Alle indikasjoner tilsier at Russland har lidd et katastrofalt militært nederlag nært Kharkiv, Ukrainas nest største by Ukraina.
Det ukrainske militæret, bevæpnet og finansiert av USA og NATO, har i løpet av seks dager erobret dusinvis kilometer med territorium. Institute for the Study of War rapporterer: «Ukrainske styrker har penetrert russiske linjer, noen steder til en dybde på opptil 70 kilometer, og har de fem siste dagene siden 6. september erobret over 3 000 kvadratkilometer territorium – mer territorium enn russiske styrker har erobret i alle deres operasjoner siden april.»
Ukrainske styrkers raske gjennombrudd er resultat av den massive opptrappingen av konflikten fra USA og NATOs side. Amerikanske paramilitære styrker er på bakken og koordinerer offensiven direkte. Ukrainske missilangrep er styrt av amerikanske etterretningsagenturer, som utpeker målene.
I økende grad er riflene ukrainske tropper bærer, rustningen de bærer og kjøretøyene som transporterer dem, alle våpen av NATO-standard, betalt for av USA og landets europeiske allierte. Aller viktigst er at Ukraina har blitt besørget evner til å angripe flere titalls kilometre bak russiske linjer, i form av det styrte missilsystemet HIMARS og langtrekkende haubitserer av typen M777, såvel som antiradarmissilet HARM og antiskipmissilet Harpoon. Ukrainske tropper støttes av luftvernsystemet NASAMS, det samme systemet som vokter Det hvite hus.
Amerikanske medier forsøker ikke lenger å legge skjul på omfanget av USAs direkte involvering i krigen. Med ord anvendt av The Hill, har USA blitt «skamløst frekk» [‘brazen’] i sin intervensjon i krigen. «Over tid har administrasjonen erkjent at de kan besørge ukrainerne større, mer kapable, tyngre våpen med lengre rekkevidde, og russerne har ikke reagert,» sa tidligere amerikansk ambassadør til Ukraina, William Taylor, til avisa.
New York Times skrev ekstatisk om den ukrainske framrykningen: «Ukrainske toppfunksjonærer trappet i løpet av sommeren opp etterretningsdelingen med deres amerikanske kolleger, da de begynte å planlegge motoffensiven som de siste dagene tillot dem å oppnå dramatiske framskritt i nordøst, som var et skifte som gjorde det mulig for USA å besørge bedre og mer relevant informasjon om russiske svakheter.»
Times siterte Evelyn Farkas, en Pentagon-topprepresentant for Ukraina og Russland under Obama-administrasjonen, som sa: «Disse gutta har blitt opplært og trent av [US] Special Ops i åtte år. De har blitt opplært i irregulær krigføring. De har blitt undervist av våre etterretningsoperatører om bedrag og psykologiske operasjoner.»
Det å omtale konflikten som en «stedfortrederkrig» er litt av en underdrivelse. Den ukrainske hæren har blitt en heleid underavdeling av det amerikanske militæret, som har bevæpnet, finansiert, opplært og og trent den opp til de amerikanske væpnede styrkers standarder.
Den USA-ledede offensiven har resultert i et katastrofalt tap av menneskeliv, både for de ukrainske styrkene og for Russland, med rapporter om mer enn tusen soldater som hver dag dør i de nylige kampene.
Kapitalistregjeringene i USA og Europa er absolutt fast bestemt på å gjennomføre deres mål om å få underlagt seg Russland. Konsekvensene, for hva det angår ukrainere og russeres liv, så vel som de katastrofale økonomiske og sosiale konsekvensene for arbeidere over hele verden, utgjør ingenting i sammenligningen med styringsklassens geopolitiske imperativer.
Kreml responderer på denne katastrofen ved å låne fra det stalinistiske sovjetbyråkratiets metoder med løgner og unnvikelser. Det russiske forsvarsdepartementet hevdet at russiske styrker «omgrupperer», en uttalelse som åpenbart er falsk. Det er umulig å benekte at det som finner sted er et nederlag.
For den russiske regjeringen er fiaskoen i Kharkiv ikke bare et taktisk, men et strategisk feiltak. Putin-regjeringens beslutning om å invadere Ukraina var en desperat og reaksjonær respons på det tiltakende presset mot Russland fra USA og NATO.
