Det har gått mer enn ei uke siden dronning Elizabeth II døde i en alder av 96 år, og likevel dominerer seremoniene rundt hennes død fortsatt mediedekningen, som om de var en slags verdensbegivenhet.

Kveldsnyhetene vier mesteparten av deres tid til hennes kropp, som ligger på lit de parade, og all den teatralske staffasjen rundt kongelig død. Morgen-talkshowene er fylt med panegyrikk og hagiografi, og presenterer Elizabeth II som et ikon for kvinner, den stødige hånd på den britiske statens ror, og et symbol på anstendighet og høflighet i en hjerteløs verden.

Hvorfor denne hyllingen? Elizabeths eneste bidrag var å ha levd så vidt lenge. Hun var ingen verdenshistorisk skikkelse; det er vanskelig å forestille seg noen av mindre historisk betydning. Ved en tilfeldighet av fødsel var hun var tildelt ufattelig rikdom, hun levde i nesten et århundre, og var likevel skjermet fra alt hva det århundret faktisk innebar.

Det er noe urovekkende med den åtte-kilometer-lange køen som har dannet seg langs den sørlige bredden av Themsen, for å få se dronningas likkiste. Anslagsvis tre-kvart-million mennesker tar det på seg å vente i opp til 22 timer for å kunne spasere forbi hennes jordiske levninger. Det taler til det offentlige livs generelle tomhet og grunnhet over flere tiår, at denne kvinnas død, hun som aldri bidro med noe til noens liv, blir ansett som en meningsfull figur. De som står og venter for å se hennes jordiske levninger må gjerne tro køen vil bringe dem inn i historiens nærvær, men ved dens ende er det forgangne alt de vil finne.

Hele opptoget rundt hennes død – fra den tunge, knirkete avgangen fra Balmoral til guttekorets velsignelse i Westminster – er i likhet med hennes liv, uvirkelig. Virkeligheten er værbitt og fylt av krise. Den britiske arbeiderklassen konfronterer en svimlende prisstigning; energikostnadene har blitt så mye som tidoblet. Halvparten av befolkningen vil kanskje ikke kunne varme deres hjem tilstrekkelig til vinteren.

Denne uvirkelige forestillingen har ingenting å gjøre med ei lita, sammenbøyd eldre kvinnes bortgang, og alt å gjøre med den kongelige institusjonen som omkranset henne og det monarkiske prinsipp hun legemliggjorde.

Kapitalistklassen begravde for lenge siden sine republikanske forfedres spøkelser. Der de konfronterer sosiale og politiske kriser av usett omfang vender de seg til autokrati og autoritarisme, som bolverk for å forsvare deres privilegier, og de erkjenner i monarkiet en institusjonell form for deres klasseaspirasjoner.

Monarki er en institusjon av kolossal dumskap, en barbarisk etterlatenskap av den føydale fortid; dens vedvarenhet er en skamplett på menneskeheten. Det monarkiske prinsipp, som er grunnlagt på arv, støttet opp av innavl, inngifte og påstander om guddommelig berettigelse, helliger ulikhet som menneskehetens fundamentale og uforanderlige lodd, og opprettholder dette lodd med den autokratiske maktens kraft.

Kongene og dronningene kronet av dette prinsippet er forkrøplet av mer enn bare hemofili og Habsburg-kjeven. Deres sosiale funksjon destillerer i deres avstamming den mest konsentrerte reaksjon. Elizabeth II var kusine av tsarfamilien Romanov; hennes nazi-sympatiserende onkel, kong Edward VIII, abdiserte i 1936 og dro til Tyskland sammen med sin nazi-sympatiserende kone for å saluttere Adolf Hitler.

Kongefamilien er merket av den slags skandaler som utvikler seg blant de med mye ikke-tjente penger og uanvendt tid. Hennes sønn, prins Andrew, solgte våpen til autokratiske regimer og betalte £ 12 millioner for å dekke over hans rolle i Jeffrey Epsteins sex-trafficking med mindreårige jenter. Hennes barnebarn, prins Harry, pleide å kle seg i fulle nazi-regalier.

