Regissert og produsert av Stuart Nash; skrevet av Ngugi wa Thiong’o og Ngugi wa Mirii.

Ngugi wa Thiong’o og Ngugi wa Miriis skuespill Jeg gifter meg når jeg vil (Ngaahika Ndeenda på originalspråket kikuyu), først oppsatt i 1977, er endelig tilbake i Kenya. Produksjonen ble oppført i mai i år, og ble gjenopptatt i oktober etter stor populær etterspørsel, hvilket peker på stykkets fortsatte betydning og relevans.

Kenya National Theatre-produksjonen, oppført på kikuyu og for første gang også på engelsk, under ledelse av Stuart Nash, har noen av landets mest kjente skuespillere, deriblant Nice Githinji, Mwaura Bilal, Martin Githinji, Angel Waruinge og Martin Kigondu.

Stykket skildrer sviket av uavhengighetskampen mot britisk imperialisme etter landets uavhengighet, begått av et borgerlig komprador-regime som hensynsløst plyndret landet og ytterligere åpnet det for vestlige selskaper, der de fungerte som imperialismens viktigste stedfortreder på Afrikas Horn.

Dyrkbar jord er sentralt i stykket: Det ble fratatt småbøndene, mange av dem hadde under Mau Mau-opprøret fra 1952 til 1959 heroisk kjempet mot britisk imperialisme. Titusenvis ble drept, og én million ble internert i konsentrasjonsleirer.

Ngugi wa Thiong’o har utforsket dette sviket gjennom alt av hans litterære arbeid, i romaner som Petals of Blood (1977), Matigari (1986) og Wizard of the Crow (2004). Han er en betydelig forfatter, men forblir konsekvent marginalisert i Kenya. (Wa Mirii, en sosialarbeider og lærer, skrev to skuespill sammen med wa Thiong’o, en av det siste halve århundrets mest betydningsfulle afrikanske forfattere. Jeg vil gifte meg når jeg vil tilhører klart wa Thiong’os andre verk som utforsker etter-selvstendighetens Kenya.)

Da stykket debuterte ble det umiddelbart forbudt av det vestlig-støttede regimet til president Jomo Kenyatta, Kenyas første president etter uavhengigheten, av frykt for at det ville utløse en revolusjon. Dramatikerne ble arrestert og i ett år internert uten siktelser, i Nairobis beryktede sikkerthetsanstalt Kamiti Maximum Security Prison. Wa Thiong’os forvaringsordre ble signert av daværende visepresident Daniel arap Moi, som i 1978 etterfulgte Kenyatta. Forfatterne måtte begge seinere flykte fra landet. Wa Thiong’o lever nå i selvpålagt eksil i USA, etter en kort tilbakekomst i 2004, da han og kona opplevde å bli overfalt av væpnede ranere, i et politisk motivert angrep. Wa Mirii døde i 2008.

Myndighetene følte seg så truet at statforordnede bulldosere og væpnet politi i 1982 reiv ned og raserte lokalet der teaterdebuten ble oppført, Kamirithu Community and Cultural Center i Limuru – det største friluftsteateret i Afrika, bygget av lokale arbeidere og småbønder. Stykket ble forbudt igjen i 1990.

Settingen er Kenya etter uavhengigheten, og åpner i hjemmet til et fattig bondepar. Kĩgũũnda, en tidligere Mau Mau-kriger og hans kone Wangeci forbereder seg for å motta den velstående Mũhũũni-familien. De diskuterer med deres vakre datter, Gathoni, som kurtiserer Mũhũũni-sønnen John. På veggen henger et skjøte på halvannen dekar jord. Dette, sier Kĩgũũnda, er «mer verdt for meg enn alle alle de tusener som Kĩoi Mũhũũni besitter,» hans rike besøkende.

Før Mũhũũnis ankommer dukker uoppfordret Gĩcaamba opp, en fabrikkarbeider, sammen med hans kone Njooki, en teplantasjearbeider. De representerer militante, klassebevisste arbeidere som er

misfornøyde med situasjonen etter uavhengigheten, og advarer om Mũhũũnis’ slette intensjoner. «Siden når har rike menn vært kjent for å besøke deres tjenere?» spør Njooki.

