Det er en voksende fornemmelelse blant mediekommentatorer og analytikere at finanskrisa i Storbritannia betyr framveksten av et vendepunkt i det globale finanssystemets operasjoner.

Det vil si, for å bruke den ofte anvendte metaforen, det er kanarifuglen i kullgruva for utbruddet av ei krise, undertrykt i mer enn halvannet tiår av sentralbankers tilførsel av billioner av dollar til finansmarkedene.

De britiske hendelsene, som i forrige uke involverte Bank of England med en nødsintervensjon for £ 65 milliarder, der den i daglige injeksjoner fram til 14. oktober deler ut £ 5 milliarder, for å stoppe en kollaps i obligasjonsmarkedet, er et eksempel i sakens anledning.

Krisa sentrerte seg rundt pensjonsfond. Disse fondene var tidligere i stand til å dekke deres forpliktelser ved å investere i langsiktige britiske statsobligasjoner, med 10- og 30-års varighet, kjent som gilts, i tillit til at de var i stand til å sikre en tilstrekkelig avkastning. Men med igangsettingen av det som er kalt kvantitative lettelser (QE; quantitative easing) etter 2008, kombinert med sentralbankers rentesenkinger, gjorde at avkastningsrentene, yield, på obligasjoner falt til historisk lave nivåer.

For å oppfylle deres forpliktelser under betingelser der deres tradisjonelle inntektskilder tørket ut, måtte pensjonsfond foreta investeringer i mer risikofylte finansielle eiendeler, assets, som selskapskreditt, aksjer og fast eiendom, for å dekke deres forpliktelser.

De forsøkte å sikre risikoene fra slike investeringer gjennom finansmarkedsoperasjoner via derivater. De lånte finansmidler til dette formålet ved å anvende deres beholdning av statsobligasjoner, ansett som den sikreste av alle assets, som finansielle sikkerhet, såkalt collateral.

Etter Tory-regjeringens presentasjon av sitt minibudsjett fredag 23. september, som kuttet skattene for selskaper og de superrike med £ 45 milliarder, finansiert av en økning av statsgjelden på £ 72 milliarder, stupte imidlertid prisen på obligasjoner. Dermed falt verdien av deres collateral, og pensjonsfondene ble møtt med långiveres marginkrav, margin calls, dvs. forlangender om mer penger på bordet i sikkerhet.

Dette førte til et ytterligere nedsalg av obligasjoner der fondene forsøkte å imøtekomme disse kravene, som dermed forverret stupet av obligasjonsprisene og førte til ytterligere krav om mer collateral. Dette ble kalt en «doom loop», dvs. en «dommedagstilbakekobling». Hadde denne situasjonen fortsatt kunne rundt 90 prosent av de britiske pensjonsfondene, som som holder assets for £ 1,5 billioner, blitt gjort insolvente.

Som alle kriser hadde denne sine egne nasjonale former. Men det gis nå uttrykk for bekymringer for at det i siste instans var resultatet av globale prosesser.

De 15 siste årenes ultralave-renteregime, som har styrket aksjemarkedene, blir nå reversert der sentralbanker rundt om i verden igjen hever nivåene på styringsrenter. Anført av den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, strammer sentralbankene inn pengepolitikken der de forsøker å undertrykke arbeidernes lønnskrav, i møte med den høyeste inflasjonen på fire tiår.

I en nylig kommentar om krisa i Storbritannia skrev Wall Street Journal-spaltisten James Mackintosh at den hadde sendt ei sjokkbølge gjennom de globale markedene. Den «besørger en advarsel til regjeringer overalt om farene ved den nye finansielle æraen vi går inn i», uttrykt i Storbritannia gjennom en giftig blanding av politikk, inflasjon og høyere rentenivåer.

Han bemerket at mens superlativer ofte blir brukt i markedsrapportering, var «the ructions» i Storbritannia, dvs. bruduljene, «virkelig helt ekstraordinære».

Tory-regjeringens tiltak hadde en så «stor innvirkning på grunn av den bredere bakgrunnen av høye renter, høy gjeld, forferdelig kommunikasjon, og eroderingen av landets institusjonelle troverdighet» der de fleste av disse betingelsene gjelder «i større eller mindre grad på tvers av den utviklede verden».