Det var i en klar avvisning av det monarkiske prinsipp at Den amerikanske uavhengighetserklæringen uttalte: «Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at de er utstyrt av deres Skaper med visse umistelige rettigheter, at blant disse er Liv, Frihet og jakten på Lykke.»

Denne oppfatningen førte til Den amerikanske revolusjon. Thomas Paines pamflett, Common Sense [‘Sunn fornuft’], som historikeren Gordon Wood kalte «den mest oppildnende og folkekjære pamfletten i hele den revolusjonære æra», angrep ikke bare George III direkte, men monarkiets selve eksistens, der det sto:

I England har en konge lite annet å gjøre enn å føre krig, og gi bort steder; som i enkle ord er å utarme nasjonen, og sette den sammen etter ørene. Virkelig et pent forehavende for en mann å foræres åtte hundre tusen sterling i året for, og tilbedt som del av tjenesten! Én ærlig mann er mer verdt for samfunnet og i Guds øyne, enn alle de kronede skurkene som noen gang har levd.

Den amerikanske konstitusjonens Artikkel I, Seksjon 9, Paragraf 8 kodifiserte dette prinsippet for den nye nasjonen: «Ingen Adelstittel skal tildeles av USA.»

Enormt konsentrert privat formue, grunnlagt på utbytting og ulikhet, og den endeløse utvidelsen av imperiet har utradert ethvert spor av slike demokratiske sentimenter i den amerikanske styringseliten. De foretrekker ikke lenger, med Miltons formulering, «hard frihet heller enn det lette åk av servil pompøsitet». De bestreber seg for å forsvare deres interesser gjennom autokratisk styre, og ser velkomment på det monarkiske prinsipp.

På president Bidens ordre ble amerikanske flagg ærbødig senket til halv stang i 12 dager for den døde dronninga. Elizabeth II er adskilt fra George III av generasjoner; Biden er adskilt fra Jefferson av en uoverkommelig historisk avgrunn.

Imperiets essens er autokrati; det er ikke mottakelig for demokratisk styre. Washington lanserer kriger, iscenesetter kupp, bomber små land tilbake til steinalderen, alt uten hensyntaken til menneskeliv eller det amerikanske folkets oppfatning. Kapitalismen har produsert enestående nivåer av ulikhet og sosial elendighet hele veien rundt på kloden, inkludert i systemets kjerne i USA. Imperialisme er, med Lenins ord, «reaksjon over hele fjøla». Ikke engang pretensjonene om demokrati holder lenger.

I løpet av de seks siste årene har vi vært vitne til en vending blant styringseliten rundt i verden over til åpent autokratiske og diktatoriske styreformer, med sosial og politisk krise som har tilspisset seg og blitt dødelig. Det er dette som underbygger og nærer amerikanske mediers hemningsløse hylling av den døde dronninga og krona hun bar. Ei politisk krise uten sidestykke griper USA. Ideen om et monarkisk system, om et autokratisk statsoverhode som står over konflikten, appellerer kraftfullt til det beleirede borgerskapet.

Media gir stemme til disse lengslene og pakker dem inn for folkelig konsum. Uttrykket til J.A. Hobson, som skrev om imperialisme ved åpningen av det 20. århundre, er treffende: «Snobbete underdanighet, beundring av rikdom og rang, de korrupte overlevelsene av føydalismens ulikheter.» Fjernsynsnyhetenes krypende og servile snakke-hoder dyrker disse karakteregenskapene. Ofte utkledd av identitetspolitikken som progressive, blir det monarkiske prinsipp overalt glorifisert, fra Wakanda til Beyoncé til Downton Abbey.

Den uopphørlige hyllingen av den døde dronninga er åndslammende. Det er fristende å trekke seg tilbake og la dumskapens storm rase fra seg. Det må imidlertid tas på alvor, for det er en advarsel.

Kapitalismen kan ikke spille noen progressiv rolle overhodet for menneskelig utvikling, men dens fruktbare råte er i stand til å avle alle former for reaksjon. Borgerskapet er på desperat søken etter å sikre sin sosiale posisjon, og vender seg til autokratiske styreformer. I tjeneste for dette formål rehabiliterer de en av de mest tilbakeskuende forestillingene i historien, det monarkiske prinsipp.