Perspective

USA-NATOs eskalering i Ukraina risikerer atomkrig

Den amerikanske styringsklassen er grepet av en svimlende hensynsløshet. Den behandler utsiktene til atomkrig, som ville bety død for millioner og den potensielle utslettelsen av liv på planeten, som en reell mulighet som ikke må tillates å avlede fra dens geopolitiske målsetting om å føre krig mot Russland over Ukraina.

I et intervju på CBS-programmet «60 Minutes» som ble kringkastet søndag, ble USAs president Joe Biden spurt av intervjueren Scott Pelley: «Der Ukraina nå lykkes på slagmarka blir Vladimir Putin beskjemmet og presset opp i et hjørne. Og jeg lurer på, Mr. President, hva ville du si til ham dersom han vurderer å bruke kjemiske eller taktiske atomvåpen?»

Til dette repliserte presidenten: «Ikke gjør det. Ikke gjør det. Ikke gjør det. Du vil forandre krigens ansikt, ulikt alt annet siden den andre verdenskrig.» Referansen til den andre verdenskrig er talende. Selv om Biden ikke nevnte det, var det USA som ved slutten av krigen bestemte seg for å slippe to atombomber over Japan, og med det drepte mer enn en kvart million mennesker. USA er fortsatt det eneste landet som noen gang har brukt atomvåpen i krig.

Der han glatt hoppet over dette historiske faktum gikk Biden videre til å gjøre det klart at utsiktene til atomkrig ikke ville endre USAs krigsmål. «Det å vinne krigen i Ukraina er å få Russland fullstendig ut av Ukraina,» sa han. «De beseirer Russland. Russland viser seg ikke å være så kompetente og kapable som mange trodde de skulle være.»

Ved å få «Russland fullstendig ut av Ukraina», refererer Biden til det ukrainske målet om militært å gjenerobre Krim, som Russland anser som del av sitt territorium og som derfor ifølge russisk doktrine kan forsvares med atomvåpen.

De amerikanske målene går faktisk mye lenger. I kjølvannet av de russiske styrkenes kollaps i det nordlige Ukraina har en euforisk stemning av triumf fått hold i det amerikanske politiske etablissementet. Den amerikanske styringsklassen er fast bestemt på å presse på offensiven.

Dette ble uttrykt i en forsideartikkel av New York Times’ nasjonale sikkerhetsreporter David Sanger, som tjener som en semi-offisiell kanal for uttalelser fra det amerikanske militæret og etterretningsapparatet.

Under headingen «Ukraina vil at USA skal sende kraftigere våpen. Biden er ikke så sikker,» skriver Sanger og hans tre medforfattere:

Offisielle amerikanske embetsfunksjonærer mener de har, så langt, lyktes med å «koke frosken» – gradvis å øke deres bistand til Ukraina, militært, etterretningsmessig og økonomisk, skritt for skritt, uten å provosere Moskva til storstilt gjengjeldelse med noe vesentlig enkelttiltak.

De sier at Mr. Putin nesten helt sikkert ville ha skjøvet hardt imot dersom Washington ved begynnelsen av krigen hadde besørget Ukraina den typen støtte landet nå får, som etterretning som har tillatt Ukraina å drepe russiske generaler og målrette våpendepoter, stridsvogner og russisk luftvern med presisjonsstyrte rakettangrep.

Times-artikkelen er signifikant, i ei rekke henseender. For det første, den er nok en erkjennelse av at USA har ledet denne krigen helt fra begynnelsen, faktisk fra før den begynte. USA provoserte fram den russiske invasjonen av Ukraina i februar, ved systematisk å bevæpne Ukraina og oppmuntre landets planer, offisielt vedtatt i fjor, om å gjenerobre Krim med militære midler.

På hvert eneste punkt i den nesten syv-måneder-lange konflikten har USA motarbeidet ethvert forsøk på en forhandlet avklaring, samtidig som de har slust stadig mer avanserte våpen inn i konflikten. Transformasjonen av den ukrainske hæren til et heleid underbruk av Pentagon har nådd det punkt at amerikanske militærstrateger begynner å bekymre seg for at de tømmer det amerikanske militæret for dets egne kapasiteter.

Dette er hva Sanger mener med å «koke frosken». Amerikansk imperialisme har utnyttet det faktum at Ukraina ikke formelt er del av NATO til å føre sin krig mot Russland uten at det foreløpig har ført til en direkte konflikt mellom Russland og NATO selv.

Påstanden at USA ikke er i krig med Russland er imidlertid en juridisk fiksjon. Det ukrainske militæret har blitt omgjort til det som tilsvarer en leiesoldatstyrke for amerikansk imperialisme, som er bevæpnet, trent og dirigert inn i kamp av amerikanske generaler. For hva det angår amerikansk imperialisme er den villig til å slåss til den siste ukrainer, med over 1 000 som hver dag dør i den blodige konflikten. De blir brukt som kanonfôr.

For det andre, Sanger gjør det imidlertid klart at det russiske militærets fiasko i Kharkiv blir grepet til for ytterligere å eskalere. De «kraftigere våpnene» som det refereres til i atikkelens tittel er missiler av typen ATACMS, som kan rammet mer enn 160 kilometer inne på russisk territorium. Offisielle russiske embetsrepresentanter har uttalt at besørgingen av disse våpnene ville være ei «rød linje», som gjør USA til en part i konflikten.

