Det er dype lærdommer for arbeiderklassen i alle land å trekke fra de ekstraordinære hendelsene i Storbritannia den siste måneden.
Truss’ Tory-regjering faller fra hverandre, etter 23. september å ha kunngjort sin økonomiske agenda for «vekst, vekst, vekst,» ved å legge fram et minibudsjett med store skattekutt for selskaper og de superrike.
Truss satt mandag stum og uttrykksløs i Underhuset, House of Commons, etter å ha unnlatt å møte til spørretimen, der finansminister Jeremy Hunt, utnevnt sist fredag etter at hun hadde brukt øksa på forgjengeren i stillingen, Kwasi Kwarteng, reiv i filler den økonomiske agendaen hun og Kwarteng i fellesskap hadde produsert.
Erfaringen har i levende hendelser avslørt finanskapitalens nakne makt, og måten den utøver sitt diktatur på.
Truss-programmets kollaps ble satt i spill så snart minibudsjettet ble kunngjort. Verdien av det britiske pundet mot den amerikanske dollaren falt, og statsobligasjoner ble solgt vekk, som skapte fare for at britiske pensjonsfond skulle kollapse og true ei stor krise for Storbritannia og det globale finanssystemet.
Pengemarkedenes innvending var ikke at milliarder av pund skulle deles ut til selskapene og de superrike. Det var at skattekuttene ikke ble finansiert ved nedskjæringer av offentlige utgifter, men av en økning i statsgjelden med mer enn £ 70 milliarder.
Hunt kunngjorde ikke bare reverseringen av skattekuttene, men begynte umiddelbart å kutte i de offentlige utgiftene, og mest betydelig, reduserte varigheten for den vedtatte energiavlastningen fra to år ned til bare seks måneder. Han advarte for at «tåredryppende vanskelige» beslutninger ville komme, for å gjenopprette «økonomisk stabilitet». Ingenting var «av bordet», hvilket betyr at pensjoner, helse- og utdanningsvesenet og andre sosiale tjenester er i den umiddelbare skuddlinja.
Selv om hendelsene i Storbritannia har deres egne nasjonale særegenheter, er de ikke bare resultatet av «britiske» betingelser. Som Leo Trotskij en gang bemerket er nasjonale særegenheter alltid en «original kombinasjon» av globale prosessers grunnleggende karaktertrekk.
De underliggende internasjonale prosessene har utviklet seg med tiltakende kraft de 35 siste årene og sentrerer seg om en stadig dypere krise i det globale finanssystemet, som i konsentrert form uttrykker alle motsetningene i det globale kapitalistiske profittsystemet.
New York Times rapporterte onsdag at Federal Reserve og Biden-administrasjonen har gjennomført undersøkelser om hvorvidt en tilsvarende nedsmelting kan skje i USA. Selv om et krasj, ifølge artikkelen, ikke virket «umiddelbart overhengende» – for styringsklassene er det aldri ei krise før den bryter ned over deres hoder – var svaret at «det kunne sannsynligvis det».
Artikkelen bemerket at selv om sjokket var «spesifikt britisk» hadde den voldsomme reaksjonen «ført til at økonomer over hele verden lurer på om situasjonen var en kanarifugl i kullgruva, der tegn på økonomisk stress kommer til overflata over hele kloden».
Mens finanskrisas opprinnelser kan spores langt tilbake – i det minste til fjerningen av gullstøtten fra den amerikanske dollaren i august 1971, og med dét overgangen til et globalt fiat-valutasystem – var et viktig vendepunkt Wall Street-krasjet i oktober 1987, som sendte rystelser ut over hele verden.
Som respons på krasjet – med en nedgang på mer enn 22 prosent, fortsatt det største børsfallet på én dag i historien – forpliktet Alan Greenspan, US Federal Reserves daværende styreleder, Fed til å forsyne aksjemarkedet med all den likviditeten det trengte.
Denne avgjørelsen var ikke en én-gangsforeteelse. «Greenspan put», som trekket ble kjent som, var en garanti til finansmarkedet om at skulle dets spekulative aktiviteter førte til ei krise, da var Fed på plass for å redde det, og besørge mer penger til å finansiere nye nivåer av spekulasjon med.
Dette var Feds respons på enhver finansstorm på 1990-tallet og inn i de første årene av det nye århundret.
Samtidig ble forskrifter skrotet som var innført som respons på Den store depresjonen på 1930-tallet. City of London, som hadde blitt et senter for global spekulasjon, var ingen passiv tilskuer. Regulatoriske tiltak i USA ble faktisk ofte skrotet, ikke minst fordi betingelsene i London var langt løsere og Wall Street måtte bli i stand til å konkurrere med sin transatlantiske rival.
Feds handlinger, ofte introdusert for å avverge ei potensiell krise, skapte bare forutsetningene for en enda større katastrofe, som brøyt ut i den globale finanskrisa i 2008. Feds respons var å øke tilførselen av penger ytterligere.
Sammen med den amerikanske regjeringen reddet den selskapene og bankene og satte deretter, under Ben Bernankes styrelederskap, i gang programmet for kvantitative lettelser (QE; ‘quantitative easing’) der sentralbankene kjøpte opp statsgjeld for å holde rentene på et historisk lavt nivå.
Fed økte sine beholdninger av statsgjeld fra rundt $ 800 millioner til rundt $ 4 billioner, som førte til opprettelsen av et berg av gjeld og fiktiv kapital, reflektert i stigningen på Wall Street til rekordhøye nivåer, etter å ha nådd sitt nadir i mars 2009.
