å utdype den spesielle relasjonen mellom våre land, og til å jobbe i tett samarbeid om globale utfordringer, inkludert fortsatt støtte til Ukraina der landet forsvarer seg mot russisk aggresjon.»

En pressemelding fra Downing Street uttalte at Truss og Biden var forpliktet til å eskalere aggresjonen mot Russland og Kina, med henvisning til «å fremme vår dype forsvarsallianse gjennom NATO og [den antikinesisk militæralliansen] AUKUS. Statslederne forsterket deres forpliktelser til å styrke den globale friheten, takle risikoen som autokratier utgjør og forsikre at Putin mislykkes i Ukraina.»

Dette er hva Truss løfte om å levere ytterligere £ 157 milliarder [engelsk tekst] til forsvarsdepartementet de kommende måneder og år, er ment for.

Truss tilbrakte resten av tirsdagen med å sette sammen et kabinett, som innebar fjerning av alle som var tilknyttet hennes utfordrer for Tory-lederskapet, Rishi Sunak. Det gjorde hun til tross for bekymringer i Tory-partiet for at den tidligere finansministeren og milliardæren har betydelig støtte blant partiets parlamentsmedlemmer (MP-er), da Truss bare beseiret ham med 57 prosent mot hans 43 prosent i den partiinterne medlemskapsavstemmingen.

De Tory-støttende media sto generelt bak Truss’ trekk, til tross for slike forbehold, der Times erklærte: «Gitt de utfordringene hun står overfor, og det risikofylte ved hennes program, er det kanskje forståelig at hun har valgt sitt kabinett for å omgi seg med støttespillere for hennes agenda under valgkampen, personer hun kan stole på vil forsvare den i framtiden.»

De som støttet Truss består av de mest rabiate elementer i et rabiat høyreorientert parti.

De eneste opprettholdt fra Boris Johnsons kabinett var forsvarsminister Ben Wallace og minister for de væpnede styrker James Heappey. Begge har de vært instrumentelle i å gå for krig mot Russland. Wallace, en tidligere kaptein i regimentet Scots Guards, ble opprinnelig ansett som kandidaten til å erstatte Johnson men stilte ikke til valg, sannsynligvis etter å ha blitt fortalt av Washington at stabilitet i lederskapet er av avgjørende betydning for å gjennomføre NATOs krig mot Russland og for militære provokasjoner mot Kina. Wallace erklærte i stedet hans støtte for Truss.

Tom Tugenhadt, en annen prominent krigshisser, en oberstløytnant med tjeneste fra Afghanistan og Irak som tidligere var leder av Parlamentets utenrikskomité, ble utnevnt til minister for statssikkerhet.

Thérèse Coffey, Truss’ nærmeste allierte, ble forfremmet fra posten som minister for departementet for arbeid og pensjoner til visestatsminister og minister for helse- og sosialtjenester. Ved Margaret Thatchers død i 2013 tvitret Coffey: «RIP [‘Rest in Peace’] Margaret Thatcher. Du forvandlet vårt land til det bedre, gjeninnførte Great i Great Britain, & bidro til å åpne jernteppet.» Ved siden av Coffeys navn på hennes Twitter-profil er emneknaggen #PutinMustFail.

Kwasi Kwarteng, tidligere minister for business, ble forfremmet til finansminister. Etter å ha gått [studieløypa] Eton, Harvard og med uteksaminering fra Cambridge, skrev han for Daily Telegraph og jobbet seinere som finansanalytiker i flere banker, deriblant JP Morgan. Etter å ha blitt valgt inn som MP i 2010, i kjølvannet av det globale finanskrakket, med sparepolitikk og innstramminger som ødela millioners livsgrunnlag, erklærte han: «Verdiskaping er det viktigste elementet for å få oss ut av denne resesjonen.»

James Cleverly, som kom inn i parlamentet først i 2015, er tildelt posten som utenriksminister. Han er en antiKina-hauk, som insisterer på at «vi må se på Kinas innflytelse, ikke bare på verdensscenen, men her i Storbritannia».

Den kanskje klareste indikasjonen på Truss-regjeringens karakter er utnevnelsen av Suella Braverman til innenriksminister, fra hennes foregående stilling som justisminister. Braverman blir rutinemessig beskrevet som å være lenger til høyre enn Priti Patel, som hun nå erstatter. Guardian rapporterte, med henvisning til en vurdering fra en Braverman «alliert», med å si: «Hun vil bli Priti på steroider. Følg med her.»

Bravermans oppgave er å ta Storbritannia ut av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), etter at asylsøkeres advokater anvendte rettsinstansen til å få stoppet en utvisningsflygning til Rwanda, som var sanksjonert i henhold til Patels immigrasjonslov Nationality and Borders Act. Braverman skrev i juli i Parlamentets magasin House: «Det å forlate EMK er den eneste utveien som løser problemet» og ville være «helt i samsvar med folkeretten».