Artikkelen erklærer at Biden «motsetter seg» forlangender fra militæret, etterretningsapparatet og Kongressen om offisielt å besørge slike ATACMS-missiler. Dette, i den amerikanske politikkens språk, betyr at beslutningen allerede er truffet, der Times tjener som en mekanisme for å forberede den offentlige opinion for den uunngåelige overvinningen av eventuell «motstand».

Den amerikanske styringsklassen ser ut til å tro at dens stadig mer krigerske eskalering av konflikten, kombinert med brutale økonomiske sanksjoner, vil tvinge en seksjon av det russiske oligarkiet til å konkludere med at dets interesser vil være bedre tjent med å samarbeide med USAs bestrebelser for å dominere over Russlands ressurser.

Men krisa kan også føre til styrkingen av ultranasjonalistiske elementer i det russiske politiske etablissementet, som forlanger at Russland responderer kraftfullt på den amerikanske offensiven, enten ved å aktivere verneplikten med pliktig utkalling, lanseringen av missilangrep mot NATOs våpenknutepunkter utenfor Ukraina, eller sågar bruken av atomvåpen.

Den siste muligheten gjøres desto mer sannsynlig av uttalelsene fra amerikanske styringskretser om at det endelige målet for krigen over Ukraina er en demontering av Russland selv.

Ben Hodges, tidligere øverstkommanderende for US Army Europe, erklærte i en artikkel i Telegraph i forrige uke at USA «er vitne til begynnelsen av slutten – ikke bare for [Putin-] regimet, men for Den russiske føderasjonen som sådan.» Dette har faktisk vært det endelige målet for amerikansk imperialisme: Å få brutt opp Russland, og åpnet landets enorme naturressurser for amerikanske konserns direkte utbytting og plyndring.

USAs hensynsløse handlinger kan føre til desperate responser fra det russiske oligarkiets side. Konsekvensene kan bli katastrofale, og strekke seg langt utover de utallige tusener av ukrainere og russere som allerede har blitt konfliktens ofre. Russland er tross alt ikke en «frosk» som kokes. Landet har verdens nest største atomvåpenarsenal.

Under den kalde krigen betydde doktrinen om «gjensidig sikker ødeleggelse» – MAD, «Mutual Assured Destruction» – at USA var avskrekket fra å føre krig mot Sovjetunionen av utsiktene til et gjengjeldende atomvåpenangrep som ville kulminere i utslettelsen av begge parter, og faktisk hele menneskeheten. I den kalde krigens dager var de åpne forfekterne for atomkrig begrenset til den ytterste høyreflanken av Det republikanske partiet – figurer som Barry Goldwater og Curtis LeMay.

Men troen på at USA ikke bør la seg «avskrekke» fra sine geopolitiske ambisjoner av trusselen om en sivilisasjonsutslettende atomkrig har nå blitt både Demokratenes og Republikanernes refreng. Men dersom amerikanske embetsfunksjonærer ikke blir «avskrekket» av trusselen om en nukleær utslettelse, hva gjør dem så sikre på at Putin vil være det?

Politiske retningslinjer blir besluttet uten at konsekvensene overhodet tas med i betraktning. Styringsklassen spiller russisk rulett med hundrevis av millioner menneskers liv, ikke bare i Ukraina og Russland, men også i Europa og i USA selv.

Dette svimlende nivået av hensynsløshet er på den ene siden drevet av geopolitiske imperativer, og på den andre av ei eskalerende politisk, økonomisk og sosial krise i USA, og i de europeiske maktene i NATO.

Den presserende nødvendigheten er utviklingen av en kraftfull antikrigbevegelse, basert i arbeiderklassen.

Det faktum at det ikke er noen fraksjon av det amerikanske politiske etablissement, ikke så mye som et eneste medlem av Kongressen eller en eneste senator, som motsetter seg den eskalerende konflikten, vitner om enstemmigheten for krig som eksisterer innen styringsklassen, uansett deres øvrige fraksjonssplittelser.

En bevegelse av arbeiderklassen mot krig må avvise alle imperialistmaktenes løgner, og framfor alt USAs, som har oppildnet til krigen i forfølgelsen av sine geopolitiske ambisjoner og sin verdensdominans. Samtidig kan det ikke gis noen støtte til det russiske oligarkiets reaksjonære respons, som kombinerer desperate bestrebelser for å oppnå en innordning med imperialismen med sine egne militaristiske trusler.

Det eksisterer en mektig sosial kraft som er i stand til å motarbeide imperialistkrig: Den internasjonale arbeiderklassen. Krigen blir ledsaget av et vidtrekkende angrep på arbeideres levestandarder, som det siste året har sett deres lønninger falle med 3 prosent i reelle termer.

Krisa skapt av kollapsen i levestandarder har ført til ei global bølge av klassekampen, som det er kraftfullt demonstrert av bevegelsen blant jernbanearbeidere i USA, så vel som av utbruddet av streiker over hele Europa, Latin-Amerika, Midtøsten, og Afrika.

Der de trer inn i kamp må arbeidere over hele verden reise kravet om en slutt på krigen. Opp mot styringsklassens politikk for verdenskrig må arbeidere kontre med den motsatte strategien, for klassekrig og kampen for en sosialistisk transformasjon av samfunnet.

Loading