Gĩcaamba, en annen tidligere Mau Mau-kriger, er kritisk til kapitalismen, og bruker gester, etterligninger og sang for å formidle hans politiske budskap. Han forklarer Kĩgũũnda, som tror han er i en bedre sosial posisjon fordi han lønnes hver fjortende dag, hvordan arbeidere aldri får tilbake alt hva jobber for. Wa Thiong’o, som ofte har referert Marx, forklarer utvinningen av merverdi.

I fysiske gester og geberder som etterligner Charlie Chaplins Modern Times, snakker Gĩcaamba om lange, rutinemessige timer på fabrikken, og fordømmer kapitalistens likegyldighet overfor arbeidere: «Siden jeg ble ansatt i fabrikken har en-og-tjue mennesker dødd der.»

Han sier til Kĩgũũnda at dersom formuen arbeiderne skaper forble i deres hender, da ville de hatt tilgang til gode skoler, sykehus og boliger, men at den går til å fôre «imperialister i utlandet». Overvåkingen av denne eksporten utføres av en velstående kenyansk elite, som blant annet anvender religion for å forlange at de fattige skal være tilfredse med deres liv, og avvente deres paradis etter døden.

(For få uker siden inviterte den nye millionær-presidenten i Kenya, William Ruto, 40 predikanter til å hellige presidentresidensen State House, der han lovet ei bølge av IMF-støttede innstrammingsangrep på arbeiderklassen, og formante dem: «Jeg vil at dere skal be for vår økonomi.»)

De velstående gjestene ankommer. Kĩoi Mũhũũni, sammen med hans snobbete kone Jezebel, spilt av Angel Waruinge, vil gjerne kjøpe Kĩgũũndas grunn for å kunne bygge en fabrikk for vestlige selskaper. Et annet rikt par er med dem. Denne mannen, en gjenfødt kristen, tjenestegjorde i Home Guard, lokale tropper mønstret av den britiske hæren for å undertrykke Mau Mau-opprøret.

Jezebel insisterer på at Kĩgũũnda skal gifte seg med Wangeci i en kristen seremoni, for å legitimere deres ekteskap. Selv om de er opprørte, sier de seg enige, for å fjerne Kĩois innvendinger mot at John gifter seg med Gathoni.

Kĩgũũnda og Wangeci blir behandlet som dyr hos Mũhũũnis’ inntil de kunngjør at de har til hensikt å gifte seg som kristne, men de blir igjen misaktet når Kĩgũũnda ber om et lån til å dekke bryllupskostnadene. Kĩoi nekter, men foreslår at han kan sikre dem et lån i bytte mot halvannen dekar grunn som sikkerhet. Det enes de om.

De bruker lånet på bryllupsforberedelsene, men Gathoni kunngjør at John har forlatt henne når han få vite at hun er gravid med ham. Kĩoi kaller henne ei «hore» og insisterer på at John ikke skal hanoe med henne å gjøre. Når Kĩgũũnda truer Kĩoi, skyter Jezebel ham.

Sluttscenen er ekstremt kraftfull, med Martin Kigondu som utmerker seg som Gĩcaamba. Kĩgũũnda drikker desperat, etter at Kĩoi bruker hans forbindelser til å kalle inn lånet for dekning før fristen. Kĩgũũnda har mistet hans dyrebare landområde, som Kĩoi fikk kjøpt billig for å etablere en fabrikk for vestlige selskaper. Gathoni har blitt tvunget til prostitusjon.

Wangeci lufter hennes fortvilelser til Gĩcaamba og Njooki der Kĩgũũnda beruset innleder en slåsskamp med henne. Gĩcaamba appellerer til dem om å kanalisere deres raseri ikke mot hverandre, men mot den kenyanske eliten og dens vestlige støttespillere. De synger sammen om hvordan arbeidere finner sammen for å organisere seg og slåss imot.

De kunngjør at de fattige har nådd bristepunktet. «Det er blåst i massens horn,» sier de, og den neste revolusjonen vil være for sosial likhet, ikke for landets uavhengighet. Gĩcaamba spør publikum, når den revolusjonen bryter ut: «Hvilken side vil dere være på?»

Dette kunne knapt vært mer tidsriktig. Nyinnsatte president Ruto, som har påtvunget nedskjæringer, privatiseringer og avkortede subsidier, har de seks siste ukene tatt imot amerikanske delegasjoner åtte ganger, og bestrebet seg for å få konsolidert Washingtons kontroll over Afrikas Horn.

