Den tyske Forbundsdagen, Bundestag, vedtok onsdag uten dissens et fellesforslag fra regjeringspartiene SPD, Die Grünen og FDP, så vel som opposisjonens konservative unionspartier CDU/CSU, som erkjenner hungersnøden i Ukraina i årene 1932 og 1933 som et genocid og såkalt «Holodomor». Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) og Venstrepartiet (Die Linke) avsto fra å stemme.

Parlamentsforslaget kom bare få uker etter at Forbundsdagen, Bundestag, tilføyde paragraf 130 til den tyske straffeloven om «oppildning av befolkningen». Enhver som «offentlig eller i en forsamling» «godkjenner, benekter eller grovt bagatelliserer» genocid, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, risikerer nå opptil tre års fengsel.

Med andre ord, enhver som benekter at hungersnøden i Ukraina var et genocid risikerer nå fengsling. Sett i sammenheng er de to beslutningene ikke bare et enestående angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter, men også på historisk vitenskap. De legitimerer det ekstreme høyres historiske løgner.

Hungersnøden i 1932 og 1933: Historieforskningens status

De siste tiårenes viktigste historikerne om hungersnøden har, etter å ha vurdert tusenvis av dokumenter og statistikker, konkludert med at hungersnøden i Ukraina i 1932 og 1933 ikke var et genocid.

Definisjonen av genocid, ifølge FN:

genocid betyr at en eller flere av de følgende handlinger er begått med den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, ei nasjonal, etnisk, hudfargebasert [‘racial’] eller religiøs gruppe, som:

a. Drap av gruppas medlemmer;

b. Det å forårsake alvorlig kroppslig eller psykisk skade på medlemmer av gruppa;

c. Forsettlig å påføre gruppa livsbetingelser som er beregnet å medføre dens fysiske ødeleggelse, helt eller delvis;

d. Pålegging av tiltak for å forhindre fødsler innen gruppa;

e. Tvangsoverføring av barn i gruppa til ei annen gruppe.

Ingen av disse fakta er til stede i tilfellet hungersnøden i Ukraina i 1932 og 1933. Historikere har demonstrert dette helt spesielt siden åpningen av de tidligere lukkede sovjetiske arkivene, etter det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen i 1991.

For det første, til tross for publisering av tusenvis av sider med sovjetiske dokumenter om hungersnøden, er det ikke funnet én eneste som siden 1991 ville bevise intensjonen å drepe ved sult – den grunnleggende betingelsen for betegnelsen genocid – med hensyn til det ukrainske eller ethvert annet segment av den sovjetiske befolkningen. Det eksisterer derimot et stort antall slike dokumenter med hensyn til Den stalinistiske terroren på 1930-tallet.

For det andre, hungersnøden var ikke et fenomen begrenset til Ukraina. Med minst 3,5 millioner av rundt 7 millioner dødsfall ble Sovjet-Ukraina (med grenser som omtrent tilsvarer dagens østlige Ukraina) riktignok mer alvorlig rammet av hungersnøden i absolutte termer enn noen annen region i Sovjetunionen. Proporsjonalt var imidlertid dødstallet enda høyere blant den kasakhiske befolkningen, hvorav fra 1 til 1,5 millioner døde.

Hungersnøden var uansett et fenomen som strakte seg ut over hele Sovjetunionen. Den rammet mange etniske grupper av den sovjetiske befolkningen, og resulterte i massedød i både rurale og urbane befolkninger, selv om landsbygdbefolkningen utvilsomt ble hardere rammet.

Historikerne Stephen Wheatcroft og Robert W. Davies, to av de fremste ekspertene på emnet, konkluderte etter å ha analysert sovjetisk statistikk over dødsrater og underernæring i 1932 og 1933:

Regionene Nedre og Sentrale Volga, inkludert den tyske ASSR, sammen med Bashkir ASSSR øst for disse regionene, ble også sterkt rammet av hungersnøden. Befolkningen i disse regionene var rundt 14 millioner, og de dekket et område likt med Ukrainas territorium. Dødsraten på landsbygda steg til ni ganger det normale nivået i regionen Nedre Volga, og til tre ganger det normale nivået i Sentral-Volga. I regionen Central Black-Earth, som vanligvis ikke er oppført som et område med hungersnød, nådde dødsraten på landsbygda innen juli 1933 over fire ganger det normale nivået. Det ble også rapportert om alvorlige matvanskeligheter fra regionene Ural og Det fjerne østen. Og hungersnøden fortsatte, og ble til og med intensivert, i Kasakhstan.