«Den mest apokalyptiske risikoen er at Storbritannia bare er det første store offeret for høyere [rente-] nivåer», skrev han, og bemerket at det, som det ofte hadde skjedd tidligere, var problemer i et område som ble ansett som trygt, i dette tilfellet pensjonsfond, som skapte vanskeligheter.

Fed baserer sitt program på troen at høyere renter vil kunne stoppe inflasjonen, slik det fant sted i klassekrigen som ble lansert under Fed-styreleder Paul Volcker på 1980-tallet.

Men som Financial Times-spaltisten John Plender kommenterte: «Endringer i finansstrukturen siden Volckers tid peker på truende finansiell ustabilitet.»

Ifølge Plender er «finanssystemets hovedrolle ikke lenger å ta imot innskudd og gi ut lån, men å refinansiere gjelden som opprettholder global vekst og forbruk» og «dette komplekse systemet er i tiltakende grad avhengig av vaklende collateral.»

En annen FT-spaltist, Robin Wigglesworth, har bemerket at pensjonsfondenes tiltak ikke var en eller annen prangende hedgefondstrategi, men «finansmarkedets ekvivalent til å ta for seg familieskatten.»

Han bemerket at «sanne katastrofale økonomiske fiaskoer har en tendens til å involvere investeringsstrategier og finansielle verdipapirer som alle syntes var kjedelige,» og reiste spørsmålet om «hva annet, likt dette kan lure der ute» i et «usannsynlig hjørne av det globale finanssystemet».

Økonomi-historikeren Adam Tooze, forfatter av en stor studie om den globale finanskrisen i 2008, begynte et nylig innlegg på hans blogg Chartbook, som omhandler «obligasjonsmarkedsmassakren i september 2022», med å bemerke at det ikke bare er Storbritannia som er under stress.

«Også på den andre siden av Atlanterhavet går det skjelvninger gjennom markedene for amerikanske Treasury bonds, fundamentet for dollarsystemet,» skrev han.

Tooze refererte til en nylig Bloomberg-rapport, basert på data fra JP Morgan, der det hevdes at «likviditeten i Treasury-markedet er ekstremt lav» da forholdene ligner «de som ble sett under pandemien og perioden etter Lehman-krisa».

Han sa at det var uklart for ham hvem som hadde fordel av Bank of Englands redningspakke, og at dette antyder at vi har å gjøre med et system «ridd av interessekonflikter».

«Har det egentlig noen mening å opprettholde et system der katastrofale risikoer er bygget inn i profittdrevet besørging av grunnleggende finansprodukter som pensjoner og boliglån?» spurte han.

Han konkluderte med observasjonen at krisa ikke var resultatet av «en slags metafysisk usikkerhet», men var resultatet av et «motsetningsfullt, ikke-koherent og farlig profittdrevet system, som vårt status quo garanterer for».

Men som en sosialdemokrat – han beskriver seg selv som en «venstre-liberal» – forsvarer Tooze i all hovedsak denne status quo – det kapitalistiske profittsystemet. Han anser det som den eneste levedyktige formen for økonomisk organisering, og stopper derfor før han måtte trekke de nødvendige konklusjonene som følger av hans egen tiltale av systemets operasjoner.

Dette er fordi å gjøre det ville reise nødvendigheten av dets omvelting, og etableringen av sosialisme – et perspektiv han avskyr mer enn alt annet. Og derfor holder han fram de tomme utsiktene til en eller annen slags reform.

Arbeiderklassen må imidlertid avvise disse meningsløshetene, og basert på sin egen livssituasjon fremme sin egen uavhengige løsning på krisa. Stilt overfor det pågående forfallet og oppløsingen av kapitalistøkonomien – som bringer en framtid med sosial og økonomisk ruin og ødeleggelse, kombinert med den stadig økende faren for krig, den fortsatte massedøden forårsaket av Covid og de katastrofale innvirkningene av klimaendringer – må den ta på seg kampen for politisk makt for å åpne veien for gjenoppbygging av økonomien på sosialistiske fundamenter.