Putins strategi, i den grad det fantes en, var å skape forutsetninger for en gunstig posisjon for forhandlinger av vilkår med USA og de NATO-allierte.
I den grad fraksjonene av det russiske oligarkiet som støtter Putin opponerer mot USAs politiske disposisjoner er det fordi de ønsker å beholde kontrollen over mineral- og energiressursene imperialistene er ute etter å plyndre, for dem selv. Putin bestrebet seg for å inngå en avtale med amerikansk imperialisme som det russiske oligarkiet kunne leve med.
USA og NATO har imidlertid vist at de ikke har noen interesse av forhandlinger. De anser Russlands fullstendige underkastelse, inkludert landets oppstykking i flere småstater, som et kritisk viktig strategisk mål. Kreml har gang på gang undervurdert besluttsomheten til USA og de allierte europeiske imperialistene.
Det er ikke utelukket at Kreml vil konkludere fra denne militærkatastrofen at det er nødvendig å gjennomføre en massiv militær eskalering, som i sin tur bare vil føre til en eskalering fra NATOs side. Paradoksalt som det er, Kremls desperate bestrebelser for å oppnå en innordning med imperialismen utelukker ikke ei rekke handlinger som kan utløse en termonukleær krig.
Som David North skrev, i hans brev av den 2. april, «til en russisk kamerat»:
Det som er overraskende er at Putin og hans militærkommando ikke ser ut til helt å ha forstått i hvilken grad NATO hadde bevæpnet og trent Ukrainas militær. Men denne svikten i deres etterretningstjenester er forankret i den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, som var basert på vilt urealistiske, nesten barnslig naive, forestillinger om imperialistsystemet. Samtidig som Kreml avviste enhver tilknytning til marxisme, beholdt regimet sin tro på muligheten for «fredelig sameksistens» med deres vestlige partnere. Putin klaget patetisk, kort tid før han beordret invasjonen, over at Russland var blitt «spilt» av Vesten.
North konkluderte:
Forsvaret av de russiske massene mot imperialismen kan ikke foretas på grunnlag av borgerlig nasjon-statlig geopolitikk. Kampen mot imperialismen fordrer snarere gjenfødelsen av den proletariske strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Den russiske arbeiderklassen må avvise helheten av det kriminelle forehavendet av kapitalistisk restaurering, som har ført til katastrofe, og den må gjenopprette sin politiske, sosiale og intellektuelle forbindelse med sin store revolusjonære leninistisk-trotskistiske arv.
Dette er den fundamentale lærdommen av den nåværende fiaskoen. Det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen basert på den falske troen at imperialismen bare var Lenins oppfinnelse. De tre påfølgende tiårene har imidlertid vist at de sosiale prosessene identifisert av Lenin er de grunnleggende prosessene som i dag utspiller seg.
Den sentrale oppgaven er å mobilisere arbeiderklassen i opposisjon til imperialistkrig. Dette fordrer et brudd ikke bare med alle de småborgerlige pseudo-venstre-kreftene som forsvarer USA/NATOs pådriver for krig, men også med dem som hevder russisk nasjonalisme tilbyr en løsning på katastrofen skapt av oppløsingen av Sovjetunionen.
Det er nødvendig å komme med en advarsel: Fiaskoen det russiske militæret har lidd innvarsler bare en ytterligere og mer blodig eskalering av krigen. Imperialistmaktene lukter blod i vannet, og vil fordoble deres bestrebelser for å erobre og underlegge seg Russland.
Men denne eskaleringen vil samtidig intensivere krigen mot befolkningene i USA og Europa, som vil måtte betale krigens kostnader i form av stigende priser og fallende levestandarder.
Det 20. århundre var vitne til de mest ødeleggende krigene i menneskehetens historie. I det 21. århundre truer kapitalismen nå katastrofer av enda større målestokk.
Den eneste sosiale kraften som er i stand til å stoppe imperialismens pådriver for krig er arbeiderklassen. Den må kombinere sine økonomiske krav i opposisjon til de økende levekostnadene med kampen mot krig, og med kampen for å forene arbeiderne i Europa, Asia og på de amerikanske kontinentene, i en felles kamp mot kapitalistsystemet.