Selv med unntak av Ural, Sibir og Det fjerne østen, omfattet områdene med hungersnød over 70 millioner av de 160 millioner menneskene i Sovjetunionen. (Stephen Wheatcroft, Robert W. Davies, Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931-1933, Palgrave Macmillan 2004, s. 410-411.)

Hungersnøden var resultatet av den katastrofale og irrasjonelle politikken ført av det stalinistiske byråkratiet som hadde tilranet seg politisk makt på 1920-tallet, under betingelsene av Sovjetunionens internasjonale isolasjon. I årene 1928 og 1929, etter å ha utvist den marxistiske Venstreopposisjonen ledet av Leo Trotskij fra partiet, satte byråkratiet i gang et program for rask industrialisering av det overveiende rurale Sovjetunionen.

Etter ei massiv kornkrise i 1927 og 1928 begynte byråkratiet å tvangsrekvirere korn fra småbønder. Så, seint i 1929, kunngjorde Stalin starten av tvangskollektiviseringen av de millioner av småbruk som fortsatt dominerte landbruket. Byråkratiet gikk gjennomgående ut fra det reaksjonære konseptet om å bygge «sosialisme i ett land». Alle ressurser for den raske industrialiseringen av Sovjetunionen skulle presses ut av den innenlandske befolkningen, uansett hva resultatet måtte bli.

Resultatet var katastrofalt: Som Trotskij hadde advart, var verken sovjetisk landbruk eller industri i nærheten av det teknologiske nivået som var nødvendig for å kollektivisere landbruket i en stor skala. Et stort antall småbruk ble kastet sammen uten hensyntaken til deres husdyrbestander eller produksjonsevner.

Masser av husdyr og fjørfe ble stuet sammen, som resulterte i massedød på grunn av sykdom og dårlig hygiene. En betydelig del av husdyrene ble også tatt av dage av bøndene i desperat protest mot kollektiviseringen. I Sovjet-Kasakhstan, hvor mye av befolkningen fortsatt førte deres liv som nomader, var kamelers og husdyrs massedød spesielt ødeleggende.

Tradisjonelle dyrkings- og såmetoder ble også ødelagt av byråkratiets hensynsløse og ignorante intervensjon i landbruket. Innhøstingene i 1931 og 1932, som ble ytterligere forverret av dårlig vær, leverte katastrofalt dårlige resultater. Så tidlig som i 1930 fant det sted bondeopprør en masse som resultat av denne katastrofale politikken. Vesentlige deler av Sovjetunionen, spesielt Sovjet-Ukraina, som var en av de viktigste landbruksregionene, var på randen av borgerkrig.

Konsekvensene av hungersnøden var katastrofale og vidtrekkende. Syv millioner sovjetborgere døde, og flere titalls millioner led av underernæring. Husdyrbestanden var ikke tilbake til 1914-nivå før i 1958. Politisk undergravde den tvungne kollektivisering sovjetmaktens og Oktoberrevolusjonen prestisje blant millioner av småbønder og arbeidere i og utenfor Sovjetunionen.

Men så kriminell og katastrofal som sovjetbyråkratiets politikk enn var, det var ikke et genocid. Wheatcroft og Davies avslutter deres studie av hungersnøden i 1931 og 1932 med å si:

Vår studie av hungersnøden har ført oss til helt andre konklusjoner enn dr. [Robert] Conquest’s. Han fastholder at Stalin «ønsket en hungersnød», at «sovjeterne ikke ønsket at hungersnøden skulle håndteres med hell», og at den ukrainske hungersnøden ble «bevisst påført for sin egen del». Dette leder ham til den vidtrekkende konklusjonen: «Hovedlærdommen ser ut til å være at den kommunistiske ideologien besørget motivasjonen for en uforlignelig massakre av menn, kvinner og barn.»

Vi frikjenner overhodet ikke Stalin fra hans ansvar for hungersnøden. Hans politikk overfor småbøndene var hensynsløs og brutal. Men historien som har framkommet i denne boka er om et sovjetlederskap som sleit med ei hungersnødskrise som delvis hadde blitt forårsaket av deres egne feilaktige politiske orienteringer, men som var uventet og uønsket. Bakgrunnen for hungersnøden er ikke ganske enkelt at sovjetisk landbrukspolitikk ble avledet fra Bolsjevik-ideologi, selv om ideologi spilte sin rolle. De ble også formet av den russiske førrevolusjonære fortiden, erfaringene fra Borgerkrigen, den internasjonale situasjonen, de uforsonlige omstendighetene av geografi og vær, og det sovjetiske systemets modus operandi slik det ble etablert under Stalin. De ble formulert av menn med formell utdanning og begrenset kunnskap om landbruk. Framfor alt var de en konsekvens av beslutningen om å industrialisere dette bondelandet i en rasende fart. (Wheatcroft/Davies, Years of Hunger, s. 441)

I løpet av de nesten 20 årene siden denne studien ble publisert, har ikke én eneste historiker besørget holdbart bevismateriale som motsier deres vurdering.