Jacob Rees-Mogg ble utnevnt til minister for business, energi og industristrategi. Han er en hedgefond-forvalter og multimillionær, og ser for seg en fullstendig deregulert økonomi som er moden for plyndring.

Stilt overfor denne samlingen av politisk kriminelle gjør media et latterlig forsøk på å inngi en progressiv farge til Truss’ lederskapsteam, hyllet som det «mest mangfoldige kabinett noensinne».

Mest besatt fokusert er nominelt liberale Guardian. Avisa erklærte under overskriften «Mangfold»: «Det er offisielt: Storbritannias fire viktigste ministerposter, for første gang i historien ingen hvit mann.»

Avisa svermer over at Truss’ «kabinett utmerker seg» med dets «representasjon av etniske minoriteter: Nær en fjerdedel av de 30 stillingene som ble annonsert i kveld er BAME [‘black, Asian and minority ethnic’], til sammenligning med det nasjonale estimatet på 13,7 %.»

Hvilket millioner av arbeidere vil besvare med: «Og hva så»?

Arbeiderklassen bryr seg ikke det aller minste om kjønn eller etnisitet til noen som helst av Tory-partiets representanter, et parti allerede på den tredje kvinnelige statsminister, som forbereder en brutal utdyping av et 12-år-langt angrep på arbeideres levestandarder. Det gjør for den saks skyld heller ikke Tory-partiet, der det gjelder å få samlet de mest hensynsløse forsvarerne av borgerskapets klasseinteresser.

Dette førte til at Socialist Workers Party (SWP) forsøkte et underhånden forsvar av identitetspolitikk, under overskriften «Et reaksjonens mangfoldige kabinett». Partiavisa Socialist Worker hevdet at «Truss vil formålsrettet manøvrere kvinner og svarte personer inn i hennes kabinett for å avverge kritikk for Tory-trangsynthet,» som om partiet noensinne har indikert noen følsomhet for den type anklager.

Avisa gikk så langt som til å hevde at «kabinett-håpefulle som Kwasi Kwarteng og Suella Braverman vil alle ha møtt undertrykkelse i løpet av deres liv og karrierer – den siver inn i hver en sprekk i samfunnet.»

Wall Street Journal pekte på den febrilske situasjonen i Storbritannia, fra en bekymret amerikansk styringselites ståsted, med klassekonfrontasjoner og sosiale spenninger som når eksplosive dimensjoner, og dikterer den politiske antiarbeiderklasse-agendaen til Truss, Kwarteng, Braverman og kompani.

Avisa advarte: «Storbritannias oppbremsende økonomi er satt til å gå inn i resesjon, inflasjonen er på sitt høyeste på flere tiår og husholdninger står overfor lammende energiregninger fra krigen i Ukraina ...»

Og i tillegg: «Landet er på vei til neste år å registrere den laveste økonomiske veksten og den høyeste inflasjonen i G7-gruppa av rike land, ifølge OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) ... Uten vesentlig statlig intervensjon vil kombinasjonen av høyere energipriser og svake lønninger oversettes til et fall i gjennomsnittlig disponibel inntekt for britiske husholdninger på rundt £ 3 000, eller rundt $ 3 500, innen 2024 – den største enkeltnedgangen i levestandard på et århundre, ifølge Resolution Foundation, ei britisk tankesmie.»

Truss må derfor ta på seg og beseire en voksende motstand fra arbeiderklassen: «Hun vil møte videreføringen av det som har vært en lang, varm sommer av misnøye», med «mange streiker», som allerede har brutt ut, «deriblant den største arbeidsnedleggelsen i jernbanene siden 1989».

Arbeiderklassen kan bare beseire dette angrepet ved å motsette seg alle bestrebelser fra Labour Party og fagforeningsbyråkratiet for å begrense klassekampen, i møte med en fellesoffensiv fra regjeringen og big business, ledet fra Downing Street.

Fagforeningenes letargiske rolle ble illustrert av Mick Lynch, generalsekretær for transportfagforeningen Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) med ansvar for å lede en av de viktigste streikene i Storbritannia. Etter tidligere å ha sagt han ville oppfordre til en generalstreik dersom Truss – forpliktet til å bringe inn ei pakke med antistreikelovgivning innen 30 dager – ble valgt, oppfordret Lynch nå i stedet: «Liz Truss burde handle i nasjonens interesse, og spille en positiv rolle i å bidra til å avklare jernbanekonflikten. Det betyr investeringer i jernbaneinfrastrukturen, og å fjerne lenkene fra Network Rail og jernbaneselskapene slik at vi kan komme til et framforhandlet oppgjør om jobbsikkerhet, lønninger og arbeidsvilkår.»