Ulikhet i Kenya er av de høyeste dokumenterte i verden. Ifølge Oxfam eier mindre enn 0,1 prosent av befolkningen (8 300 personer), deriblant Ruto, mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 44 millioner). Hele 7 500 nye millionærer forventes å opprettes i løpet av det neste tiåret.

Nash gjenopplivet teaterstykket vel vitende om denne bredere veksten av ulikhet. Han fortalte til Kenyabuzz at temaene «er universelle. De gjenspeiler hva som var, og finner sted over hele verden, som i 1977 så også i dag.» Han nevnte rapporter om det økende gapet mellom fattige og rike i Storbritannia som ytterligere bevis på stykkets fortsatte relevans. Da et medlem av publikum spurte hvilke temaer som hadde blitt introdusert «for å gjøre stykket mer moderne,» svarte Nash: «Ingen, de er alle i det originale stykket.»

Nash sa han nølte med å ta på seg oppføringen av stykket, gitt aktualiteten av dets kritikk. Han fortjener honnør for ikke å ha blitt intimidert, selv om styringsklassene internasjonalt eskalerer deres angrep på demokratiske rettigheter, midt under promoteringen av identitetspolitikk, kommunalisme og rasisme, og den vanvittige pådriveren for krig.

Nash har imidlertid reist politiske spørsmål som kunne forblitt urørte, eller eventuelt utforsket mer detaljert, i hans forsøk på å oppdatere stykket. Gĩcaamba sier at arbeideres penger går til USA, Europa, Japan og Kina, og sidestiller dermed vestlig imperialisme med kinesisk «imperialisme».

Den opprinnelige teksten nevnte ikke Kina. Wa Thiong’o var påvirket av maoismen, en utløper av stalinismen. I stykket Detained: A Writer's Prison Diary (1982), som beskrev hans illegale fengsling, beskrev han Kenyatta som «en tragisk skikkelse fra det tjuende århundre: Han kunne ha blitt en Lenin, en Mao Tse-Tung eller en Ho Chi Minh; men han endte med å være en Chiang Kai-shek, en Park Chung Hee eller en Pinochet.»

Det å utpeke Kina som «imperialistisk» har en definitiv funksjon som Nash kanskje ikke er klar over. I en kontekst av imperialistiske ytringer om «kinesiske gjeldsfeller», tjener dette til å relativisere amerikansk, europeisk og japansk imperialismes kontrarevolusjonære rolle, og til å sanksjonere regimeendringsoperasjoner under banneret om «selvbestemmelse».

Betegnelsen har ingen forankring i økonomisk eller historisk analyse. Det kinesiske regimet har ikke noe progressivt å tilby, og veksler mellom appeller til Washington om en overenskomst, og eskaleringen av et våpenkappløp og opp-piskingen av kinesisk nasjonalisme og sjåvinisme.

Arven etter maoismen kan også sees i wa Thiong’os ukritiske glorifisering av Mau Mau. Uansett hvor heroisk deres kamp var, som satte elendig bevæpnede kenyanske småbønder opp mot britisk imperialisme og dens lokale kollaboratører, mislyktes deres politiske perspektiv, basert på småborgerlige forestillinger om småbøndenes «væpnede kamp»-nasjonalisme. Kenyatta, selv fengslet som en angivelig Mau Mau-supporter, inngikk en avtale med den britiske imperialismen, som i ham så en pålitelig forsvarer av imperialistinteresser.

Arbeiderklassen, den ledende styrken mot kolonialismen etter den andre verdenskrig, ble av stalinistiske og «venstre»-orienterte nasjonalistiske lederskap underordnet borgerlige nasjonalister som Kenyatta, og de mer radikale småborgerlige Mau Mau-styrkene.

Denne tvangstrøya førte til Lancaster House-konferansen der Kenyas uavhengighet ble framforhandlet, etterfulgt av landets nye styringsklasses hensynsløse undertrykking av arbeiderklassen og småtbøndene. Illusjonene generert av uavhengigheten forsvant raskt, som Ngugis litterære verk bevitner.

Nashs oppsetning er kjærkommen. Det er å håpe at hans Nairobi Performing Arts Studio vil fortsette med flere prosjekter, ikke minst andre skuespill forfattet av wa Thiong’o.