De høyreekstreme opprinnelsene for påstanden om genocid

Forbundsdagens resolusjon plasserer «Holodomor» eksplisitt på linje med Holocaust og nazistenes forbrytelser mot Sovjetunionen. Den hevder at Holodomor sammenfaller med tiden for «de mest massive forbrytelsene mot menneskeheten på det europeiske kontinentet, inntil da utenkelige i deres grusomhet. Disse inkluderer Holocaust mot europeiske jøder i dets historiske singularitet, Wehrmachts krigsforbrytelser, og det planlagte drapet av millioner av uskyldige sivile som del av den rasistiske tyske utryddelseskrigen i Øst, som Tyskland bærer historisk ansvar for.»

Med denne argumentasjonslinja plasserer Forbundsdagen seg helt og holdent i de ukrainske og internasjonale høyreekstremistenes tradisjon. Historisk sett var påstanden at et genocid fant sted i Ukraina på begynnelsen av 1930-tallet, ikke bare assosiert med militant antikommunisme, men også med relativiseringen av nazistenes forbrytelser, spesielt genocidet av europeiske jøder.

Påstanden om genocid går tilbake til propaganda under naziokkupasjonen av Ukraina under den andre verdenskrig. I løpet av krigen myrdet nazistene minst 5 millioner ikke-jødiske ukrainske sivile og anslagsvis 900 000 ukrainske jøder som ble ofre for Holocaust. Titusenvis av dem ble drept med direkte bistand fra den fascistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens paramilitære fløy, Den ukrainske opprørshæren (UPA). Medlemmer av OUN var også involvert en masse i det tyske okkupasjonsapparatet, blant annet som journalister.

Historikerne Tanya Penter og Dmytro Tyarenko skrev nylig om dette:

OUN-medlemmer forsøkte å utøve innflytelse på de nyopprettede organene for lokalt selvstyre, for å initiere etableringen av okkupasjonsaviser og bidra til å forme deres propagandainnhold. Alt dette tjente også formålet å fremme nasjonal bevissthet blant den ukrainske befolkningen og gjøre den ukrainske statsdannelsen populær.

Hungersnøden i 1932 og 1933 var et ideelt tema for OUN-aktivister for å mobilisere den ukrainske befolkningen til den nasjonale frigjøringskampen; OUN hadde anvendt dette emnet til politiske formål tidligere. ... Mange artikler i den nazistiske okkupasjonspressen understreket hungersnødens karakter. [Pressen hevdet at] den hadde blitt «kunstig skapt av Bolsjevikene,» «skapt av de røde bestene,» «bevisst initiert og diabolsk regissert av Røde Moskva-okkupasjonsmakten».

Noen propagandister framhevet også den ukrainske nasjonens spesielle lidelse under hungersnøden, og fordømte det «kriminelle forsøket på fysisk å ødelegge det ukrainske folket,» eller fordømte den «systematiske utslettelse av det ukrainske folket». En annen artikkel sa: «Vi ukrainere har en spesielt stor uoppgjort regning med Bolsjevismen.»

Følgelig, noen av pressepublikasjonene forfektet allerede, i det minste implisitt, argumentet om målrettet Bolsjevik-genocid på ukrainere uten å anvende begrepet genocid, som på den tiden ikke en gang var i bruk. (Tanja Penter, Dmytro Tytarenko, ‘The Holodomor, Nazi Propaganda in Ukraine, and Its Difficult Legacy,’ i Vierteljahreshefte für Zeitgeschichte, 2021, Utgave 4, s. 646-649, oversettelse fra tysk av denne forfatteren.)

OUN klandret ikke bare «Bolsjevikene», men gjentatte ganger også «jødene» for hungersnøden. En artikkel i okkupasjonspressen erklærte derfor at hungersnøden var «sadistisk utformet og organisert av Moskva-jødene». (Sitert i Ibid, s. 650)

Løgna om genocid i etterkrigstiden

Etter krigen fortsatte løgna om et genocid av ukrainere å bli spredt av den høyreekstreme ukrainske diasporaen, som inkluderte tidligere nazikollaboratører fra OUN. Takket være de tidligere nazikollaboratørendes direkte forbindelser til etterretningstjenestene i USA, Canada og Storbritannia, så vel som til den tyske utenlandsetterretningen BND [Bundesnachrichtendienst], kunne de fortsette å spre deres fascistpropaganda og fikk tilgang til akademiske institusjoner.