Resultatet var at da Covid-19-pandemien rammet i begynnelsen av 2020, nektet den amerikanske regjeringen og regjeringer rundt om i verden å iverksette de nødvendige folkehelsetiltak for å eliminere viruset for å forhindre at de skulle forårsake en kollaps på Wall Street, som ville bre seg ut til hele det globale finanssystemet.
Denne faren ble sett da det amerikanske statsobligasjonsmarkedet, der statsobligasjoner kjøpes og selges – grunnfjellet i det globale finanssystemet – frøys til, i mars 2020. På flere dager kunne ikke engang amerikanske statsgjeld, angivelig den sikreste finanseiendelen i verden, finne en kjøper.
Fed og andre sentralbanker responderte med å sette QE-programmet på steroider. Fed aleine mer enn doblet sin beholdning av finanseiendeler, fra $ 4 billioner til nesten $ 9 billioner, nesten over natta, og ble garantisten for alle former for gjeld, statens og selskapenes. Det totale beløpet som sentralbanker sprøytet inn i finanssystemet er estimert til å være rundt $ 13 billioner.
Men disse tiltakene, gjennomført for å beskytte Wall Street og «redde» finanssystemet, produserte ei ny krise. Nektingen av å eliminere Covid-19 førte til ei forsyningskjedekrise. Sammen med spekulasjonene i alle slags finanseiendeler, inkludert råvarer, som følge av tilstrømmingen av billioner av dollar fra sentralbankene, og storselskapenes profittutskvising, har dette utløst den høyeste inflasjonsraten på fire tiår.
Tidligere tiders QE-tiltak kunne iverksettes fordi inflasjonen var lav – godt under 2 prosent – og arbeiderklassens kamper ble undertrykt av fagforeningsbyråkratiet, som førte til fall i streikeaktiviteten til historiske lavpunkter rundt om i verden, og den kontinuerlige nedgangen av reallønningene.
Situasjonen er nå dramatisk endret. Arbeiderklassen over hele verden trer inn i kamp for lønnsøkninger som respons på voldsom inflasjon, forverret av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Arbeidere krever en slutt på de stadig mer utålelige arbeidsvilkårene – pålagt over tiår, og intensivert under pandemien – i skolene, på sykehus og i helsevesener, og på tvers av alle bransjer.
Gjenkomsten av klassekampen har ført til et vesentlig skifte i sentralbankers pengepolitikk, anført av US Federal Reserve, med rentenivåer som kontinuerlig heves. Det nye regimet påtvinges under banneret «bekjempelse av inflasjon». Men dette vil ikke gjøre noe for å få ned prisene, som offisielle representanter for sentralbankene har erkjent.
Målet er å få til en resesjon, der de følger i fotsporene til Fed-styreleder Paul Volcker som på begynnelsen av 1980-tallet hevet rentenivåene til rekordhøyder. Volcker-tiltakene induserte den dypeste resesjonen til det tidpunktet siden 1930-tallet, for å knuse arbeiderklassens lønnsbevegelse og omstrukturere klasserelasjonene.
Men undertrykkingen av arbeiderklassens lønnskamper, som alltid en stor fare for finanskapitalens stabilitet, er på ingen måte det eneste målet. Klassekrigen går langt utover det.
Berget av fiktiv kapital, som oppstår fra eskaleringen av aksjekurser og veksten av gjeld, legemliggjør ikke i seg selv noen verdi. I siste instans er det et krav på merverdien hentet ut fra arbeiderklassen i den kapitalistiske produksjonsprosessen.
Dette bassenget av merverdi, som finanskapitalen som en vampyr nærer seg på, må for enhver pris utvides.
Dette innebærer ikke bare undertrykkingen av lønninger, men ødeleggelse av sosiale tjenester, som fra den parasittiske finanskapitalens ståsted utgjør et fradrag fra merverdien som ellers ville vært tilgjengelig for dens tilegnelse.
Omfanget og dybden av pådriveren til klassekrigen som nå slippes løs, indikeres av det faktum at global gjeld, både staters og selskapers, nå er kalkulert å være mer enn 350 prosent av det globale BNP, eller rundt $ 300 billioner. Finanskapitalens forlangende er at økt merverdi må hentes ut av arbeiderklassen for å betale for det.
Dét er betydningen av den britiske obligasjonsmarkedskrisa, ikke bare for britiske arbeidere, men for arbeidere over hele verden. Denne agendaen ble utlagt i IMFs finanspolitiske rapport, Fiscal Monitor Report, produsert for fondets halvårlige møte i Washington i forrige uke.
Med ordene til rapportens hovedforfatter, Vitor Gaspar: «I konteksten av høy inflasjon, høy gjeld, stigende rentenivåer og elevert usikkerhet, er konsistens mellom penge- og finanspolitikken av overordnet betydning … dette betyr å holde budsjettet på dets innstrammingskurs.»
Dersom regjeringer, uansett politisk avskygging, mislykkes med å gjennomføre disse kravene, da vil de bli straffet av obligasjonsmarkedene inntil de gjør det.
Styringsklassene, anført av finanskapitalen, har en klar agenda. Deres siktemål er å drive arbeidere ut i fattigdom for å tilfredsstille deres umettelige forlangender. Arbeiderklassen må respondere med sitt eget uavhengige program, som starter med forståelsen av at den er involvert i en kamp, ikke bare mot ulike frarøvelser den blir pålagt, men mot hele kapitalistsystemet og for nødvendigheten av den sosialistiske restruktureringen av samfunnet.