Likevel forble påstanden om et «genocid av ukrainere» i flere tiår begrenset til disse ultrahøyre-kretsene. Dens akademiske og politiske legitimering fant først sted på 1980-tallet. I Tyskland begynte den høyreekstreme historikeren Ernst Nolte å rettferdiggjøre nasjonalsosialismens forbrytelser som en «fryktbåren reaksjon på utslettelseshandlingene som fant sted under Den russiske revolusjonen» og en «forvrengt kopi» av «Bolsjevismens utslettelseshandlinger». Ifølge Nolte var en av disse «utslettelseshandlingene» Bolsjevikenes «klassekrig» mot kulakene og kollektiviseringen av landbruket.

Samtidig legitimerte USAs styringsklasse i tiltakende grad ukrainske nazikollaboratører. I 1983 mottok USAs president Ronald Reagan Jaroslav Stetsko i Det hvite hus, og erklærte: «Din kamp er vår kamp. Din drøm er vår drøm.»

Stetsko hadde under krigen vært Stepan Banderas nestleder i OUN, og den 30. juni 1941, kort tid etter at Wehrmacht okkuperte Lviv, kunngjorde han opprettelsen av en «uavhengig ukrainsk stat» i allianse med Nazi-Tyskland. Bare timer seinere begynte ukrainske nasjonalister, i samarbeid med tyskerne, en brutal pogrom mot byens jødiske befolkning, der de drepte mellom 7 000 og 8 000 personer. Etter krigen opprettholdt Stetsko tette bånd med CIA og ble formann for OUN i eksil, så vel som for organisasjonen Anti-Bolshevik Bloc of Nations, en organisasjon som hovedsakelig omfattet tidligere nazikollaboratører fra Øst-Europa.

Så, i 1986, sammenfallende med utbruddet av den tyske historikerstriden (Historikerstreit) om Ernst Noltes rettferdiggjøring av nazismens forbrytelser, publiserte den amerikanske historikeren Robert Conquest boka Harvest of Sorrow, der han eksplisitt beskrev hungersnøden i Ukraina som «genocid» og «terror-hungersnød» og plasserte det på linje med nazismens forbrytelser.

En amerikansk kongresskommisjon i de årene konkluderte også med at hungersnøden hadde vært et «genocid». Kommisjonens administrerende direktør, historikeren James E. Mace, uttalte eksplisitt og falskt at dette «genocidet», med dets påståtte 7 millioner ukrainske ofre, hadde vært verre enn Holocaust, med 6 millioner myrdede jøder.

Begrepet «Holodomor», som betyr «mord ved sult,» ble anvendt i et bevisst forsøk på å plassere hungersnøden på samme nivå som Holocaust. Dette var del av en bestrebelse fra OUNs fascistetterkommere for å nedtone involveringen av ukrainsk fascisme i Holocaust, og i myrderiene som helhet.

Ifølge den kanadiske historikeren John-Paul Himka, en av de fremste ekspertene på ukrainsk nasjonalismes historie, var den ukrainske diasporaens voksende propaganda rundt et «Holodomor» på slutten av 1980-tallet ikke i liten grad et forsøk på å avlede oppmerksomhet vekk fra de ukrainske nazikollaboratørene, som John Demjanjuk, og deres forbrytelser under Holocaust. Starten på den første rettsaken mot Demjanjuk fant også sted i 1986.

Demjanjuk, en mann født i Ukraina, hadde vært en av 2 000 til 3 000 medlemmene av kamporganisasjonen kalte Trawniki. Trawniki, som hovedsakelig var sammensatt av ukrainere, hadde blitt spesifikt trent av SS siden september 1941 for å bistå med Operasjon Reinhardt, der 1,7 millioner polske jøder ble myrdet i gasskamrene i Treblinka, Sobibor, Auschwitz og Majdanek. Himka skriver i denne forbindelse:

Noen mente at det å gjøre offentligheten oppmerksom på at ukrainere også var ofre i stor skala «kunne avstumpe kraften i bestrebelsene som ble gjort for å framstille ukrainere som hensynsløse undertrykkere av jøder» under Holocaust. Forøvrig, det å presentere Sovjetunionen som et antiukrainsk, kriminelt regime kunne diskreditere bevisene påtalemyndighetene fikk overlevert av sovjeterne under krigsforbrytelseshøringene. (John-Paul Himka, «Making Sense of Suffering: Holocaust and Holodomor in Ukrainian Historical Culture, and: Holod 1932–1933 rr. v Ukrainiak henotsyd/Golod 1932–1933 gg. v Ukraine kakgensid [The 1932–1933 Famine in Ukraine as a Genocide] (review)», i: Kritika Explorations in Russian and Eurasian History, Vol. 8, No. 3, Summer 2007, s. 687-688.)

Det falske narrativet om et «Holodomor» mot ukrainere ble stadig mer dominerende i Ukraina etter oppløsingen av Sovjetunionen. Alle bestrebelser for å legitimere de historiske løgnene til OUN og organisasjonens fascistetterkommere var dermed nært tilknyttet vestlig imperialismes intervensjon i Ukraina, som – i likhet med på 1900-tallet – basert seg på det ekstreme høyre. Følgelig, i kontekst av NATOs utvidelse østover på begynnelsen av 2000-tallet, erklærte den amerikanske Kongressen, så vel som Canadas parlament, hungersnøden som et «genocid».

Imperialistmaktene støttet i 2004 den såkalte Oransjerevolusjonen i Ukraina, som hjalp den NATO-vennlige regjeringen til Viktor Jusjtsjenko til makten. Under Jusjtsjenko fant det sted en massiv rehabilitering av OUN. Gater ble oppkalt etter Bandera og Stetsko, og monumenter til dem ble reist i ei rekke byer. «Holodomor» ble et obligatorisk skolefag. Derimot var det ikke siden 1996 en eneste omtale av Holocaust eller ukrainsk kollaborering med nazistene i ukrainske skolebøker i historie som var godkjent av det ukrainske utdanningsdepartementet.

Historisk forfalskning for å legitimere fascisme og krig

Opprinnelsen til «Holodomor»-narrativet i den ukrainske fascismens ideologi, og assosiasjonen av denne tradisjonen med forsøk på å rettferdiggjøre nazismens forbrytelser var absolutt én grunn til at Tysklands styringsklasse lenge anså det som uklokt eller umulig å erklære hungersnøden som et genocid, på en tilsvarende måte som i USA og Canada.

De historiske og politiske implikasjonene av dette trekket er faktiske enorme, og representerer en milepæl i legitimeringen av forbrytelsene begått av ukrainske fascister, nazismen og Holocaust.

Professorer i historie ved tyske universiteter har i flere tiår strebet etter en slik legitimering. Nolte møtte fortsatt betydelig motstand i der Historikerstreit på 1980-tallet. Men i 2014 gjorde professor Jörg Baberowski ved Humboldt Universitetet i Berlin et nytt forsøk, og fikk bred støtte blant styringselitene.

I samme måned som de tyske og amerikanske regjeringene organiserte 2014-kuppet begått av høyreekstreme krefter mot Janukovitsj-regjeringen i Kiev, erklærte Baberowski i Der Spiegel at «Hitler ikke var ond,» og at «Nolte ble utsatt for en urettferdighet. Historisk sett hadde han rett.»

Samtidig kunngjorde daværende utenriksminister Frank-Walter Steinmeier og andre myndighetspersoner slutten for «politikken med militær tilbakeholdenhet». Siden den gang har den tyske imperialismen opptrådt mer og mer aggressivt i utlandet, mens det innenriks bygges opp fasciskrefter, som det høyreradikale partiet AfD. Det reaksjonære russiske angrepet på Ukraina etter år med militær omringing og provokasjoner fra NATO fungerte dermed som et kjærkomment påskudd for det største tyske opprustningsprogrammet siden slutten av den andre verdenskrig.

I prosessen er Ukraina og Russland nok en gang målskiver for tysk imperialismes geopolitiske og økonomiske interesser, som de var både i den første og den andre verdenskrig. Samtidig tjener spredningen av historiske løgner til å styrke høyreekstreme krefter i Tyskland selv.

Forbundsdagens «Holodomor»-resolusjon har som målsetting å kriminalisere politisk motstand mot krigspropaganda og legitimeringen av fascistkrefter. Det samme gjelder historisk forskning som bestrider disse reaksjonære politiske ambisjonene. Den tyske styringsklassen er seg meget bevisst at gjenkomsten av en åpen krigspolitikk og de tilhørende sosiale angrepene, vil møtes av en bred motstand i arbeiderklassen.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av Den internasjonale komiteén av Den fjerde internasjonale (ICFI), er det eneste politiske partiet som i årevis konsekvent har motarbeidet både disse historieforfalskningene og gjenkomsten av tysk militarisme og fascisme, og har gitt arbeiderklassens opposisjon en stemme og et perspektiv. Det å bygge SGP er nå den sentrale oppgaven i kampen mot fascisme og krig.